Ja det er altså denne ryggen igjen...

Det er nok slik at jeg til tider "uffer og auer" litt, samtidig som jeg for det meste gjør mitt ytterste for å ikke gjøre det. Jeg tror jeg som oftest er flink til å holde humøret oppe, og smertene for meg selv, men noen ganger renner det aldri så lite over. Da skjer det, sært nok, at jeg tar meg i å misunne de som "bare" har en ødelagt fot eller hand. De har liksom resten av kroppen å ty til. Når det er ryggen som er ødelagt, virker liksom ikke armer og bein heller, og jeg som ellers klarer lite, klarer plutselig betraktelig mye mindre.

Og når det er på det aller verste, som nå, låser det seg i tankene også, og jeg føler meg like elendig som en ubrukelig feilvare uten byttelapp. Jeg føler at min kjære sannelig har fått noe å stri med, og at jeg er direkte udugelig, selv om jeg er velsignet med en mann som alltid lar meg få vite og føle at jeg slettes ikke er det.

Om det er en eneste ting som virkelig plager meg, så må det være det at jeg har så utrolig lyst til å gjøre de tingene jeg vet ikke kan. Og da mener jeg ikke bare at jeg skulle ønske jeg kunne jobbe. Eller ha alltid ha evne og ork til å blogge, bake, sy og holde på med andre hobbygreier.

Jeg tenker på de tingene som står mitt hjerte nærmest. Mammatingene. Som å leke med Kenguruen på slike herjete guttemåter, slik som jeg ser at andre mødre gjør med småtassene sine. Som å ha han på skuldrene. Eller å rulle i sneen sammen. Ake sammen. Jeg tenker på alt jeg ikke kan, og ikke vil kunne. Kjøre karuseller. Sykle. Noe så enkelt som å sykle med han bakpå. Lære han å sykle den dagen han er gammel nok til det. Ikke engang det kan jeg. Og det jeg ikke kan, vil jeg så indelig sterkt, disse dagene der ryggen plager meg som mest.

Nei dager som dette liker jeg ikke. Smerten gnager på meg, og disse tankene får fort fotfeste om jeg tillater det. Da er det bedre å ta den nødvendige bloggpausen, (som denne gangen varte i hele 12 dager) for å komme sterkere tilbake. Jeg tvinger tankene over på alt jeg kan, og lager mentale lister over hvor snill, flink og klok jeg kan være når jeg bare husker at jeg er meg og ikke bare en verkende rygg. Jeg minner meg selv på om at jeg er en god mor, og at jeg tross alt kan en hel del ting, selv om det er noen få ting som pappaen må ta på sin kappe. Kenguruen vil da slettes ikke lide selv om det er pappa som står for herjing, sykkel og aking. Slett ikke.  Mammaen kan jo alle de andre tingene.

Det blir til at jeg henter meg inn igjen. Ja for jeg er jo slettes ikke så dum jeg, selv om jeg har mine plager. Jeg kan jo faktisk alle de tingene jeg kan, bortsett fra de tingene jeg ikke kan. Ja for sånn er det nemlig. Det er slettes ikke dårlig bare det. Jeg har jo dessuten mine små mestringsmetoder, og egentlig er jeg knallgod til å tenke positivt. Her en dag jeg hadde overskudd til det, laget jeg årets lussekatter. De ligger i fryseren, klar til å hentes opp og nytes på rette dagen. Sist men ikke minst, har jeg denne uendelige kjærligheten for Kenguruen og min kjære. Faktisk er det det fineste og viktigste jeg har. Og jeg har mye av det, og får mye igjen. Og vet du, har man kjærlighet, da har man alt. Jeg har egentlig uendelig mye mer å glede meg over enn å klage over, kjenner jeg. Smerte til side... livet er godt å leve.

Og snart er det jul. :)

Tanker og ideer, jeg har mange!

Jeg har så lyst til å skrive en bok. Jeg har flere ideer jeg kunne tengt meg å gjøre noe med. Problemet er bare at jeg nesten kun får inspirasjon om natta, og da helst etter at jeg er under dyna og har slått av lyset. Hadde jeg sovet alene, så kunne jeg jo bare slått på lyset igjen, og skriblet i vei. Men slik er det jo (heldigvis) ikke. I stedet blir det til at alle ideene mine ikke blir skrevet ned, og forsvinner igjen før jeg får notert noe neste dag. Jeg vil jo ikke vekke min kjære, som forresten sovner nesten i det hodet treffer puta, mens stakars meg ligger våken i flere timer. Så det kommer ikke noe ut av min nattlige kreativitet mer. Og egentlig har jeg ikke noe som helst lyst til å skrive noe tidlig på morgenen. Jeg har alltid vært mest aktiv og mest kreativ om natten/kvelden. Selv blogginnleggene mine skrives på kveldstid. Jeg liker jo å sove, men har aldri hatt lett for å falle i søvn. Skulle helst kunnet både sove godt hele natta, og brukt kreativiteten min. Faktisk hadde det passet meg fint om jeg kunne fungert bedre tidlig på dagen, sånn fom folk flest. Det er nok for mye å forlange. Jeg er som jeg er, og sånn er det bare. Men jeg vurderer altså sterkt å forsøke meg litt på en bok. Klarer jeg 10-15 minutters blogging på kvelden, så burde jeg jo klare 10-15 minutters brainstorming også. Kanskje jeg får ned noe halvfornuftig som inspirerer meg til å komme ordentlig i gang. Uansett skader det jo ikke å prøve.

Desuten så skal jeg komme i gang med dette lappeteppet snart. Nå har jeg snakket om det siden oktober/november, og jeg har egentlig veldig lyst til å starte på det. Jeg har bare hatt så mye å gjøre, og så store smerter at å sitte med symaskinen ikke har fristet i det hele tatt. Men nå skal jeg snart sette i gang. Før jeg i det hele tatt kommer meg til syingen skal det klippes opp en god del stoff, som så skal organiseres og hektes sammen med knappenåler. Så hvis jeg barre kommer i gang snart, og gjør det litt og litt, så behøver det ikke bli en fysisk anstrengelse, men heller noe hyggelig å pusle med. Noe som gir meg litt mer glede i hverdagen. Det er faktisk veldig tungt å være så kreativ som jeg er, og alltid ha smerter og å alltid måtte ta hensyn til det uansett hva jeg har lyst til å gjøre. Men jeg må jo kunne gjøre noe, på tross av smertene, for uten å kunne gjøre noe som helst så utsletter man litt av seg selv. Jeg trenger å bruke mine evner til noe, og det akter jeg å gjøre, selv om det kommer til å ta tid. En dag skal jeg legge ut bilde her av et kjempefint lappeteppe. Bare vent og se! :)