Jeg går videre nå, og jeg nekter å se mer på nyhetene i dag..

Nå har de aller fleste av oss sittet klistret til nyhetskanalen siden det grusomme hendte. Det har vært det siste vi har gjort før leggetid, og det første vi gjør om morgenen. Politikerene har gjentatt at han ikke skal vinne. Han skal ikke forandre Norge på lang sikt, og vi skal gå videre på samme måte som før. Vel, det har jeg tenkt til å gjøre nå. Gå videre.

Jeg har valgt å blogge om det grusomme, tenke på det, jeg har drømt om det, og på den måten fordøyd det på min egen måte. Jeg har konkludert. Jeg hater ikke, jeg forstår ikke, og jeg godtar ikke. Jeg føler avsky, men jeg holder meg for god til å være en av de som roper om halshugging og offentlig henging. Det er et eget system som skal ta seg av han nå, og jeg håper de gjør det på riktigst mulig måte. Måtte han få alt han fortjener, nå og i etterlivet. Måtte de overlevende og de etterlatte klare å få et liv igjen, en dag, og måtte de få den hjelpen de behøver for å bearbeide den forferdelige sorgen.

Nå har jeg bestemt meg for å gå videre. Jeg skal blogge om andre ting, snakke om andre ting, tenke på andre ting og ha en fin dag sammen med familien min. Jeg må rett og slett gå videre og velger å prøve å ha en så normal hverdag som mulig. Vi skal tross alt prøve å ha en god rutine, for babyens skyld. Han merker det om sinnstilstanden til foreldrene er endret, og blir påvirket av det, uansett hvor mye vi ønsker å skjerme han. Derfor skal jeg nå fokusere på å være gode, gamle mamma. Gladmamma, smilemamma og lekemamma, som ikke har en liten klump i halsen. Som ikke hele tiden har det kvernende i bakhodet at enkelte av barna (flaskeplukkerene) bare fikk leve i syv små år. Tenker jeg mer på det blir jeg gal. Så da gjør jeg ikke det.

Jeg tenker på hvor godt vi har det, min kjære, Kenguruen og jeg. Hvor heldig vi er som har hverandre, og at vi skal nyte den tiden vi har sammen. Uansett hvor lenge man har hverandre må man huske å nyte den tiden man har. Leve livet, og ta vare på de små øyeblikkene. Dyrke gleden og dvele over de herlige stundene, og ikke de mindre gode. Nyte og elske. Ta vare på hverandre.

I går satte vi oss i bilen og kjørte til byen en tur. Vi hentet 6måneders-babypakkene fra Rimi og Libero. Vi kjøpte en leketelefon til Kenguruen, og vi smilte, koset oss og hadde det fint. Vi var familien lykkelig på handletur, og Kenguruen storkoset seg fullt og helt. Vi lekte lenge med leketelefonen da vi kom hjem, og gledet oss over de flotte tingene vi fikk i pakkene. Vi hadde det godt en stund. Vi var familien lykkelig. Så, da kenguruen sov igjen, benket vi oss forran nyhetene igjen, for å sørge sammen med resten av Norge til vi gikk utmattet til sengs, med klump i halsen.

En dag når Kenguruen blir gammel nok til å forstå, gammel nok til å spørre meg om hvorfor det finnes elendighet og ondskap i verden, så skal jeg fortelle han om alle tanken jeg  har gjort meg. Forklare etter beste evne. Trøste, lære, hjelpe han til å forstå så godt som det kan la seg gjøre. Men frem til da skal vi være familien lykkelig. Uten klump i halsen, og dårlig skjulte signaler om sorg og fortvilelse. Uten forvirring hos den lille, fordi det er noe rart, noe annet og uforklarlig langt bak mammas glade smil. Nå går vi videre her hos oss. Vi fortsetter det lykkelige livet medhverandre, med det kjære lille barnet vårt, og priser oss lykkelig over at vi er i den posisjonen at vi kan gjøre nettopp det. Gud være med de som ikke kan det.

Midt i all elendigheten klarer jeg bare ikke å unngå å tenke på en ting...

Fremtiden!

Det meste er skrevet, sakt, blogget eller tweetet om. Alle snakker om det og de fleste av oss sitter klistret til tv skjermen. Dette virkelighetsmarerittet er i alles tanker i dag og vil være det i lang tid fremover. Også hos meg. Vi tenker alle på de døde, familiene deres, og de som har overlevd. Hva de overlevende har opplevd, hvor redde de har vært. Hvor mye de etterlatte sørger nå. Vi tenker på hendelsene fra i går, og det vi får se i media her og nå.

Vi gråter med de overlevende og de etterlatte. Gråter for de døde. Våre hjerter blør for dem, og vi føler med dem som venner, søsken, barn. foreldre og medmennesker. Dette har rammet oss hardt, og det vil ta lang tid før vi føler at ting er tilbake til normalt igjen. Vi vet det, og det ligger i bakhodet og lurer, men det vi fokuserer på er det som skjer her og nå. Å tenke lengre enn her og nå er for tungt for de fleste. Vi er handligslammet. Numme. Målløse. Skrekkslagende.

Men så tok jeg meg plutselig i å tenke på "etterpå". Senere? Fremtiden?

Nå får vi en hel generasjon med AP politikere som lider av posttraumatisk stressyndrom, og diverse andre senskader. På lik linje med overlevende etter krigshandlinger. Det er et faktum at dette skader mennesker for livet. Mennesker som opplever denne slags traumatiske hendelser, tar ofte sitt eget liv. Andre eksisterer, uten å føle at de lever, frem til de en dag svinner hen.

Så kommer den skremmende tanken.

Mange av de overlevende fra Oslo er viktige politikere. Og ikke minst, en god del av de overlevende ungdommene fra Utøya tilhører Norges elite. Om de fortsetter i politikken etter dette, blir de våre fremtidige ledere og rådgivere. Vi snakker om mennesker som en dag skal ta viktige avgjørelser og...ja...fungere, for oss, på vegne av oss. De er mennesker som skal være med på å bygge landet vårt videre, og å skape det fremtidige Norge.

Men... og dette er en grusom tanke...

Vi har ikke resurser til å hjelpe alle disse stakkars overlevende og etterlatte. Vi har rett og slett en stor mangel på psykologer og psykiatere i Norge fra før av, det har vi jo gang på gang hørt om i media. Vi sliter, sier de. Vi klarer ikke hjelpe alle. Og var det ikke så ille før så er det hvertfall det nå. Det skremmer meg. Veldig.

Ja, det er viktig å bygge opp igjen bygninger. Ja, det er flott at AP fokuserer på å bygge opp igjen partiet og partiets rutiner. At de vil fortsette som før, og har et mål om å vinne Utøya tilbake. Bra! Uavhengig av partitilhørighet tror jeg alle er enige i det. Han skal ikke vinne. Han ville forandre Norge, og knuse partiet han ikke likte. Det skal han ikke klare. Ikke på lang sikt. Det er flott at de fokuserer på den store helheten, sånn sett.

Men vi må ikke glemme at det er viktigst av alt å bygge opp igjen enkeltmenneskene. De stakkars ungdommene, mange bare barna, som har vært gjennom helvete og tilbake. Det vil ta tid, og det avhenger av at vi setter inn midler til å klare det, men de kan få et liv igjen. Men det må handles fort. Vi må ikke være for lammet av dette til å tenke fremover. De må få hjelp nå!

Jeg håper for alt i verden at de som nå behøver det får all den hjelpen de trenger. Jeg håper det ikke blir glemt hvor viktig det er å følge dem opp, alle som en. Mer enn  bare her og nå. Det vil være nødvendig med oppfølging i lang tid fremover. Vi er nødt til å få gjort noe med en gang. Penger må bevilliges, stillinger opprettes og mennesker ansettes. Nå med en gang. 

Tenk på følgene om vi ikke gjør det. Da vinner han. Da har han endret Norge, akkurat som han ville. Ikke nå, og kanskje ikke så synlig med det aller første, men senere, når neste generasjon skal ta over på stortinget. Når de skal ha ansvare for oss. For meg, deg og våre. For fremtiden.

Hvordan blir vel fremtiden om vi glemmer å tenke på den nå?

Ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare.....

Jeg ble som hele resten av verden sjokkert og provosert av denne saken, også før det ble kjent at det hadde skjedd i Norge, men jeg hadde opprinnelig ikke tenkt å blogge om den. Det er sånn et ømfintlig tema, og så  er det så utrolig mye man kan si. Så mange vinkler å skrive fra. Denne forbanna fortiingen i kirken, for eksempel. Og at politiet holdes utenfor. At ting liksom skal løses med åndelig veiledning. Forferdelig! Og jeg skal ikke engang gå inn på noen debatt om dagens pave... Der kan jeg bare si at jeg tror den paven vi hadde før snur seg i grava nå. Han var en fantastisk god mann som fortjente sin post, og som ville håndtert denne saken på en meget god måte om han enda levde! R.I.P.

Jeg leste i en artikkel at gutter helt ned i tiårsalderen ble ført inn på et spor som ledet mot presteyrket. Jeg tenker at da fikk aldri disse guttene noe valg, de skulle bli prest, og de kom aldri i kontakt med det vi tenker på som et normalt liv. Mange av disse har kanskje aldri hatt muligheten til å forelske seg i en kvinne, og som katolsk prest har de heller ikke hatt lov til å gjøre det. Mange av disse har hatt en usedvanlig streng oppdragelse, og i noen tilfeller har de opplevd fysisk avstraffelse. Kanskje en del av disse har blitt seksueltmisbrukt selv, og blitt så ødelagt i prosessen at de følte at å eksperimentere med barn var det eneste de kunne gjøre for å selv kunne få ha en seksuell opplevelse. For man hører jo ofte om at misbrukte mennesker har lettere for å selv misbruke andre.

Jeg mener ikke å unskylde noen av prestene. På ingen måte! Jeg bare analyserer systemet, og ser for meg en tenkt situasjon, ut i fra det jeg har lest, og jeg forsøker å tenke meg til om den katolske kirken kan ha skapt et uheldig mønster. Pedofili som avler pedofili.... En grusom tanke, men kan det være riktig?


Det er mer enn bekymringsverdig at den katolske kirken har hatt/har så mange pedofile i systemet sitt. Det er nok også slik at mange har valgt presteyrket og sølibat, rett og slett for at de visste de var pedofile og ønsket å ha en livsstil der det var akseptert at de aldri ville få en kone. Noen har kanskje gjort det vel vitende om at de ville få mulighet til å jobbe med barn, og å kanskje kunne få en viss makt over dem. I mange tilfeller tror jeg også at seksuelt avvikende prester har ment å tjene Gud, og at de aldri har hatt noe ønske om å gjøre noe galt, og at det finnes nok stadig mange som ikke har gjort noe, og ikke vil gjøre det heller.

Selvfølgelig finnes det prester som ikke er seksuelt avvikende også, for i noen tilfeller er det nok slik at de har ønsket å bli prest av hele sitt hjerte. Da er det jo bare synn for dem at de aldri vil få en kone, og at de faktisk må undertrykke sine følelser/drømmer om å ha en kone i livet sitt.

Jeg tror hele det katolske systemet nå må revurderes, og at det er på tide å la prestene få leve et normalt liv. Jeg håper også at det virkelig blir funnet ut av omfanget i pedofiliskandalene, slik at man får luket ut ugresset øyeblikkelig! Man skal jo kunne stole på prester. Prest er jo faktisk et slags omsorgsyrke, der de også har en del makt. Den makten og den omsorgsposisjonen må de ikke misbruke!

La de små barn komme til meg, sa Jesus, og tenkte ikke i sin villeste fantasi at hans etterfølgere ville benytte sjangsen til å misbruke disse små barna. Barn skal beskyttes, og kirken skal være et trygt sted for alle, spesielt de små og forsvarsløse! 

VG Links:1,2,3,4,5,6,7,8,9,10,11,12,13,14,15,16,17,19,20,