Kenguruen har hatt en lærerik uke, og vinteren lar vente på seg.

Det har i alle tider pleid å ha vippet over fra høst til vinter på denne tiden, men ikke i år. I år har vi et titalls herlige varmegrader, og sannelig har vi også blomster i blomsterbedene fremdeles. Noen i alle fall.

Da vi trasket hjemover fra lokalbutikken i dag, la vi merke til at ei hyggelig gammel dame som har så flotte blomsterbed om sommeren, sannelig hadde liv i det ene bedet fremdeles. (Sneik meg et lynhurtig bilde i forbifarten.) Det er vel ingen som klager på at frost og sne lar vente på seg? I alle fall ikke vi. Snart gjemmer solen seg helt frem til januar, så jo mer vi har lyst til å være ute og nyte godværet nå, jo bedre. Og vi storkoser oss! :)

Når det er sakt vil jeg presisere at jeg SKAL ha hvit jul. Det er bare bestemt. Skal! ;)

Ellers kan jeg nevne at vi har hatt en innholdsrik uke. Mye kos, besøk av flere, trilleturer med venner og alene, og masse hjemmehygge i tillegg.

Og... Kenguruen har lært å stå uten støtte for noen dager siden. Er ikke det nevneverdig så vet ikke jeg...

Sånn kan han stå i flere minutter samtidig som han ser på barnetv, før han setter seg eller tar tak.

Det kan jo også sies at han i dag sa "pappa, pappa" da min kjære gikk fra frokostbordet (i spisestua) for å hente noe på kjøkkenet. Herlig! Jeg kunne ikke vært mer glad og stolt om det hadde vært mamma han sa. Det er ikke første ordet, for han har sakt både bø og nam, nam, og hoppsi daisy en gang, (tro det den som vil, jeg gjør det knept selv) men det er virkelig noe stort med pappa og mamma uansett. Også så ekstra gøy at det kom helt av seg selv. Han gjentok det flere ganger på forespørsel, men de første kom fordi han lurte på hvor pappa skulle. :)

Man kan godt si at Kenguruen har hatt en lærerik uke. Han har også lært å skremme oss. Første gangen tittet jeg ut vinduet da posten kom, og skatt noe så helt utrolig da han ropte "Æ!" Siden det tydeligvis var underholdning på høyt nivå, har han med jevne mellomrom gjentatt skremmingen. Nå gjør han det hver gang jeg spør om han vil skremme mamma/pappa. Kjempegøy!

I kveld har Kenguruen og jeg koset oss med rislapper og eplejuice. Vi er så flinke at det fortjener vi, nemlig. Og sannelig var han superenkel å legge også. Nevnte jeg at han sover hele natten? *Lykkesukk* :)

Plastic fantastic? Eller uttrykk for elendig selvbilde? Og tenk om de nå vokser enda mer av seg selv... det kan skje!

Jeg må bare kommentere denne reality-baben Tine, som ønsker seg enda større silikonbryster, og som allerede er så stor at legene ikke vil opperere inn mer. Selv mener jeg at silikon er helt ok, vel og merke kun dersom det man ønsker å oppnå er et plastisk og kunstig resultat. Er drømmen å se ut som en plastikkdukke, så..for all del! :)

Men for oss andre mener jeg at man skal være glad i den kroppen man har. Smått er fint på sin måte, og stort på sin. Og det er viktigere å akseptere seg selv og sin egen kropp, enn å forandre den fordi man ikke liker seg selv. De fleste gjør det også i så ung alder at de ikke helt kjenner seg selv, eller kroppen sin. Så tidlig at hverken kroppen eller sinnet er i nærheten av å være ferdigutviklet. Det kan slå negativt tilbake på dem i ettertid. Bare hør hva som skjedde med meg:

Jeg hadde nesten ikke bryster, og trodde aldri jeg kom til å få noe særlig heller, men i en alder av 26-27, så gikk de opp i størrelse. Helt av seg selv, og ganske så mye også. Jeg gikk fra 70B til 70D, og det så fort at jeg fikk litt strekkmerker av det. Jeg var fornøyd med små bryster, men liker dem godt nå også. Jeg er mest glad for at jeg aldri har ønsket meg innlegg, for hadde jeg hatt det så hadde det nok ikke blitt så pent når de etterpå vokste av seg selv. De er fremdeles ikke ferdigvokste, og jeg er på tur ut av min D-cup snart, så dette kan bli spennede. Ikke har jeg fått barn enda heller. Hvor skal dette ende? :)

Jeg er strålende fornøyd med min egen kropp, fra topp til tå! Jeg liker mitt eget ansikt, og jeg synes jeg har en fornøyelig personlighet. Og sannelig er jeg inteligent også. For ikke å snakke om hyggelig, og høflig. Dersom disse "plastikk" jentene hadde hatt like god selvtillitt som meg, så hadde de nok sett annerledes ut. Det tør jeg hvertfall påstå, selv om de nok ville protestert vildt på det. Selvtillit er utrolig viktig! Jeg tror mange av disse jentene trenger å få øynene opp for at også gutter ser etter andre kvaliteter enn bare falske kroppsdeler. Falske kroppsdeler begynner å bli alt for banlig, og det er guttene klar over. Selv den sorten gutter som stiller opp på de samme realitykonseptene som disse plastikkjentene. Se bare på uttalelsene til paradise konkurrenten til denne Tine, Petter. Han har fallt for en av jentene i serien og sier om henne: - I disse dager kan hvem som helst få fine pupper og rumpe. Det er bare en operasjon, så kan det fikses. Det jeg faller for er de små detaljene, og Mari har helt nydelige øyne.

Nå gjenstår det å se hvordan denne reality-Tine blir seende ut etter sin utenlandske opperasjon, og om hun er like fornøyd om noen år når kroppen hennes er ferdigutviklet. Hun er jo bitteliten og undervektig, og mye kan skje når hun går opp noen kilo, og hun får en mer kvinnelig kropp. Og hvis hun får barn, vil hvertfall ting måtte gjenoppereres etterpå. Hengebryster med silikonkuler i er ikke så veldig fint. Og uansett om hun holder seg superslank og aldri får barn, vil hun jo måtte belage seg på flere opperasjoner i livet. De varer jo ikke evig. Velger hun å fortsette å øke størrelse med alderen, for at de ikke skal bli slappe, eller lar hun dem bli som...ja... tennissokker med appelsiner i..? Det gjenstår å se.

Hva mener du? Er det ok at unge jenter endrer kroppen sin på den måten, også før at de er ferdig utvilket? Ville du selv gjort det? Enn hvis det var snakk om din datter? Og er ikke egentlig små bryster veldig fint det også?

Facebook- En forbannelse, eller velsignelse?

I dag kan man lese i VG at Facebook nå er større enn nettgiganten Google. Tidligere skrev VG om en ung jente som har møtt en morder via facebook, blitt lurt trill rundt og endt opp voldtatt, drept og dumpet på et jorde. Utrolig tragisk! Det er ikke det første, og garantert heller ikke det siste tilfellet av at unge mister livet/eller får ødelagt livet på grunn av at de blir lurt på nettet. Mange tenker nok at hun sikkert var ganske desperat og ensom, siden hun la til noen hun ikke kjente. Eller var hun det?

Mitt inntrykk er t flere og flere legger til helt ukjente mennesker, kommuniserer med dem helt ukritisk, og gir ut (mer eller mindre bevisst) informasjon man ikke ville gitt til en vildt fremmed man møtte på gata. Så hvorfor gjør de det på facebook?

Facebook var kun for ungdommer i starten, men nå er det mer utbredt blandt alle aldersgrupper. Jeg var tidlig ute med å prøve facebook, mye fordi jeg allerede var godt etablert på myspace, og var blitt litt lei av det. Desuten hadde jeg prøvd og gått bort fra nettby og et par lignende og mindre populære alternativer. Jeg var rett og slett litt spent på om facebook hadde noe nytt å tilby som de andre manglet. I starten syns jeg ikke det. Myspace var min store favoritt inntil at facebook plutselig ble oversvømt av kjentfolk og begynte å oppta tiden min mer og mer. I dag bruker jeg heller ikke myspace mer, fordi alle jeg hadde på vennelista der uansett er på facebook nå, og jeg ser ikke noen grunn til å si det samme til de samme folkene på to nettsamfunn.

Men hva gjør at facebook er så stort i forhold til alle andre nettsamfunn? Jeg tror det er fordi "snokefaktoren" er ekstremt mye høyere der enn på andre steder. Du trenger ikke forlate din egen side for å kunne se hva alle andre sier og gjør. Det tror jeg mange liker. Man slenger ut det ene utsagnet etter det andre, vel vitende om at folk leser det, selv om de samme folkene ikke ville gått inn på siden din for å se om du har sakt noe nytt i det siste. Man påtvinger/påtvinges informasjon, og man liker det. Man legger til folk man knapt kjenner, som man kanskje bare har kjennskap til via venner. Folk man gikk på skole med en gang for x antall år siden, og kanskje ikke ville gjenkjent på gata i dag. Man legger dem til fordi man får en invitasjon med fullt navn og bilde, samt liste over felles venner, noe som gjør at man på den måten husker hvem personen var. Kanskje likte man personen en geng, men hvem er hun/han egentlig i dag, så mange år senere?

Jeg har i enkelte tilfeller følt meg "tvunget" til å legge til en gammel bekjent på facebook, mye fordi man har mange felles venner, eller fordi personen skriver og virker såååå glad for å se meg igjen. Personen gir uttrykk for å ønske å gjenoppta kontakten, og kanskje til og med treffes utenfor nettet for å drikke kaffe og snakke om gamle dager. Og det slår aldri feil, man legger til mennesket og hører ikke noe mer fra den kanten igjen. Kun disse evige fellesutsendte utsagnene, som man ikke må forlate sin egen side for å se. Jeg blar gjennom den siden av og til, og det er ikke måte på hvor mye informasjon jeg får om folk jeg ikke har kontakt med.

Jeg begynner å bli litt lei av facebook også, og i alle tidligere tilfeller betyr det at jeg forlater nettsamfunnet og sletter profilen.... men vent nå litt.... hvis jeg forlater facebook etterlater jeg meg en haug med bilder, som ligger på andres profiler. Jeg får ikke lenger innsyn i hva som skrives om meg på disse bildene, og jeg får ikke lenger informasjon om bilder som i fremtiden blir lagt ut. Jeg vil jo ha den informasjonen. Og hva med folk som inviterer til fest og feiring via facebook, fordi samtlige de skal invitere er der. Blir man glemt/utelatt om man forsvinner fra nettsamfunnet? Er å melde seg ut av nettsamfunnet på lik linje med å melde seg ut av samfunnet? Av vennekretsen? Skal man være der til sine dagers ende? Skal man få sin egen profil ved fødselen? Enkelte oppretter nettsider for barna allerede som spebarn, og legger ukritisk ut bilder og informasjon på vegne av dem, inntil barna selv lærer å skrive.

En dag vil kanskje begravelsesbyråene også tilby tjenester som går på å være behjelpelig med å melde avdøde ut av facebook, og eventuelt opprette minnesider på facebook. Man vil oppleve mer og mer at folk er der livet ut. Internett og facebook er fine hjelpemidler, men når og hvor går det egentlig for langt? Hvor er foreldre kontrollen, og hvor i alle dager ble det av SELVKONTROLLEN?

Facebook er ikke den virkelige verden, og en eller annen gang vil man innse at nettsamfunnet har gått på bekostning av sosial kontakt... VIRKELIG sosial kontakt. Hvor er den gode samtale over en kopp kaffe, med gode venner på kafe om 10 år? Finnes den?

Har du en mening? Legg gjerne igjen en kommentar, kort eller lang. :)

(Det er forresten også en voksende kultur for å legge til hundrevis av ukjente for å få flere venner på disse småspillene (applications) facebook tilbyr, som mafia og farm og lignende, og gjennom disse spillene og private meldinger, tror folk fort at de "kjenner" personen på den andre siden. Bare en liten tilleggsopplysning til den som leser dette og har lagt merke til at deres datter/sønn plutselig har fått 200 venner på tre dager...)