En følelse av å bli utelatt...

Det er en stund siden at jeg har kjent på den følelsen. Følelsen av å bli utelatt. Den gangen var det seriøse greier, som også innebar fysisk mobbing i skolen, noe jeg ikke skal gå inn på nå. Som gammelt mobbeoffer, har jeg hatt lett for å hente frem den følelsen, men det er mange år siden sist. Den er kjent, som et gjensyn med noen man ikke liker. Denne gangen er det ikke det helt store, tror jeg, men mer en "tenk om" situasjon som har gjort at følelsen igjen har klart å snike seg innpå meg. Den kom gradvis.

Vi flyttet i år til et lite sted, ca en halv times kjøring fra mitt hjemsted. Her trives vi veldig godt, og alle vi har møtt på vår vei er kjempekoselige mennesker. Ei som har flere barn, den yngste på Kenguruens alder, har vært utrolig imøtekommende og vi har ofte gått turer sammen, i tillegg til noen besøk hos hverandre. Via henne har jeg også møtt en av de andre mødrene i området, som fikk en liten en for et par måneder siden.

Det har vært en del snakk frem og tilbake om babytreff, siden det er flere her med babyer. Nå er jo min Kenguru et år gammel i januar, og regnes da ikke som baby mer, så det hadde vært greit å få hilse på alle de andre mødrene i området før den tid. Det er et lite samfunn der alle kjenner alle, og tanken er jo at vi skal bli boende her for alltid. Dette er jo Kenguruens hjemsted, og de andre babyene vil bli hans skolevenner. Derfor kunne det være fint å tidlig bli på hils med de andre mødrene.

Babytreffene lar vente på seg, selv om jeg flere ganger har spurt etter dem, og jeg har etter hvert tenkt at det sikkert ikke blir noe av. Så kommer en melding fra helsestasjonen om at det skal være en samling for småbarnsfamiliene der. Den første og eneste i år. Vi kan ikke, fordi det er kort varsel og min kjære ikke klarer å bytte vakt på jobb. Sånn er det bare. Trist, for det er jo dette jeg har ventet på, men likevel...

I samtale med min nye venninne på stedet her, beklager jeg meg litt over at jeg ikke får dratt dit. Jeg spør henne atter en gang om det er helt slutt på snakket om å arrangere noe privat for oss her i området.

Hun svarer at det er det, fordi samtlige av de andre mødrene uansett treffes via en venninneklubb de dannet en stund før vi flyttet hit, og de tar jo babyene med dit, så de har egentlig nok med det. Venninneklubben er lukket, sier hun. De tar ikke inn flere medlemmer, så jeg kan ikke få være med. Det er ikke noe å gjøre med det. Men det var jo dumt at jeg ikke kunne komme på det treffet på helsestasjonen da.

I dag kom følelsen snikende gradvis. Følelsen av å ikke få være med. Og de ekle frykten for at det kan vedvare. Ikke så mye for meg selv, men for min lille Kenguru, som jeg plutselig innser at kan komme til å bli regnet som andre generasjons tilflytter, på dette som jo er hans eget hjemsted.

Jeg liker det ikke...

Mobbing er et evig tema, som bør tas opp gang på gang. Men om vi noen gang blir helt kvitt problemet? Jeg tror virkelig ikke det. Her er min erfaring...

I min daglige nyhetsrunde oppdaget jeg en VG-artikkel om mobbing som fikk meg til å tenke litt. Det er lenge siden jeg har nyhetsblogget, men denne må jeg bare kommentere på. Dette blir en lang en... Denne artikkelen vekket minner.


Barneombudet vil altså nå sparke rektorer som ikke klarer å nå målsetningene, og få bukt med mobbingen på sin skole. Men er det egentlig rektorene som er problemet? Hvis man skal sparke rektorene må man jo også kunne sparke lærerene, som er hakket nærmere elevene og som har et enda større ansvar i deres hverdag. Hva med lederene på ungdomsklubben, der mobbingen fortsetter etter skoletid. Sangkoret? Fotballtreneren? Andre? Er dette løsningen på problemet? Vil en ny rektor gjøre det bedre, eller kanskje verre? En dreven mobber vil vel heller se glede seg i seiersrus over å bli kvitt en plagsom rektor, for så å mobbe videre uavhengig av den nyansatte rektors målsetninger og taktikker? Det er ikke rektors skyld at mobbingen vedvarer. Rektor kan ikke alene ta tak i dette og få slutt på det, uansett hvor mye han måtte ønske det.


Artikkelen jeg leste i dag forteller at aldri før har så mange foreldre bedt foreldreutvalget om hjelp som nå. Selv om det i årevis har blitt fokusert på mobbing, og det til stadighet sies at nå skal vi få bukt med problemet, så kommer man ingen vei med det. Jeg har mange ganger ristet på hodet over det jeg mener er latterlige tiltak, som man på forhand ser at ikke vil føre til noen stor endring. Les om rådene til skolene om håndtering av mobbing.


Noen råd er gode. Andre ser flotte ut på papiret, men betyr lite eller ingenting i praksis, og i noen tilfeller fører de faktisk til mer mobbing om de blir tolket feil av lærere. For eksempel det å diskutere mobbing i klasserommet. Ja, for det er faktisk lærere som er dumme nok til å tolke det dithen at man skal "henge ut" klassens mobbeoffer i denne diskusjonen, og spørre mobberene direkte om hvorfor de mobber lille "Theoball" og hva de ikke liker med han. Hva "feiler" han, som gjør at flere slår seg sammen om å sparke og spytte på han, og er det noe man kan gjøre? Kanskje be han om å endre noe med seg selv og sin oppførsel? Dermed blir dette til en form for lærerstyrt mobbetime, selv om læreren ikke mente det sånn i utgangspunktet. Mobbeofferet må for all del ikke delta i diskusjonen, da dette vil fyre opp under bålet. Dette kan også forverre situasjonen for "Theoball" i de påfølgende friminutt. Mobberene kan faktisk føle at de har en form for rett til å plukke på offeret sitt, fordi han jo er annerledes på noe vis, det har jo til og med læreren sakt seg enig i. Og selv om læreren sa at man ikke må mobbe de rare, de som det tydelig vis må være noe "feil" med siden så mange plukker på dem, så er det jo så vanskelig å la være når man ser at mobbeofferet krymper seg i forventning og frykt. Ja for straks friminuttet begynner så er mobbeofferet i offermodus, som en vettskremt bøffel som vet at løveflokken strammer mer og mer inn på sirkelen og allerede lukter blod. Og frykt nærer jaktinstinktet. Øker lysten på blod.


Jeg snakker av egen erfaring, ja. Du forsto det? Jeg tenker på "løvene" i mn skolegård. Guttegjengen fra klassetrinnet over meg, som fant glede i min frykt og smerte. Guttene som slettes ikke så det som feigt eller galt å banke opp en liten, spinkel jente. Det var faktisk en av grunnene til at de hatet meg. Jeg var så mager, sa de. Ikke som jentene de var vant til i bygda. Jeg var ikke defra. Jeg var på fremmede jaktmarker. Andres territorium. Jeg burde vite bedre enn å komme dit og tro at jeg skulle kunne fortsette der jeg slapp på min gamle skole, som en populær, livsglad og sosial jente. Slikt straffer seg, må man jo vite. I år etter år, straffer det seg.


I følge lærerene mine fra den tiden, var dette nok min egen skyld. Dette sa de seg i mellom, til meg, til foreldrene mine og til mobberene. Det var nok helt sikkert meg det var noe galt med. Det måtte det jo være. Jeg var sikkert usedvanlig provoserende, og hadde sansynligvis startet konflikten selv. Det er nemlig ikke vanlig at så mange har noe i mot en enkel person, uten at denne ene personen har gjort noe for å irritere dem, sa lærerene, og nektet å sette seg noe mer inn i situasjonen. De hadde konkludert, sakt til mobberene at dette måtte de altså bare ignorere, og de ønsket ikke bry seg noe mer med det. Dette fikk man ordne opp i selv. Vi har nemlig for vane her til lands å bry oss mer om de stakars mobberene enn om offerene. Utrolig nok. Dette gjør seg også gjeldene i fengselene våre, men det skal jeg ikke skrive om i dag, da dette blir langt nok som det er.


Det hjalp heller ikke på at hovedmobberen, flokklederen med mord i blikket og hånlatter om han så frykt, var stesønn av en av lærerene. Han var jo ikke noen mobber han, mente lærerene. Nei jeg måtte nok ha misoppfattet situasjonen jeg. Ja sånn måtte det være. Jeg hadde fyrt opp guttene med vilje, og nå anklaget jeg dem for mobbing selv om det sikkert var min egen feil, og jeg helt sikkert overdrev. Jada....Jeg hadde nok ikke trengt å komme til røntgen. Jeg var sikkert ikke sparket på. spyttet på, slengt i veggen, slengt på bakken, og jeg ble nok sikkert ikke skadd. Jeg knakk sikkert mine egne briller, og jeg ploget sikkert meg selv til blods i grusen. Sikkert.... alle gangene. Men noe form for tiltak må man vel komme med, når en elevs foreldre forteller at nå har de vært hos politiet, og prøvd å anmelde saken. Politiet sa at dette mente de skolen burde ta hand om, ikke politiet. Så da måtte vel skolen gjære noe. De satte like så gjerne mobberene til å være "skolemeglere" noe som rett og slett var universets dårligste ide, og gikk veldig hardt ut over flere av de svake og redde på skolen. Konfliktstarterene skulle altså være meglerene, men det er en annen sak. Denne bloggposten blir lang nok som det er.


Guttene banket meg, og jentene holdt seg langt unna. Det var kult å hate meg, "farlig" å snakke med meg i en vennlig tone. Så hvem kunne jeg gå til, på min nye skole? Hvem støttet meg og var den eneste som snakket til meg som ett likeverdig menneske? Den eneste som forsto, men som likevel hadde begrensede muligheter til å hjelpe? Rektor. Den smilende, gode, snille og medmenneskelige rektoren som prøvde så godt han kunne. Som tok tak i situasjonene han fikk vite om, selv om det meste aldri nådde frem til han. Rektor kunne ikke gjøre så mye for meg når det kom til å stanse mobbingen, men var det ikke for måten han snakket til meg på ville jeg nok blitt gal. Da rektor beklageligvis sluttet og flyttet vekk, noe jeg tror den dag i dag handlet om at han ikke hadde den makten en rektor bør ha til å endre ting på en skole, så ble det nok for meg. Jeg sluttet så og si å gå på skolen, og var mye "syk" de siste par årene.


Det siste året opphørte mobbingen så og si. Kanskje på grunn av en kobinasjon av at jeg var så mye vekk, fordi mobberene ble eldre og så var vekk fra skolegården det siste skoleåret mitt (de var jo ett år eldre) og kanskje fordi min far truet med å ta igjen. Han truet rett og slett flokklederen på 16 tilbake, fengsel eller ikke, da han en dag måtte plukke meg opp etter at jeg ble dratt etter ansiktet (ploget) gjennom grus og asfalt. Da han fant meg gråtende på et toalett på bensinstasjonen, der jeg hadde klart å ringe etter hjelp etter å ha løpt for livet, med en jaktende løveflokk bak meg. Vild latter. En flokkleder som ropte at denne gangen skulle jeg dø. Jeg trodde han. Jeg skulle dø. Jeg løp for livet, bokstavelig talt, og jeg ringte hjem med dødsangst og blodig ansikt. Da tok det slutt. Da, når all kontakt med skolen ikke hadde nyttet, da min far gjorde noe så drastisk og galt som å true et barn tilbake med så alvorlig tonefall og blikk at mobberen virkelig følte at mannen mente alvor, da tok det endelig slutt. Endelig.


Men kunne en rektor ha stoppet mobbingen? Kan man legge ansvaret på en person, og sette jobben hans på spill, uavhengig av hvordan lærerene opptrer? Uavhengig av hva mobberene lærer hjemme? Bare sette inn en ny rektor, ofte hentet fra lærerstaben på samme skole? Tror du at barneombudets forslag om å sparke rektorer som ikke får bukt med mobbingen vil føre frem til at mobbingen opphører? Tror du?

Fjortiser, festkultur, feilvurderinger og følger. Litt mimring, synsing, og litt om å velge å ikke dra på DEN festen.

I dag står det en sak i VG om en jente som har blitt voldtatt på fest. Denne gangen var hun fjorten. Jeg håper de tar den skyldige, men slike ting blir jo ofte henlagt. Det er ikke første gang, og det blir neppe siste gang man hører om lignende tilfeller. Denne gangen var det i Kongsberg det skjedde. Nå kjenner jeg ikke til flere detaljer enn andre gjør, men jeg regner sterkt med ungdomsfestene i Kongsberg er akkurat som ungdomsfester ellers i landet er. Uorganiserte, fult av alkohol og mindreårige, ingen voksne som passer på, og utrolig morsomme- helt til noe går galt, som det jo ofte gjør. Noen tenker kanskje at jenter på 14 ikke har noe på fest og gjøre, men det er nok vanligere enn man tror.

Kortspill og flasketuten? Ikke akkurat...
Kanskje tror foreldrene det, men....nei.

Da jeg var 14, og noen fra klassen hadde fødselsdag, ville jeg jo så klart delta i bursdagsfeiringene. Festene skulle selvfølgelig være stille og rolige, foreldre skulle befinne seg i nærheten, og det skulle ikke være alkohol. Men slik ble det jo ikke. Det var alltid alkohol, det var alltid uten foreldre, eldre ungdommer fra området dukket opp med mer alkohol, og det var så uorganisert som en fest kan få blitt. Noen kastet opp i en krok, noen låste seg inne i et skap eller på toalettet for å "snakke", noen ravet rundt fulle utendørs, og en og annen gang måtte man ut for å se om noen hadde lagt seg ned i sneen. Slik var det bare. Såvidt jeg vet var det ingen som ble voldtatt på noen av de festene jeg var på, men det kunne like så godt vært det. Jeg vet andre jevngamle som i senere tid har fortalt om voldtekter på andre fester. Men jeg har fått vite at det var inneforstått at man holdt kjeft, enten man var offer eller vitne. Det ville nemlig bare bli verre for offeret om det kom ut. Slik var det på bygda der jeg bodde i den tiden i alle fall. Det er kanskje slik andre steder også?!

Jeg ble mobbeoffer da vi flyttet til den bygda, byjente som jeg var. Så i slike sammenhenger var jeg en anelse utrygg og småredd, og jeg visste godt at jeg egentlig var på fest med bekjente. Ikke venner. Jeg kunne ikke stole på andre enn meg selv når det kom til stykket. Derfor handlet det for meg om å ikke drikke meg full, være på vakt, ikke gå alene i frykt for å få juling, ta med glass på toalettet i tilfele noen ville være "morsomme" å putte noe i det, og å alltid ha avtalt henting av foreldre, enda så flaut det var siden ingen andre ble hentet tidlig og de fleste hadde ordnet seg med overnatting. Men jeg er ikke som folk flest og det har jeg aldri vært, og ansvarlige og snille foreldre hadde jeg også. Derfor ble det henting, selv om det var å gå mot strømmen. Jeg har alltid tenkt selvstendig jeg, også i den tiden da det betydde mobbing og juling å være annerledes. I dag er jeg veldig glad for at jeg var den jeg var og ikke lot meg forandre.

Allerede da jeg var 15 hadde festingen og drikkingen eskalert kraftig i bygda. Mange hadde jo drukket hver helg siden de var 13 og så på det som en selvfølge at det skulle være fest hver helg. Det føltes ikke lenger riktig for meg å være til stede. Jeg valgte derfor å slutte å gå i fødselsdagene, til mine foreldres fortvilelse. Ja for de fikk jo ikke vite hvordan jeg resonerte, eller hva som egentlig foregikk på festene. Jeg var kanskje fornuftig, men jeg var fremdeles tenåring, og man sier da ikke alt til sine foreldre, det er noe alle vet! Så de lurte veldig på hvorfor jeg sluttet å dra i fødselsdager og hvorfor jeg ikke ville snakke om det. Spesielt da "alle" snakket om århundres fest, som skulle holdes av prestedattera. Hva høres vel tryggere ut for foreldre enn en fest hos presten? Jeg nektet. Dit skulle jeg hvertfall ikke! Jeg ville være hjemme på rommet og høre på musikk, sa jeg, og slik ble det. De undret seg veldig over hvorfor, men undringen gikk over til stolthet da de et par dager etter fikk se forsidene på Dagbladet og VG. For det hadde nådd frem til storavisene.

Prestefest ute av kontroll. Masse detaljer i avisene. Foreldrene var bortreist, datter hadde informert bygd og by om "åpent hus", det var russetid og busslaster med "festglade ungdommer", bygdeungdom og ufattelige mengder med hjemmebrygget sprit ble følgene. Huset var rasert, vinduer og dører knust, tagging her og der, det meste som kunne stjeles var stjålet, politiet var sjokkert over ting de fikk se da de kom, blandt annet var et badekar halvfullt av hjemmebrendt, og den ansvarlige prestedatter lå midt i stua og sov fylla av seg. Da politiet kom hadde visstnok store mengder ungdommer rømt til skogs i panikk. Jeg hadde forutsett det hele, og satt hjemme på rommet mitt og hørte på musikk. Langt vekk fra dramatiken. Det har jeg aldri angret på. :)

Dette er bare et ekstremtilfelle, og det er en del år siden nå, men jeg er ganske sikker på at tenåringene fester akkurat like mye i dag, og at det er like vanlig at fjortiser drikker. Selvfølgelig varierer det i hvilken grad det drikkes, og lite kan vel sammenlignes med den famøse prestefesten. Alikevel tror jeg at vi i fremtiden vil høre mer om voldtekter og fester som har gått over styr. Jeg håper bare fjortisjentene tar til seg det de hører om, og er forsiktige. Det er aldri ens egen skyld om man blir voldtatt, men det er faktisk mye man kan gjøre for å ikke havne i situasjoner hvor voldtekt kan bli et mulig utfall. Man kan holde seg sammen med flere andre jenter, velge å ikke bli (for) beruset, og, selv om mange sikkert synes det er kjedelig og utenkelig så kan man også velge å holde seg vekk når magefølelsen sier at man er på vei inn i en risikosone. Rett og slett velge å ikke dra på akkurat DEN festen, den der man vet man ikke vil bli passet på av venner, eller at andre ting tilsier at det fort kan gå over styr.

I mit tilfelle fikk jeg mye igjen for å ha valgt å ikke dra. Foreldrene mine ble imponert over mitt voksne og ansvarlige valg, og jeg kunne være litt stolt av meg selv også. For ikke å snakke om at jeg slapp unna politiavhør, straff og kjeft, og alt det andre som flere fra klassen min måtte gå gjennom. Jeg har også en god historie å fortelle nå, mange år senere, der de andre kanskje holder kjeft og skjemmes over at de i det hele tatt var der. :)

Din jæ>/@ jøde!!!

I dag skriver VG om at jøder i norske skoler opplever regelrett jødehat, og de vektlegger spesielt det som kommer fra muslimer, som de betegner som trakasering og trusler. Jeg skal ikke legge meg opp i en religiøs debatt, heller ikke en debatt om integrering, innvandring, rasehat, fremmedfrykt eller religionsfrihet. Jeg ønsker å påpeke hvor grusom og lite forståelsesfull barn og ungdom kan være. Det har rett og slett vært en gjennomgående aksept for at jøder er mindreverdig i norsk skole i mange år. Kommenter gjerne, din mening er så klart like viktig som min, men les helst innlegget mitt først så vi ungår misforståelser.

Da jeg på nittitallet gikk på skole i en liten bygd i nordnorge, fikk jeg oppleve noe jeg ikke trodde fantes. At man kunne hate noen for hva som helst. Det fantes rett og slett ikke den ting man ikke kunne sette fingeren på, hvis man hadde lyst til å mobbe noen, eller trengte en grunn til å slå. I mitt tilfelle var det nok at jeg "kom fra byen" og at de mente at jeg derfor ikke passet inn, til at jeg ble fritt vildt når det kom til mobbing, drittslenging og regelrett juling. Selv eldre gutter spyttet, slo og sparket løs på meg, på tross av at jeg var en spinkel liten jentunge som ikke hadde gjort noe galt. Jeg var ny, jeg var mager, jeg var fra byen... ergo mente de at det var lov. Jeg hadde opplevd vanlig erting og småplaging på den skolen jeg gikk på før, som da lå i en liten nordnorsk by, men aldri hadde jeg opplevd noe så grusomt som det miljøet jeg fant i en tilsynelatende hyggelig, liten bygd. Her var det vanlig å mobbe enhver som av en eller annen grunn kunne skille seg ut i mengden. Var du ikke mobber, eller hadde vokst opp som nær venn av mobberene, så ble du mobbeoffer.

Her, på denne tilsynelatende idylliske skolen ,med bare 100 elever, ble jeg gjort kjent med ordet jøde. Jøde betydde at du var mindreverdig, og det ordet kunne slenges etter alle og enhver, da helst med forbetegnelsen "jævla". Man kunne bruke det blandt venner, hvis de hadde dummet seg ut, da med en lattermild tone, eller for å si klart og tydelig hva man mente om en man ikke likte. Jøde ble oftest brukt på gutter, da det mest populære var å kalle jenter for skitne, stygge, billige eller horer, i noen tilfeller full pakke- skitne, stygge, billige jødehorer. Lærerene hørte ofte at elevene brukte betegnelsen jøde på hverandre, men ingen sa noe på det, derfor ble det hyppig brukt og godtatt som et lovlig skjellsord. Vi hadde nemlig ingen jøder på skolen. Så da var det vel ok? Lærerene må ha ment det, siden de som sa det aldri ble irettesatt. Nå skal det sies at lærerene aldri inrømte at det fantes mobbing på skolen, og banka 5 gutter en 3 år yngre jente, så "hadde sikkert jenta gjort noe for å provosere dem, og da er det lite man kan gjøre." Sånn fortsatte det i mange år, og jøde ble hyppig brukt på nye og gamle elever, som ikke selv var for mobbing.

Som mobbeoffer og utstøtt, ble det til at jeg leste mye bøker, og spesielt klassikere. Jeg hentet ut alt av interresse fra skolebibilioteket, og leste ved en hver anledning. Musikk og bøker ble min redning i en ellers så horribel hverdag. Jeg tror jeg var 11 da jeg en dag lånte boken som het Anne Franks dagbok, og fikk meg et lite sjokk. Allerede da jeg leste bakpå boken, inne på bibilioteket, forsto jeg alvoret. Anne Frank var JØDE! Anne Frank og alle hun var glad i, ble drept fordi de var JØDER! Jeg hadde jo hørt at jødedom var en religion, og visste jo at det sto om jøder i bibelen, men hadde ikke helt koblet dette opp mot nyere tid, og visste ikke at det fremdeles eksisterte en slik religion. Reigionsundervisningen på skolen var stortsett ikkeeksisterende, og hadde kun fokus på kristendommen.

Jeg fikk en klump i halsen da jeg forsto alvoret. Jeg forsto der og da at de sansynligvis hadde fått dette ordet fra eldre bekjente, eller til og med familiemedlemmer, og at det hele måtte ha startet hos en eller flere som nok helt sikkert var fulstendig klar over hva de snakket om. En eller flere som visste om jødeforfølgelsen, konsentrasjonsleirene, og alle de stakars døde, uskyldige menneskene. Og noen av mobberene måtte da kjenne til dette? Jeg hadde vanskelig for å svelge at noen skulle kunne bruke jøde som skjeldsord, hvis de visste hva det betydde. Kjente de til jødehat, uten å bry seg det minste? Hatet de jøder?

For meg betydde ordet jøde ikke mindreverdig. For meg betydde fra da av mye mer enn bare betegnelsen på en religion. Det betydde nå noe hellig, det og å ha en enorm evne til å overleve, holde ut, og å ikke gi opp selv om du møter en ufattelig motgang. Hver gang mobberene brukte ordet jøde, tenkte jeg over hvor sterk jødene har vært, og alt de har måtte holde ut gjennom så mange år.

Jeg hører det fremdeles fra tid til annen, små gutter i tidlig tenårene, og i enkelte tilfeller helt opp til midten av tyveårsalderen, som roper til hverandre. "Kom hit, din jævla jøde," eller lignende utsagn. Jeg gremmes over at det eksisterer en slik dumhet og uvitenhet i et såkalt sivilisert land. Jeg forstår ikke hvordan mennesker kan hate hverandre på et så feilaktig grunnlag. Jeg mener det bør være plass til alle religioner, og at alle mennesker er likeverdig.

Det er på tide at man tar tak i språkbruken på skolene, og at man slår hardt ned på selv "uskyldig" bruk av ordet jøde. Man kan ikke avfeie det og la ungdommene si hva de vil, selv om det fremdeles ikke går noen jøder på den skolen. Jeg finner meg ikke i det! Selv om man ikke skal oppdra andres barn, kan jeg love deg at jeg vil kjefte opp barna dine neste gang de slenger ut det ordet på kjøpesenteret!