Ja det er altså denne ryggen igjen...

Det er nok slik at jeg til tider "uffer og auer" litt, samtidig som jeg for det meste gjør mitt ytterste for å ikke gjøre det. Jeg tror jeg som oftest er flink til å holde humøret oppe, og smertene for meg selv, men noen ganger renner det aldri så lite over. Da skjer det, sært nok, at jeg tar meg i å misunne de som "bare" har en ødelagt fot eller hand. De har liksom resten av kroppen å ty til. Når det er ryggen som er ødelagt, virker liksom ikke armer og bein heller, og jeg som ellers klarer lite, klarer plutselig betraktelig mye mindre.

Og når det er på det aller verste, som nå, låser det seg i tankene også, og jeg føler meg like elendig som en ubrukelig feilvare uten byttelapp. Jeg føler at min kjære sannelig har fått noe å stri med, og at jeg er direkte udugelig, selv om jeg er velsignet med en mann som alltid lar meg få vite og føle at jeg slettes ikke er det.

Om det er en eneste ting som virkelig plager meg, så må det være det at jeg har så utrolig lyst til å gjøre de tingene jeg vet ikke kan. Og da mener jeg ikke bare at jeg skulle ønske jeg kunne jobbe. Eller ha alltid ha evne og ork til å blogge, bake, sy og holde på med andre hobbygreier.

Jeg tenker på de tingene som står mitt hjerte nærmest. Mammatingene. Som å leke med Kenguruen på slike herjete guttemåter, slik som jeg ser at andre mødre gjør med småtassene sine. Som å ha han på skuldrene. Eller å rulle i sneen sammen. Ake sammen. Jeg tenker på alt jeg ikke kan, og ikke vil kunne. Kjøre karuseller. Sykle. Noe så enkelt som å sykle med han bakpå. Lære han å sykle den dagen han er gammel nok til det. Ikke engang det kan jeg. Og det jeg ikke kan, vil jeg så indelig sterkt, disse dagene der ryggen plager meg som mest.

Nei dager som dette liker jeg ikke. Smerten gnager på meg, og disse tankene får fort fotfeste om jeg tillater det. Da er det bedre å ta den nødvendige bloggpausen, (som denne gangen varte i hele 12 dager) for å komme sterkere tilbake. Jeg tvinger tankene over på alt jeg kan, og lager mentale lister over hvor snill, flink og klok jeg kan være når jeg bare husker at jeg er meg og ikke bare en verkende rygg. Jeg minner meg selv på om at jeg er en god mor, og at jeg tross alt kan en hel del ting, selv om det er noen få ting som pappaen må ta på sin kappe. Kenguruen vil da slettes ikke lide selv om det er pappa som står for herjing, sykkel og aking. Slett ikke.  Mammaen kan jo alle de andre tingene.

Det blir til at jeg henter meg inn igjen. Ja for jeg er jo slettes ikke så dum jeg, selv om jeg har mine plager. Jeg kan jo faktisk alle de tingene jeg kan, bortsett fra de tingene jeg ikke kan. Ja for sånn er det nemlig. Det er slettes ikke dårlig bare det. Jeg har jo dessuten mine små mestringsmetoder, og egentlig er jeg knallgod til å tenke positivt. Her en dag jeg hadde overskudd til det, laget jeg årets lussekatter. De ligger i fryseren, klar til å hentes opp og nytes på rette dagen. Sist men ikke minst, har jeg denne uendelige kjærligheten for Kenguruen og min kjære. Faktisk er det det fineste og viktigste jeg har. Og jeg har mye av det, og får mye igjen. Og vet du, har man kjærlighet, da har man alt. Jeg har egentlig uendelig mye mer å glede meg over enn å klage over, kjenner jeg. Smerte til side... livet er godt å leve.

Og snart er det jul. :)

Jeg pønsker på noe... noe som kan bli til glede for nettopp deg!?

Jeg gjør faktisk det. *Pønske, pønske!*

Vil du vite hva jeg pønsker på? 

Ja jeg kan like så godt si det. Jeg skal ta steget inn i en del av bloggeverden som tidligere har vært helt fremmed for meg. Jeg skal ha en giveaway. Eller bloggkonkurranse om du vil. Og det for aller første gang.

Hvorfor? Fordi jeg har fått muligheten til det, og fordi jeg vet at det er nok av gode sjeler rundt omkring som både fortjener og kunne behøve en liten oppmuntring i hverdagen. Så derfor.

Dette skjer altså en eller annen dag i løpet av kommende uke, så snart pakken som inneholder det som skal bli premie først har ankommet min postkasse. 

Jeg kan nevne at kriteriene for å være med. blir noe annerledes enn det man kanskje er vant til i andre konkurranser, men at noe er originalt betyr aldeles ikke at det på noen måte blir krevende. Mer enn dette vil jeg for øyeblikket ikke si, så da må dere bare vente å se. Det lønner seg altså å følge min blogg.

Jeg gleder meg, for dette blir GØY. Følg med. :)

Må bare dele det gode humøret mitt...

Gladsang nr1! :)

Pusi har kommet hjem igjen, jeg har en nydelig liten sønn, og kjæresten min er verdens aller beste kjæreste. Livet er bare helt topp! :) Hadde jeg bare vært fysisk i stand til det, skulle jeg danset på bordet, og hadde jeg ikke vært redd for å vekke babyen, skulle jeg skrålet med av full hals. Men jeg gjør det inni meg heller. :)

Ups and downs.... En liten oppdatering om mammatilværelsen, og litt om den siste nedturen fra NAV. Ingen pappapermisjon her nei.

Hadde jeg hatt helse til det skulle jeg hatt fem babyer. Minst! Jeg mener det.

Kenguruen sover hele natten, uten å gråte. Om morran får han en skvett melk, og så sover vi noen timer til. Stille og rolig, og ingen klaging. Han er rellativt lett å legge også. Noen ganger klynker han litt i innsovningsfasen, og jeg må inn til han og gi han sutten. Av og til vil han ha litt mer kveldsmat, eller bare litt kos. Det er jo greit, siden han er i underkant av tre måneder gammel. Man kan ikke forlange at han bare faller rett i søvn hver gang heller. Men jeg er sannelig heldig. Han er jo helt fantastisk. Snill og god, smilende og bli, og aldeles ikke noen skrikerunge. Vi starter hver dag med et digert smil, og sånn fortsetter dagen helt til set er leggetid igjen.

Livet er deilig! Jeg har drømmemannen, drømmehuset, og verdens herligste lille babygutt. Jeg har alt jeg ønsker meg. Bortsett fra en ny rygg kanskje, om det bare hadde vært mulig. Skal ikke si at det er bare superenkelt å være mamma, for det er det ikke. Babyen skal jo løftes opp, ammes og bysses i søvn, og det kan være litt av en prøvelse de gangene vi er alene og jeg ikke har noen til løftehjelp. Men det går på et vis det også. Vi får det til på vår egen måte, og jobber oss frem til fungerende metoder i takt med at vekten hans øker.

Og når man snakker om vekt... jeg veier mindre enn før jeg ble gravid. Det er den der ammingen det. Utrolig slankende, ja nesten mer enn jeg vil den skal være. Jeg forsvinner vel helt til slutt om det ikke stabiliserer seg snart. Jeg skal jo tross alt fullamme i tre måneder til. Minst.

Han sover bare en time om gangen, et par ganger på dagtid, men til gjengjeld sover han jo lengelenge hver natt da. Det er ikke mye fritid man får, men det gjør ingenting. Bare litt lite tid til blogging og sånne ting. Og her om dagen fant jeg ut at jeg ikke hadde ringt til min beste venninne siden slutten av januar. Oops... Tiden flyr visst... Men hun er mamma selv, så hun forstår. Stresser egentlig ikke så mye  med tingene, og har kun fokus på babykos og rygghviling. Også min kjære da selvfølgelig! Han er helt eksemplarisk han også, og tar seg jo av alt som skal gjøres. Ellers er det bare tid til nødvendigheter her i huset. Men det er jo sånn det skal være når man har en nyfødt i huset. Alt annet tar seg opp på naturlig vis med tiden. :)


Forresten kan jeg jo nevne at NAV selvfølgelig klarte å tulle til tingene atter en gang. Denne gangen med pappapermisjonen. Han skulle jo ha full permisjon siden jeg er helt avhengig av hjelp med babyen. Legen hadde skrevet det og spesifisert at det var viktig og at det gjaldt alt stell av barnet. Så kommer NAV med at det måtte spesifiseres nøyere. De ville vite hva alt stell av barnet var. Dette brevet kom kort tid før fødselen, med beskjed om at de skulle ha nytt brev fra legen senest ti dager fra termin, men etter fødselen. De har tydeligvis aldri hørt om mennesker som går ti dager eller mer over termin......

På tross av den syke tidsfristen klarte vi, med super innsats fra legen, å få levert brevet i tide. Sannelig kommer det et brev tilbake, rett før permisjonens start om at vi har fått avslag. Pappan får altså ingen permisjon.  Hvorfor? Jo fordi de mente at legen ikke hadde brukt ordene "hundre prosent hjelp." Dette hadde de ikke forlangt før. Jeg, og legen, mener at "alt stell av barnet" samt spesifisering av hva det innebærer burde holde, men NAV mener altså ikke det. I stedet for å innhente nytt skriv fra legen fikk vi beskjed om at vi nå måtte søke på nytt, med ytterligere tre måneders behandlingsstid. Det måtte også søkes på nytt om pappan skulle ønske seg de ti ukene alle fedre får.

På grunn av at vi ikke hadde råd til å gå ytteligere tre måneder uten inntekt, (NAV tok jo pengene mine i august, da jeg ikke ville morfinbehandles i graviditeten) måtte min kjære rett og slett starte på jobb igjen, og fikk altså ingen permisjon. Jobben måtte sparke vikaren de allerede hadde ansatt, så min kjære var utrolig heldig at han i det hele tatt hadde en jobb å komme tilbake til. Litt krise, da familien må trå til med mer hjelp enn det som skulle være nødvendig. Også tragisk for meg og babyen. Vi får det til på et vis, men det føles veldig urettferdig. Jeg skulle jo selvfølgelig ønske det var anderledes, men nå godtar jeg at det er som det er.

Faktisk er det mentalt deilig å være fri fra NAV. Folk som ikke har vært midt oppe i det selv har ingen aning om hvor utrolig tungt det er å forholde seg til dem. Og jeg har tross alt vært ufør i over 8 år nå. Det er deilig å slippe den mentale tilleggsbelastningen som NAV er. Jeg kan godt være ufør uten å være uføretrygda. Vi overlever uten de pengene. Det er skuffelsen over at systemet Norge er så stolt av ikek fungerer som er tungt og svelge. At man ikke får det man har rett på. Men det har leg tenkt å leve med, for å få lov til å slippe NAV-mageknipen og stresset ved å kjempe mot dem. Vil nesten si at man må være frisk for å makte å kjempe seg frem til uføretrygd i NAV systemet. Vi som er uføre blir nødt til å gi opp. Det er sikkert flere som meg der ute, som egentlig har alle rettigheter, men som har gitt opp å kjempe fordi de er nødt å tenke på helsa.

Men nå er det en liten en som snart våkner og som sikkert er sulten. På tide å tvinge seg opp i sittende stilling og omstille seg til melkemaskin-funksjon. hehe Det er faktisk helt supert å vite at selv om jeg er så plaget med ryggen, føler kenguruen (enn så lenge, i hvertfall...) at mamma strekker til. Han får kanskje ikke "opp i taket-flyveturer" og sånne ting, men han får uendelig med kjærlighet og vil alltid ha en mamma som er hjemme og som er der for han. Det er ikke så dumt det. Så på tross av alt det dumme, velger jeg å se det positive i det. Hva annet kan man vel gjøre, når man har verdens beste kjæreste, og desuten verdens herligste, smilende koseklump å tenke på? Livet er jo tross alt herlig! Og snart er det vår! :)

Off for et ork det er å blogge...

Jeg skulle så gjerne blogget om en del ting i det siste, men makter ikke å sitte forran pc lenge nok til at det kommer noe ut av det. Sjekker mail og legger meg rett ned på sofaen igjen. Tyner ut noen raske linjer nå. Gudene vet når jeg orker neste gang...

Det begynner å bli tungt nå. Magen er stor som et hus, og jeg sliter veldig med ryggen. Gruer meg nesten til jordmorkontrollene, men de er jo viktige og fine da. Får jo høre hjerteslag og konstatert at kenguruen fremdeles har det godt, og det er jo god motivasjon for å holde ut reisen til og fra, og selve kontrollen. Skal få tatt magebilde igjen. Kanskje i morgen, om jeg husker det. Er ikke så bevegelig, og ligger mye. Å ligge er ikke så deilig heller, for nå er det seriøs bekkenløsning på gang. Oppe sikkert 20 ganger pr natt fordi jeg våkner og må snu meg. Å snu meg er en lang, krevende og vond opperasjon. Så jeg har det ganske så tungt, men det går. Sover elendig, men skal vel egentlig ikke klage. Det er jo sånn det er for de fleste gravide, med eller uten ryggsmerter fra før av. Ellers er det ikke mye nytt å si om den saken....

Skulle nok kommentert X-factor her da Marthe Valle gikk ut. Det var frustrerende det. Det er jo en kjent sak at jeg heiet på Marthe. Det gjør jeg fremdeles. Gleder meg til å se hvordan det går med henne i fremtiden og om det kommer en norsk plate snart. Vil nesten ikke sette ord på hva jeg mente om Marion Ravn sin måte å unnvike å gjøre dommerjobben sin, og det utfallet det fikk... Noen tenkte visst mest på egen popularitet den gangen, og....nei uff... jeg vil ikke skrive om det.

Og kunne nok skrevet en del om andre ting som har vært i nyhetene i det siste, for eksempel dagens nyhet om Einar Gelius. Man skal altså vokte seg vel for å like sex mellom villige voksne mennesker, om man vil beholde prestejobben sin, kan det virke som. Men beholde jobben selv om man liker altergutter kan man... nei uff... jeg skal ikke skrive om dette heller. Irriterende....

Og NAV... herregud så mye jeg kunne skrevet om det vi har fått vite i det siste om den etaten der. NAV over norsk lov, med flere rettigheter enn politiet. Mulighet til å overvåke brukere der man ikke engang kan overvåke terorister.... Men det tror jeg jeg ligger langt unna å kommentere, for starter jeg vet jeg ikke om jeg klarer  å stoppe, og jeg er for sliten i ryggen til å sitte her og skrive mer om det. Jeg gidder vel ikke å bryte meg enda mer ned fysisk over noe så latterlig som NAV. Nei da kunne jeg heller blogget om noe fornuftig, og kanskje til og med noe hyggelig.

Ja noe hyggelig må jeg bare få med, når jeg først er her...

Huset vårt, for eksempel.... Vi overtar nøklene på mandag. Tror ikke jeg klarer å være med, da jeg jo som sakt ikke er så bevegelig. Kanskje får jeg ikke sett huset vårt igjen før i februar, når fødsel og de første babyukene er overstått, og vi flytter inn. Vi får se. Uansett koser jeg meg veldig med tanken på huset vårt, og tanken på fremtiden vi skal ha der. At kenguruen har et paradis å vokse opp i, og at jeg vet hva fremtiden bringer. Det er slettes ikke bare bare det! Tenk å vite hva fremtiden bringer, og å ha så mye å glede seg til som det jeg har. Jeg har det kanskje tungt og vondt på grun nav ryggen, men herlighet så godt jeg har det mentalt! Sliten som bare det, men åååå så lykkelig! Gleder meg til hele resten av livet mitt, nemlig. Det blir så bra!

Vet ikke når jeg blogger neste gang. Kanskje noen linjer til jul. Kanskje før. Kanskje ikke før etter fødselen. Vi får se. Tar det som det kommer og orker ikke slite meg ut på det. Nå skal det ligges på sofaen igjen.
Slenger vel inn et magebilde her i morgen eller noe, om jeg orker, og om jeg husker å ta det da. :)

Kenguruen har det forresten veldig bra. Sparker, danser og herjer som bare det. Veldig aktiv, og det er jo godt. Kjenner at han begynne rå bli lang, og han forsøker til stadighet å tøye seg mer plass der inne. Sprekingen. hehe Veldig glad i å danse om jeg setter på musikk også. Det lover godt. Musikalsk, kanskje? :)

Nå trenger jeg hvile! Kraftanstrengelse å blogge, men av og til må man altså gi livstegn fra seg, synes jeg...
Later aligator! :)

Litt motløs, litt tjukk og ganske så sliten.... et personlig blogginnlegg om meg og min hverdag.

Arbeid, husarbeid og handarbeid er tre ting jeg skulle ønske jeg var i stand til. Det er ikke noe gøy å bare sitte/ligge stille. En jobb vil jeg nok aldri kunne mestre, på grunn av ryggen min. Husarbeid er det også dårlig med, og handarbeid... vel.... etter jeg ble gravid har jeg ikke engang stoppet en eneste sokk. Jeg som er så veldig glad i å sy, og som fikk en sånn flott symaskin i gave for en stund siden. Jeg hadde jo allverdens planer, og ønsker om å lage lappeteppe og mye annet fint. Jeg overvurderte nok meg selv litt der ja. Jeg har fremdeles lyst, men kan rett og slett ikke. Det blir for tungt for meg nå. Jeg er ganske så ubrukelig nå om dagen. Kanskje en gang til neste år?

Selv blogging er et tungt ork, som tar tid og tærer på kreftene mine. Men jeg gjør det. Det er terapi for sjelen å kunne gå tilbake til gamle blogginnlegg måneder senere, spesielt på veldig tunge dager. Da liker jeg å lese hva jeg har skrevet ganger jeg har hatt det ekstra godt. Men ABC bloggen har jeg helt fallt ut av. Det ble for mye for meg. Kanskje fortsetter jeg ved neste ABC runde. Nå må jeg fokusere på de viktige tingene i hverdagen. Og så skal jeg være flink til å glede meg over det jeg klarer, selv om det stadig vekk blir mindre. Som å komme meg opp av stolen selv, enda jeg jo begynner å slite voldsomt med tyngden, og ryggen sier klart ifra at jeg er slem med den. Det klarer jeg fremdeles, og godt er det, for ellers hadde jeg hatt et problem når min kjære er på jobb. Lurer på hvordan det går helt mot termin. Vil jeg fremdeles kunne det? Alle de viktige og store tingene her hos oss er det min kjære som står for. All matlaging, og alt husarbeid. Heldigvis er han god til alt sånn, og samtidig har han ikke noe i mot å gjøre alt heller. Han er fantastisk, og jeg er fullstendig klar over at jeg er verdens heldigste som har funnet han. Jeg kunne ikke ønsket meg noe mer enn det jeg har, nå som jeg har han!

Jeg har vært ufør i åtte år, og jeg har vel vent meg til å ikke kunne gjøre så mye som jeg skulle ønske, men av og til kjenner jeg at jeg skulle ønske jeg kunne bidra så mye mer. Alikevel gjør jeg jo noe utrolig viktig akkurat nå. Noe som tærer på mine siste krefter og gjør smertene stadig værre... jeg produserer et lite menneske inni magen min! Det er sannelig noe stort, og det er jo faktisk det viktigste jeg kommer til å gjøre hele livet mitt. Ja selve produksjonen, men også det å være mor. Jeg gleder meg til han blir født, og fnyser av mine egne tanker om at det kommer til å bli tungt. Livet er tungt, men det takler jeg. Det er sannelig de som har gått gjennom mye mer enn meg også. Det er også de som har latt seg knekke av livet. Der er ikke jeg, og der vil jeg aldri bli. Jeg takler all verdens motgang og smerte om jeg må, for jeg har mannen i mitt liv, og en liten kengurugutt i magen. Og så har jeg en flott familie, som stiller opp for meg når jeg trenger dem. Det er sannelig ikke vanskelig å være lykkelig om jeg bare tenker meg om. Jeg har utrolig mye å glede meg over. Ryggsmerter og gravidplager til tross, det er sannelig fint å være meg! Og alt jeg har lyst til å gjøre... vel det får vente, eller ikke bli gjort. Lappeteppe skjer kanskje aldri, men da er det bare sånn det er. Jeg får ikke gjort noe med ryggen min, så jeg må finne meg i å være ubrukelig. Men jeg kan sannelig sy et hull som min kjære har fått i den ene buksa si. Det kan jeg gjøre for hand, mens jeg ligger på sofaen. Ikke at han forventer det- nei langt i fra- men han blir så uendelig takknemlig. Og da blir jeg også veldig, veldig glad! Jeg føler meg kanskje litt ubrukelig av og til, men har har ikke ord for å beskrive hvor lykkelig og takknemlig jeg er for å få være akkurat den jeg er, og for å ha akkurat de menneskene jeg har i livet mitt. :)

God helg! :)

Jeg er trøtt og sliten og lat, så jeg makter ikke være så veldig aktiv her på bloggen akkurat nå. Jeg har lest de siste kommentarene, og svarer sikkert på dem en av dagene. Ja når jeg bare orker litt mer altså... Jeg har sovet så dårlig de siste dagene, og er helt zombie om dagen. Men vi har det ellers veldig godt. Nå i kveld skal jeg bare ligge på sofaen, og kose meg med at kenguruen er veldig aktiv. Ja tenk, nå både sparker og bokser han samtidig. Koselig, men en anelse tungt om natta. :)

Håper alle har en god helg, gjør noe de liker og har det fint!

Det har vært stille fra meg i det siste

Men jeg er her jeg. Jeg er bare tjukk og lat, og opptatt med andre ting. Ting jeg ikke nødvendigvis ser at jeg trenger å dele med bloggverden. Rett og slett. Og så er det vel grenser for hvor mye graviditetssnakk og innkjøpssnakk som kan lures inn her, før bloggen offisielt blir en gravidblogg. Jeg gidder vel ikke ha en ren gravidblogg. Det er ikke helt meg. Selv om graviditeten er i fokus for meg, trenger den jo ikke bli det for de som kikker inn her for å lese av og til. Så for å bevare bloggen min som den rotete blandingsblogg den alltid har vært, er det bedre å ikke blogge så ofte nå for tiden. Da får jeg heller snike inn noen innlegg her en dag jeg gidder å tenke på andre ting og har sterke meninger. Jeg har faktisk ikke lest spesielt mange nettnyheter i det siste, så det blir lite blogging om denslags også. Meningene er der, og jeg ser nyhetskanalen i flere timer hver dag, men det får ikke dere høre om her. Jeg gidder rett og slett ikke akkurat nå.

Graviditetsmessig kan jeg jo nevne at småen sparker meg jevnlig nå. Her en dag sparket han endelig hardt nok til at pappan fikk kjenne det i handflata si. Og den kommende natta sparket han meg så jeg våknet av det. Det blir sikkert mye av den slags fremover, regner jeg med. Hyggelig, og spennende for oss! :)

Ellers kan jeg jo klaske inn dagens sang. Ikke alle dager har en sang, men jeg sier alikevel dagens sang når jeg putter inn en her jeg. Musikk hører jeg på daglig, og av og til føler jeg bare for å dele det med "hele verden" også. I dag blir det denne gladsangen, som alltid får skikkelig fart i meg. Hadde ryggen tillatt det skulle jeg sannelig danset på bordet! :) God helg!

Oida... hvordan er det bloggen min ser ut nå da?

Jeg har visst endret det hele,  og nå aner jeg ikke om jeg skal beholde det slik eller ikke. Time will show. Uansett gidder jeg ikke bruke så mye tid på blogging for tiden, så det får bli værende sånn en stund fremover mens jeg tenker på hvordan jeg vil ha det. Synes nesten det ble litt for "rosablogg" nå, og det er jo langt fra hva jeg vil. Det mangler nesten bare reklamer for slankemiddel og onepiece og diverse annet tull som jeg ikke bryr meg om. Jaja.. jeg må tygge litt på den her. Kanskje blir det heeelt andre farger neste gang jeg gidder å prøve. Nå skal jeg spise litt og forsøke å ikke kaste opp. Jeg er skikkelig kvalm i dag. Det varierer litt, men jeg inbilder meg at det begynner å bli bedre. Jeg håper i alle fall at det går over snart. :)

Om blogging, Voe, og en test for å lære seg om ting, for å forstå seg på hvordan bloggverden fungerer.

Jeg blogger i vei, og skriver stadig vekk om både det ene og det andre temaet. For det meste om hva jeg mener om samfunnsaktuelle temaer, om nyheter, eller om andre ting. Og ofte om personlige ting. Men det er mye jeg ikke forstår meg på, og jeg har aldri helt satt meg inn i hva/hvordan man skal gjøre for å få lesere. Det har jeg egentlig heller ikke brydd meg så mye om, for jeg skriver mest for meg selv, og kommenterer jeg nyheter kan jeg alltids linke opp til Vg, eller hvor jeg enn fant nyhetsartikkelen om jeg vil at noen skal se det. Jeg deler heller ikke bloggen min med venner og kjente, og linker ikke til den via facebook og lignende. Det gidder jeg ikke, for jeg skriver ikke for folk jeg kjenner, men for meg. Om ukjente eller kjente som finner meg på annet vis ønsker å følge meg, så er jo så klart det helt i orden. Jeg følger gjerne folk tilbake også. For det er jo slettes ikke slik at jeg ikke ønsker lesere. Da hadde jeg jo heller ikke prøvd dette. Så, hint hint, følg meg gjørne. fniiis... eller ikke. :)

Jeg har fikset meg en sånn bloglovin sak, mest for å se hva i all verden det var, da jeg så at det var så mange som hadde det. Det samme med bloggurat. Bloggurat har jeg aldri forstått meg på, men da jeg tok en titt på det i dag, da lærte jeg noe nytt, tror jeg da. Man kan visstnok tiltrekke seg lesere ved å linke opp til noe andre og mer populære bloggere har skrevet om. Slik som denne unge bloggprinsessa Voe. Så nå skal vi prøve det. Et lite eksperiment, er det ja. :)

Her linker vi opp til kjendisblogger og snart sangstjerne Voe, som skriver at hun synes at det ikke bare er gøy å være toppblogger. Og da skal man jo ha en mening å skrive om også, tenker jeg... så min mening kan da få være: Det skulle hun tenkt på før, og det må hun sannelig lære seg å takle hvis det er slik at hun vil bli sanger og enda mer kjent. Og forsåvidt kan man tørre å påstå at foreldrene hennes burde ha forberedt henne bedre på dette, siden de ellers styrer det økonomiske rundt bloggen hennes, hjelper henne med å bli enda mer kjent, svarer på mails for henne, og til og med har opprettet er firma for å styre "bedriften" Voe....

Voe lager i all hovedsak produkttester på gaver hun har fått fra firmaer, og som hun må late som hun liker. I tillegg har hun reklamer på siden sin, som hun får penger for at folk trykker på. Det kan man forsåvidt vel også synes mye om....?! Men her en dag var hun veldig redd for klimakrisen, og hun fikk over fem hundre kommentarer på det, og det var det mange som linket opp til, så det gjør nemlig jeg også. ...og der dukka jeg opp på Bloggurat, kan man se. :)

Sånn da har jeg sakt nok til at enkelte sikkert har noen reaksjoner. Nå skal vi se om det plutselig dukker opp noen skravlete fjortiser på bloggen min. Gjør det det, så er det bare å si hei, eller skrive en eller annen kommentar, sur eller hyggelig. Dette er som sakt en test for å se om det fungerer slik jeg tror. Og jeg har valgt Voe fordi hun er landets mest populære blogger, ikke av noen annen grunn. Man kunne godt skrevet det samme som jeg skrev her om flere andre bloggere. Nå er jeg spent på om jeg får noen besøk her på grunn av denne linkingen, og om det blir noen kommentarer. :)