Langt om lenge, og lenger enn langt, så blogget hun sannelig litt igjen.

Jeg må nesten bare tvinge meg i gang med blogginga igjen jeg. Det har vært en heller laber innsats i sommer, men nå er høsten her, og som vanlig får jeg litt ekstra energi på denne tiden. Sparker meg selv i gang nå.

Men hva her jeg bedrevet tiden med i sommer da? Jo vi tok oss en hurtigrutetur til Lofoten, med besøk på Lofotakvariet, Lofotr Vikingemuseum, og en helt super hytteovernatting, som var mer enn nok spenning i seg selv for den minste av oss. Han er i skrivende stund hele 20 måneder. En veldig aktiv alder, så det går i et forrykende tempo. Det har tatt mye av mammaen sin energi og ryggoverskudd, men har sannelig også gitt mye glede igjen. Han er helt herlig, og det er utrolig så mange nye ord og evner han har fått den siste tiden. Store Kenguruen vår. :)

Tirsdag skal vi på treff med 2011-barna, og det gleder vi oss veldig til. Da får vi se de andre småtassene, som nok også har blitt en god del større i sommer. Dette treffet er ikke et barseltreff, men noe selveste ordføreren inviterte til. Har du hørt på maken? Vi er lovet saft og kaker, og sannelig lokkes det med gave også. Det blir spennende å se hva det er for noe rart. :)

Avslutter med litt action fra uteserveringa hos Fiskekrogen i Henningsvær.

Folk er folk?

Hun het Irina. 

Hun satt så fortauet, i en stille gate, en tidlig lørdags morgen, da jeg tilfeldigvis valgte å gå den veien. Jeg skulle i konfirmasjon i Oslo, og vandret bare en liten tur i gatene rundt hotellet da jeg så henne.

Hun satt stille, og litt sammenkrøket, med ryggen støttet mot et gjerde. Ingen tiggerkopp, ingen ting med seg. Hun hadde de tristeste øyne jeg har sett. 

Hei, sa jeg. Og presenterte meg. Forstår du norsk? English? Hun nikket, og kunne litt engelsk. Jeg spurte hvor hun kom fra, og satte meg ned hos henne. Hun kom fra Romania, og hadde ikke vært i Norge lenge. Vi snakket om at det var dårlig stellt med henne og klær. At det kunne komme til å bli kaldt om natten og om hun hadde noe sted å sove. Snakket om hvor hun kunne gå og hvilke hjelpetiltak som finnes. Hun spurte meg ikke om noe. 
Jeg gikk selv i gammel jakke og nedslitte sko, fattig som jeg var på denne tiden, og hadde fått turen betalt av mine besteforeldre. Jeg hadde ikke mange kronene å bruke i Oslo, bare to hundre kroner, men jeg trengte ikke penger heller. Det var ikke derfor jeg var der. 
Jeg skulle kjøpe en flaske vann til å ha på hotellrommet, og hadde ikke så mye tid, så jeg måtte ta farvel med Irina. 

Da jeg var på butikken tenkte jeg på henne. Hun var mager. Hun manglet tenner. Magen hennes hadde rumlet høyt. Var hun narkoman? Var hun prostituert? Var noen slemme med henne? Bakmenn? Har hun barn?

Da jeg igjen gikk forbi satt hun der fremdeles. Jeg hadde tidligere forklart henne at jeg hadde dårlig tid, men jeg gikk bort og tok henne i hånda. Jeg gav henne hundre kroner, og hun ble tydelig overrasket. Hun fikk tårer i øynene. Hun klemte og ristet på hendene mine, og klarte ikke finne ord. Men øynene og det tannløse smilet sa alt. 

En halv time senere gikk jeg i området sammen med min mor. Da hører vi noen rope navnet mitt flere ganger. Jeg snur meg og ser Irina vinke fra trappa til matbutikken. Hun har en pose med et brød, en juice, og står og vinker med brødet i hånda. Hun smiler tannløst, og er tydelig lykkeligere enn på lenge. Jeg vinker igjen, og roper hei Irina. Hun varr kanskje glad for å ha fått penger, men jeg vet at hun også fikk noe hun skjeldent får. Hun ble sett. 



Jeg bor langt nord i landet hvor vi ikke har tiggere. På 17.mai var det plutselig en flokk romfolk her likevel, til alles store overraskelse. De løp rundt i folkemengden med kopper, og var veldig ufine og brautende i oppførsel. Presset seg på ved salgsboder og gassballonger, og tagg med alle midler, til og med mot barna. De hadde småbarn med selv, og barna fikk penger fra mange. Det falt meg ikke inn å gi dem en krone. Om de også stjal, vet jeg ikke, men jeg og mange andre passet nok mye bedre på lommer og vesker enn noen gang før. Dagen etter ble de sett da de tok flyet tilbake til Oslo, etter å ha spist middag på flyplassens restaurant. 

Folk er folk?

Albin. Gutten som aldri lekte ute.

Vi var syv år gamle, og lekte ofte utenfor bygget der den snille pappaen til Liv jobbet. Bygget lå ikke langt unna husene våre, så det var greit for foreldrene våre at vi ble med. Det var lov å leke inne også, noe vi ofte også gjorde.

En dag flyttet en familie inn i underetasjen i bygget. Den yngste sønnen i familien,  var like gammel som oss. Han sa ikke så mye, men vi fikk vite at han het Albin.

Albin var søt og rar. Litt liten av vekst, kanskje. Spinkel. Litt sjenert og stille. Han smilte og lo hvis vi dro han med i leken, og det gjorde vi i en periode.

Så gikk vi litt lei av å leke inne. Albin ville ikke være med ut. Han fikk ikke lov av foreldrene sine, fikk vi vite. Vi syntes at foreldrene hans var veldig strenge.

Det var sommer og varmt, og vi orket ikke være inne like mye som før. Derfor ble det til at vi ikke dro til det bygget så mye. Vi lekte heller ute i sola. Etter hvert glemte vi Albin litt. Helt til vi hørte at familien hadde flyttet.

Hvor Albin og familien hans dro, vet jeg ikke. De voksne kunne ikke fortelle meg det. Eller ville ikke?

De hadde sittet i kirkeasyl, sa de.

Kirkeasyl. Et ord det skulle ta meg mange år å forstå.

Av og til går tankene mine til lille Albin. Jeg håper han har det godt i dag, hvor enn han er.

Mobbing er et evig tema, som bør tas opp gang på gang. Men om vi noen gang blir helt kvitt problemet? Jeg tror virkelig ikke det. Her er min erfaring...

I min daglige nyhetsrunde oppdaget jeg en VG-artikkel om mobbing som fikk meg til å tenke litt. Det er lenge siden jeg har nyhetsblogget, men denne må jeg bare kommentere på. Dette blir en lang en... Denne artikkelen vekket minner.


Barneombudet vil altså nå sparke rektorer som ikke klarer å nå målsetningene, og få bukt med mobbingen på sin skole. Men er det egentlig rektorene som er problemet? Hvis man skal sparke rektorene må man jo også kunne sparke lærerene, som er hakket nærmere elevene og som har et enda større ansvar i deres hverdag. Hva med lederene på ungdomsklubben, der mobbingen fortsetter etter skoletid. Sangkoret? Fotballtreneren? Andre? Er dette løsningen på problemet? Vil en ny rektor gjøre det bedre, eller kanskje verre? En dreven mobber vil vel heller se glede seg i seiersrus over å bli kvitt en plagsom rektor, for så å mobbe videre uavhengig av den nyansatte rektors målsetninger og taktikker? Det er ikke rektors skyld at mobbingen vedvarer. Rektor kan ikke alene ta tak i dette og få slutt på det, uansett hvor mye han måtte ønske det.


Artikkelen jeg leste i dag forteller at aldri før har så mange foreldre bedt foreldreutvalget om hjelp som nå. Selv om det i årevis har blitt fokusert på mobbing, og det til stadighet sies at nå skal vi få bukt med problemet, så kommer man ingen vei med det. Jeg har mange ganger ristet på hodet over det jeg mener er latterlige tiltak, som man på forhand ser at ikke vil føre til noen stor endring. Les om rådene til skolene om håndtering av mobbing.


Noen råd er gode. Andre ser flotte ut på papiret, men betyr lite eller ingenting i praksis, og i noen tilfeller fører de faktisk til mer mobbing om de blir tolket feil av lærere. For eksempel det å diskutere mobbing i klasserommet. Ja, for det er faktisk lærere som er dumme nok til å tolke det dithen at man skal "henge ut" klassens mobbeoffer i denne diskusjonen, og spørre mobberene direkte om hvorfor de mobber lille "Theoball" og hva de ikke liker med han. Hva "feiler" han, som gjør at flere slår seg sammen om å sparke og spytte på han, og er det noe man kan gjøre? Kanskje be han om å endre noe med seg selv og sin oppførsel? Dermed blir dette til en form for lærerstyrt mobbetime, selv om læreren ikke mente det sånn i utgangspunktet. Mobbeofferet må for all del ikke delta i diskusjonen, da dette vil fyre opp under bålet. Dette kan også forverre situasjonen for "Theoball" i de påfølgende friminutt. Mobberene kan faktisk føle at de har en form for rett til å plukke på offeret sitt, fordi han jo er annerledes på noe vis, det har jo til og med læreren sakt seg enig i. Og selv om læreren sa at man ikke må mobbe de rare, de som det tydelig vis må være noe "feil" med siden så mange plukker på dem, så er det jo så vanskelig å la være når man ser at mobbeofferet krymper seg i forventning og frykt. Ja for straks friminuttet begynner så er mobbeofferet i offermodus, som en vettskremt bøffel som vet at løveflokken strammer mer og mer inn på sirkelen og allerede lukter blod. Og frykt nærer jaktinstinktet. Øker lysten på blod.


Jeg snakker av egen erfaring, ja. Du forsto det? Jeg tenker på "løvene" i mn skolegård. Guttegjengen fra klassetrinnet over meg, som fant glede i min frykt og smerte. Guttene som slettes ikke så det som feigt eller galt å banke opp en liten, spinkel jente. Det var faktisk en av grunnene til at de hatet meg. Jeg var så mager, sa de. Ikke som jentene de var vant til i bygda. Jeg var ikke defra. Jeg var på fremmede jaktmarker. Andres territorium. Jeg burde vite bedre enn å komme dit og tro at jeg skulle kunne fortsette der jeg slapp på min gamle skole, som en populær, livsglad og sosial jente. Slikt straffer seg, må man jo vite. I år etter år, straffer det seg.


I følge lærerene mine fra den tiden, var dette nok min egen skyld. Dette sa de seg i mellom, til meg, til foreldrene mine og til mobberene. Det var nok helt sikkert meg det var noe galt med. Det måtte det jo være. Jeg var sikkert usedvanlig provoserende, og hadde sansynligvis startet konflikten selv. Det er nemlig ikke vanlig at så mange har noe i mot en enkel person, uten at denne ene personen har gjort noe for å irritere dem, sa lærerene, og nektet å sette seg noe mer inn i situasjonen. De hadde konkludert, sakt til mobberene at dette måtte de altså bare ignorere, og de ønsket ikke bry seg noe mer med det. Dette fikk man ordne opp i selv. Vi har nemlig for vane her til lands å bry oss mer om de stakars mobberene enn om offerene. Utrolig nok. Dette gjør seg også gjeldene i fengselene våre, men det skal jeg ikke skrive om i dag, da dette blir langt nok som det er.


Det hjalp heller ikke på at hovedmobberen, flokklederen med mord i blikket og hånlatter om han så frykt, var stesønn av en av lærerene. Han var jo ikke noen mobber han, mente lærerene. Nei jeg måtte nok ha misoppfattet situasjonen jeg. Ja sånn måtte det være. Jeg hadde fyrt opp guttene med vilje, og nå anklaget jeg dem for mobbing selv om det sikkert var min egen feil, og jeg helt sikkert overdrev. Jada....Jeg hadde nok ikke trengt å komme til røntgen. Jeg var sikkert ikke sparket på. spyttet på, slengt i veggen, slengt på bakken, og jeg ble nok sikkert ikke skadd. Jeg knakk sikkert mine egne briller, og jeg ploget sikkert meg selv til blods i grusen. Sikkert.... alle gangene. Men noe form for tiltak må man vel komme med, når en elevs foreldre forteller at nå har de vært hos politiet, og prøvd å anmelde saken. Politiet sa at dette mente de skolen burde ta hand om, ikke politiet. Så da måtte vel skolen gjære noe. De satte like så gjerne mobberene til å være "skolemeglere" noe som rett og slett var universets dårligste ide, og gikk veldig hardt ut over flere av de svake og redde på skolen. Konfliktstarterene skulle altså være meglerene, men det er en annen sak. Denne bloggposten blir lang nok som det er.


Guttene banket meg, og jentene holdt seg langt unna. Det var kult å hate meg, "farlig" å snakke med meg i en vennlig tone. Så hvem kunne jeg gå til, på min nye skole? Hvem støttet meg og var den eneste som snakket til meg som ett likeverdig menneske? Den eneste som forsto, men som likevel hadde begrensede muligheter til å hjelpe? Rektor. Den smilende, gode, snille og medmenneskelige rektoren som prøvde så godt han kunne. Som tok tak i situasjonene han fikk vite om, selv om det meste aldri nådde frem til han. Rektor kunne ikke gjøre så mye for meg når det kom til å stanse mobbingen, men var det ikke for måten han snakket til meg på ville jeg nok blitt gal. Da rektor beklageligvis sluttet og flyttet vekk, noe jeg tror den dag i dag handlet om at han ikke hadde den makten en rektor bør ha til å endre ting på en skole, så ble det nok for meg. Jeg sluttet så og si å gå på skolen, og var mye "syk" de siste par årene.


Det siste året opphørte mobbingen så og si. Kanskje på grunn av en kobinasjon av at jeg var så mye vekk, fordi mobberene ble eldre og så var vekk fra skolegården det siste skoleåret mitt (de var jo ett år eldre) og kanskje fordi min far truet med å ta igjen. Han truet rett og slett flokklederen på 16 tilbake, fengsel eller ikke, da han en dag måtte plukke meg opp etter at jeg ble dratt etter ansiktet (ploget) gjennom grus og asfalt. Da han fant meg gråtende på et toalett på bensinstasjonen, der jeg hadde klart å ringe etter hjelp etter å ha løpt for livet, med en jaktende løveflokk bak meg. Vild latter. En flokkleder som ropte at denne gangen skulle jeg dø. Jeg trodde han. Jeg skulle dø. Jeg løp for livet, bokstavelig talt, og jeg ringte hjem med dødsangst og blodig ansikt. Da tok det slutt. Da, når all kontakt med skolen ikke hadde nyttet, da min far gjorde noe så drastisk og galt som å true et barn tilbake med så alvorlig tonefall og blikk at mobberen virkelig følte at mannen mente alvor, da tok det endelig slutt. Endelig.


Men kunne en rektor ha stoppet mobbingen? Kan man legge ansvaret på en person, og sette jobben hans på spill, uavhengig av hvordan lærerene opptrer? Uavhengig av hva mobberene lærer hjemme? Bare sette inn en ny rektor, ofte hentet fra lærerstaben på samme skole? Tror du at barneombudets forslag om å sparke rektorer som ikke får bukt med mobbingen vil føre frem til at mobbingen opphører? Tror du?

Fjortiser, festkultur, feilvurderinger og følger. Litt mimring, synsing, og litt om å velge å ikke dra på DEN festen.

I dag står det en sak i VG om en jente som har blitt voldtatt på fest. Denne gangen var hun fjorten. Jeg håper de tar den skyldige, men slike ting blir jo ofte henlagt. Det er ikke første gang, og det blir neppe siste gang man hører om lignende tilfeller. Denne gangen var det i Kongsberg det skjedde. Nå kjenner jeg ikke til flere detaljer enn andre gjør, men jeg regner sterkt med ungdomsfestene i Kongsberg er akkurat som ungdomsfester ellers i landet er. Uorganiserte, fult av alkohol og mindreårige, ingen voksne som passer på, og utrolig morsomme- helt til noe går galt, som det jo ofte gjør. Noen tenker kanskje at jenter på 14 ikke har noe på fest og gjøre, men det er nok vanligere enn man tror.

Kortspill og flasketuten? Ikke akkurat...
Kanskje tror foreldrene det, men....nei.

Da jeg var 14, og noen fra klassen hadde fødselsdag, ville jeg jo så klart delta i bursdagsfeiringene. Festene skulle selvfølgelig være stille og rolige, foreldre skulle befinne seg i nærheten, og det skulle ikke være alkohol. Men slik ble det jo ikke. Det var alltid alkohol, det var alltid uten foreldre, eldre ungdommer fra området dukket opp med mer alkohol, og det var så uorganisert som en fest kan få blitt. Noen kastet opp i en krok, noen låste seg inne i et skap eller på toalettet for å "snakke", noen ravet rundt fulle utendørs, og en og annen gang måtte man ut for å se om noen hadde lagt seg ned i sneen. Slik var det bare. Såvidt jeg vet var det ingen som ble voldtatt på noen av de festene jeg var på, men det kunne like så godt vært det. Jeg vet andre jevngamle som i senere tid har fortalt om voldtekter på andre fester. Men jeg har fått vite at det var inneforstått at man holdt kjeft, enten man var offer eller vitne. Det ville nemlig bare bli verre for offeret om det kom ut. Slik var det på bygda der jeg bodde i den tiden i alle fall. Det er kanskje slik andre steder også?!

Jeg ble mobbeoffer da vi flyttet til den bygda, byjente som jeg var. Så i slike sammenhenger var jeg en anelse utrygg og småredd, og jeg visste godt at jeg egentlig var på fest med bekjente. Ikke venner. Jeg kunne ikke stole på andre enn meg selv når det kom til stykket. Derfor handlet det for meg om å ikke drikke meg full, være på vakt, ikke gå alene i frykt for å få juling, ta med glass på toalettet i tilfele noen ville være "morsomme" å putte noe i det, og å alltid ha avtalt henting av foreldre, enda så flaut det var siden ingen andre ble hentet tidlig og de fleste hadde ordnet seg med overnatting. Men jeg er ikke som folk flest og det har jeg aldri vært, og ansvarlige og snille foreldre hadde jeg også. Derfor ble det henting, selv om det var å gå mot strømmen. Jeg har alltid tenkt selvstendig jeg, også i den tiden da det betydde mobbing og juling å være annerledes. I dag er jeg veldig glad for at jeg var den jeg var og ikke lot meg forandre.

Allerede da jeg var 15 hadde festingen og drikkingen eskalert kraftig i bygda. Mange hadde jo drukket hver helg siden de var 13 og så på det som en selvfølge at det skulle være fest hver helg. Det føltes ikke lenger riktig for meg å være til stede. Jeg valgte derfor å slutte å gå i fødselsdagene, til mine foreldres fortvilelse. Ja for de fikk jo ikke vite hvordan jeg resonerte, eller hva som egentlig foregikk på festene. Jeg var kanskje fornuftig, men jeg var fremdeles tenåring, og man sier da ikke alt til sine foreldre, det er noe alle vet! Så de lurte veldig på hvorfor jeg sluttet å dra i fødselsdager og hvorfor jeg ikke ville snakke om det. Spesielt da "alle" snakket om århundres fest, som skulle holdes av prestedattera. Hva høres vel tryggere ut for foreldre enn en fest hos presten? Jeg nektet. Dit skulle jeg hvertfall ikke! Jeg ville være hjemme på rommet og høre på musikk, sa jeg, og slik ble det. De undret seg veldig over hvorfor, men undringen gikk over til stolthet da de et par dager etter fikk se forsidene på Dagbladet og VG. For det hadde nådd frem til storavisene.

Prestefest ute av kontroll. Masse detaljer i avisene. Foreldrene var bortreist, datter hadde informert bygd og by om "åpent hus", det var russetid og busslaster med "festglade ungdommer", bygdeungdom og ufattelige mengder med hjemmebrygget sprit ble følgene. Huset var rasert, vinduer og dører knust, tagging her og der, det meste som kunne stjeles var stjålet, politiet var sjokkert over ting de fikk se da de kom, blandt annet var et badekar halvfullt av hjemmebrendt, og den ansvarlige prestedatter lå midt i stua og sov fylla av seg. Da politiet kom hadde visstnok store mengder ungdommer rømt til skogs i panikk. Jeg hadde forutsett det hele, og satt hjemme på rommet mitt og hørte på musikk. Langt vekk fra dramatiken. Det har jeg aldri angret på. :)

Dette er bare et ekstremtilfelle, og det er en del år siden nå, men jeg er ganske sikker på at tenåringene fester akkurat like mye i dag, og at det er like vanlig at fjortiser drikker. Selvfølgelig varierer det i hvilken grad det drikkes, og lite kan vel sammenlignes med den famøse prestefesten. Alikevel tror jeg at vi i fremtiden vil høre mer om voldtekter og fester som har gått over styr. Jeg håper bare fjortisjentene tar til seg det de hører om, og er forsiktige. Det er aldri ens egen skyld om man blir voldtatt, men det er faktisk mye man kan gjøre for å ikke havne i situasjoner hvor voldtekt kan bli et mulig utfall. Man kan holde seg sammen med flere andre jenter, velge å ikke bli (for) beruset, og, selv om mange sikkert synes det er kjedelig og utenkelig så kan man også velge å holde seg vekk når magefølelsen sier at man er på vei inn i en risikosone. Rett og slett velge å ikke dra på akkurat DEN festen, den der man vet man ikke vil bli passet på av venner, eller at andre ting tilsier at det fort kan gå over styr.

I mit tilfelle fikk jeg mye igjen for å ha valgt å ikke dra. Foreldrene mine ble imponert over mitt voksne og ansvarlige valg, og jeg kunne være litt stolt av meg selv også. For ikke å snakke om at jeg slapp unna politiavhør, straff og kjeft, og alt det andre som flere fra klassen min måtte gå gjennom. Jeg har også en god historie å fortelle nå, mange år senere, der de andre kanskje holder kjeft og skjemmes over at de i det hele tatt var der. :)

Happy birthday to me! Det er min dag i dag! :)

Det finnes mange dager i året, og de er alle noens dag. Denne er min. Den startes med Cappuccino, god musikk og litt nyheter, og sannelig så våknet jeg til en hel masse bursdagshilsner på facebook og mobiltelefon. Det er jo kjempekoselig det!

Det finnes mange bursdagssanger, og jeg ble vekket av min kjære som hadde valgt den tradisjonelle "happy birthday" med noen morsomme variasjoner. En deilig måte å våkne på. Han er kjempesøt og jeg er heldig! :)

Så ringte mamma og sang den samme sangen. Ganske så hyggelig det også selv om det jo var samme sang. Lurer på om jeg får den servert flere ganger i dag. hehe Det er like gøy hver gang. :)

Jeg liker egentlig aller best "Labbetuss har bursdag!" Men det er det faktisk ingen som vet. hihi Den er liksom den sangen som betyr mest bursdag for meg, for jeg var jo knapt 3 år da jeg først hørte den, live, i regi av barnehagen og noe som foregikk i byen vi bodde da. Jeg fikk faktisk møte Labbetuss jeg! Slå den! Der startet et livslangt godt forhold til Halvdan og Labbetuss. Men nå er det jo ikke Labbetuss som har bursdag i dag, men meg, så da glemmer vi den sangen like fort som den ble nevnt.

Siden jeg ofte legger inn en morgensang her, så skal jeg det i dag også. Da har jeg valgt en bursdagssang som jeg dedikerer til alle som har bursdag i dag, inkludert meg selv, Hillary Clinton, Uncle Fester fra "The Adams Family", contryartist Keith Urban, Shaen av Iran, Rosario fra "Will and Grace", og alle de andre som DENNE LISTA sier har bursdag i dag. En salig blanding personligheter. Hurra for oss!

Skolebussminner fra min barndom.

Mitt første møte med skolebuss kom da mine foreldre kjøpte hus på landet. Jeg var da 9 år gammel. Før dette hadde jeg gått på en skole som lå ti minutter fra der vi bodde. Det fallt meg aldri inn å klage på den gåturen, uansett vær, og jeg kan ikke huske at vi som bodde i området noen gang ble kjørt til skolen. Men nå skulle jeg altså sitte 15 minutter i buss for å komme til den nye skolen på landet. Det var nytt og uvant. Heldigvis var det ledig plass for meg, siden jeg kom på ganske tidlig, men de siste som skulle på måtte noen ganger stå. Det tenkte jeg ikke så mye på, siden det var en relativt kort tur og vi var nesten fremme uansett. Jeg brukte som oftest turen på å lese litt i biblioteksbøker, eller skolebøker jeg syntes var spennende. Skjelden om tema vi faktisk holdt på med på skolen der og da. Og sånn gikk dagene....

Da videregående skole ble aktuellt fikk jeg for alvor føle på kroppen hva en busstur var for noe. Siden jeg ville gå kokkelinja, måtte jeg søke meg inn på den eneste skolen som hadde dette faget. En skole på andre siden av byen. Den lå så langt vekk at bussturen nå startet kl.06.15 og varte til 08.15 da skolen startet. Den stoppet halvveis, i byen, og slapp på en stor mengde elever, for å fortsette til skolen med overfyllt buss og elever som sto og hanglet i lang tid. Bussen var gammel og utdatert, med dårlig luft, mugglukt og masse vann i vinduene- og for å toppe det hele- en sur og trøtt sjåffør. Turen til skolen føltes alltid dobbelt så lang som turen hjem. Og når man endelig kom hjem var det skjelden overskudd til å gjøre lekser, for da var man jo utmattet etter den lange dagen. Skolen i seg selv varte jo alltid i 8 timer. Så kom reisen i tillegg. Det var ganske tungt det.

Så jeg flyttet på hybel i byen jeg, for å forkorte bussturen, for å kunne stå opp litt senere og for å kunne komme hjem litt tidligere. Men det jeg ikke hadde tenkt på var at bussen jo alltid var full før den kom til byen. Nå ble altså jeg en av dem som alltid måtte stå tettpakket i midtgangen, i den varme og muggdampende bussen. Luftmangel førte til at både jeg og andre til stadighet måtte sette seg på gulvet, fordi vi rett og slett var i ferd med å besvime. Heldigvis hadde jeg en god venn som av og til klarte å reservere en plass til meg, og som ofte lot meg sitte på kanten av setet, og holdt rundt meg så jeg ikke skulle besvime og gå i gulvet. Om å flytte til byen var et smart trekk eller ikke kan diskuteres. Det som er et faktum er at bussene var alt for dårlige, bussturen alt for lang, og at det ble stappet alt for mange mennesker inn for hver buss. Ekstrabuss fikk vi ikke med mindre det var så mange mennesker i midtgangen at det ikke var mulig å lukke dørene. Jeg husker flere som fikk klemt ryggsekkene sine, og av og til dem selv, i døra, fordi sjåfføren bare måtte prøve, før han ringte etter ekstrabuss. Og kom ekstrabussen kom den en halvtime senere, så alle som først hadde stått i midtgangen enten kom forsent på skolen eller senere enn vanlig hjem. I det minste var bussturene gratis i den tiden. Det er de ikke nå. Nå må man faktisk i tillegg betale for månedskort.

Jeg trodde virkelig det var blitt bedre siden den tid, men i følge VG kan det virke som det fremdeles er vanlig praksis å stappe bussene til bristepunktet. Jeg gremmes over at det legges ned flere og flere skoler i distriktene, slik at selv de minste barna nå må oppleve disse lange og uutholdelige reisene. Er det ingen som tenker på hva dette gjør med barnas læring? Jeg vet, for jeg fikk føle det på kroppen. Slike reiser utmatter elevene, og gjør at man blir skolelei. At dette nå skal starte helt på småtrinnene er noe å tenke over. Er det noe rart at stadig flere dropper ut av skolen når videregående kommer? Man velger rett og slett å få slippe maset. Man velger å pleie egen psykisk helse, for å ungå depresjoner og ren utmattelse. Jo tidligere man utsetter småbarna for dette, jo mer sansynlig er det at antall elever som formelig rømmer fra videregående vil fortsette å øke.

Blogging og sånn og så videre... det er ikke alltid like enkelt å finne en tittel til innlegget sitt.

Noen ganger har jeg så mye å si at jeg tenker det ihjel før jeg i det hele tatt får begynt å skrive noe. Nettopp sånn har de siste ukene vært for meg. Jeg har gang på gang planlagt å sette meg med pcen og skrive både det ene og det andre, men når det kommer til stykket så blir det med tanken. Jeg har egentlig ikke gjort så veldig mye i det siste, men jeg har ment mye om litt av hvert. Likevel blir det ikke noe konstruktivt ut av det. Har forsåvidt lest gjennom denne bloggen min, og innser at den aldeles ikke er noe spennende. Det gjør egentlig ikke noe, jeg skriver jo for min egen del og ikke for noen andre. Men om noen andre skulle komme til å lese noe av det jeg skriver så er jo det bare koselig. :)

I dag har jeg en stille og rolig hjemmedag. Har på meg det nye hjemmetøyet mitt som vi kjøpte i går. Kjempebekagelig! Har lagt på meg akkurat nok til at min gamle godbukse begynte å føles stram. Og det å gå ned i vekt for å passe gamle klær blir bare totalt feil. Jeg har jo gjort en seriøs innsats for å komme opp i vekt, og jeg er utrolig fornøyd med det jeg har oppnådd. Må bare klare å holde vekten der den er, så jeg ikke angrer på at jeg har kastet alt jeg ikke passer mer. :)

I dag kom jeg tilfeldigvis over bloggen til en gammel venninne som jeg ikke har sett på minst 7 år. Må si jeg ble ganske så overrasket. Både for at jeg fant bloggen hennes, og for at hun ser totalt annerledes ut. Kanskje det er feil, men jeg antar liksom at folk som ikke er på facebook heller ikke vil ha kontakt med gamle skolevenner. Har uansett lagt henne til her, så jeg kan lese litt på hennes blogg og vurdere om jeg skal si hei. Vi var jo en gang i historien veldig gode venner.


Fra det ene til det andre... Tøfler til 50 kroner er minst like bra som tøfler til 250 kroner! Testet og avklart! Tror jeg..:) Fant ingen godt tøfler her (liker dem ikke så harde i sålen) og dro til nabobyen for å kjøpe noen kjempefine og gode tøfler. Men de har vist seg å ikke tåle normal bruk i 2-3 uker engang, og jeg har reparert dem maaange ganger. I går fant jeg noen rellativt like tøfler på Nille til 50 kr. Eneste forskjell var at disse virker litt mer slitesterke. Vi får se om jeg mener det samme om 2-3 uker igjen.

Rest in peace, Patrick Swayze

patrick swayze - she's like the wind
Free songs | free Mp3s