Folk er folk?

Hun het Irina. 

Hun satt så fortauet, i en stille gate, en tidlig lørdags morgen, da jeg tilfeldigvis valgte å gå den veien. Jeg skulle i konfirmasjon i Oslo, og vandret bare en liten tur i gatene rundt hotellet da jeg så henne.

Hun satt stille, og litt sammenkrøket, med ryggen støttet mot et gjerde. Ingen tiggerkopp, ingen ting med seg. Hun hadde de tristeste øyne jeg har sett. 

Hei, sa jeg. Og presenterte meg. Forstår du norsk? English? Hun nikket, og kunne litt engelsk. Jeg spurte hvor hun kom fra, og satte meg ned hos henne. Hun kom fra Romania, og hadde ikke vært i Norge lenge. Vi snakket om at det var dårlig stellt med henne og klær. At det kunne komme til å bli kaldt om natten og om hun hadde noe sted å sove. Snakket om hvor hun kunne gå og hvilke hjelpetiltak som finnes. Hun spurte meg ikke om noe. 
Jeg gikk selv i gammel jakke og nedslitte sko, fattig som jeg var på denne tiden, og hadde fått turen betalt av mine besteforeldre. Jeg hadde ikke mange kronene å bruke i Oslo, bare to hundre kroner, men jeg trengte ikke penger heller. Det var ikke derfor jeg var der. 
Jeg skulle kjøpe en flaske vann til å ha på hotellrommet, og hadde ikke så mye tid, så jeg måtte ta farvel med Irina. 

Da jeg var på butikken tenkte jeg på henne. Hun var mager. Hun manglet tenner. Magen hennes hadde rumlet høyt. Var hun narkoman? Var hun prostituert? Var noen slemme med henne? Bakmenn? Har hun barn?

Da jeg igjen gikk forbi satt hun der fremdeles. Jeg hadde tidligere forklart henne at jeg hadde dårlig tid, men jeg gikk bort og tok henne i hånda. Jeg gav henne hundre kroner, og hun ble tydelig overrasket. Hun fikk tårer i øynene. Hun klemte og ristet på hendene mine, og klarte ikke finne ord. Men øynene og det tannløse smilet sa alt. 

En halv time senere gikk jeg i området sammen med min mor. Da hører vi noen rope navnet mitt flere ganger. Jeg snur meg og ser Irina vinke fra trappa til matbutikken. Hun har en pose med et brød, en juice, og står og vinker med brødet i hånda. Hun smiler tannløst, og er tydelig lykkeligere enn på lenge. Jeg vinker igjen, og roper hei Irina. Hun varr kanskje glad for å ha fått penger, men jeg vet at hun også fikk noe hun skjeldent får. Hun ble sett. 



Jeg bor langt nord i landet hvor vi ikke har tiggere. På 17.mai var det plutselig en flokk romfolk her likevel, til alles store overraskelse. De løp rundt i folkemengden med kopper, og var veldig ufine og brautende i oppførsel. Presset seg på ved salgsboder og gassballonger, og tagg med alle midler, til og med mot barna. De hadde småbarn med selv, og barna fikk penger fra mange. Det falt meg ikke inn å gi dem en krone. Om de også stjal, vet jeg ikke, men jeg og mange andre passet nok mye bedre på lommer og vesker enn noen gang før. Dagen etter ble de sett da de tok flyet tilbake til Oslo, etter å ha spist middag på flyplassens restaurant. 

Folk er folk?

Ja det er altså denne ryggen igjen...

Det er nok slik at jeg til tider "uffer og auer" litt, samtidig som jeg for det meste gjør mitt ytterste for å ikke gjøre det. Jeg tror jeg som oftest er flink til å holde humøret oppe, og smertene for meg selv, men noen ganger renner det aldri så lite over. Da skjer det, sært nok, at jeg tar meg i å misunne de som "bare" har en ødelagt fot eller hand. De har liksom resten av kroppen å ty til. Når det er ryggen som er ødelagt, virker liksom ikke armer og bein heller, og jeg som ellers klarer lite, klarer plutselig betraktelig mye mindre.

Og når det er på det aller verste, som nå, låser det seg i tankene også, og jeg føler meg like elendig som en ubrukelig feilvare uten byttelapp. Jeg føler at min kjære sannelig har fått noe å stri med, og at jeg er direkte udugelig, selv om jeg er velsignet med en mann som alltid lar meg få vite og føle at jeg slettes ikke er det.

Om det er en eneste ting som virkelig plager meg, så må det være det at jeg har så utrolig lyst til å gjøre de tingene jeg vet ikke kan. Og da mener jeg ikke bare at jeg skulle ønske jeg kunne jobbe. Eller ha alltid ha evne og ork til å blogge, bake, sy og holde på med andre hobbygreier.

Jeg tenker på de tingene som står mitt hjerte nærmest. Mammatingene. Som å leke med Kenguruen på slike herjete guttemåter, slik som jeg ser at andre mødre gjør med småtassene sine. Som å ha han på skuldrene. Eller å rulle i sneen sammen. Ake sammen. Jeg tenker på alt jeg ikke kan, og ikke vil kunne. Kjøre karuseller. Sykle. Noe så enkelt som å sykle med han bakpå. Lære han å sykle den dagen han er gammel nok til det. Ikke engang det kan jeg. Og det jeg ikke kan, vil jeg så indelig sterkt, disse dagene der ryggen plager meg som mest.

Nei dager som dette liker jeg ikke. Smerten gnager på meg, og disse tankene får fort fotfeste om jeg tillater det. Da er det bedre å ta den nødvendige bloggpausen, (som denne gangen varte i hele 12 dager) for å komme sterkere tilbake. Jeg tvinger tankene over på alt jeg kan, og lager mentale lister over hvor snill, flink og klok jeg kan være når jeg bare husker at jeg er meg og ikke bare en verkende rygg. Jeg minner meg selv på om at jeg er en god mor, og at jeg tross alt kan en hel del ting, selv om det er noen få ting som pappaen må ta på sin kappe. Kenguruen vil da slettes ikke lide selv om det er pappa som står for herjing, sykkel og aking. Slett ikke.  Mammaen kan jo alle de andre tingene.

Det blir til at jeg henter meg inn igjen. Ja for jeg er jo slettes ikke så dum jeg, selv om jeg har mine plager. Jeg kan jo faktisk alle de tingene jeg kan, bortsett fra de tingene jeg ikke kan. Ja for sånn er det nemlig. Det er slettes ikke dårlig bare det. Jeg har jo dessuten mine små mestringsmetoder, og egentlig er jeg knallgod til å tenke positivt. Her en dag jeg hadde overskudd til det, laget jeg årets lussekatter. De ligger i fryseren, klar til å hentes opp og nytes på rette dagen. Sist men ikke minst, har jeg denne uendelige kjærligheten for Kenguruen og min kjære. Faktisk er det det fineste og viktigste jeg har. Og jeg har mye av det, og får mye igjen. Og vet du, har man kjærlighet, da har man alt. Jeg har egentlig uendelig mye mer å glede meg over enn å klage over, kjenner jeg. Smerte til side... livet er godt å leve.

Og snart er det jul. :)

Albin. Gutten som aldri lekte ute.

Vi var syv år gamle, og lekte ofte utenfor bygget der den snille pappaen til Liv jobbet. Bygget lå ikke langt unna husene våre, så det var greit for foreldrene våre at vi ble med. Det var lov å leke inne også, noe vi ofte også gjorde.

En dag flyttet en familie inn i underetasjen i bygget. Den yngste sønnen i familien,  var like gammel som oss. Han sa ikke så mye, men vi fikk vite at han het Albin.

Albin var søt og rar. Litt liten av vekst, kanskje. Spinkel. Litt sjenert og stille. Han smilte og lo hvis vi dro han med i leken, og det gjorde vi i en periode.

Så gikk vi litt lei av å leke inne. Albin ville ikke være med ut. Han fikk ikke lov av foreldrene sine, fikk vi vite. Vi syntes at foreldrene hans var veldig strenge.

Det var sommer og varmt, og vi orket ikke være inne like mye som før. Derfor ble det til at vi ikke dro til det bygget så mye. Vi lekte heller ute i sola. Etter hvert glemte vi Albin litt. Helt til vi hørte at familien hadde flyttet.

Hvor Albin og familien hans dro, vet jeg ikke. De voksne kunne ikke fortelle meg det. Eller ville ikke?

De hadde sittet i kirkeasyl, sa de.

Kirkeasyl. Et ord det skulle ta meg mange år å forstå.

Av og til går tankene mine til lille Albin. Jeg håper han har det godt i dag, hvor enn han er.

En følelse av å bli utelatt...

Det er en stund siden at jeg har kjent på den følelsen. Følelsen av å bli utelatt. Den gangen var det seriøse greier, som også innebar fysisk mobbing i skolen, noe jeg ikke skal gå inn på nå. Som gammelt mobbeoffer, har jeg hatt lett for å hente frem den følelsen, men det er mange år siden sist. Den er kjent, som et gjensyn med noen man ikke liker. Denne gangen er det ikke det helt store, tror jeg, men mer en "tenk om" situasjon som har gjort at følelsen igjen har klart å snike seg innpå meg. Den kom gradvis.

Vi flyttet i år til et lite sted, ca en halv times kjøring fra mitt hjemsted. Her trives vi veldig godt, og alle vi har møtt på vår vei er kjempekoselige mennesker. Ei som har flere barn, den yngste på Kenguruens alder, har vært utrolig imøtekommende og vi har ofte gått turer sammen, i tillegg til noen besøk hos hverandre. Via henne har jeg også møtt en av de andre mødrene i området, som fikk en liten en for et par måneder siden.

Det har vært en del snakk frem og tilbake om babytreff, siden det er flere her med babyer. Nå er jo min Kenguru et år gammel i januar, og regnes da ikke som baby mer, så det hadde vært greit å få hilse på alle de andre mødrene i området før den tid. Det er et lite samfunn der alle kjenner alle, og tanken er jo at vi skal bli boende her for alltid. Dette er jo Kenguruens hjemsted, og de andre babyene vil bli hans skolevenner. Derfor kunne det være fint å tidlig bli på hils med de andre mødrene.

Babytreffene lar vente på seg, selv om jeg flere ganger har spurt etter dem, og jeg har etter hvert tenkt at det sikkert ikke blir noe av. Så kommer en melding fra helsestasjonen om at det skal være en samling for småbarnsfamiliene der. Den første og eneste i år. Vi kan ikke, fordi det er kort varsel og min kjære ikke klarer å bytte vakt på jobb. Sånn er det bare. Trist, for det er jo dette jeg har ventet på, men likevel...

I samtale med min nye venninne på stedet her, beklager jeg meg litt over at jeg ikke får dratt dit. Jeg spør henne atter en gang om det er helt slutt på snakket om å arrangere noe privat for oss her i området.

Hun svarer at det er det, fordi samtlige av de andre mødrene uansett treffes via en venninneklubb de dannet en stund før vi flyttet hit, og de tar jo babyene med dit, så de har egentlig nok med det. Venninneklubben er lukket, sier hun. De tar ikke inn flere medlemmer, så jeg kan ikke få være med. Det er ikke noe å gjøre med det. Men det var jo dumt at jeg ikke kunne komme på det treffet på helsestasjonen da.

I dag kom følelsen snikende gradvis. Følelsen av å ikke få være med. Og de ekle frykten for at det kan vedvare. Ikke så mye for meg selv, men for min lille Kenguru, som jeg plutselig innser at kan komme til å bli regnet som andre generasjons tilflytter, på dette som jo er hans eget hjemsted.

Jeg liker det ikke...

Man blir hva man spiser, sies det...

Jeg startet derfor dagen i dag med kaffe og et lite stykke sjokolade, i et forsøk på å bli både sterk og søt.
Jeg kan ha ødelagt det hele med å spise to kalde kyllingpølser og en brødskive med hvitost etterpå. Men siden jeg avrundet det hele med sitrontran, går det kanskje greit likevel. ;p

På den seriøse siden, tenker jeg at man nok helt sikkert blir hva man spiser, men også hva man leser, ser på, diskuterer, lytter til, tenker og ikke minst hva man velger å si/gjøre. Hvem du er i dag, har mye å si for hvem du blir i morgen.

I disse stress og mas, lavkarbo, eller ikke lavkarbodager, der jeg synes de fleste rundt meg fokuserer veldig på tidsklemma, og mat og helse, vil jeg bare minne om at livet består av uendelig mye mer enn det. Jeg la vekk badevekta etter fødselen, og har ikke sett den siden. Jeg spiser det som passer meg, og passer heller på aktivitetsnivået. Jeg trener ikke, men går de hyggeligste trilleturer med Kenguruen, og noen ganger også med en venninne og hennes lille sønn. Jeg fokuserer på å ha det godt. Nyte! Jeg nyter de gode øyeblikkene, små og store øyeblikk, de gode samtaler, interessant lesning, og den musikken som får meg til å føle meg vel, og kanskje reflekterer jeg også litt over drømmer, nåtid og fremtid. Jeg tillater meg å fryde meg over noe lite, som for eksempel en enslig sommerblomst som lengt ut på høsten plutselig dukker opp i hagen. Jeg tenner stearinlys, og føler meg som dronningen av interiør, selv om jeg bor i et hjem med furumøbler, og lysestakene er barnamatglass med matpapir rundt. Jeg koser meg med kjæresten min, og med sønnen vår. Jeg liker meg selv. Jeg trives! Kanskje flere burde gjøre som meg?

Ønsker derfor alle en ekstra hyggelig helg. Spiser du veldig feil i helga, er det likevel helt sikkert en god del annet du får gjort riktig. Hva med å fokusere på det? Tenn noen lys om kvelden, gå en tur bare for å se på høstfarver, eller ha en god samtale med noen du liker og som liker deg også. Smil!

God helg!

Blogging og sånn og så videre... det er ikke alltid like enkelt å finne en tittel til innlegget sitt.

Noen ganger har jeg så mye å si at jeg tenker det ihjel før jeg i det hele tatt får begynt å skrive noe. Nettopp sånn har de siste ukene vært for meg. Jeg har gang på gang planlagt å sette meg med pcen og skrive både det ene og det andre, men når det kommer til stykket så blir det med tanken. Jeg har egentlig ikke gjort så veldig mye i det siste, men jeg har ment mye om litt av hvert. Likevel blir det ikke noe konstruktivt ut av det. Har forsåvidt lest gjennom denne bloggen min, og innser at den aldeles ikke er noe spennende. Det gjør egentlig ikke noe, jeg skriver jo for min egen del og ikke for noen andre. Men om noen andre skulle komme til å lese noe av det jeg skriver så er jo det bare koselig. :)

I dag har jeg en stille og rolig hjemmedag. Har på meg det nye hjemmetøyet mitt som vi kjøpte i går. Kjempebekagelig! Har lagt på meg akkurat nok til at min gamle godbukse begynte å føles stram. Og det å gå ned i vekt for å passe gamle klær blir bare totalt feil. Jeg har jo gjort en seriøs innsats for å komme opp i vekt, og jeg er utrolig fornøyd med det jeg har oppnådd. Må bare klare å holde vekten der den er, så jeg ikke angrer på at jeg har kastet alt jeg ikke passer mer. :)

I dag kom jeg tilfeldigvis over bloggen til en gammel venninne som jeg ikke har sett på minst 7 år. Må si jeg ble ganske så overrasket. Både for at jeg fant bloggen hennes, og for at hun ser totalt annerledes ut. Kanskje det er feil, men jeg antar liksom at folk som ikke er på facebook heller ikke vil ha kontakt med gamle skolevenner. Har uansett lagt henne til her, så jeg kan lese litt på hennes blogg og vurdere om jeg skal si hei. Vi var jo en gang i historien veldig gode venner.


Fra det ene til det andre... Tøfler til 50 kroner er minst like bra som tøfler til 250 kroner! Testet og avklart! Tror jeg..:) Fant ingen godt tøfler her (liker dem ikke så harde i sålen) og dro til nabobyen for å kjøpe noen kjempefine og gode tøfler. Men de har vist seg å ikke tåle normal bruk i 2-3 uker engang, og jeg har reparert dem maaange ganger. I går fant jeg noen rellativt like tøfler på Nille til 50 kr. Eneste forskjell var at disse virker litt mer slitesterke. Vi får se om jeg mener det samme om 2-3 uker igjen.