Morgenstund og skravletid

I dag har vi koset oss lenge i senga, og lekt litt på soverommet før vi sto opp. Når vi omsider kommer oss fra soverommet og ned i stua, finner jeg ut at vi skal ta en titt på bilsporene fra vinduet.

-"Pappa har kjørt på jobb." sier jeg til Kenguruen.

-"Pappa!" svarer han med den største bekreftelse.

-"Ja, Pappa sto opp tidlig, og har kjørt på jobb." Jeg gjentar og bekrefter, som jeg pleier å gjøre når han kommuniserer tilbake.

-"Brrrrrrrrrrrrrr" kommer det fra Kenguruen, som tydelig med billyden sin forteller Mamma at han faktisk vet at Pappa kjørte i bilen sin.

-"Jaaaa, bilen til Pappa sier brrrrrrrr. Pappa kjørte i bilen." svarer jeg.

-"Jaja" sier Kenguruen. (Ro deg ned Mamma og ikke vær så ivrig?)

Flinke, flinke gutten min. Jeg tror dette teller som vår første lange samtale. :)

Lillebror.

De fleste av oss kjenner vel til sangene om Lillebror? De sangene var veldig spesielle for meg da jeg var barn, og jeg ønsket veldig at jeg hadde en helt egen lillebror. Og det fikk jeg, men ikke helt med en gang....

Da jeg var syv og et halvt år ble min lillesøster født. Det var helt ok det, men jeg hadde egentlig ønsket meg en lillebror. Faktisk hadde jeg virkelig, virkelig ønsket meg det, i flere år. Jeg hadde til og med "skaffet meg en helt selv." Hvordan? Min oldefar kom med en fantastisk gave. En stor 80talls-dukke, med lyst hår og blå øyne. En jentedukke, riktig nok, i følge produsenten. Men det syntes ikke jeg. Jeg så nok hvem det var. Lillebror! Jenteklærne forsvant fort, og Lillebror fikk arve noen klær jeg kunne være fornøyd med.

Da foreldrene mine hadde spurt meg hva jeg ønsket, sa jeg lillesøster. Hvorfor? Fordi jeg av en eller annen grunn i den tiden hadde fått det for meg at absolutt alt ble motsatt av det jeg sa. Så da tenkte jeg at hvis jeg ba om en søster, fikk jeg nok broren jeg ville ha. Men neida, for en gangs skyld fikk jeg det jeg ba om. Heldigvis, sier jeg i dag, for min kjære lillesøss ville jeg ikke vært foruten. :)

Til sist fikk jeg faktisk en lillebror. En halvbror som bodde med min biologiske far og hans kjæreste, på andre klanten av landet. Nærmere bestemt i det store Oslo. Tror du jeg ble glad? Jeg hadde i flere år innfunnet meg med at det var en lillesøster jeg hadde, og ferdig med det. Det ble ikke å komme flere søsken, og jeg var veldig glad i den jeg hadde. Og så kom broren som en bonus. :)

Lillebrordukken har alltid hatt en spesiell plass i mitt hjerte, og vil alltid ha det. Han har i mange år fått bo på gjesterommet hos mine besteforeldre, hvor han skammelig nok har hatt rosa genser på. Jeg, min søster og tre søskenbarn har lekt mye med han. Nå er han overbrakt min lille sønn, som skal få lov til å leke med den hvis han vil. Interressen er enda ikke så stor. For tiden sitter han i vippestolen på Kenguruens rom, og har endelig fått arve et antrekk som tydelig viser for en flott guttedukke han er.

Endelig er det tydelig at Lillebror er en gutt. :)

Ettåringsskryt fra en stolt mamma. :)

Jeg var innom et mammaforum jeg har tittet innom før, og fikk muligheten til å skryte litt av Kenguruen. Stolt som jeg er, så legger jeg inn skrytet her også.


Kenguruen 12 måneder:

-Sier mamma, pappa, oi, hei, gakk gakk (takk takk), nam nam, der, den, natta, ha ha ha, og hadet (favorittord som gjentas ofte). Sa lenge bø, men sluttet med det. En eneste gang sa han helt tydelig hoppsideisi, men det er det nesten ingen som tror meg på, siden det var før han hadde lært å si pappa og mamma, og bare kunne bø og nam nam.


-Han har nettopp klart å bruke gåbil med egen kraft, (sakte) og lager billyd hele tiden.


-Går hvis han har, eller tror han har støtte (gått tre skritt uten noe noen få ganger). Løper fort med trehjulsykkel til støtte.


-Leker borte bø, klapper i hendene, vinker hei og hadet, spiller på slurva og ler av det, viser hvor stor han er, danser til musikk, synger (aaaaa aaaa),


-Han er knallgod på å pusse tenner, selv om jeg børster for han også (han tar også mine tenner, med min børste da så klart) og pleier å vinke til gutten i speilet. Kjempegøy!


-Vet forskjell på den store og den lille, om jeg ber han hente ball, bil eller bamse.


-Kan peke på nese, øye, munn, hake og hode, og forstår forskjellen på min og din. Peker også på bil, sykkel, kopp, skje og bordet. Peker på ting uoppfordret og blir glad om jeg sier hva tingen heter.


-Tegner, selv om det ikke er rare greiene enda. Bare rette streker. Og så går han fort lei og kaster heller blyantene på gulvet.


Putte den runde på riktig plass i putteboksen. Firkant og trekant forstår han så langt dårlig, og kaster de helst vekk. Bankebrettet forstår han delvis, men har ikke kraft nok.


-Legger ting på bordet om han blir bedt om det.


-Kan gå ned fra møbler, men ikke opp enda.


-Legger seg ned i senga, når jeg sier det. (Og står ofte rett opp igjen, med hopping og latter, men det er en annen sak.)


Det var vel omtrent det jeg kan komme på akkurat nå.


Han kan ikke: Sovne selv, men må ammes enda. Forstå at jeg mener det når jeg sier nei, og ikke der. Sta som bare det og har ikke mye respekt for mammas strenge ansikt, for det ler han av. Men det er vel meg, for pappaen ler også av det.

Et år har gått, og vi har plutselig ettåring i huset. (I morgen)

I morgen har jeg ettåring i huset. Babytiden er over.
I morgen er det familieselskap, kake, og en liten baby som ikke er baby mer men stor gutt.

Det første året har sust forbi i rekordfart. Det stemmer, det de sier. At det er når man får barn at man ser hvor fort tiden flyr.

Kenguruen skal få sin første bløtkake. Og han skal få lys på kaka, det er klart. Det hører med. Han skal få pakker, (som om han ikke fikk nok til jul) og ikke minst skal han få masse kos fra hele familien. Besteforeldre, oldeforeldre og tante med partner. Og mamma og pappa, så klart. At det er hans fødselsdag, vet han selvfølgelig ikke, men tro om han forstår at det handler om han?

Jeg er veldig spent på hva han synes om brannbilen han skal få fra oss. Den har vi gjemt bort siden han var  en liten sparkekenguru i mammas mage. Jeg tror jeg var fem-seks måneder på vei da min kjære bare måtte kjøpe denne bilen, som skulle gjemmes bort til ettårsdagen. I morgen kommer den frem. Tro hvem som blir mest ivrig. Gutten eller pappaen? ;)

Jeg tror det blir en fin dag. Eplekaka står på kjøkkenbenken og dufter. Jeg gleder meg. I morgen skal den store gutten vår feires. :)

Godt nyttår!!!

Riktig fantastisk godt nytt år ønskes dere alle. Og jeg håper dere har hatt en god jul.

Jeg har rett og slett vært utkjørt i jula og må bare beklage at jeg ikke har tittet innom noen blogger, eller svart på kommentarer. Leggetiden har blitt til leggetimer før Kenguruen endelig sovner, og det er som oftest flere våkestunder om natta nå fordi han plages med vonde gommer atter en gang. Den tanna vil bare ikke igjennom, og dentinox hjelper ikke så godt i lengden. Men vi holder ut. Selvfølgelig. Det har gått på bekostning av blogging, julehilsner og alt annet som har med nett og sosialisering og gjøre, men nå tror jeg det blir litt lettere.

Vi har i alle fall fått fikset laptopen her for to kvelder siden. Min kjære søster kom innom med nyttig informasjon om hvem, hvor og hvordan, og så fikk vi plutselig ordnet det. Så da krever det betraktelig mye mindre av meg å komme på nett. Det betyr mye, når man har det som meg. Jeg visste ikke hvor avhengig jeg var av laptopen, før den streiket og jeg så hvordan jag ikke maktet å slepe meg opp til stasjonærpcen om kvelden. Det ble rett og slett for mye for meg. Men nå er jeg her igjen. Takket være min snille og hjelpsomme lillesøss. <3

I skrivende stund ligger jeg på sofaen. Jeg hviler ryggen etter tre timer med "kjære lille venn, kan du ikke for guds skyld sove snart, før mamma kollapser helt her." Jeg skal straks legge bort laptopen igjen og bare ligge heeelt i ro. Kan først nevne i farta at Kenguruen sov så søtt som bare det på nyttårsaften, uten å få med seg at det smalt raketter i hytt og pine rundt huset. Og det var mange raketter. Men så var han også riktig så utslitt da han sovnet. Det var vi også. Vi sovnet klokka23 selv, og tittet bare litt ut vinduet da vi våknet av bråket ved midnatt. Kjedelig, tenker du kanskje? Det var faktisk litt hyggelig å bare sove mens "hele verden" ventet på å gå ut i kulda for å svi av penger. Og det var nødvendig, siden jeg var helt ødelagt og visste at jeg jo måtte opp tidlig, og kanskje også flere ganger i løpet av natten. Så da la vi oss så tidlig da, selv om det var nyttårsaften. Sånn er det vel bare å være småbarnsforeldre. Helt greit for meg. :)

Håper alle hadde en god feiring, og/eller god natts søvn, og at det nye året blir godt for oss alle. :)

Vi venter spent på Jesus, og gleder oss til Kenguruens første jul.

Tro om Jesus rekker frem før jul? Det er slettes ikke sikkert. Han ble sendt akkurat på grensen til postens garantifrist, så jeg håper det. Gleder meg til han kommer. :)

Å finne den heeelt riktige julekrybba er ikke bare bare, det er sikkert, men nå har  jeg endelig funnet den.

Dette blir Kenguruens første jul. Hvis man ikke regner med jula da han lå i magen, og jeg bare tviholdt på tanken om at han skulle bli der inne til vi kom oss til riktig side av nyttår. Det gikk som det skulle det, så den 5.januar har vi en ettåring å feire her i huset. Enda en begivenhet som snart er her. Tro om jeg ikke må begynne planlegging og invitere allerede, så ikke fødselsdagen kommer som julekvelden på kjærringa, selv om julen ikke gjør det i år. ;)

Jeg gleder meg veldig til å feire jul med Kenguruen og min kjære. Min supergode lillesøster har vært her og bakt pepperkaker med/til meg, og de er nesten oppspist allerede, så gode som de var. Ellers er faktisk alt på stell. Julestrømpe til Kenguruen har jeg selv sydd, min kjære har tatt julevasken, og alt vi trenger (og mer til) er kjøpt inn. Julestemningen sniker seg innpå oss. Nå kan jula bare komme. Forhåpentligvis gjør julekrybba også det. :)

En følelse av å bli utelatt...

Det er en stund siden at jeg har kjent på den følelsen. Følelsen av å bli utelatt. Den gangen var det seriøse greier, som også innebar fysisk mobbing i skolen, noe jeg ikke skal gå inn på nå. Som gammelt mobbeoffer, har jeg hatt lett for å hente frem den følelsen, men det er mange år siden sist. Den er kjent, som et gjensyn med noen man ikke liker. Denne gangen er det ikke det helt store, tror jeg, men mer en "tenk om" situasjon som har gjort at følelsen igjen har klart å snike seg innpå meg. Den kom gradvis.

Vi flyttet i år til et lite sted, ca en halv times kjøring fra mitt hjemsted. Her trives vi veldig godt, og alle vi har møtt på vår vei er kjempekoselige mennesker. Ei som har flere barn, den yngste på Kenguruens alder, har vært utrolig imøtekommende og vi har ofte gått turer sammen, i tillegg til noen besøk hos hverandre. Via henne har jeg også møtt en av de andre mødrene i området, som fikk en liten en for et par måneder siden.

Det har vært en del snakk frem og tilbake om babytreff, siden det er flere her med babyer. Nå er jo min Kenguru et år gammel i januar, og regnes da ikke som baby mer, så det hadde vært greit å få hilse på alle de andre mødrene i området før den tid. Det er et lite samfunn der alle kjenner alle, og tanken er jo at vi skal bli boende her for alltid. Dette er jo Kenguruens hjemsted, og de andre babyene vil bli hans skolevenner. Derfor kunne det være fint å tidlig bli på hils med de andre mødrene.

Babytreffene lar vente på seg, selv om jeg flere ganger har spurt etter dem, og jeg har etter hvert tenkt at det sikkert ikke blir noe av. Så kommer en melding fra helsestasjonen om at det skal være en samling for småbarnsfamiliene der. Den første og eneste i år. Vi kan ikke, fordi det er kort varsel og min kjære ikke klarer å bytte vakt på jobb. Sånn er det bare. Trist, for det er jo dette jeg har ventet på, men likevel...

I samtale med min nye venninne på stedet her, beklager jeg meg litt over at jeg ikke får dratt dit. Jeg spør henne atter en gang om det er helt slutt på snakket om å arrangere noe privat for oss her i området.

Hun svarer at det er det, fordi samtlige av de andre mødrene uansett treffes via en venninneklubb de dannet en stund før vi flyttet hit, og de tar jo babyene med dit, så de har egentlig nok med det. Venninneklubben er lukket, sier hun. De tar ikke inn flere medlemmer, så jeg kan ikke få være med. Det er ikke noe å gjøre med det. Men det var jo dumt at jeg ikke kunne komme på det treffet på helsestasjonen da.

I dag kom følelsen snikende gradvis. Følelsen av å ikke få være med. Og de ekle frykten for at det kan vedvare. Ikke så mye for meg selv, men for min lille Kenguru, som jeg plutselig innser at kan komme til å bli regnet som andre generasjons tilflytter, på dette som jo er hans eget hjemsted.

Jeg liker det ikke...

Kenguruen har hatt en lærerik uke, og vinteren lar vente på seg.

Det har i alle tider pleid å ha vippet over fra høst til vinter på denne tiden, men ikke i år. I år har vi et titalls herlige varmegrader, og sannelig har vi også blomster i blomsterbedene fremdeles. Noen i alle fall.

Da vi trasket hjemover fra lokalbutikken i dag, la vi merke til at ei hyggelig gammel dame som har så flotte blomsterbed om sommeren, sannelig hadde liv i det ene bedet fremdeles. (Sneik meg et lynhurtig bilde i forbifarten.) Det er vel ingen som klager på at frost og sne lar vente på seg? I alle fall ikke vi. Snart gjemmer solen seg helt frem til januar, så jo mer vi har lyst til å være ute og nyte godværet nå, jo bedre. Og vi storkoser oss! :)

Når det er sakt vil jeg presisere at jeg SKAL ha hvit jul. Det er bare bestemt. Skal! ;)

Ellers kan jeg nevne at vi har hatt en innholdsrik uke. Mye kos, besøk av flere, trilleturer med venner og alene, og masse hjemmehygge i tillegg.

Og... Kenguruen har lært å stå uten støtte for noen dager siden. Er ikke det nevneverdig så vet ikke jeg...

Sånn kan han stå i flere minutter samtidig som han ser på barnetv, før han setter seg eller tar tak.

Det kan jo også sies at han i dag sa "pappa, pappa" da min kjære gikk fra frokostbordet (i spisestua) for å hente noe på kjøkkenet. Herlig! Jeg kunne ikke vært mer glad og stolt om det hadde vært mamma han sa. Det er ikke første ordet, for han har sakt både bø og nam, nam, og hoppsi daisy en gang, (tro det den som vil, jeg gjør det knept selv) men det er virkelig noe stort med pappa og mamma uansett. Også så ekstra gøy at det kom helt av seg selv. Han gjentok det flere ganger på forespørsel, men de første kom fordi han lurte på hvor pappa skulle. :)

Man kan godt si at Kenguruen har hatt en lærerik uke. Han har også lært å skremme oss. Første gangen tittet jeg ut vinduet da posten kom, og skatt noe så helt utrolig da han ropte "Æ!" Siden det tydeligvis var underholdning på høyt nivå, har han med jevne mellomrom gjentatt skremmingen. Nå gjør han det hver gang jeg spør om han vil skremme mamma/pappa. Kjempegøy!

I kveld har Kenguruen og jeg koset oss med rislapper og eplejuice. Vi er så flinke at det fortjener vi, nemlig. Og sannelig var han superenkel å legge også. Nevnte jeg at han sover hele natten? *Lykkesukk* :)

En kjempefin fødselsdag.

I går våknet jeg til dette: 

Flotte blomster, gaver, og masse sjokolade og godterier. Faktisk har min kjære lagt merke til alt jeg har hatt lyst på den siste tiden, uten at jeg har kjøpt det, og så fikk jeg det nå. Han er bra søt, den mannen. Og tenk, en av gavene var en paiform. Hvilken mann får vel med seg at en paiform er et av hovedønskene? Min gjør! :)

Dagen fortsatte med god mat, familiehygge og en hyggelig trilletur i strålende solskinn, med en snorkende kenguru som bare ville sove i vogna. Han blir oppjaget av pakker og sånn, så nå er jeg veldig sikker på at vi har tatt riktig avgjørelse om å bli hjemme på julaften, bare oss tre.

Da min kjære dro på jobb, kom min søster og hennes forlovede på besøk til meg. En eplekake ble servert, og de godtet seg som små barn. De er så herlige de to. :) De hadde med gave til meg, en bok, gave til Kenguruen, en mibiltelefon, og gave til min kjære, en dansk film han har hatt lyst til å se. I tillegg fikk jeg tre dyre oster, kjøpt hos byens fineste forretning, og deilig ostekjeks. Og masse lillesøsterkos! Besøk fra henne er en gave i seg selv, nemlig. :)

Kenguruens gave til mammaen sin var at han sovnet på fem minutter klokka 19, og sov sammenhengende og godt til 08.30 i dag. Det er en gave jeg setter veldig pris på! :)

På søndag fortsetter feiringa, med mine foreldre og besteforeldre, gaver, og enda en kake. Hurra! :)

I dusjen med Louis Jacoby etter en litt tung, men likevel hyggelig uke.

Hva hjelper på tunge dager, der man er en ekstra sliten mamma, med vondt i ryggen, søvnmangel og en lettere ulekker blanding av grøt, leverpostei, prim og frukt i håret? Jo det som da hjelper mest er en lang, varm dusj. Tid til å egenpleie, med alle produkter som hører med. Tid til å tenke litt. Så der står jeg og nynner litt på sangen Hverdag av Louis Jacoby, nyter stillheten og freden, og tenker over hvor godt jeg har det, jeg som har verdens herligste lille familie.

"Så husk at denne dag må du ta vare på,

den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet,da er det for sent å vite
det er du som gjør din dag og tinning grå."

Det har vært bloggestopp for meg i en uke nå, og det er fordi at jeg har hatt fryktelig vondt i ryggen, kombinert med tunge netter, og et desperat forsøk på å utnytte et hvert mulig kose med familien-øyeblikk fullt ut. Da blir det ikke noen krefter til overs til blogging. Sånn må det bare være i perioder. Det har også vært elendig vær ute, så jeg har ikke fått til noen trilleturer med kenguruen. Min rygg trenger at jeg tusler litt når jeg klarer det, og kenguruen trenger også den friske lufta og alle inntrykkene han får på disse turene. Men når det bare høljer ned og blåser så fossefallet på fjellet jeg ser utenfor vinduet går oppover i stedet for ned, da blir det bare ikke til at vi går. Så da får mammaen, som allerede slet kraftig med ryggen, enda flere ekstra vonde dager på rad, som ikke akkurat hjelpes av at Kenguruen blir tre ganger mer aktiv av å være for mye innendørs. Nå skal det sies at han ikke lider noen nød, da vi har vært både på restaurant tur (som nok var det som startet denne ryggrunden) og på butikken, og at vi har lekt mye hjemme. Pappaen tar jo det hele når det kommer til styr og stell hjemme. Alt fra renhold til matlaging, og når han ikke er på jobb gjør han en super innsats med Kenguruen, som frydefullt har fått krabbe huset rundt, i tillegg til mye viltrere leking enn hva mammaen klarer på slike dumme ryggdager der hun er tvunget til å hvile mye og være kjedeligere enn hun har lyst til.

Kenguruen på restaurant for aller første gang. Det var veldig spennende å titte på vannmølla ved disken, og alle menneskene som gikk forbi. Han fikk til alt hell en rødhåret skjønnhet på ca 1.5 år, sittende ved nebobordet, og  snakket veldig mye med henne, gjennom hele restaurantbesøket. Han flørtet både med henne og hennes noe eldre, blonde søster. Han er veldig glad i jenter, Kenguruen vår. 

Så joda... det har vært en hard uke, men koselig har vi også hatt det. Jeg våknet med litt mer funksjonalitet i dag, og det skal jeg utnytte fullt ut. Vi skal kose oss maksimalt! Og tenk, i dag snør det til og med litt. Fjellet er hvitt, og det snø-sludder utenfor. Jeg skal kle godt på oss nå, for i dag er det ikke så veldig mye vind og vi skal ut på tusle-trilletur. Det er en fin dag i dag. Veldig fin! :)

Skulle vel blogget litt, men...

jeg orker virkelig ikke. Men noen linjer får det bli. En rask oppdatering. Vi har fremdeles svigerbesøk. Svigerfar, min kjære og Kenguruen er syke. De ble det sakte men sikkert, i den rekkefølgen. Nå begynner jeg å føle meg ganske så urven selv også. Typisk! Ikke blir det mye søvn nå heller, for nå holder fortennene oppe å dukke frem. Og det er visst gruelig vondt det. Vi har klynke-klamre netter her nå. Og influensa. Blogger vel litt om en dag eller to, tenker jeg. Om jeg ikke blir helt utslått da. Forhåpentligvis ikke. Blæh!

Hvorfor Kenguruen aldri blir gift...

I den siste tiden, fordi han har hatt kløe i munnen på grunn av at tennene kommer, så har vi prøvd litt av hvert for å få han til å sove. Det letteste er å amme han og la han sovne sammen med meg, men dette er jo ikke smart i lengden. Derfor jobber vi hardt med at han skal sovne i egen seng. Dette lykkes, men kun om han hører på cd'en sin som farmora plukka opp i en barnebutikk en gang hun var på shopping.

Sin POLSKE cd.

Jepp. Kenguruen kan nå altså ikke sovne uten at han hører cd'en sin med polske vuggesanger.

Hva har jeg gjort?

Alkohol? Hva er det?

Jeg kom til å tenke på at det er to år siden sist jeg drakk alkohol. Vi tok avgjørelsen om å "plugge ut" spiralen, som min kjære så pent sier det, i håp om å få en liten kenguru, og da syntes jeg (som uansett nesten aldri rørte alkohol) at det var like greit å bli helt avholds fra det øyeblikket av. Folk som med viten og vilje drikker i graviditeten, er noe av det mest egoistiske jeg vet om. Jeg vet mange mener mine meninger er hysteriske, men jeg liker tanken på at jeg hadde full kontroll og aldri sjanset med alkohol og tanken på om jeg var gravid eller ikke, slik som mange gjør.

Det har også gått opp for meg at jeg nok heller ikke kommer til å røre alkohol det neste halvåret, siden jeg fremdeles skal amme. Og hvem vet hvor mye lengre det blir. Jeg (har ikke og) trenger ikke pumpe, derfor gjør jeg det ikke heller. Jeg vil amme lenge, og jeg savner aldeles ikke alkohol det aller minste, selv om jeg jo langt bak i minnet vet at det er veldig godt med et glass rødvin til en spesiell biffmiddag.

Min kjære har vært så og si avholds sammen med meg. I den nevnte toårsperiode har han kanskje drukket 10 øl til sammen. Av eget ønske, selvfølgelig. Jeg er nemlig ikke heeeelt som disse "flotte" damene, bare nesten:

Jeg går videre nå, og jeg nekter å se mer på nyhetene i dag..

Nå har de aller fleste av oss sittet klistret til nyhetskanalen siden det grusomme hendte. Det har vært det siste vi har gjort før leggetid, og det første vi gjør om morgenen. Politikerene har gjentatt at han ikke skal vinne. Han skal ikke forandre Norge på lang sikt, og vi skal gå videre på samme måte som før. Vel, det har jeg tenkt til å gjøre nå. Gå videre.

Jeg har valgt å blogge om det grusomme, tenke på det, jeg har drømt om det, og på den måten fordøyd det på min egen måte. Jeg har konkludert. Jeg hater ikke, jeg forstår ikke, og jeg godtar ikke. Jeg føler avsky, men jeg holder meg for god til å være en av de som roper om halshugging og offentlig henging. Det er et eget system som skal ta seg av han nå, og jeg håper de gjør det på riktigst mulig måte. Måtte han få alt han fortjener, nå og i etterlivet. Måtte de overlevende og de etterlatte klare å få et liv igjen, en dag, og måtte de få den hjelpen de behøver for å bearbeide den forferdelige sorgen.

Nå har jeg bestemt meg for å gå videre. Jeg skal blogge om andre ting, snakke om andre ting, tenke på andre ting og ha en fin dag sammen med familien min. Jeg må rett og slett gå videre og velger å prøve å ha en så normal hverdag som mulig. Vi skal tross alt prøve å ha en god rutine, for babyens skyld. Han merker det om sinnstilstanden til foreldrene er endret, og blir påvirket av det, uansett hvor mye vi ønsker å skjerme han. Derfor skal jeg nå fokusere på å være gode, gamle mamma. Gladmamma, smilemamma og lekemamma, som ikke har en liten klump i halsen. Som ikke hele tiden har det kvernende i bakhodet at enkelte av barna (flaskeplukkerene) bare fikk leve i syv små år. Tenker jeg mer på det blir jeg gal. Så da gjør jeg ikke det.

Jeg tenker på hvor godt vi har det, min kjære, Kenguruen og jeg. Hvor heldig vi er som har hverandre, og at vi skal nyte den tiden vi har sammen. Uansett hvor lenge man har hverandre må man huske å nyte den tiden man har. Leve livet, og ta vare på de små øyeblikkene. Dyrke gleden og dvele over de herlige stundene, og ikke de mindre gode. Nyte og elske. Ta vare på hverandre.

I går satte vi oss i bilen og kjørte til byen en tur. Vi hentet 6måneders-babypakkene fra Rimi og Libero. Vi kjøpte en leketelefon til Kenguruen, og vi smilte, koset oss og hadde det fint. Vi var familien lykkelig på handletur, og Kenguruen storkoset seg fullt og helt. Vi lekte lenge med leketelefonen da vi kom hjem, og gledet oss over de flotte tingene vi fikk i pakkene. Vi hadde det godt en stund. Vi var familien lykkelig. Så, da kenguruen sov igjen, benket vi oss forran nyhetene igjen, for å sørge sammen med resten av Norge til vi gikk utmattet til sengs, med klump i halsen.

En dag når Kenguruen blir gammel nok til å forstå, gammel nok til å spørre meg om hvorfor det finnes elendighet og ondskap i verden, så skal jeg fortelle han om alle tanken jeg  har gjort meg. Forklare etter beste evne. Trøste, lære, hjelpe han til å forstå så godt som det kan la seg gjøre. Men frem til da skal vi være familien lykkelig. Uten klump i halsen, og dårlig skjulte signaler om sorg og fortvilelse. Uten forvirring hos den lille, fordi det er noe rart, noe annet og uforklarlig langt bak mammas glade smil. Nå går vi videre her hos oss. Vi fortsetter det lykkelige livet medhverandre, med det kjære lille barnet vårt, og priser oss lykkelig over at vi er i den posisjonen at vi kan gjøre nettopp det. Gud være med de som ikke kan det.

Oldisbesøk og shoppingtur. Herrrrlig helg!

Vi suser avsted til oldeforeldrene i nabobyen, og skal også innom babybutikken (som forøvrig er babycare, de selger ikke babyer altså.) Skal se litt på utstyr man jo plutselig trenger når krabbealderen nærmer seg med stormskritt. Også skal vi ha stormtrekk til vogna, og kanskje en badestol om vi liker den de har der. Nabobyens babybutikk er mye bedre enn den som er nærmest oss. Den vi skal på nå vet virkelig hva service er, og så har de bedre utvalg også. Det er noe med å bli tatt i mot med et smil når man tross alt kommer for å bruke mange penger.

I morgen får jeg kanskje endelig lillesøsterbesøk, og Kenguruen tantebesøk. (Samme menneske ja.) Det blir i såfall hyggelig som bare det, for det er veldig lenge siden sist på grunn av hennes nylige Sverigeferie. Både foreldrene og besteforeldrene mine, og lillesøss var på samme camping. Det er bare vi som er så kjedelige at vi blir hjemme. Men så er Kenguruen bare 6 mndr også da, og min kjære har ikke feriefri i år, så da er det best sånn.

Ønsker alle som snubler innom her en kjempegod helg videre. :)

Kveldsfilosofering... Om du fikk oppfyllt ett eneste ønske i hele verden... (Jeg vet hva mitt ønske er)

...la oss si at den berømte ånden i flasken(,eller lampen, eller den magiske boksen om så) dukket opp, hva ville ønsket ditt være da? (Nei du får ikke tre, bare det ene.) Har du noe i fortiden du ville forandre, eller ville du kun tenkt fremover? Jeg har som de aller fleste i verden lurt på dette veldig mange ganger. I alle barne-og tenåringsår har man jo diverse hendelser man gjerne skulle ha visket bort, det har også jeg, men jo eldre man blir innser man at de tingene er nok så uviktige i det lange løp. Eller.. uviktig blir kanskje feil ord. Mange opplevelser man i oppveksten anså som forferdelige, urettferdige, eller bare flaue er jo rett og slett viktige. De har tross alt vært med på å forme den man er i dag.

Etter jeg ødela ryggen var ønsket i mange år å få endre akkurat det at jeg hadde fått ødelagt ryggen. Enkelt og greit. Rett og slett at jeg fikk gå tilbake i tid og endre det den gangen ulykken skjedde. Da kunne jeg fullført utdannelsen, og blitt til noe. Noe mer enn en ynkelig stakkar som enkelte dager ikke kommer seg opp i badekaret for å ta seg en dusj, uten at noen hjelper meg. Men samtidig har jo også dette formet min personlighet veldig, og jeg har lært mer om livet, samfunnet (NAV og politikk) og ikke minst min egen sterke psyke enn jeg noen gang ville ha lært om det ikke var for den ene, smertefulle og forferdelig kjedelige skaden som nå har påvirket hvert minste aspekt av min hverdag i hele ni år. Jeg har lært hvor sterk jeg egentlig er, og jeg har vokst veldig på dette.

Så selv om jeg trodde det i mange år, ville jeg i siste ende egentlig endret det, om den magiske sjansen bød seg? Ville det vært mitt ønske, om jeg fikk ønske meg hva som helst i hele verden? Kanskje en gang, men så mindre og mindre etter hvert som jeg har vokst på det, blitt klokere og eldre, og begynt å tenke på den måten som jeg gjør nå. Og ikke minst:

Nå har jeg blitt mor. Jeg har mannen i mitt liv. På tross av allverdens ryggsmerter ville jeg ikke lengre endret den minste ting i min fortid. Aldri i verden om jeg ville rørt en tidsmaskin, ønsket fra ånden i flasken, eller gjort noe som helst som kunne føre til at fortiden ble endret, i frykt for å miste (eller aldri få) den familien jeg har i dag. Aldri i verden om jeg kunne vært foruten den kjærligheten jeg får fra guttene mine. Min kjære, som virkelig elsker meg, og som er mer enn jeg visste at en mann kunne være. Som er alt jeg noen gang kunne ønske meg. Og vår lille baby. Vår perfekte, nydelige og kjempegode Kenguru, som smiler så vakkert til oss hver morgen. Som lyser opp som en sol hver gang man sier hei. Trenger jeg forklare hvor sterk en mors kjærlighet er? Nei aldti om jeg kunne risikert å være foruten dem. Aldri!

Så hva ville mitt ønske være? Gull og grønne skoger? Vinne i lotto? Fred på jord? Bli bra?

Mitt ønske er, og vil fra nå av forbli dette:
Måtte idyllen vare evig. Måtte vi forbli den kjærlige familien vi er, til vi alle tre en gang i veldig fjern fremtid får lov til å dø som meget gamle, og helt tilfredse mennesker. Mennesker som kan se tilbake på en tilværelse vi virkelig er fornøyd med. Og aller mest av alt; måtte Kenguruen få lov til å bli en gammel, vis og lykkelig mann, som har levd et liv med mye kjærlighet og stor glede. Oppfylles det ønsket, skal jeg aldri være i tvil om at mitt livsforløp var det riktige på godt og vondt, hele veien. Da er jeg fornøyd.

Trykk for leselig størrelse. :)

Giveaways er gøy!

Jeg har kommet over flere flotte giveawayer i dag. Og giveawayer liker vi, ikke sant? :)

Først ut er denne hos FRUEN FRA TRONDHEIM. Hopp og sprett om du liker kunst og ønsker deg denne premien. Jeg liker den godt og er så klart med. :)

FORELDREMANUALEN har giveaway og der er jeg selvfølgelig med. Jeg elsker jo som kjent konkurranser, og spesielt de som har med gevinster til Kenguruen og gjøre. Denne er ekstra super, for nå håper jeg å kunne vinne en kjempeflott wallsticker og denne kuuuuuuuule PILOTLUA. Har du noen gang sett noe så morsomt? Premiene kommer fra Sam&Sofie. Trekkning er ikke før 23.juli. :)


Så kom jeg over FRU ROSA SIN GIVEAWAY og den må jeg jo også være med på. Snakk om flott premie da. Den som måtte være så heldig... Denne trekkes ikke før 27.juli så det er nok av tid til å melde seg på her om du også vil være med. :)

Den 15.juli trekkes giveawayen hos ♥Hobby&Papirdill♥: Vårcandy! Den er også gøy å få med seg, for kreative sjeler. :) Gavekort på 150kr er premien.




Kryss fingrene for meg, og/eller bli med selv da vel.

Kenguruen har fått noen råkule gaver i dag.

I går kom foreldrene mine hjem fra Sverige, og med seg hadde de noen flotte gaver til Kenguruen som han fikk da de var på besøk her tidligere i dag.

Selv fikk jeg det jeg ønsket meg mest, nemlig pærejuice. Nam! Kan noen fortelle meg hvorfor i all verden vi ikke har noe så enkelt og godt som pærejuice i Norge? Det er jo fullstendig latterlig!

Uansett... Kenguruen fikk disse superkule t-skjortene, som er gave fra besteforeldrene og oldeforeldrene. De har feriert på samme sted og hadde handlet sammen. Er de ikke tøffe?


Han fikk også disse flotte lekene. En stor og myk Albert Åberg koseklut, og det morsomme fantasidyret som bestemora har handla hos husfliden. Han er en heldig liten gutt som får mange fine gaver.


Nå har han utrolig mange fine leker. En god del ligger fremdeles bortpakket på rommet hans, og noe er han bare for ung til, men en rask titt i lekekassa viser at han ikke lider noen nød på leketøysfronten. Han har mer enn jeg trodde han ville ha i løpet av det første året, og han er bare et halvt år gammel.

Aldri om han rekker å bli lei av det han har, og enda så vet jeg at det er mer på vei. Farmora har nemlig tenkt til å sende en pakke en av dagene, og da kommer det både mer tøy og enda flere flotte leker. Lekekassa er snart full. Jeg tror vi må ha flere. :)

Første tann, andre tann... solgt til den lille mannen med biteringen! ;)

I en uke har jeg vært klar over at den første tanna var på vei. Hver natt hsr jeg merket at Kenguruen har plagdes med noe. Et sikkert tegn er at han ofte sover med bitering i stedet for sutten. Hver dag ser jeg sikkelet renner, og at hender, leker og alle andre ting han kommer over skal rett i munnen. Alle tegn på at tanna var på vei har vært tilstede lenge. Et hurtig googlesøk sa det kunne ta en uke. En uke gikk, men ingen tann brøt gjennom tannkjøttet. Trodde jeg....

I dag tidlig var vi på kontroll. (Han er forresten hele 9.5kg og 71cm, storingen) Før vi dro fallt det meg ikke inn å sjekke etter noen tann, som jeg ellers gjør daglig nå for tiden. Da helsesøster spurte, sa jeg at "neida den er ikke kommet igjennom enda, men det er like før." Tenkte ikke over at jeg ikke hadde sjekket.

Da jeg litt senere skulle legge Kenguruen, tok han tak i handa mi etter amming, og BEIT meg! Med en TANN! Jeg ble kjempeoverrasket, og veldig glad. Den har altså kommet i natt, natten etter han fyllte halvåret. Det er lett å huske i ettertid det.

Jeg prøvde å se i munnen på han, men det ville han aldeles ikke. Han holdt tunga over og vrei seg vekk, så jeg gav bare opp. Jeg skulle tross alt ha han til å sove. Da jeg vekket han igjen senere, prøvde jeg på nytt. Da fikk jeg se. Sjokkert kunne jeg konstatere at det i munnen til Kenguruen ikke bare var en, men to tenner. TO!!! Hurra! :)

Heldigvis har vi tre biteringer, og en tannbørste med bitedel som er veldig populær. Og nå er det jo også på tide å gjøre lekepussingen om til ordentlig tannpuss.

Tiden flyr virkelig. I dag er Kenguruen seks måneder gammel.

Den lille store Kenguruen har fått en storgutt drikkekopp i halvårsgave fra oss. Han kan holde flaska si selv en god stund, når han vil ha vann, men en sånn kopp er mye lettere å holde på lenge, og den drypper heller ikke om den skulle gå i gulvet. (Bambino sølefri kopp) Og så har jeg et håp om at han fortere lærer å løfte den opp selv også. Jeg valgte å kjøpe den i hvit, for det virket liksom så rent og fint da jeg sto der og skulle velge. Den finnes i fargene på bildet, og i blå. Jeg kjenner at jeg nok er litt mammastolt av Kenguruen fordi han er så flink til å holde koppen selv. Det er nok sikkert fordi han har fått drikke så mye av voksen-plastkopp, med hjelp, og fått lov til å prøve å holde flaska selv helt siden han fikk drikke vann første gang for ca tre måneder siden.

Da han hadde gudmorbesøk her om dagen fikk han en halvårsgave fra henne og sønnen, litt på forskudd. Det var en Fisher Price bitering med fisker på, som bokstavelig talt fallt veldig i smak hos det lille tanntrollet, som jo nylig har begynt å klø i gommene sine. Han tygger godt på den og holder den gjerne med begge hender. Den har også fått noen flyturer langs gulvet. Kommer vi  inn i kasteperioden nå, tro? :)

Oldeforeldrene, som er ute på bobiltur, har sendt gratulasjonsmelding og gleder seg veldig til å se den lille store når de kommer hjem. Alle er visst veldig opptatt av denne halvårsdagen. Også jeg som ikke egentlig visste at det var en så stor milepæl. Ikke før i dag, i alle fall. Men nå vet jeg det. Jeg føler egentlig at vi fikk markert den bittelitt også.

Nå ligger Kenguruen i senga si og sover søtt, og jeg har et ønske om en rolig kveld så jeg får hvile min vonde rygg, se Frustrerte fruer, og være uthvilt til kontroll på helsestasjonen i morgen. Det blir spennende å få vite hvor stor den lille store Kenguruen vår har blitt siden sist, for stor det har han sannelig blitt. :)