Jeg går videre nå, og jeg nekter å se mer på nyhetene i dag..

Nå har de aller fleste av oss sittet klistret til nyhetskanalen siden det grusomme hendte. Det har vært det siste vi har gjort før leggetid, og det første vi gjør om morgenen. Politikerene har gjentatt at han ikke skal vinne. Han skal ikke forandre Norge på lang sikt, og vi skal gå videre på samme måte som før. Vel, det har jeg tenkt til å gjøre nå. Gå videre.

Jeg har valgt å blogge om det grusomme, tenke på det, jeg har drømt om det, og på den måten fordøyd det på min egen måte. Jeg har konkludert. Jeg hater ikke, jeg forstår ikke, og jeg godtar ikke. Jeg føler avsky, men jeg holder meg for god til å være en av de som roper om halshugging og offentlig henging. Det er et eget system som skal ta seg av han nå, og jeg håper de gjør det på riktigst mulig måte. Måtte han få alt han fortjener, nå og i etterlivet. Måtte de overlevende og de etterlatte klare å få et liv igjen, en dag, og måtte de få den hjelpen de behøver for å bearbeide den forferdelige sorgen.

Nå har jeg bestemt meg for å gå videre. Jeg skal blogge om andre ting, snakke om andre ting, tenke på andre ting og ha en fin dag sammen med familien min. Jeg må rett og slett gå videre og velger å prøve å ha en så normal hverdag som mulig. Vi skal tross alt prøve å ha en god rutine, for babyens skyld. Han merker det om sinnstilstanden til foreldrene er endret, og blir påvirket av det, uansett hvor mye vi ønsker å skjerme han. Derfor skal jeg nå fokusere på å være gode, gamle mamma. Gladmamma, smilemamma og lekemamma, som ikke har en liten klump i halsen. Som ikke hele tiden har det kvernende i bakhodet at enkelte av barna (flaskeplukkerene) bare fikk leve i syv små år. Tenker jeg mer på det blir jeg gal. Så da gjør jeg ikke det.

Jeg tenker på hvor godt vi har det, min kjære, Kenguruen og jeg. Hvor heldig vi er som har hverandre, og at vi skal nyte den tiden vi har sammen. Uansett hvor lenge man har hverandre må man huske å nyte den tiden man har. Leve livet, og ta vare på de små øyeblikkene. Dyrke gleden og dvele over de herlige stundene, og ikke de mindre gode. Nyte og elske. Ta vare på hverandre.

I går satte vi oss i bilen og kjørte til byen en tur. Vi hentet 6måneders-babypakkene fra Rimi og Libero. Vi kjøpte en leketelefon til Kenguruen, og vi smilte, koset oss og hadde det fint. Vi var familien lykkelig på handletur, og Kenguruen storkoset seg fullt og helt. Vi lekte lenge med leketelefonen da vi kom hjem, og gledet oss over de flotte tingene vi fikk i pakkene. Vi hadde det godt en stund. Vi var familien lykkelig. Så, da kenguruen sov igjen, benket vi oss forran nyhetene igjen, for å sørge sammen med resten av Norge til vi gikk utmattet til sengs, med klump i halsen.

En dag når Kenguruen blir gammel nok til å forstå, gammel nok til å spørre meg om hvorfor det finnes elendighet og ondskap i verden, så skal jeg fortelle han om alle tanken jeg  har gjort meg. Forklare etter beste evne. Trøste, lære, hjelpe han til å forstå så godt som det kan la seg gjøre. Men frem til da skal vi være familien lykkelig. Uten klump i halsen, og dårlig skjulte signaler om sorg og fortvilelse. Uten forvirring hos den lille, fordi det er noe rart, noe annet og uforklarlig langt bak mammas glade smil. Nå går vi videre her hos oss. Vi fortsetter det lykkelige livet medhverandre, med det kjære lille barnet vårt, og priser oss lykkelig over at vi er i den posisjonen at vi kan gjøre nettopp det. Gud være med de som ikke kan det.

Min kjære har laget syrom til meg. Jeg er en heldig, kjempelykkelig og veldig bortskjemt kvinne! ;)

Siden jeg har så vondt for å sitte og sy ved spisestubordet, men likevel ikke klarer å la være å prøve meg på litt sying av og til, har min kjære funnet ut at jeg bør ha en bedre plass å sitte. Dermed ble det til at det lille rommet i gangen blir en slags pc-fritt kontor og syrom for meg. Jeg er kjempefornøyd. Dette tror jeg kommer til å bli bra.

Bordet har han laget av den gamle kjøkkenbenken, og i reolene skal kontorting, bøker, spill og sysaker oppbevares. Storpc'en med pc bord og printer har vi plassert oppe på stueavdelingen av de to sammenhengende rommene våre. Vi har jo laptop i her nede i stua også, så noe eget kontor trenger vi sånnsett ikke. Derfor blir det masse boltreplass for lille meg, som jo egentlig slettes ikke er noe god til å sy. Men sy det skal jeg.

Jeg skulle ønske at jeg hadde rygg til å sitte med symaskinen hver kveld. Og til å bake, som jo er en annen ting jeg virkelig elsker å gjøre. Hadde bare ryggen holdt til det. Da skulle det ha blitt andre boller her ja... hihi ;p

Bildene jeg tok ble så elendig som mobilbilder i dårlig belysning bare kan få blitt. Uklare og ute av fokus er de også. Men dere skjønner tegninga. :)

Symaskinen og strykjernet henger sammen. :)
Lyset er fremdeles ikke koblet til der, så derfor mørke bilder.

Legg merke til de usansynlig søte trådboksene.
En har jeg hatt siden jeg var 4-5 år gammel,
og en er kjøpt  i 2008 på  loppemarked i Danmark

Oppbevaringsskap til diverse greier. Det grønne er en feltseng.
Den er god å ha om man plutselig får overnattingsbesøk og
den passer faktisk fint på dette bittelille rommet.

Det er IKKE den stolen jeg skal bruke. Bare så det er sakt.
Nå skal jeg bare få styr på rommet, ordne de siste tingene,
og så gleder jeg meg veldig til å komme i gang med syingen. :)

Blue skies...

Det er sol og knallblå, skyfri himmel. Det er hele 32 grader, og vi holder på å smelte bort. Men sannelig har vi det helt herlig, min kjære, meg selv og den lille kenguruen vår. Vi storkoser oss med denne sommeren som kom fryktelig sent, men som smallt til for full styrke da den endelig kom. Det er for varmt til å sitte inne og blogge og sånn, så....... :)

Riktig god helg!

Må bare dele det gode humøret mitt...

Gladsang nr1! :)

Pusi har kommet hjem igjen, jeg har en nydelig liten sønn, og kjæresten min er verdens aller beste kjæreste. Livet er bare helt topp! :) Hadde jeg bare vært fysisk i stand til det, skulle jeg danset på bordet, og hadde jeg ikke vært redd for å vekke babyen, skulle jeg skrålet med av full hals. Men jeg gjør det inni meg heller. :)

"Trost og snedig" måtte fly...

Det trippet nettopp en svarttrost inn i hekken som skiller vår hage fra naboens. Trippet inn, og vips var han borte. Mens jeg sto der og ventet på han, for han kunne jo komme frem igjen, kom jeg i tanker om sangen "Alle fugler, små de er." Som barn kunne jeg hele teksten. Faktisk kunne jeg både første og andrestemmen allerede som toåring. Men det jeg husker, og som jeg tror ingen andre noen gang fikk med seg, er at jeg sang en strofe feil. Jeg sang ikke "Frost og sne de måtte fly", men "trost og snedig måtte fly." Trosten må jo faktisk gjøre nettopp det, når det er vår. Hva slags fugl jeg trodde snedig var er heller usikkert, men nå som jeg tenker på det ser jeg for meg en bitteliten kritthvit fulg, ala noe man bare ser i dyrebutikken.

Uansett... nå er det vår her. Endelig! Det meste av sneen har regnet vekk, og veiene er bare. Katta har våget seg ut et par ganger, etter "vinterdvalen" hun inntar hver gang sneen kommer. Småfuglene kvitrer så glad, og sola har begynt å varme, når den nå en skjelden gang viser seg. Det er mest regn nå om dagen, og det sies at påsken vil regne bort. Like greit, synes jeg, for da forsvinner det siste av sneen. Kanskje kan man ønske seg en sommerlignende mai, og for en gangs skyld få ønsket innvilget? Lurer på hvor vi har plassert grillen etter flyttingen...

"Trost og snedig" måtte fly... her er sol og glede. Masse glede!! :)

Sin egen lykkes smed....

Et gammelt ordtak sier at en hver er sin egen lykkes smed. Det betyr kort og godt at det er opp til den enkelte å gjøre mest mulig for å få det så godt som man kan ha det. Du blir ikke lykkelig før du tillater deg selv å være det, og gjør det du kan for å bli det. Har du noe i livet ditt som gjør det vanskelig å være lykkelig så er det opp til deg selv å gjøre det du kan for å endre det. Det er opp til deg selv å utnytte potensialet ditt, tørre å satse på noe som kan bedre tilværelsen din, men også lære å leve med det som ikke kan endres. Lære å være den man er, og like det livet man har.


Jeg liker det livet jeg har. Jeg liker den jeg er. Jeg liker tilværelsen min, og har lært meg å leve med de ting jeg ikke kan forandre. Jeg nyter tanken på fremtiden og stortrives med alle de gode tingene jeg har i livet mitt. Familien min, verdens herligste mann, en babygutt på vei, en veloppdragen kattepus, nytt og fantastisk hus, ny og trygg bil, og ikke minst evnen til å tenke positivt og til å holde humøret oppe selv på dårlige dager- priceless!

Og kanskje hjelper det også litt på at jeg er så fryktelig heldig. Da jeg møtte min kjære så snudde hellet mitt virkelig. Ikke bare fant jeg drømmemannen, men jeg har hatt hell i det aller meste siden. Det sies man ikke kan ha både hell i spill og i kjærlighet, men jeg har faktisk begge deler der jeg tidligere i livet manglet begge. Jeg vinner noe hele tiden nå jo, ja hvertfall nesten annen hver måned eller noe, og i dag har jeg funnet ut at jeg har vunnet en konkurranse på nedsig.no. (Ja jeg vant faktisk der i mars også.) Denne gangen har jeg vunnet en stormbergjakke fordi jeg sendte inn et bilde til julekonkurransen. Bildet finner du under luke 2 på nedsigkalenderen. Snakk om flaks da. Jeg er jublende glad! Jeg kan sannelig trenge jakka også, for det meste jeg har er jo så smått at det slettes ikke er sikkert jeg passer noe av det etter jeg har født.

Kanskje har jeg rett og slett vært så uheldig før i livet at jeg har opparbedet meg hell og lykke for lang tid fremover? Eller kanskje er det nettopp dette med å være sin egen lykkes smed, for det er jo jeg selv som gjør en innsats for å bli med i konkurransene. Det er jo jeg som har tatt bildet og sendt det inn, selv om det er rent hell at jeg ble trukket ut til å få gevinst.

Nå skal jeg få meg sånndærredærre tippekort fra norsk tipping, tror jeg, så får vi se hvor langt jeg kan tøye dette hellet mitt.... ja for man vet jo aldri. hihi Jeg skal i alle fall prøve, for det er jo det der med å være sin egen lykkes smed, ikke sant?! :)

Guttemage :)

Jeg forlater ikke huset så mye mer. Jeg er tung og alt er et vondt ork for meg nå. I tillegg til at ryggen har det forferdelig så begynner bekkenløsningen å komme snikende litt mer for hver dag. For ikke å snakke om natten... jeg finner ikke en behagelig stilling mer og våkner hvert femte minutt for å forsøke å bytte side, noe som er en kamp. Derfor holder jeg meg mest hjemme nå, og i tiden frem til fødselen. Jeg drar til jordmorkontrollene, så klart, men jeg har ellers sluttet å være med på butikken og lignende. Jeg måtte alikevel en liten tur på apoteket i dag, og da valgte jeg å bli med inn på rema også. Vi skulle jo bare ha et par ting, og jeg så utenfra at det var lite folk og ingen kø der inne. Sannelig var det en god ting at jeg gikk inn dit. Butikkdama kommenterte nemlig den fine magen min. Hun sa det var en typisk guttemage, og spurte om vi hadde fått bekreftet at det var gutt. Jeg ble så glad! Det er jo en liten gutt jo. Har ikke tenkt så mye på de tingene, men det sies jo at man kan ha guttemage eller jentemage. Gøy å høre at det stemmer på meg, selv om jeg ikke visste om det selv. Har sett på nettet at mange irriterer seg over kommentarer fra fremmede, men jeg syntes bare det var supert at noen syntes magen min er fin. Den er jo det da. Tung og plagsom for meg, men fin det er den absolutt. :)
 

Nå blir det ikke flere utflukter på meg, annet enn jordmortimene. Jeg er glad for den lille lufteturen jeg fikk i dag. Desuten fikk jeg sett at mye julepynt og julegodter var kommet i butikken. Normalt sett ville det vært alt for tidlig for meg å tenek på det, men i år setter jeg pris på all julestemning jeg kan få, for man vet jo aldri hvordan jula blir her. Ikke som vanlig, det er sikkert, enten babyen kommer før eller etter termin. Det blir stille og rolig, uten juletre, og med mindre pynt enn man er vant til. Men litt kos skal vi jo alikevel ha. God mat, og hverandres selskap. Og en spennende tid, tenker jeg. Håper at kenguruen venter til januar med å komme, men det skal nok gå fint uansett. Har faktisk allerede pakket sykehusbaggen, så jeg er godt forberedt.

Kjøpte forresten et halvt tonn klementiner i dag. Minst! Og en ferdig pepperkakedeig. Ja for akkurat i år må det vel være lov å jukse litt, for å spare på kreftene. Julestemningen kommer snikende, og jeg koser meg når julereklamene går på tv. Gleder meg litt til jul ja. Men aller, aller mest, gleder jeg meg til januar! :)

Vi har kjøpt huuuuuuus!!!!!!!!!!!!!!!

Drømmehuset!

Detaljene får jeg skrive om senere. Jeg setter inn denne sangen akkurat nå, for den beskriver det hele helt perfekt, synes jeg. Jeg er så lykkelig!!!! :)


Livet er herlig! <3

God morgen! =) Det er en ROSA morgen i dag!

Minner igjen om at oktober er måneden ROSA Sløyfe Aksjonen pågår. Husk å støtte brystkreftsaken!

Jeg gleder meg til min ROSA telefon kommer, men småhumrer fremdeles litt over fargevalget da jeg jo ikke eier en eneste annen rosa gjenstand og aldri har vært opptatt av den fargen i hele mitt liv. Men telefonen er jo bra søt da... :)

I dag skal jeg bake boller med rosiner, har jeg bestemt. Eller kanskje er det egentlig kenguruen i magen min som har bestemt det. Jeg har nemlig hatt så sinnsykt lyst på boller med rosiner de siste dagene. Og jordbærsyltetøy. Og rødsaft. Nomnomnom! Så nå skal denne lørdagen faktisk være en hyggedag med boller, saft og alt som hører med. Kan ikke huske sist jeg bakte boller, så det er kanskje på tide. Grunnet min elendige ryggtilstand, og slitsomme graviditet, blir det hurtigmiks pakke, og ikke hjemmesnekret oppskrift. Så sparer jeg litt tid og krefter der. Tilsett vann og gjær, liksom... hehe Superenkelt! Lenge leve latskapen, for takket være menneskets latskap finnes det mange fine hurtigløsninger som faktisk fungerer mer enn godt nok. Supert for oss som ikke makter så mye som vi skulle ønske. :)

Så til det siste som gjør dette til en ROSA morgen for meg... Jeg går og nynner på denne sangen:



Må forresten nevne en giveaway på en blogg jeg kom over. Har du noen gang sett noe så kult??? Sjekk den skåla da! Skulle mer enn gjerne hatt den stående på toppen av lp-spilleren min. Ser det helt klart for meg. Om jeg ikke vinner den håper jeg det er mulig å finne ut av hvordan den ble laget, så jeg kan forsøke meg på det samme. Utrolig kreativt da! Også liker jeg navnet på bloggen. Tante Juls helårsblogg. Tenk deg det du. Litt jul hele året! Hærlig! :)

Litt motløs, litt tjukk og ganske så sliten.... et personlig blogginnlegg om meg og min hverdag.

Arbeid, husarbeid og handarbeid er tre ting jeg skulle ønske jeg var i stand til. Det er ikke noe gøy å bare sitte/ligge stille. En jobb vil jeg nok aldri kunne mestre, på grunn av ryggen min. Husarbeid er det også dårlig med, og handarbeid... vel.... etter jeg ble gravid har jeg ikke engang stoppet en eneste sokk. Jeg som er så veldig glad i å sy, og som fikk en sånn flott symaskin i gave for en stund siden. Jeg hadde jo allverdens planer, og ønsker om å lage lappeteppe og mye annet fint. Jeg overvurderte nok meg selv litt der ja. Jeg har fremdeles lyst, men kan rett og slett ikke. Det blir for tungt for meg nå. Jeg er ganske så ubrukelig nå om dagen. Kanskje en gang til neste år?

Selv blogging er et tungt ork, som tar tid og tærer på kreftene mine. Men jeg gjør det. Det er terapi for sjelen å kunne gå tilbake til gamle blogginnlegg måneder senere, spesielt på veldig tunge dager. Da liker jeg å lese hva jeg har skrevet ganger jeg har hatt det ekstra godt. Men ABC bloggen har jeg helt fallt ut av. Det ble for mye for meg. Kanskje fortsetter jeg ved neste ABC runde. Nå må jeg fokusere på de viktige tingene i hverdagen. Og så skal jeg være flink til å glede meg over det jeg klarer, selv om det stadig vekk blir mindre. Som å komme meg opp av stolen selv, enda jeg jo begynner å slite voldsomt med tyngden, og ryggen sier klart ifra at jeg er slem med den. Det klarer jeg fremdeles, og godt er det, for ellers hadde jeg hatt et problem når min kjære er på jobb. Lurer på hvordan det går helt mot termin. Vil jeg fremdeles kunne det? Alle de viktige og store tingene her hos oss er det min kjære som står for. All matlaging, og alt husarbeid. Heldigvis er han god til alt sånn, og samtidig har han ikke noe i mot å gjøre alt heller. Han er fantastisk, og jeg er fullstendig klar over at jeg er verdens heldigste som har funnet han. Jeg kunne ikke ønsket meg noe mer enn det jeg har, nå som jeg har han!

Jeg har vært ufør i åtte år, og jeg har vel vent meg til å ikke kunne gjøre så mye som jeg skulle ønske, men av og til kjenner jeg at jeg skulle ønske jeg kunne bidra så mye mer. Alikevel gjør jeg jo noe utrolig viktig akkurat nå. Noe som tærer på mine siste krefter og gjør smertene stadig værre... jeg produserer et lite menneske inni magen min! Det er sannelig noe stort, og det er jo faktisk det viktigste jeg kommer til å gjøre hele livet mitt. Ja selve produksjonen, men også det å være mor. Jeg gleder meg til han blir født, og fnyser av mine egne tanker om at det kommer til å bli tungt. Livet er tungt, men det takler jeg. Det er sannelig de som har gått gjennom mye mer enn meg også. Det er også de som har latt seg knekke av livet. Der er ikke jeg, og der vil jeg aldri bli. Jeg takler all verdens motgang og smerte om jeg må, for jeg har mannen i mitt liv, og en liten kengurugutt i magen. Og så har jeg en flott familie, som stiller opp for meg når jeg trenger dem. Det er sannelig ikke vanskelig å være lykkelig om jeg bare tenker meg om. Jeg har utrolig mye å glede meg over. Ryggsmerter og gravidplager til tross, det er sannelig fint å være meg! Og alt jeg har lyst til å gjøre... vel det får vente, eller ikke bli gjort. Lappeteppe skjer kanskje aldri, men da er det bare sånn det er. Jeg får ikke gjort noe med ryggen min, så jeg må finne meg i å være ubrukelig. Men jeg kan sannelig sy et hull som min kjære har fått i den ene buksa si. Det kan jeg gjøre for hand, mens jeg ligger på sofaen. Ikke at han forventer det- nei langt i fra- men han blir så uendelig takknemlig. Og da blir jeg også veldig, veldig glad! Jeg føler meg kanskje litt ubrukelig av og til, men har har ikke ord for å beskrive hvor lykkelig og takknemlig jeg er for å få være akkurat den jeg er, og for å ha akkurat de menneskene jeg har i livet mitt. :)

En helt fantastisk drøm, men hva betyr den? Morgenfilosofi. :)

Jeg har nettopp våknet. Min kjære har dratt på havet en tur, sammen med min far. Hyggelig! Jeg håper de får masse fisk og koser seg masse. De har været med seg, i alle fall. Sol har vært skjelden vare her i nord denne sommeren, så jeg er glad for de fine dagene vi nå har fått.

Jeg sover vanligvis til ti eller mer nå for tiden, for kenguruen sparker meg ganske så mye om natten nå. For ikke å snakke om ryggen min og hvor utrolig sliten jeg er hver dag. Men vi har det jo veldig godt og det er jo det viktigste. :)

I natt har jeg hatt en drøm som rett og slett skiller seg ut fra alle andre drømmer jeg har hatt i mitt liv. Jeg våknet med et smil, og var lettere forvirret. Jeg vet ikke helt hvordan man skal tolke drømmen, men jeg kan jo fortelle hva den gikk ut på, nå mens jeg er nyvåknet og husker den godt. Ja om ikke annet får jeg den nedskrevet for min egen del, så jeg ikke mister den. :)

Jeg drømte at jeg var på et stort marked. Der kommer jeg til en dør, som jeg går ut. Utenfor døra er det to veier å gå, som begge leder ned trapper. Den ene er fyllt opp av sløve folk som ser ut til å ikke bevege seg, og den andre tom. Så sier en til meg, at "det er din vei" og peker på den som er tom. Jeg går ned uten å nøle, for jeg hadde tenkt meg den veien uansett, og møter da en ukjent mann med et barn på skuldrene. Barnet ser på meg, og jeg forstår straks at dette er selveste Mahatma Gandhi , som er gjenfødt. Vi snakker sammen, og Gandhi forteller meg at han kjenner min sønn. (Jeg er like gravid i drømmen som jeg er i virkeligheten.) Jeg blir glad, og spør Gandhi hvordan han er. Han sier han er meget inteligent. Det gleder meg, og jeg får tårer i øynene. Så sier han at hvis vi vil ha flere barn vil vi få muligheten til det. Da vil den første bli gutt, så en gutt til, så en jente, og så enda en gutt om vi ønsker det. Det høres nok så mye ut for meg, både i drømmen og nå, men jeg nikker og smiler til Gandhi, ovverasket og glad for å høre at vi vil være i stand til å få flere om vi vil. Jeg spør om han vet noe annet om fremtiden. Han sier den blir "prosperous!" (Velstående.) Så gir man meg et lite nikk, smiler til meg, og gir meg en tung liten gullmynt. Den legger jeg i lomma, med en følelse av at jeg ikke helt vet om den skulle være til meg eller min sønn. Men når jeg ser opp er mannen med den gjenfødte Gandhi på skuldrene forsvunnet.

Så her sitter jeg, og har en merkelig, men god og fredelig morgenfølelse jeg aldri har hatt før. Det føltes så ekte, men sannelig om jeg vet om jeg klarer å tro på slike ting... En drøm er vel bare en drøm, og forskere sier jo at det er en måte vi mennesker har for å bearbeide dagens inntrykk og slikt. Jeg aner ikke hvordan jeg skal tolke den, men drømmen min var sannelig deilig og jeg liker tanken på at min sønn og Gandhi er gamle kjente. :)

Forøvrig, og over til noe helt annet, kan det jo nevnes at vi kjøpte ny bil i går. En splitterny Hyundai I20 i sølv. Kjempefin og med ekstrautstyr jeg aldri har sett før og slettes ikke forstår meg på. Som for eksempel avkjøling eller varme i hanskerommet, så man kan ha mat/drikke i den etter ønske. Ikke vet jeg om det kommer til å bli brukt, men spennende er det. Den har alt utstyr og mye nytt å lære for lille meg. Det viktige er jo da at den er trygg. Mye tryggere enn vår kjære c1, som vi forlot hos forhandleren. Denne har stålbjelker, airbags over det hele, og er den tryggeste i sin klasse. :) Å kjøpe ny bil er forresten morsomt. Man får blomster fra forhandleren. hehe Og isskraper og reflekser med Hyundai logo på. Greit nok å ha her i nord nå når mørketiden straks setter inn. Ellers er det veldig deilig å ha plass til barnevogn i bilen, så man slipper takboks hver gang man skal noe sted. :)

Men nå er det morgen her, og jeg skal ha frokost. Må jo tenke på kenguruen, som nå er våken i magen min. Kanskje skal jeg sitere litt Gandhi til han, og se om han sparker noe ekstra. hihi :)

Det har vært stille fra meg i det siste

Men jeg er her jeg. Jeg er bare tjukk og lat, og opptatt med andre ting. Ting jeg ikke nødvendigvis ser at jeg trenger å dele med bloggverden. Rett og slett. Og så er det vel grenser for hvor mye graviditetssnakk og innkjøpssnakk som kan lures inn her, før bloggen offisielt blir en gravidblogg. Jeg gidder vel ikke ha en ren gravidblogg. Det er ikke helt meg. Selv om graviditeten er i fokus for meg, trenger den jo ikke bli det for de som kikker inn her for å lese av og til. Så for å bevare bloggen min som den rotete blandingsblogg den alltid har vært, er det bedre å ikke blogge så ofte nå for tiden. Da får jeg heller snike inn noen innlegg her en dag jeg gidder å tenke på andre ting og har sterke meninger. Jeg har faktisk ikke lest spesielt mange nettnyheter i det siste, så det blir lite blogging om denslags også. Meningene er der, og jeg ser nyhetskanalen i flere timer hver dag, men det får ikke dere høre om her. Jeg gidder rett og slett ikke akkurat nå.

Graviditetsmessig kan jeg jo nevne at småen sparker meg jevnlig nå. Her en dag sparket han endelig hardt nok til at pappan fikk kjenne det i handflata si. Og den kommende natta sparket han meg så jeg våknet av det. Det blir sikkert mye av den slags fremover, regner jeg med. Hyggelig, og spennende for oss! :)

Ellers kan jeg jo klaske inn dagens sang. Ikke alle dager har en sang, men jeg sier alikevel dagens sang når jeg putter inn en her jeg. Musikk hører jeg på daglig, og av og til føler jeg bare for å dele det med "hele verden" også. I dag blir det denne gladsangen, som alltid får skikkelig fart i meg. Hadde ryggen tillatt det skulle jeg sannelig danset på bordet! :) God helg!

Enda en god solskinnsdag å glede seg over!

Våknet nok en gang til en deilig dag, og jeg kjenner at humøret er helt på topp. Nå skal jeg snart ut for å få litt sol på kroppen, for den må jo bare nytes mens den er her. Her er en liten hæppysang for dagen, for jeg mener at alle dager bør starte med god musikk og godt humør:

Good morning!

Kommer jeg til å blogge noe i dag mon tro? :)

It's a lovely day today! :)

I dag er sola her, og himmelen er blå og klar, og som en gledelig forandring har min kjære fri til langt ut på ettermidddagen. Hærlig! Mer kan man ikke ønske seg! Alt er helt perfekt! Jeg er lykkelig! :)

Good morning starshine! xD

Enda en deilig morgen, som krever en sprudlende og hærlig sang. I dag ska familien min komme hit, og vi skal feire lillesøstra mi sin bursdag, sånn litt på forskudd. Jeg gleder meg til det. Og jeg gleder meg til å spise eplekake. Jeg skal selv lage verdens beste eplekake, som min søster er veldig glad i. Gleder meg veldig til hun ser gaven. Hun leser ikke bloggen min, så egentlig kunne jeg ha skrevet hva hun får her, men jeg tror alikevel det er best å vente, bare i tilfelle hun av en eller annen grunn sskulle klikke seg inn hit akkurat i dag. :)

Men nå er det hæppymorgen, og her er dagens sang, som jeg synes hele verden skal høre på:

Oh happy day!

I dag er en fantastisk dag, så da blir dagens sang en mektig gospelsang, for jeg mener nemlig at ingen musikk klarer å utstråle så mye lykke og glede som et gospelkor kan. :) Håper alle andre også har en deilig dag!

Det som virkelig forkorter livet ditt er...

...å surmule, surke, klage, deppe, og å alltid grave seg ned i sin egen elendighet.

Det men bør fokusere på er de positive tingene, og det som forlenger livet. Og det er å le, smile, hygge, elske, og å alltid glede seg over de gode tingene her i livet.

Hver dag er hva man gjør det til, i det lange løp betyr det at hele livet ditt er det du gjør det til. Du bestemmer over deg selv, din egen kropp, og din egen hverdag. Man skal så klart unne seg sine utskeielser nå og da, men man skal også elske seg selv nok til å forsøke å ta godt vare på seg selv. Man trenger ikke være kjærnesund og topptrent, for selv de som er det er ikke udødelige, men man kan forsøke å være litt sund, så man ikke ender opp som de det skrives om i VG i dag, som er fysisk sett 12 år eldre enn sin egentlige alder. Det er for eksempel ikke smart å røyke. Og alle forstår at man bør ha et moderat forhold til alkohol. Men er du ikke så glad i grønnsaker, så spis heller en multivitamin da vel. Det er så utrolig enkelt! Og kan du ikke fordra treningssentere, så gå deg en tur i skogen. Eller i byen, om du heller vil det, bare man beveger seg litt. Stillesitting er noe av det dummeste man kan gjøre mot seg selv. Muskelsvinn og undervekt er faktisk like ille som overvekt!

I USA der de har et alvorlig fedme og helseproblem, har de begynt med "mallwalking"! Et konsept der folk bruker kjøpesenterene som treningsarena i timene før det åpner. Fantastisk måte å gjøre det beste ut av ting, for ikke å snakke om å ta det man har. Skal du alikevel til byen for å shoppe? Ja så ta tre ekstra runder rundt senteret, før du drar hjem.

Men det som altså er viktigst av alt: Hold humøret oppe, lik deg selv, tenk positivt, og forsøk å gjøre det beste ut av hver eneste dag, for da kommer faktisk alt det andre helt av seg selv!