Jeg er selv gravid nå. Vi har to naboer som har hunder. En på ene siden av oss, og to på den andre. De to har riktig nok et gjerde som skiller så de ikke kommer hit, men de løper til stadighet fritt. Jeg er ikke trygg på dem, og ville vært redd om en av dem plutselig satt på trappa vår og knurret. Den som bor like ved oss står ofte og tisser på trappa eller bilen vår. Den har aldri vært i bånd, og eierene sier de ikke kan binde den fordi den da vil bjeffe. Det er ikke noe å gjøre med det. Politiet tar seg ikke av slike saker uansett. Båndtvang er bare et ord. Ikke noe man behøver bry seg om. Hunden er snill, men ekstremt uoppdragen og kan fort skade med uhell fordi den hopper opp på folk (og forøvrig også biler). Vi har klaget mye til naboen på den, spesielt siden den blir sluppet ut hele natta og står og syter og bjeffer for å bli sluppet inn igjen. Flere ganger har vi måttet stå opp for å gå og ringe på så de kunne åpne. De ignorerer den, fordi de ikke hører lydene like godt fra sitt soverom som vi gjør fra vårt. Jeg kjenner til andre tilfeller i området der hunder har oppført seg truende, uten at noe har blitt gjort. I et tilfelle ble en gammel mann bitt i handa. Hunden løp fremdeles fritt etter det.
Men tilbake til saken i VG....
Hva om vannet hadde gått? Hva om mannen hadde følt seg presset, og at det nå handlet om kvinnen og barnets helse? Hva ville politiet sakt om han hadde gått på hunden for å forsøke å binde den, (den hadde jo halsband på seg) selv om han kunne bli alvorlig skadd? Hva om han slo ihjel hunden i forsøket, eller selv ble alvorlig skadd? Hvem ville da bli straffet, mannen eller hundeeieren? Og ville politiet da fått refs for å ikke ha grepet inn før? Jeg vet i alle fall at min kjære aldri hadde tillatt at vi satt innesperret på den måten, om det handlet om meg og barnets helse, og ting tilsa at det hastet med å komme seg til sykehuset. Men skal det måtte komme til det? Skal man ikke forvente at politiet kan loven, følger loven. At de holder oss trygge? Er ikke det jobben deres? Eller forventer vi for mye av dem? Har vi en falsk trygghetsfølelse av at de skal dukke opp om vi en dag virkelig er i fare, være seg farlig hund eller innbruddstyv?
