En følelse av å bli utelatt...

Det er en stund siden at jeg har kjent på den følelsen. Følelsen av å bli utelatt. Den gangen var det seriøse greier, som også innebar fysisk mobbing i skolen, noe jeg ikke skal gå inn på nå. Som gammelt mobbeoffer, har jeg hatt lett for å hente frem den følelsen, men det er mange år siden sist. Den er kjent, som et gjensyn med noen man ikke liker. Denne gangen er det ikke det helt store, tror jeg, men mer en "tenk om" situasjon som har gjort at følelsen igjen har klart å snike seg innpå meg. Den kom gradvis.

Vi flyttet i år til et lite sted, ca en halv times kjøring fra mitt hjemsted. Her trives vi veldig godt, og alle vi har møtt på vår vei er kjempekoselige mennesker. Ei som har flere barn, den yngste på Kenguruens alder, har vært utrolig imøtekommende og vi har ofte gått turer sammen, i tillegg til noen besøk hos hverandre. Via henne har jeg også møtt en av de andre mødrene i området, som fikk en liten en for et par måneder siden.

Det har vært en del snakk frem og tilbake om babytreff, siden det er flere her med babyer. Nå er jo min Kenguru et år gammel i januar, og regnes da ikke som baby mer, så det hadde vært greit å få hilse på alle de andre mødrene i området før den tid. Det er et lite samfunn der alle kjenner alle, og tanken er jo at vi skal bli boende her for alltid. Dette er jo Kenguruens hjemsted, og de andre babyene vil bli hans skolevenner. Derfor kunne det være fint å tidlig bli på hils med de andre mødrene.

Babytreffene lar vente på seg, selv om jeg flere ganger har spurt etter dem, og jeg har etter hvert tenkt at det sikkert ikke blir noe av. Så kommer en melding fra helsestasjonen om at det skal være en samling for småbarnsfamiliene der. Den første og eneste i år. Vi kan ikke, fordi det er kort varsel og min kjære ikke klarer å bytte vakt på jobb. Sånn er det bare. Trist, for det er jo dette jeg har ventet på, men likevel...

I samtale med min nye venninne på stedet her, beklager jeg meg litt over at jeg ikke får dratt dit. Jeg spør henne atter en gang om det er helt slutt på snakket om å arrangere noe privat for oss her i området.

Hun svarer at det er det, fordi samtlige av de andre mødrene uansett treffes via en venninneklubb de dannet en stund før vi flyttet hit, og de tar jo babyene med dit, så de har egentlig nok med det. Venninneklubben er lukket, sier hun. De tar ikke inn flere medlemmer, så jeg kan ikke få være med. Det er ikke noe å gjøre med det. Men det var jo dumt at jeg ikke kunne komme på det treffet på helsestasjonen da.

I dag kom følelsen snikende gradvis. Følelsen av å ikke få være med. Og de ekle frykten for at det kan vedvare. Ikke så mye for meg selv, men for min lille Kenguru, som jeg plutselig innser at kan komme til å bli regnet som andre generasjons tilflytter, på dette som jo er hans eget hjemsted.

Jeg liker det ikke...

Man blir hva man spiser, sies det...

Jeg startet derfor dagen i dag med kaffe og et lite stykke sjokolade, i et forsøk på å bli både sterk og søt.
Jeg kan ha ødelagt det hele med å spise to kalde kyllingpølser og en brødskive med hvitost etterpå. Men siden jeg avrundet det hele med sitrontran, går det kanskje greit likevel. ;p

På den seriøse siden, tenker jeg at man nok helt sikkert blir hva man spiser, men også hva man leser, ser på, diskuterer, lytter til, tenker og ikke minst hva man velger å si/gjøre. Hvem du er i dag, har mye å si for hvem du blir i morgen.

I disse stress og mas, lavkarbo, eller ikke lavkarbodager, der jeg synes de fleste rundt meg fokuserer veldig på tidsklemma, og mat og helse, vil jeg bare minne om at livet består av uendelig mye mer enn det. Jeg la vekk badevekta etter fødselen, og har ikke sett den siden. Jeg spiser det som passer meg, og passer heller på aktivitetsnivået. Jeg trener ikke, men går de hyggeligste trilleturer med Kenguruen, og noen ganger også med en venninne og hennes lille sønn. Jeg fokuserer på å ha det godt. Nyte! Jeg nyter de gode øyeblikkene, små og store øyeblikk, de gode samtaler, interessant lesning, og den musikken som får meg til å føle meg vel, og kanskje reflekterer jeg også litt over drømmer, nåtid og fremtid. Jeg tillater meg å fryde meg over noe lite, som for eksempel en enslig sommerblomst som lengt ut på høsten plutselig dukker opp i hagen. Jeg tenner stearinlys, og føler meg som dronningen av interiør, selv om jeg bor i et hjem med furumøbler, og lysestakene er barnamatglass med matpapir rundt. Jeg koser meg med kjæresten min, og med sønnen vår. Jeg liker meg selv. Jeg trives! Kanskje flere burde gjøre som meg?

Ønsker derfor alle en ekstra hyggelig helg. Spiser du veldig feil i helga, er det likevel helt sikkert en god del annet du får gjort riktig. Hva med å fokusere på det? Tenn noen lys om kvelden, gå en tur bare for å se på høstfarver, eller ha en god samtale med noen du liker og som liker deg også. Smil!

God helg!

Jeg går videre nå, og jeg nekter å se mer på nyhetene i dag..

Nå har de aller fleste av oss sittet klistret til nyhetskanalen siden det grusomme hendte. Det har vært det siste vi har gjort før leggetid, og det første vi gjør om morgenen. Politikerene har gjentatt at han ikke skal vinne. Han skal ikke forandre Norge på lang sikt, og vi skal gå videre på samme måte som før. Vel, det har jeg tenkt til å gjøre nå. Gå videre.

Jeg har valgt å blogge om det grusomme, tenke på det, jeg har drømt om det, og på den måten fordøyd det på min egen måte. Jeg har konkludert. Jeg hater ikke, jeg forstår ikke, og jeg godtar ikke. Jeg føler avsky, men jeg holder meg for god til å være en av de som roper om halshugging og offentlig henging. Det er et eget system som skal ta seg av han nå, og jeg håper de gjør det på riktigst mulig måte. Måtte han få alt han fortjener, nå og i etterlivet. Måtte de overlevende og de etterlatte klare å få et liv igjen, en dag, og måtte de få den hjelpen de behøver for å bearbeide den forferdelige sorgen.

Nå har jeg bestemt meg for å gå videre. Jeg skal blogge om andre ting, snakke om andre ting, tenke på andre ting og ha en fin dag sammen med familien min. Jeg må rett og slett gå videre og velger å prøve å ha en så normal hverdag som mulig. Vi skal tross alt prøve å ha en god rutine, for babyens skyld. Han merker det om sinnstilstanden til foreldrene er endret, og blir påvirket av det, uansett hvor mye vi ønsker å skjerme han. Derfor skal jeg nå fokusere på å være gode, gamle mamma. Gladmamma, smilemamma og lekemamma, som ikke har en liten klump i halsen. Som ikke hele tiden har det kvernende i bakhodet at enkelte av barna (flaskeplukkerene) bare fikk leve i syv små år. Tenker jeg mer på det blir jeg gal. Så da gjør jeg ikke det.

Jeg tenker på hvor godt vi har det, min kjære, Kenguruen og jeg. Hvor heldig vi er som har hverandre, og at vi skal nyte den tiden vi har sammen. Uansett hvor lenge man har hverandre må man huske å nyte den tiden man har. Leve livet, og ta vare på de små øyeblikkene. Dyrke gleden og dvele over de herlige stundene, og ikke de mindre gode. Nyte og elske. Ta vare på hverandre.

I går satte vi oss i bilen og kjørte til byen en tur. Vi hentet 6måneders-babypakkene fra Rimi og Libero. Vi kjøpte en leketelefon til Kenguruen, og vi smilte, koset oss og hadde det fint. Vi var familien lykkelig på handletur, og Kenguruen storkoset seg fullt og helt. Vi lekte lenge med leketelefonen da vi kom hjem, og gledet oss over de flotte tingene vi fikk i pakkene. Vi hadde det godt en stund. Vi var familien lykkelig. Så, da kenguruen sov igjen, benket vi oss forran nyhetene igjen, for å sørge sammen med resten av Norge til vi gikk utmattet til sengs, med klump i halsen.

En dag når Kenguruen blir gammel nok til å forstå, gammel nok til å spørre meg om hvorfor det finnes elendighet og ondskap i verden, så skal jeg fortelle han om alle tanken jeg  har gjort meg. Forklare etter beste evne. Trøste, lære, hjelpe han til å forstå så godt som det kan la seg gjøre. Men frem til da skal vi være familien lykkelig. Uten klump i halsen, og dårlig skjulte signaler om sorg og fortvilelse. Uten forvirring hos den lille, fordi det er noe rart, noe annet og uforklarlig langt bak mammas glade smil. Nå går vi videre her hos oss. Vi fortsetter det lykkelige livet medhverandre, med det kjære lille barnet vårt, og priser oss lykkelig over at vi er i den posisjonen at vi kan gjøre nettopp det. Gud være med de som ikke kan det.

Kveldsfilosofering... Om du fikk oppfyllt ett eneste ønske i hele verden... (Jeg vet hva mitt ønske er)

...la oss si at den berømte ånden i flasken(,eller lampen, eller den magiske boksen om så) dukket opp, hva ville ønsket ditt være da? (Nei du får ikke tre, bare det ene.) Har du noe i fortiden du ville forandre, eller ville du kun tenkt fremover? Jeg har som de aller fleste i verden lurt på dette veldig mange ganger. I alle barne-og tenåringsår har man jo diverse hendelser man gjerne skulle ha visket bort, det har også jeg, men jo eldre man blir innser man at de tingene er nok så uviktige i det lange løp. Eller.. uviktig blir kanskje feil ord. Mange opplevelser man i oppveksten anså som forferdelige, urettferdige, eller bare flaue er jo rett og slett viktige. De har tross alt vært med på å forme den man er i dag.

Etter jeg ødela ryggen var ønsket i mange år å få endre akkurat det at jeg hadde fått ødelagt ryggen. Enkelt og greit. Rett og slett at jeg fikk gå tilbake i tid og endre det den gangen ulykken skjedde. Da kunne jeg fullført utdannelsen, og blitt til noe. Noe mer enn en ynkelig stakkar som enkelte dager ikke kommer seg opp i badekaret for å ta seg en dusj, uten at noen hjelper meg. Men samtidig har jo også dette formet min personlighet veldig, og jeg har lært mer om livet, samfunnet (NAV og politikk) og ikke minst min egen sterke psyke enn jeg noen gang ville ha lært om det ikke var for den ene, smertefulle og forferdelig kjedelige skaden som nå har påvirket hvert minste aspekt av min hverdag i hele ni år. Jeg har lært hvor sterk jeg egentlig er, og jeg har vokst veldig på dette.

Så selv om jeg trodde det i mange år, ville jeg i siste ende egentlig endret det, om den magiske sjansen bød seg? Ville det vært mitt ønske, om jeg fikk ønske meg hva som helst i hele verden? Kanskje en gang, men så mindre og mindre etter hvert som jeg har vokst på det, blitt klokere og eldre, og begynt å tenke på den måten som jeg gjør nå. Og ikke minst:

Nå har jeg blitt mor. Jeg har mannen i mitt liv. På tross av allverdens ryggsmerter ville jeg ikke lengre endret den minste ting i min fortid. Aldri i verden om jeg ville rørt en tidsmaskin, ønsket fra ånden i flasken, eller gjort noe som helst som kunne føre til at fortiden ble endret, i frykt for å miste (eller aldri få) den familien jeg har i dag. Aldri i verden om jeg kunne vært foruten den kjærligheten jeg får fra guttene mine. Min kjære, som virkelig elsker meg, og som er mer enn jeg visste at en mann kunne være. Som er alt jeg noen gang kunne ønske meg. Og vår lille baby. Vår perfekte, nydelige og kjempegode Kenguru, som smiler så vakkert til oss hver morgen. Som lyser opp som en sol hver gang man sier hei. Trenger jeg forklare hvor sterk en mors kjærlighet er? Nei aldti om jeg kunne risikert å være foruten dem. Aldri!

Så hva ville mitt ønske være? Gull og grønne skoger? Vinne i lotto? Fred på jord? Bli bra?

Mitt ønske er, og vil fra nå av forbli dette:
Måtte idyllen vare evig. Måtte vi forbli den kjærlige familien vi er, til vi alle tre en gang i veldig fjern fremtid får lov til å dø som meget gamle, og helt tilfredse mennesker. Mennesker som kan se tilbake på en tilværelse vi virkelig er fornøyd med. Og aller mest av alt; måtte Kenguruen få lov til å bli en gammel, vis og lykkelig mann, som har levd et liv med mye kjærlighet og stor glede. Oppfylles det ønsket, skal jeg aldri være i tvil om at mitt livsforløp var det riktige på godt og vondt, hele veien. Da er jeg fornøyd.

Trykk for leselig størrelse. :)