Mitt inntrykk er t flere og flere legger til helt ukjente mennesker, kommuniserer med dem helt ukritisk, og gir ut (mer eller mindre bevisst) informasjon man ikke ville gitt til en vildt fremmed man møtte på gata. Så hvorfor gjør de det på facebook?
Facebook var kun for ungdommer i starten, men nå er det mer utbredt blandt alle aldersgrupper. Jeg var tidlig ute med å prøve facebook, mye fordi jeg allerede var godt etablert på myspace, og var blitt litt lei av det. Desuten hadde jeg prøvd og gått bort fra nettby og et par lignende og mindre populære alternativer. Jeg var rett og slett litt spent på om facebook hadde noe nytt å tilby som de andre manglet. I starten syns jeg ikke det. Myspace var min store favoritt inntil at facebook plutselig ble oversvømt av kjentfolk og begynte å oppta tiden min mer og mer. I dag bruker jeg heller ikke myspace mer, fordi alle jeg hadde på vennelista der uansett er på facebook nå, og jeg ser ikke noen grunn til å si det samme til de samme folkene på to nettsamfunn.
Men hva gjør at facebook er så stort i forhold til alle andre nettsamfunn? Jeg tror det er fordi "snokefaktoren" er ekstremt mye høyere der enn på andre steder. Du trenger ikke forlate din egen side for å kunne se hva alle andre sier og gjør. Det tror jeg mange liker. Man slenger ut det ene utsagnet etter det andre, vel vitende om at folk leser det, selv om de samme folkene ikke ville gått inn på siden din for å se om du har sakt noe nytt i det siste. Man påtvinger/påtvinges informasjon, og man liker det. Man legger til folk man knapt kjenner, som man kanskje bare har kjennskap til via venner. Folk man gikk på skole med en gang for x antall år siden, og kanskje ikke ville gjenkjent på gata i dag. Man legger dem til fordi man får en invitasjon med fullt navn og bilde, samt liste over felles venner, noe som gjør at man på den måten husker hvem personen var. Kanskje likte man personen en geng, men hvem er hun/han egentlig i dag, så mange år senere?
Jeg har i enkelte tilfeller følt meg "tvunget" til å legge til en gammel bekjent på facebook, mye fordi man har mange felles venner, eller fordi personen skriver og virker såååå glad for å se meg igjen. Personen gir uttrykk for å ønske å gjenoppta kontakten, og kanskje til og med treffes utenfor nettet for å drikke kaffe og snakke om gamle dager. Og det slår aldri feil, man legger til mennesket og hører ikke noe mer fra den kanten igjen. Kun disse evige fellesutsendte utsagnene, som man ikke må forlate sin egen side for å se. Jeg blar gjennom den siden av og til, og det er ikke måte på hvor mye informasjon jeg får om folk jeg ikke har kontakt med.
Jeg begynner å bli litt lei av facebook også, og i alle tidligere tilfeller betyr det at jeg forlater nettsamfunnet og sletter profilen.... men vent nå litt.... hvis jeg forlater facebook etterlater jeg meg en haug med bilder, som ligger på andres profiler. Jeg får ikke lenger innsyn i hva som skrives om meg på disse bildene, og jeg får ikke lenger informasjon om bilder som i fremtiden blir lagt ut. Jeg vil jo ha den informasjonen. Og hva med folk som inviterer til fest og feiring via facebook, fordi samtlige de skal invitere er der. Blir man glemt/utelatt om man forsvinner fra nettsamfunnet? Er å melde seg ut av nettsamfunnet på lik linje med å melde seg ut av samfunnet? Av vennekretsen? Skal man være der til sine dagers ende? Skal man få sin egen profil ved fødselen? Enkelte oppretter nettsider for barna allerede som spebarn, og legger ukritisk ut bilder og informasjon på vegne av dem, inntil barna selv lærer å skrive.
En dag vil kanskje begravelsesbyråene også tilby tjenester som går på å være behjelpelig med å melde avdøde ut av facebook, og eventuelt opprette minnesider på facebook. Man vil oppleve mer og mer at folk er der livet ut. Internett og facebook er fine hjelpemidler, men når og hvor går det egentlig for langt? Hvor er foreldre kontrollen, og hvor i alle dager ble det av SELVKONTROLLEN?
Facebook er ikke den virkelige verden, og en eller annen gang vil man innse at nettsamfunnet har gått på bekostning av sosial kontakt... VIRKELIG sosial kontakt. Hvor er den gode samtale over en kopp kaffe, med gode venner på kafe om 10 år? Finnes den?
Har du en mening? Legg gjerne igjen en kommentar, kort eller lang. :)
(Det er forresten også en voksende kultur for å legge til hundrevis av ukjente for å få flere venner på disse småspillene (applications) facebook tilbyr, som mafia og farm og lignende, og gjennom disse spillene og private meldinger, tror folk fort at de "kjenner" personen på den andre siden. Bare en liten tilleggsopplysning til den som leser dette og har lagt merke til at deres datter/sønn plutselig har fått 200 venner på tre dager...)
At Obama fikk Nobels fredspris var latterlig nok til at fredsprisen mistet sin seriøsitet. Det overasker meg ikke at de nå 
