Smeeelt! ♥

Dette var bakgrunnsbildet på laptopen da jeg trøtt og slapp, med morrakaffen i handa, skulle ta nyhetsrunden i morrest.

Det er så mye man kan gjøre for å vise sin kjærlighet, uten at det koster penger.

Når det er sakt så fikk jeg jordbær med vaniljesaus til dessert i dag, og jeg fikk også favorittkonfekten min, og masse sjokolade som jeg sitter og koser meg med akkurat nå. 

Hva han fikk? Faktisk bare to berlinerboller. Men jeg hadde drysset melishjerter på dem, i det minste. :)

Jeg har en superduper kjæreste!   ♥

Håper alle har en fin dag, enten de feirer, er likeglad eller bestemt nekter å feire. :)

Et år har gått, og vi har plutselig ettåring i huset. (I morgen)

I morgen har jeg ettåring i huset. Babytiden er over.
I morgen er det familieselskap, kake, og en liten baby som ikke er baby mer men stor gutt.

Det første året har sust forbi i rekordfart. Det stemmer, det de sier. At det er når man får barn at man ser hvor fort tiden flyr.

Kenguruen skal få sin første bløtkake. Og han skal få lys på kaka, det er klart. Det hører med. Han skal få pakker, (som om han ikke fikk nok til jul) og ikke minst skal han få masse kos fra hele familien. Besteforeldre, oldeforeldre og tante med partner. Og mamma og pappa, så klart. At det er hans fødselsdag, vet han selvfølgelig ikke, men tro om han forstår at det handler om han?

Jeg er veldig spent på hva han synes om brannbilen han skal få fra oss. Den har vi gjemt bort siden han var  en liten sparkekenguru i mammas mage. Jeg tror jeg var fem-seks måneder på vei da min kjære bare måtte kjøpe denne bilen, som skulle gjemmes bort til ettårsdagen. I morgen kommer den frem. Tro hvem som blir mest ivrig. Gutten eller pappaen? ;)

Jeg tror det blir en fin dag. Eplekaka står på kjøkkenbenken og dufter. Jeg gleder meg. I morgen skal den store gutten vår feires. :)

Godt nyttår!!!

Riktig fantastisk godt nytt år ønskes dere alle. Og jeg håper dere har hatt en god jul.

Jeg har rett og slett vært utkjørt i jula og må bare beklage at jeg ikke har tittet innom noen blogger, eller svart på kommentarer. Leggetiden har blitt til leggetimer før Kenguruen endelig sovner, og det er som oftest flere våkestunder om natta nå fordi han plages med vonde gommer atter en gang. Den tanna vil bare ikke igjennom, og dentinox hjelper ikke så godt i lengden. Men vi holder ut. Selvfølgelig. Det har gått på bekostning av blogging, julehilsner og alt annet som har med nett og sosialisering og gjøre, men nå tror jeg det blir litt lettere.

Vi har i alle fall fått fikset laptopen her for to kvelder siden. Min kjære søster kom innom med nyttig informasjon om hvem, hvor og hvordan, og så fikk vi plutselig ordnet det. Så da krever det betraktelig mye mindre av meg å komme på nett. Det betyr mye, når man har det som meg. Jeg visste ikke hvor avhengig jeg var av laptopen, før den streiket og jeg så hvordan jag ikke maktet å slepe meg opp til stasjonærpcen om kvelden. Det ble rett og slett for mye for meg. Men nå er jeg her igjen. Takket være min snille og hjelpsomme lillesøss. <3

I skrivende stund ligger jeg på sofaen. Jeg hviler ryggen etter tre timer med "kjære lille venn, kan du ikke for guds skyld sove snart, før mamma kollapser helt her." Jeg skal straks legge bort laptopen igjen og bare ligge heeelt i ro. Kan først nevne i farta at Kenguruen sov så søtt som bare det på nyttårsaften, uten å få med seg at det smalt raketter i hytt og pine rundt huset. Og det var mange raketter. Men så var han også riktig så utslitt da han sovnet. Det var vi også. Vi sovnet klokka23 selv, og tittet bare litt ut vinduet da vi våknet av bråket ved midnatt. Kjedelig, tenker du kanskje? Det var faktisk litt hyggelig å bare sove mens "hele verden" ventet på å gå ut i kulda for å svi av penger. Og det var nødvendig, siden jeg var helt ødelagt og visste at jeg jo måtte opp tidlig, og kanskje også flere ganger i løpet av natten. Så da la vi oss så tidlig da, selv om det var nyttårsaften. Sånn er det vel bare å være småbarnsforeldre. Helt greit for meg. :)

Håper alle hadde en god feiring, og/eller god natts søvn, og at det nye året blir godt for oss alle. :)

Vi venter spent på Jesus, og gleder oss til Kenguruens første jul.

Tro om Jesus rekker frem før jul? Det er slettes ikke sikkert. Han ble sendt akkurat på grensen til postens garantifrist, så jeg håper det. Gleder meg til han kommer. :)

Å finne den heeelt riktige julekrybba er ikke bare bare, det er sikkert, men nå har  jeg endelig funnet den.

Dette blir Kenguruens første jul. Hvis man ikke regner med jula da han lå i magen, og jeg bare tviholdt på tanken om at han skulle bli der inne til vi kom oss til riktig side av nyttår. Det gikk som det skulle det, så den 5.januar har vi en ettåring å feire her i huset. Enda en begivenhet som snart er her. Tro om jeg ikke må begynne planlegging og invitere allerede, så ikke fødselsdagen kommer som julekvelden på kjærringa, selv om julen ikke gjør det i år. ;)

Jeg gleder meg veldig til å feire jul med Kenguruen og min kjære. Min supergode lillesøster har vært her og bakt pepperkaker med/til meg, og de er nesten oppspist allerede, så gode som de var. Ellers er faktisk alt på stell. Julestrømpe til Kenguruen har jeg selv sydd, min kjære har tatt julevasken, og alt vi trenger (og mer til) er kjøpt inn. Julestemningen sniker seg innpå oss. Nå kan jula bare komme. Forhåpentligvis gjør julekrybba også det. :)

En kjempefin fødselsdag.

I går våknet jeg til dette: 

Flotte blomster, gaver, og masse sjokolade og godterier. Faktisk har min kjære lagt merke til alt jeg har hatt lyst på den siste tiden, uten at jeg har kjøpt det, og så fikk jeg det nå. Han er bra søt, den mannen. Og tenk, en av gavene var en paiform. Hvilken mann får vel med seg at en paiform er et av hovedønskene? Min gjør! :)

Dagen fortsatte med god mat, familiehygge og en hyggelig trilletur i strålende solskinn, med en snorkende kenguru som bare ville sove i vogna. Han blir oppjaget av pakker og sånn, så nå er jeg veldig sikker på at vi har tatt riktig avgjørelse om å bli hjemme på julaften, bare oss tre.

Da min kjære dro på jobb, kom min søster og hennes forlovede på besøk til meg. En eplekake ble servert, og de godtet seg som små barn. De er så herlige de to. :) De hadde med gave til meg, en bok, gave til Kenguruen, en mibiltelefon, og gave til min kjære, en dansk film han har hatt lyst til å se. I tillegg fikk jeg tre dyre oster, kjøpt hos byens fineste forretning, og deilig ostekjeks. Og masse lillesøsterkos! Besøk fra henne er en gave i seg selv, nemlig. :)

Kenguruens gave til mammaen sin var at han sovnet på fem minutter klokka 19, og sov sammenhengende og godt til 08.30 i dag. Det er en gave jeg setter veldig pris på! :)

På søndag fortsetter feiringa, med mine foreldre og besteforeldre, gaver, og enda en kake. Hurra! :)

Ripskaka jeg glemte å blogge om.

Denne kaka skulle det vært blogget om for en måneds tid siden, men det ble rett og slett glemt. Den er uansett god nok til å nevne nå i ettertid, selv om det sikkert er forsent for andre å lage den i år, siden ripsa er overmoden, omgjort til syltetøy og saft, eller rett og slett spist. OPPSKRIFTEN kan du jo spare på frem til neste bærsesong. :)

Ute av ovnen får den lov til å kjøle seg ned.

Så er det tid for glasur, laget av melis og ripssaft. Jeg valgte å pynte den med et hjerte av rips.

Når glassuren er stiv, er kaken klar for servering. Helst i en romantisk, eller i det minste ekstra hyggelig setting.

Stearinlys og ekstra pent kakefat hører med, når det nå først er en  hjertepyntet kjærlighetskake.
Så trenger man bare en man er glad i å dele med. Men han publiserer jeg ikke bilder av her. Han vil jeg ha helt for meg selv. ;)

Skulle vel blogget litt, men...

jeg orker virkelig ikke. Men noen linjer får det bli. En rask oppdatering. Vi har fremdeles svigerbesøk. Svigerfar, min kjære og Kenguruen er syke. De ble det sakte men sikkert, i den rekkefølgen. Nå begynner jeg å føle meg ganske så urven selv også. Typisk! Ikke blir det mye søvn nå heller, for nå holder fortennene oppe å dukke frem. Og det er visst gruelig vondt det. Vi har klynke-klamre netter her nå. Og influensa. Blogger vel litt om en dag eller to, tenker jeg. Om jeg ikke blir helt utslått da. Forhåpentligvis ikke. Blæh!

Oldisbesøk og shoppingtur. Herrrrlig helg!

Vi suser avsted til oldeforeldrene i nabobyen, og skal også innom babybutikken (som forøvrig er babycare, de selger ikke babyer altså.) Skal se litt på utstyr man jo plutselig trenger når krabbealderen nærmer seg med stormskritt. Også skal vi ha stormtrekk til vogna, og kanskje en badestol om vi liker den de har der. Nabobyens babybutikk er mye bedre enn den som er nærmest oss. Den vi skal på nå vet virkelig hva service er, og så har de bedre utvalg også. Det er noe med å bli tatt i mot med et smil når man tross alt kommer for å bruke mange penger.

I morgen får jeg kanskje endelig lillesøsterbesøk, og Kenguruen tantebesøk. (Samme menneske ja.) Det blir i såfall hyggelig som bare det, for det er veldig lenge siden sist på grunn av hennes nylige Sverigeferie. Både foreldrene og besteforeldrene mine, og lillesøss var på samme camping. Det er bare vi som er så kjedelige at vi blir hjemme. Men så er Kenguruen bare 6 mndr også da, og min kjære har ikke feriefri i år, så da er det best sånn.

Ønsker alle som snubler innom her en kjempegod helg videre. :)

Kveldsfilosofering... Om du fikk oppfyllt ett eneste ønske i hele verden... (Jeg vet hva mitt ønske er)

...la oss si at den berømte ånden i flasken(,eller lampen, eller den magiske boksen om så) dukket opp, hva ville ønsket ditt være da? (Nei du får ikke tre, bare det ene.) Har du noe i fortiden du ville forandre, eller ville du kun tenkt fremover? Jeg har som de aller fleste i verden lurt på dette veldig mange ganger. I alle barne-og tenåringsår har man jo diverse hendelser man gjerne skulle ha visket bort, det har også jeg, men jo eldre man blir innser man at de tingene er nok så uviktige i det lange løp. Eller.. uviktig blir kanskje feil ord. Mange opplevelser man i oppveksten anså som forferdelige, urettferdige, eller bare flaue er jo rett og slett viktige. De har tross alt vært med på å forme den man er i dag.

Etter jeg ødela ryggen var ønsket i mange år å få endre akkurat det at jeg hadde fått ødelagt ryggen. Enkelt og greit. Rett og slett at jeg fikk gå tilbake i tid og endre det den gangen ulykken skjedde. Da kunne jeg fullført utdannelsen, og blitt til noe. Noe mer enn en ynkelig stakkar som enkelte dager ikke kommer seg opp i badekaret for å ta seg en dusj, uten at noen hjelper meg. Men samtidig har jo også dette formet min personlighet veldig, og jeg har lært mer om livet, samfunnet (NAV og politikk) og ikke minst min egen sterke psyke enn jeg noen gang ville ha lært om det ikke var for den ene, smertefulle og forferdelig kjedelige skaden som nå har påvirket hvert minste aspekt av min hverdag i hele ni år. Jeg har lært hvor sterk jeg egentlig er, og jeg har vokst veldig på dette.

Så selv om jeg trodde det i mange år, ville jeg i siste ende egentlig endret det, om den magiske sjansen bød seg? Ville det vært mitt ønske, om jeg fikk ønske meg hva som helst i hele verden? Kanskje en gang, men så mindre og mindre etter hvert som jeg har vokst på det, blitt klokere og eldre, og begynt å tenke på den måten som jeg gjør nå. Og ikke minst:

Nå har jeg blitt mor. Jeg har mannen i mitt liv. På tross av allverdens ryggsmerter ville jeg ikke lengre endret den minste ting i min fortid. Aldri i verden om jeg ville rørt en tidsmaskin, ønsket fra ånden i flasken, eller gjort noe som helst som kunne føre til at fortiden ble endret, i frykt for å miste (eller aldri få) den familien jeg har i dag. Aldri i verden om jeg kunne vært foruten den kjærligheten jeg får fra guttene mine. Min kjære, som virkelig elsker meg, og som er mer enn jeg visste at en mann kunne være. Som er alt jeg noen gang kunne ønske meg. Og vår lille baby. Vår perfekte, nydelige og kjempegode Kenguru, som smiler så vakkert til oss hver morgen. Som lyser opp som en sol hver gang man sier hei. Trenger jeg forklare hvor sterk en mors kjærlighet er? Nei aldti om jeg kunne risikert å være foruten dem. Aldri!

Så hva ville mitt ønske være? Gull og grønne skoger? Vinne i lotto? Fred på jord? Bli bra?

Mitt ønske er, og vil fra nå av forbli dette:
Måtte idyllen vare evig. Måtte vi forbli den kjærlige familien vi er, til vi alle tre en gang i veldig fjern fremtid får lov til å dø som meget gamle, og helt tilfredse mennesker. Mennesker som kan se tilbake på en tilværelse vi virkelig er fornøyd med. Og aller mest av alt; måtte Kenguruen få lov til å bli en gammel, vis og lykkelig mann, som har levd et liv med mye kjærlighet og stor glede. Oppfylles det ønsket, skal jeg aldri være i tvil om at mitt livsforløp var det riktige på godt og vondt, hele veien. Da er jeg fornøyd.

Trykk for leselig størrelse. :)

Min kjære har laget syrom til meg. Jeg er en heldig, kjempelykkelig og veldig bortskjemt kvinne! ;)

Siden jeg har så vondt for å sitte og sy ved spisestubordet, men likevel ikke klarer å la være å prøve meg på litt sying av og til, har min kjære funnet ut at jeg bør ha en bedre plass å sitte. Dermed ble det til at det lille rommet i gangen blir en slags pc-fritt kontor og syrom for meg. Jeg er kjempefornøyd. Dette tror jeg kommer til å bli bra.

Bordet har han laget av den gamle kjøkkenbenken, og i reolene skal kontorting, bøker, spill og sysaker oppbevares. Storpc'en med pc bord og printer har vi plassert oppe på stueavdelingen av de to sammenhengende rommene våre. Vi har jo laptop i her nede i stua også, så noe eget kontor trenger vi sånnsett ikke. Derfor blir det masse boltreplass for lille meg, som jo egentlig slettes ikke er noe god til å sy. Men sy det skal jeg.

Jeg skulle ønske at jeg hadde rygg til å sitte med symaskinen hver kveld. Og til å bake, som jo er en annen ting jeg virkelig elsker å gjøre. Hadde bare ryggen holdt til det. Da skulle det ha blitt andre boller her ja... hihi ;p

Bildene jeg tok ble så elendig som mobilbilder i dårlig belysning bare kan få blitt. Uklare og ute av fokus er de også. Men dere skjønner tegninga. :)

Symaskinen og strykjernet henger sammen. :)
Lyset er fremdeles ikke koblet til der, så derfor mørke bilder.

Legg merke til de usansynlig søte trådboksene.
En har jeg hatt siden jeg var 4-5 år gammel,
og en er kjøpt  i 2008 på  loppemarked i Danmark

Oppbevaringsskap til diverse greier. Det grønne er en feltseng.
Den er god å ha om man plutselig får overnattingsbesøk og
den passer faktisk fint på dette bittelille rommet.

Det er IKKE den stolen jeg skal bruke. Bare så det er sakt.
Nå skal jeg bare få styr på rommet, ordne de siste tingene,
og så gleder jeg meg veldig til å komme i gang med syingen. :)

Ni hvite roser, fra min kjære.

I dag dro min kjære på butikken for tredje gang på tre dager, for å se om de har fått inn chiabatta, som de jo reklamerer for at de har i kampanjebladet sitt. En kampanje som altså skulle ha startet allerede nå på mandag. Det hadde de ikke fått inn enda, og for tredje gang på tre dager sa de at de kommer i hyllene i morgen den dag. Bare å komme tilbake da. Jeg er så glad i chiabatta, så han ville gjerne glede meg med å kjøpe dem til meg. Det har jo blitt til en ciabattajakt av dimensjoner det. Og han påstår at han skal ut på jakt igjen i morgen tidlig.



I går trillet vi en tur sammen, i regnværet, og da så jeg en kjempesøt liten rosebusk med de flotteste hvite roser, i en av de mange, velstelte hagene i området. Busken var liten, men rosene var virkelig mange og fine, og de sto i full blomst.

Jeg: "Åååå! Sånne roser vil jeg også ha en dag."

Han: "Å? Da må vi dra på plantasjen for å se om de har noen." (Den søtingen. hihi)

Jeg: "Neeei, jeg tror egentlig at vi venter til Kenguruen er litt større, så vi ikke trenger tenke på om han tar på den og får vondt av tornene."

Han: "Men det er jo lenge til."

Jeg: Ja,ja.... (Så tenkte jeg ikke mer på det, og vi gikk videre og snakket om helt andre ting.)

I dag, da han kom hjem, uten chiabatta, hadde han med en bukett med ni hvite roser til meg. Han er rett og slett så søt at han er til å spise opp. Så klarer han å si at det fortjener jeg fordi jeg hadde laget frokost til han i dag. Jeg hadde tross alt bare skåret over to rundstykker og klasket noe smør og ost på. Og det kvalifiserte til å få roser? Ja altså, jeg klager aldeles ikke jeg. Rosene er nydelige og dufter så godt som roser skal dufte. Og jeg, jeg er nyforelska i min kjære, som vanlig, og jeg føler meg heldig og fryktelig, fryktelig bortskjemt. :)

I følge blomsterspråket (HER) betyr en bukett med ni blomster:
 "Jeg vil være alene med deg." Hyggelig, men jeg tror ikke han kan blomsterspråket, og det var jo ikke derfor han valgte de hvite til meg. Med en liten baby i hus er det også noe begrenset hvor mye vi er alene, men litt voksentid blir det jo selvfølgelig. 


Blomsterspråket sier en hel del om hvite rosers betydning:
 "Du er himmelsk",
    - respekt og ydmykhet, uskyld og renhet,
      "Jeg er verdig" eller hemmelighet og stillhet.


For meg betyr de rett og slett bare det at jeg har verdens beste kjæreste! ♥

Savner kjæresten min

Jeg savner min kjære. Han er riktig nok bare på jobb, og hjemme igjen om bare en liten halvtime, men jeg savner han likevel jeg, på en positiv måte. Det er nemlig ganske så deilig å savne den man er glad i, for da får man sånne fine tanker og påminnelser om hvor forelsket man stadig vekk er. Det er fint det! Faktisk så har jeg det ganske så hyggelig.

Det er ingen hemmelighet at jeg er veldig glad i frankrikes førstedame også, og nyter å høre på henne når jeg hviler meg. Nå ligger jeg på sofaen og slapper helt av, tenker på min kjære, og roer helt ned etter enda en lang og varm dag, som blandt annet ble tung fordi Kenguruen ble vaksinert. En vond rygg slapper sakte men sikkert av. Derfor fortjener jeg litt Carla Bruni i kveld, og jeg velger å også dele det med dere andre som måtte ønske å høre på litt rolig musikk i kveld. Nyt! :)

Blue skies...

Det er sol og knallblå, skyfri himmel. Det er hele 32 grader, og vi holder på å smelte bort. Men sannelig har vi det helt herlig, min kjære, meg selv og den lille kenguruen vår. Vi storkoser oss med denne sommeren som kom fryktelig sent, men som smallt til for full styrke da den endelig kom. Det er for varmt til å sitte inne og blogge og sånn, så....... :)

Riktig god helg!

Bare for å skryte litt... ;)

Jeg tror faktisk min kjære er den perfekte mann. Han er sannelig drømmemannen min, det er sikkert. Han ser veldig barsk og kjekk ut. Skikkelig maskulin. Han ser ikke på sport, og kikker heller ikke på damer. (I alle fall ikke tydelig og i stort omfang.)

Han er veldig glad i motorsykler, biler, og mekking, men kaster ikke bort penger på det eller noe annet tull, og bryr seg aldeles ikke om bilstyling, anlegg og sånn dilldall. Han fokuserer på viktigere ting han.

Han er høflig og snill som dagen er lang, men forsvarer meg på flekken om noen skulle være frekk mot meg, eller lignende. Veldig tøff og direkte sånnsett. Har en sterk rettferdighetssans, og er veldig hjelpsom.

Effektiv, veldig ryddig og ser alt som bør gjøres, gjerne før jeg ser det, og så gjør han det. Han slenger aldri en sokk på gulvet, og man finner aldri et skittent toalett eller skjeggstubber i vasken etter denne mannen nei.

Da jeg er veldig plaget med ryggen, tar han alt av husarbeid og all matlaging. Dette gjør han med et smil, selv om det er jeg som er hjemmegående og han er i fullt arbeid. Men noen tøffel er han aldeles ikke. Så langt i fra det som man kan komme. Han er virkelig tro mot sin egen sterke personlighet og sine egne klare meninger. Og han har virkelig meninge rom det meste. Klok og vis, er han.

Han skifter bleier med glede og er en fantastisk pappa som er kjempeglad i sønnen sin. Han gjør veldig mye for babyen, selv om det å ha en liten en naturlig nok er mest mammajobb i starten, spesielt med tanke på mating og søvn. Passer på at det alltid er rent tøy og gulpekluter tilgjengelig, og at lillemann har fått vitamindråpene sine og jeg mine trankapsler. Virkelig omtenksom og tvers igjennom god!

Og best av alt: Han elsker meg og vil alltid være her for meg, akkurat som jeg elsker han og alltid vil være her for han.

Hva mer kan man ønske seg? Jeg føler meg som verdens heldigste! :)

Må bare dele det gode humøret mitt...

Gladsang nr1! :)

Pusi har kommet hjem igjen, jeg har en nydelig liten sønn, og kjæresten min er verdens aller beste kjæreste. Livet er bare helt topp! :) Hadde jeg bare vært fysisk i stand til det, skulle jeg danset på bordet, og hadde jeg ikke vært redd for å vekke babyen, skulle jeg skrålet med av full hals. Men jeg gjør det inni meg heller. :)

Årets aprilspøk. Liten og ganske så uskyldig spøk, men likevel effektiv. :)

Vi har som nevnt før flyttet inn i drømmehuset vårt i år. Det er stort sett ferdig pusset opp, takket være min kjære som er så flink, effektiv og dyktig. Han kan alt han, og du skal tro det har blitt flott her. Han har virkelig jobbet hardt, og fått til det mest utrolige. Nå er det nesten bare badet som gjenstår. Jeg synes det er litt greit å ha et fungerende bad på vinterstid, og da spesielt med en bitteliten baby i huset. Å pusse opp badet tar mer enn en dag eller to, og da er det best å gjøre det når det er litt varmere i været, så man ikke fryser fast til toalettet i kjelleren.

Vi har altså snakket en del om det badet, og hvilke materialer vi vil ha osv. Vi ønsker helst å gjøre det fort og billig, så derfor er vi glad for at varmvannstanken vår er ny og fin så vi ikke trenger tenke på å bytte den ut med det første, noe som også er en grei besparelse. Spesielt greit er det jo om det ikke kommer noen uforutsette utgifter i høy prisklasse nå som vi straks skal holde barndåp. Alt koster, og det har gått med en god del kroner på det vi har pusset opp allerede, som altså er det aller meste av huset.

Så kommer vi til aprilspøken.....

Min kjære sto opp litt før meg og kenguruen i dag, noe han ofte gjør. Da jeg var våken hørte jeg at han ikke hadde gått i dusjen enda. Så det første jeg gjør etter vi har stått opp, er å gå i dusjen. Så kommer jeg ut, søkkvåt og med håndkle rundt meg og sier: -Det var ikke mye varmvann du sparte til meg!

Han sperrer opp øynene og sier: Hva SIER du!? *Hakeslipp*

Han var overbevist om at varmvannstanken var ødelagt. hehe Han gikk rett på han. Men, jeg føler at jeg nesten må presisere at han normalt sett er veldig smart, og ikke spesielt lettlurt av seg. Vi skylder på at det var tidlig og at han nok var litt morratrøtt. Sånn egentlig, selv om jeg lurte han godt nå, er jeg jo snill. Jeg kunne godt ha dratt spøken så langt at han måtte i kjelleren og sjekke varmvannstanken, eller på kjøkkenet for å tappe vann, men jeg avslørte den med en gang. Så lo vi godt begge to. Det var jo egentlig uskyldig nok, men det var sannelig gøy! :)


Håper alle har hatt en super første april, enten de ble lurt, lurte noen, eller bare lot dagen forbigå i stillhet. Legg gjerne igjen en kommentar om du har en morsom opplevelse du vil dele, eller har tips til hva man kan finne på til neste år. :)

Årets aprilspøker i media kan du lese om i VG.

Ups and downs.... En liten oppdatering om mammatilværelsen, og litt om den siste nedturen fra NAV. Ingen pappapermisjon her nei.

Hadde jeg hatt helse til det skulle jeg hatt fem babyer. Minst! Jeg mener det.

Kenguruen sover hele natten, uten å gråte. Om morran får han en skvett melk, og så sover vi noen timer til. Stille og rolig, og ingen klaging. Han er rellativt lett å legge også. Noen ganger klynker han litt i innsovningsfasen, og jeg må inn til han og gi han sutten. Av og til vil han ha litt mer kveldsmat, eller bare litt kos. Det er jo greit, siden han er i underkant av tre måneder gammel. Man kan ikke forlange at han bare faller rett i søvn hver gang heller. Men jeg er sannelig heldig. Han er jo helt fantastisk. Snill og god, smilende og bli, og aldeles ikke noen skrikerunge. Vi starter hver dag med et digert smil, og sånn fortsetter dagen helt til set er leggetid igjen.

Livet er deilig! Jeg har drømmemannen, drømmehuset, og verdens herligste lille babygutt. Jeg har alt jeg ønsker meg. Bortsett fra en ny rygg kanskje, om det bare hadde vært mulig. Skal ikke si at det er bare superenkelt å være mamma, for det er det ikke. Babyen skal jo løftes opp, ammes og bysses i søvn, og det kan være litt av en prøvelse de gangene vi er alene og jeg ikke har noen til løftehjelp. Men det går på et vis det også. Vi får det til på vår egen måte, og jobber oss frem til fungerende metoder i takt med at vekten hans øker.

Og når man snakker om vekt... jeg veier mindre enn før jeg ble gravid. Det er den der ammingen det. Utrolig slankende, ja nesten mer enn jeg vil den skal være. Jeg forsvinner vel helt til slutt om det ikke stabiliserer seg snart. Jeg skal jo tross alt fullamme i tre måneder til. Minst.

Han sover bare en time om gangen, et par ganger på dagtid, men til gjengjeld sover han jo lengelenge hver natt da. Det er ikke mye fritid man får, men det gjør ingenting. Bare litt lite tid til blogging og sånne ting. Og her om dagen fant jeg ut at jeg ikke hadde ringt til min beste venninne siden slutten av januar. Oops... Tiden flyr visst... Men hun er mamma selv, så hun forstår. Stresser egentlig ikke så mye  med tingene, og har kun fokus på babykos og rygghviling. Også min kjære da selvfølgelig! Han er helt eksemplarisk han også, og tar seg jo av alt som skal gjøres. Ellers er det bare tid til nødvendigheter her i huset. Men det er jo sånn det skal være når man har en nyfødt i huset. Alt annet tar seg opp på naturlig vis med tiden. :)


Forresten kan jeg jo nevne at NAV selvfølgelig klarte å tulle til tingene atter en gang. Denne gangen med pappapermisjonen. Han skulle jo ha full permisjon siden jeg er helt avhengig av hjelp med babyen. Legen hadde skrevet det og spesifisert at det var viktig og at det gjaldt alt stell av barnet. Så kommer NAV med at det måtte spesifiseres nøyere. De ville vite hva alt stell av barnet var. Dette brevet kom kort tid før fødselen, med beskjed om at de skulle ha nytt brev fra legen senest ti dager fra termin, men etter fødselen. De har tydeligvis aldri hørt om mennesker som går ti dager eller mer over termin......

På tross av den syke tidsfristen klarte vi, med super innsats fra legen, å få levert brevet i tide. Sannelig kommer det et brev tilbake, rett før permisjonens start om at vi har fått avslag. Pappan får altså ingen permisjon.  Hvorfor? Jo fordi de mente at legen ikke hadde brukt ordene "hundre prosent hjelp." Dette hadde de ikke forlangt før. Jeg, og legen, mener at "alt stell av barnet" samt spesifisering av hva det innebærer burde holde, men NAV mener altså ikke det. I stedet for å innhente nytt skriv fra legen fikk vi beskjed om at vi nå måtte søke på nytt, med ytterligere tre måneders behandlingsstid. Det måtte også søkes på nytt om pappan skulle ønske seg de ti ukene alle fedre får.

På grunn av at vi ikke hadde råd til å gå ytteligere tre måneder uten inntekt, (NAV tok jo pengene mine i august, da jeg ikke ville morfinbehandles i graviditeten) måtte min kjære rett og slett starte på jobb igjen, og fikk altså ingen permisjon. Jobben måtte sparke vikaren de allerede hadde ansatt, så min kjære var utrolig heldig at han i det hele tatt hadde en jobb å komme tilbake til. Litt krise, da familien må trå til med mer hjelp enn det som skulle være nødvendig. Også tragisk for meg og babyen. Vi får det til på et vis, men det føles veldig urettferdig. Jeg skulle jo selvfølgelig ønske det var anderledes, men nå godtar jeg at det er som det er.

Faktisk er det mentalt deilig å være fri fra NAV. Folk som ikke har vært midt oppe i det selv har ingen aning om hvor utrolig tungt det er å forholde seg til dem. Og jeg har tross alt vært ufør i over 8 år nå. Det er deilig å slippe den mentale tilleggsbelastningen som NAV er. Jeg kan godt være ufør uten å være uføretrygda. Vi overlever uten de pengene. Det er skuffelsen over at systemet Norge er så stolt av ikek fungerer som er tungt og svelge. At man ikke får det man har rett på. Men det har leg tenkt å leve med, for å få lov til å slippe NAV-mageknipen og stresset ved å kjempe mot dem. Vil nesten si at man må være frisk for å makte å kjempe seg frem til uføretrygd i NAV systemet. Vi som er uføre blir nødt til å gi opp. Det er sikkert flere som meg der ute, som egentlig har alle rettigheter, men som har gitt opp å kjempe fordi de er nødt å tenke på helsa.

Men nå er det en liten en som snart våkner og som sikkert er sulten. På tide å tvinge seg opp i sittende stilling og omstille seg til melkemaskin-funksjon. hehe Det er faktisk helt supert å vite at selv om jeg er så plaget med ryggen, føler kenguruen (enn så lenge, i hvertfall...) at mamma strekker til. Han får kanskje ikke "opp i taket-flyveturer" og sånne ting, men han får uendelig med kjærlighet og vil alltid ha en mamma som er hjemme og som er der for han. Det er ikke så dumt det. Så på tross av alt det dumme, velger jeg å se det positive i det. Hva annet kan man vel gjøre, når man har verdens beste kjæreste, og desuten verdens herligste, smilende koseklump å tenke på? Livet er jo tross alt herlig! Og snart er det vår! :)

Foreldretilværelsen, kenguruen, og sånn... og om voksenmat og brystmelk....

Vi koser oss med å være foreldre, og for det meste har vi styr på tingene, men noe lurer man jo på av og til. Ofte søker jeg bare opp det jeg lurer på, og vips vet jeg svaret. Nettet er fint sånn. Men noen ganger lurer man bare helt plutselig på noe, slik som med middagen i dag.

Jeg skal akkurat til å putte første matbit i munnen, da min kjære spør:

Babyen kommer vel ikke til å reagere på at du spiser karri?

Jeg: Neeeei...!?

Han: Er du sikker på det?

Jeg: (tenker litt) Ja... jo... ja de får jo barn i India og sånn også... og de har karri i alt, liksom... tror jeg... joda, det skal nok gå helt fint.

Så putter jeg første matbit i munnen og er fornøyd med egen resonering. Men så kommer svaret:

Han: Ja men der dør jo 90% av barna også da, gjør de ikke?


Hehehe. Søte mannen! Jeg lo så jeg trodde jeg skulle kveles.


Og om du skulle lure på det, så har ikke babyen vist noe tegn til å reagere på at jeg har spist kylling i karri til middag. Så den er grei. Og godt er det, for jeg liker karri og vil gjerne ha det igjen snart. Tenker allerede på fiskeboller i hvitsaus med masse karri og hvitløk. Så får vi finne ut om kenguruen tåler hvitløk også.
Falaffel tåler han ikke. Det blir mageknip det. Hele natta lang. Kikerter og bønner.... burde jeg forstått det på forhand kanskje? hehe Sansynligvis. Men man kan jo ikke huske på alt heller.... og det sies man skal prøve seg frem med all slags mat.

En dag over termin. Nyttårstanker og kengururapport. :)

Så blir det altså januarbaby, som håpet.
En venninne av meg påpekte at om han venter mange nok dager med å komme, så rekker man å kjøpe fødselsdagsgavene på januarsalget, og dermed kan han jo få ting som man kanskje syntes var en anelse for dyrt til jul. hehe Smart! Det skal sies at hun har fødselsdag snart selv, så dette har hun peiling på. :)

Nå kan han bare komme når han vil. Eller vente til den tolvte, om han er lat og ikke gidder å komme av seg selv. Jordmora som har fulgt meg opp gjennom hele svangerskapet, sa at man på dette sykehuset settes i gang etter ti dager, hvis det ikke er tegn til at det starter av seg selv. Så langt er det ikke noe som tyder på at fødselen nærmer seg, så jeg belager meg på å vente. Tenker det blir igangsetting, og så får jeg heller bli gledelig overasket om det skjer tidligere.

Min kjære jobber seg halvt ihjel med å få ferdig det nye huset vårt. Det har vært mye å gjøre. Han har pusset opp og jobbet som en helt der borte, samtidig som han har holdt orden her hjemme, laget mat, gjort alt husarbeid og holdt begge husenes oppkjørsler og garasjetak snefrie. Det med sneen er en anelse slitsomt, for han må jo holde det åpent her, så bilen kommer rett ut av garasjen når vi skal på sykehuset. Samtidig må han jo velikeholde nøye i nyhuset, så det er åpent når vi skal flytte inn etter fødselen. Det er litt av en jobb, og jeg er utrolig glad for at han holder ut. Flinke mannen! :)

Julaften, og resten av jula, var vi her, bare oss to. Nyttårsaften også. Det var hyggelig, og fokuset lå jo på å ta det mest mulig rolig for ryggen min sin del. Og for at vannet helst ikke skulle gå på feil side av årsskiftet. Tar det fremdeles rolig, men nå kan vannet bare gå når det vil. Nå tenker jeg bare på å ikke slite ut ryggen før fødselen. Det blir en kraftanstrengelse, det vet jeg, men jeg er forberedt på det og jeg skal klare det!

Man kan aldri vite når jeg får blogget neste gang. Kanskje ikke før etter fødselen. Vi får se.
Ønsker alle et riktig godt nytt år, og håper at alle har mange gode ting i vente, slik som oss. Her går vi tidenes
beste år i vente, tror jeg.

Gleder meg noe så helt ubeskrivelig mye til å få se den fine, lille kenguruen vår. :)
 

God jul! :)

Kort oppdatert.... jeg har ikke født, og ingenting tyder på at det skal skje med det første heller, så vi satser på at jeg holder til termin 2.januar. :)

Ellers er alt vel her. Vi feirer jul alene i år, for jeg ligger mye og makter ikke å sitte lenge med et spisebord. Enda jeg vet familien min ville tatt hensyn til det, er jeg ikke så god til å ta hensyn til meg selv, så jeg hadde sansynligvis likevel anstrengt ryggen min mer enn jeg bør gjøre, og det vet jeg jo straffer seg etterpå. Jeg må bare tvinge meg selv til å ta det rolig og ikke slite meg ut. Vi valgte derfor å ta en rolig, men hyggelig jul alene.

Min kjære står på kjøkkenet og lager ribbe nå. Flinke mannen! Den polske røbetsuppa er laget, og makter man det, blir det kanskje litt sjokoladeis til dessert. Nammenam! Det er sannelig ikke mangel på godsaker her, og det skal gomles masse i dag, selv om jeg jo har fått beskjed fra jordmor om å passe vekta. 1.5kg i denne juleuka, sier hun, og det skal jeg sannelig klare å holde meg til også. Skal på kontroll igjen torsdag.

Nå har jeg sett alle tradisjonsprogrammene på tv, bortsett fra sølvguttene som vi jo skal se klokken 5, samtidig med at vi setter oss til matbordet. Det føles virkelig som jul, selv om det er bare oss. Eller....bare og bare.... vi er jo en familie, og det er sannelig ikke bare. :)

Kenguruen i magen spreller livlig, og trives visst godt med å ha fått sukkerkick etter at mamman har drukket julebrus. Litt sukker må man unne seg. Og mer skal det vel bli. Det er jo tross alt julaften.


Gledelig jul, alle sammen! Og et godt nytt år, om jeg ikke er på bloggen min igjen på en stund. Man vet jo aldri... :)

Setter inn et bilde av årets pepperkakekreasjon, som min kjære har laget: