Ups and downs.... En liten oppdatering om mammatilværelsen, og litt om den siste nedturen fra NAV. Ingen pappapermisjon her nei.

Hadde jeg hatt helse til det skulle jeg hatt fem babyer. Minst! Jeg mener det.

Kenguruen sover hele natten, uten å gråte. Om morran får han en skvett melk, og så sover vi noen timer til. Stille og rolig, og ingen klaging. Han er rellativt lett å legge også. Noen ganger klynker han litt i innsovningsfasen, og jeg må inn til han og gi han sutten. Av og til vil han ha litt mer kveldsmat, eller bare litt kos. Det er jo greit, siden han er i underkant av tre måneder gammel. Man kan ikke forlange at han bare faller rett i søvn hver gang heller. Men jeg er sannelig heldig. Han er jo helt fantastisk. Snill og god, smilende og bli, og aldeles ikke noen skrikerunge. Vi starter hver dag med et digert smil, og sånn fortsetter dagen helt til set er leggetid igjen.

Livet er deilig! Jeg har drømmemannen, drømmehuset, og verdens herligste lille babygutt. Jeg har alt jeg ønsker meg. Bortsett fra en ny rygg kanskje, om det bare hadde vært mulig. Skal ikke si at det er bare superenkelt å være mamma, for det er det ikke. Babyen skal jo løftes opp, ammes og bysses i søvn, og det kan være litt av en prøvelse de gangene vi er alene og jeg ikke har noen til løftehjelp. Men det går på et vis det også. Vi får det til på vår egen måte, og jobber oss frem til fungerende metoder i takt med at vekten hans øker.

Og når man snakker om vekt... jeg veier mindre enn før jeg ble gravid. Det er den der ammingen det. Utrolig slankende, ja nesten mer enn jeg vil den skal være. Jeg forsvinner vel helt til slutt om det ikke stabiliserer seg snart. Jeg skal jo tross alt fullamme i tre måneder til. Minst.

Han sover bare en time om gangen, et par ganger på dagtid, men til gjengjeld sover han jo lengelenge hver natt da. Det er ikke mye fritid man får, men det gjør ingenting. Bare litt lite tid til blogging og sånne ting. Og her om dagen fant jeg ut at jeg ikke hadde ringt til min beste venninne siden slutten av januar. Oops... Tiden flyr visst... Men hun er mamma selv, så hun forstår. Stresser egentlig ikke så mye  med tingene, og har kun fokus på babykos og rygghviling. Også min kjære da selvfølgelig! Han er helt eksemplarisk han også, og tar seg jo av alt som skal gjøres. Ellers er det bare tid til nødvendigheter her i huset. Men det er jo sånn det skal være når man har en nyfødt i huset. Alt annet tar seg opp på naturlig vis med tiden. :)


Forresten kan jeg jo nevne at NAV selvfølgelig klarte å tulle til tingene atter en gang. Denne gangen med pappapermisjonen. Han skulle jo ha full permisjon siden jeg er helt avhengig av hjelp med babyen. Legen hadde skrevet det og spesifisert at det var viktig og at det gjaldt alt stell av barnet. Så kommer NAV med at det måtte spesifiseres nøyere. De ville vite hva alt stell av barnet var. Dette brevet kom kort tid før fødselen, med beskjed om at de skulle ha nytt brev fra legen senest ti dager fra termin, men etter fødselen. De har tydeligvis aldri hørt om mennesker som går ti dager eller mer over termin......

På tross av den syke tidsfristen klarte vi, med super innsats fra legen, å få levert brevet i tide. Sannelig kommer det et brev tilbake, rett før permisjonens start om at vi har fått avslag. Pappan får altså ingen permisjon.  Hvorfor? Jo fordi de mente at legen ikke hadde brukt ordene "hundre prosent hjelp." Dette hadde de ikke forlangt før. Jeg, og legen, mener at "alt stell av barnet" samt spesifisering av hva det innebærer burde holde, men NAV mener altså ikke det. I stedet for å innhente nytt skriv fra legen fikk vi beskjed om at vi nå måtte søke på nytt, med ytterligere tre måneders behandlingsstid. Det måtte også søkes på nytt om pappan skulle ønske seg de ti ukene alle fedre får.

På grunn av at vi ikke hadde råd til å gå ytteligere tre måneder uten inntekt, (NAV tok jo pengene mine i august, da jeg ikke ville morfinbehandles i graviditeten) måtte min kjære rett og slett starte på jobb igjen, og fikk altså ingen permisjon. Jobben måtte sparke vikaren de allerede hadde ansatt, så min kjære var utrolig heldig at han i det hele tatt hadde en jobb å komme tilbake til. Litt krise, da familien må trå til med mer hjelp enn det som skulle være nødvendig. Også tragisk for meg og babyen. Vi får det til på et vis, men det føles veldig urettferdig. Jeg skulle jo selvfølgelig ønske det var anderledes, men nå godtar jeg at det er som det er.

Faktisk er det mentalt deilig å være fri fra NAV. Folk som ikke har vært midt oppe i det selv har ingen aning om hvor utrolig tungt det er å forholde seg til dem. Og jeg har tross alt vært ufør i over 8 år nå. Det er deilig å slippe den mentale tilleggsbelastningen som NAV er. Jeg kan godt være ufør uten å være uføretrygda. Vi overlever uten de pengene. Det er skuffelsen over at systemet Norge er så stolt av ikek fungerer som er tungt og svelge. At man ikke får det man har rett på. Men det har leg tenkt å leve med, for å få lov til å slippe NAV-mageknipen og stresset ved å kjempe mot dem. Vil nesten si at man må være frisk for å makte å kjempe seg frem til uføretrygd i NAV systemet. Vi som er uføre blir nødt til å gi opp. Det er sikkert flere som meg der ute, som egentlig har alle rettigheter, men som har gitt opp å kjempe fordi de er nødt å tenke på helsa.

Men nå er det en liten en som snart våkner og som sikkert er sulten. På tide å tvinge seg opp i sittende stilling og omstille seg til melkemaskin-funksjon. hehe Det er faktisk helt supert å vite at selv om jeg er så plaget med ryggen, føler kenguruen (enn så lenge, i hvertfall...) at mamma strekker til. Han får kanskje ikke "opp i taket-flyveturer" og sånne ting, men han får uendelig med kjærlighet og vil alltid ha en mamma som er hjemme og som er der for han. Det er ikke så dumt det. Så på tross av alt det dumme, velger jeg å se det positive i det. Hva annet kan man vel gjøre, når man har verdens beste kjæreste, og desuten verdens herligste, smilende koseklump å tenke på? Livet er jo tross alt herlig! Og snart er det vår! :)

En morgenbekymring rundt det å måtte stole blindt på NAVsystemet.

Jeg har tidligere skrevet litt om hvordan ståa er med NAV akkurat nå. Det kan du lese om HER om du vil.

Det er ikke "koselesning" akkurat, men det er slik mitt, og sikkert en god del andres liv har blitt, etter at man har blitt avhengig av at NAVsystemet skal fungere knirkefritt. Det er jo en kjent sak at det ikke alltid gjør det, men man har jo ikke noe valg når man først har blitt ufør. Jeg er like ufør uten penger fra NAV også jeg.

At noen klarer å svindle NAV er for meg helt uforståelig, for det er jo komplett umulig å i det hele tatt få igjennom det man faktisk har rett til. Det er alikevel tydelig at det finnes hull i NAVsystemet på enkelte områder, men dette gjelder, såvidt jeg har sett, for friske mennesker. Vi som faktisk er syke og skadde, vi har ikke krefter til å hverken lete etter smutthull eller lyst til å gjøre det. Vi vil jo bare ha det vi har rett til. Dagens VG oppslag om arbeidssøkende som drar til Spania sjokkerer meg. Der har NAV en gigantisk glipp de må rette opp i. Det er fint de tar tak i slike ting, og stopper de slue menneskene, men det må heller ikke overta for å faktisk hjelpe folk som har behov for hjelp. Det er alt for mye rot i NAVsystemet, og jeg er så redd for at det skal ramme meg nok en gang.

Jeg har jo som sakt mistet retten til foreldrepenger, som en direkte årsak av det rotet jeg har skrevet om her før, og jeg får derfor kun engangsstønad når barnet mitt er født. Grunnet min uføregrad på 100% har barnefar rett til å overta min permisjon, og han får utbetalt foreldrepenger på selvstendig grunnlag. Det er NAVs egen lov, men kan man denne gangen stole på at det blir behandlet riktig, når de så mange ganger før har rotet ting til? Vi er rett og slett nødt til at tingene skal fungere denne gangen, for hvis ikke vet jeg ikke hva vi skal gjøre. Jeg har jo ingen inntekt nå, som de som har lest mitt tidligere NAV innlegg vet. Derfor er vi helt avhengig av min samboers inntekt. Det sies så pent fra NAVs ansatte at "dette er ikke noe problem" og at så legne vi har et skriv fra legen på at jeg er avhengig av at barnefar får sin permisjon med svangerskapspenger, så går det så bra så. Men det er utrolig skremmende alikevel. Hvordan skal det gå om han alikevel ikke får det, fordi de roter til tingene? 

Samboer leverte sæknadspapirene til NAV for et par uker siden, og fredag fikk vi to brev fra dem i posten. Begge til meg. Begge sa at min søknad om foreldrepenger er mottatt og at den vil behandles innen tre måneder. Selvfølgelig fikk jeg det etter NAVs stengetid, da det er samboer som henter posten. Jeg kommer meg ikke til postkassen alene, så det må alltid vente til han kommer hjem fra jobb. Derfor har jeg i helgen sittet med hjertet i halsen og vært livredd for at de driver og behandler min søknad om engangsstønad som en søknad om foreldrepenger, og at min samboers søknad var helt ute av systemet. I helgen får man jo ikke gjort noe med det, så det måtte vente til i dag. 

Jeg ringte selvfølgelig til NAV like etter jeg sto opp. Spent, og ganske så nervøs. Man får jo bare en tilfeldig telefonstemme, og å få snakke med noen som faktisk jobber med søknaden er umulig. Etter ti minutter venting, og en telefondame som sa at datasystemet deres var nede i dag, ble jeg igjen satt på vent mens hun skulle "ringe opp den avdelinga som jobber med disse søknadene." Så, etter nye ti minutter, kommer hun tilbake og forteller meg at dette jo bare er en standardformulering, og at de sender ut brev med teksten som sier foreldrepenger til alle som søker engangsstønad. Hun sa også at hun personlig ikke helt forsto hvorfor man ikke kunne ha to svarbrev, men at det var riktig utført. Så sa hun at de hun hadde snakket med hadde slått meg opp i systemet og at jeg får innvilget engangsstønad. Det var allerede avgjort på fredag, så i løpet av et par uker vil jeg få tilsendt et brev om det, og så vil pengene komme på kontoen min automatisk.

Jubel og glede! Noe har fungert, og går tilsynelatende fort også. Jeg er faktisk overrasket, for jeg hadde jo fryktet det verste da jeg ringte.

Så tok jeg opp dette med min samboer og hans permisjon, og at han ikke engang har mottatt noe skriv på at saken behandles. Da sa hun at det gjerne tar litt tid å få registrert det i systemet, spesielt i tilfeller som vårt, der det er mange vedlegg og spesielle omstendigheter. Hun var alikevel sikker på at alt var som det skulle, men kunne ikke slå noe opp i systemet da det for øyeblikket var nede. Hun kunne heller ikke ringe noen for å høre, da han måtte ringe selv. De har ikke lov til å gi ut informasjon til meg om hans sak, sa hun, selv om hun nettopp hadde indikert at hun ville gjort det om hennes data fungerte. Prøv igjen om noen dager, eller kanskje helst en uke, så er det sikkert lagt inn i systemet med noen form for indikasjoner på hvordan de ser på det. Hun mente at dersom dokumentasjonen på min uføregrad og at uførheten er varig var tilstede, så skulle det ikke være noe problem. De behandler slike saker hver måned, og det er ikke noe problem å få gjennom. 

Tør du stole fullt og helt på NAV?

Jeg føler meg alikevel ikke trygg. Jeg er så redd for at NAV og NAV er uenige i egne regler, tolkninger eller hvordan saker skal behandles. Igjen. Som så mange ganger før. Det går jo kun ut over oss, og de som gjør feilene får jo aldri noen problemer. De vet jo heller ikke hvor mye det påvirker folk om de har gjort en feil. Vi er hundre prosent avhengig av at samboeren min får sine 37 uker med full utbetaling, for hvis ikke har vi et kjempeproblem. Jobben hans driver og leter etter vikar til permisjonsperioden, men de har fått beskjed om at det fortsatt må hete "med forbehold" siden vi ikke vet hvordan NAV behandler saken. En familie kan ikke klare seg uten inntekt, så dersom det ikke går som det skal med NAV, kan han rett og slett ikke ta en dag permisjon. Da er han tvunget til å jobbe, slik at han kan forørge oss og betale regningene som normalt. Uansett om jeg er avhengig av hjelp. Det kan mildt sakt bli spennede å se hvordan i alle dager vi skal klare oss om det blir slik. Det tør jeg nesten ikke tenke på. Så inntil videre må jeg rett og slett, enda så vanskelig som det er, stole på NAV. Jeg må få meg selv til å tro at dette skal gå bra. Så får vi rett og slett ringe igjen om noen dager, for så å fortsette med å ringe dem jevnlig helt til saken er behandlet. Følge saksbehandlingen tett opp, slik at vi er sikre på å øyeblikkelig få beskjed om det om de mangler noe info, eller hva enn som kan oppstå. Og det høres jo godt ut. Intil videre, i alle fall. Vi må bare tvinge oss til å stole på NAV, enda så vanskelig som det er.

Jeg skulle nesten ønske jeg, omså bare for en dag, kunne få være en frisk og rask arbeidssøker. Ja jeg skulle ikke forlangt av NAV å få reise til Spania engang. Jeg skulle bare nytt følelsen fult ut av å være frisk, normal og i stand til å gjøre det jeg vil. Jeg skulle til og med funnet meg jobb helt uten NAV til hjelp. Tenk for en følelse av frihet! Åh... det hadde vært noe det! :)

NAV: Ren fortvilelse. Hverken mer eller mindre. Litt om min opplevelse av systemet:

Jeg har mange ganger tenkt på å blogge om NAV og min situasjon. Jeg har så langt ikke maktet. Det er en lang prosess å skulle skrive om noe som er så alvorlig, og det er litt av en fysisk bragd for meg å få til lange blogginnlegg. Det tar flere vonde timer, med lange pauser. Nå i dag har jeg alikevel bestemt meg for å la det stå til.

Jeg ble altså ufør i en alder av 19 år. Inntil jeg var 18 var jeg forsikret gjennom mine foreldre. Jeg hadde ikke tenkt på å skaffe meg en uføreforsikring, for å bli ufør var jo ikke noe jeg trodde var mulig at kunne skje med meg. Men så skjedde det alikevel. Nå kan jeg angre på at jeg ikke tenkte tanken på forsikringer før ulykken var ute.

Jeg kunne skrevet så fryktelig mye om mine 8 tunge år som "tidsbegrenset uføretrygdet" i det tungrodde NAV-systemet, men det skal jeg ikke gjøre akkurat nå. Det makter jeg ikke gå inn på, for det blir for mye for meg, og det blir en for lang tekst av det også. Jeg skal derfor denne gangen nevne kun det som er nødvendig for å at folk kan forstå sammenhengen. Jeg skal kun nevne det som er fra 2010. Langt nok blir det faktisk uansett. Bær over med meg, er du snill, jeg kommer til poenget, men noe må sies og jeg mener det er viktig å beskrive det hele korrekt. :)

Jeg er altså 100% ufør, og har ingen restarbeidsevne. Dette er utprøvd og bekreftet av leger, spesialist, og ARK. Derfor, da tidsbegrenset uføretrygd ble ertstattet med den nye ordningen som heter Arbeidsavklaringspenger (AAP), ble det sakt at det riktige for meg var å søke uføretrygd. Dette fordi jeg jo ikke kan arbeidsavklares, og kommer til å være 100% ufør resten av livet. Jeg får jo tross alt hjelpestønad, så jeg kan betale for å få hjelp til hverdagslige ting som andre tar for gitt. Listen på alt jeg ikke kan er bort i mot uendelig.

Jeg fikk, utrolig nok, avslag på søknaden om uføretrygd. Da hadde jeg ventet i månedsvis, og fått vite av tre forskjellige saksbehandlere at dette ikke var noe jeg skulle tenke på. Det var ren plankekjøring. Jeg hadde jo helt tydelig rett på uføretrygd, i følge dem. Det var det jo ingen tvil om. Jeg skulle bare slappe av, nå skulle det løse seg!

Mot slutten av søknadsperioden fikk jeg brev om at min sak ville være behandlet innen 01.08.10, og de derfor forkortet mitt AAP vedtak til denne dato. Dette bekymret meg, men NAV beroliget meg med at dette var vanlig prosedyre når noen skulle over på uføretrygd. Fint nok. Så fikk jeg stole på det da, selv om magefølelsen min sa at å stole på NAV ikke har hjulpet meg tidligere. Jeg er alikevel stor fan av å gi nye sjangser, og forsøker alltid å stole på alle saksbehandlere NAV gir meg, på tross av tidligere feilbehandling. De fleste man får utdelt ser man en gang og aldri mer, men denne siste her ser ut til å vare lengre. Vi krysser fingrene for at dette skal gjøre det enklere for dem å behandle min sak, samt lettere for oss å kommunisere med etaten.

Jeg har blitt gravid. Vi skal beholde barnet, som nok kommer til å bli vårt eneste barn. Noe annet er ikke aktuelt for oss. Vi forsøker å glede oss over det som skal skje, selv om det jo er skummelt og min helse tilsier at dette kommer til å bli utrolig tungt. Utsiktene fra lege er at jeg kan bli sengeliggende i siste fase. Rullestol nevnes. Keisersnitt kan bli helt nødvendig, selv om jeg skulle ønske jeg kunne få forsøke vanlig fødsel. Det er bare å innse at dette blir en stor utfordring, men vi er fast bestemt på å klare det. I det minste ser økonomien ut til å være stabil, med samboer i fast jobb, og meg på aap/trygd. Ikke ideelt, men vi skal klare det. Det vil jo aldri bli fysisk enklere, så det må bare stå til. Nå er det bare å vente på svar på søknaden.

01.08.10 nærmer seg, og nøyaktig fem dager før får jeg avslaget i posten. Jeg får ikke uføretrygd, fortelles det i et kort standardbrev. Det skrives at jeg kan ta kontakt med NAV for å "få hjelp til å finne høvelig arbeid." Her har noen tydeligvis glatt oversett samtlige papirer i min sak. De har funnet et gammelt skriv der min (den gang helt nye) fastlege mener jeg kanskje kunne forsøkt morfinbehandling for å muligens få det noe lettere i egen hverdag.

NAV tolker dette til at videre behandling er mulig, selv om samme fastlege og andre leger, spesialister og ARK, etter den tid har sakt det motsatte.

Jeg anket øyeblikkelig, med samme papirer og et nytt skriv fra min fastlege vedlagt, hvor han spesifiserer at han den gang ikke hadde ment at denne behandlingen skulle kunne hjelpe meg i arbeid, men hjelpe meg med å få til personlig stell og lignende på bedre vis, med mindre hjelp. Han sier igjen at han ikke mener jeg vil få noen restarvbeidsevne av den grunn. Dette er jo nå også komplett umulig siden jeg er gravid. Hvem vil vel morfinbehandle en gravid kvinne? Eller en ammende mor, for den saks skyld?


Anken sendes inn. Nå er det bare å krysse fingrene for at saken blir sett på og ikke bare stemplet uten å engang åpnes. Så må jeg også inn til NAV igjen for å få hjelp til å forlenge mitt vedtak på AAP. Det vedtaket de forkortet siden jeg jo skulle over på uføretrygd. Det skulle jo opprinnelig vart mange måneder til før det trengte fornying, så det skulle vel gå glatt. Det burde i alle fall det.

Så kommer sjokket! Min saksbehandler på NAV forteller meg at jeg ikke kan få AAP i ankeperioden. Behandlingen av ankesaken vil ta minst 6 måneder, og den er da, i følge min saksbehandler, allerede stemplet som hastesak. Dette er visstnok vanlig prosedyre, og slik deres regler er. Det er ingenting å gjøre med det, sier hun, med mindre jeg er villig til å trekke min anke og å komme i atføring/morfinbehandling/arbeid. (Noe jeg jo har masse dokumentasjon på at jeg ikke kan.) Da skal jeg jo selvfølgelig få AAP igjen. Da jeg før hadde AAP var det jo fordi det var en videreføring av tidsbegrenset uføretrygd. Nå vil det jo være på annet grunnlag, siden mitt vedtak var gått ut og jeg måtte søke helt på nytt. Dermed ville det gjelde nye regler. Ellers var vi hjertelig velkommen til å søke sosialstønad, sa hun, noe vi neppe vil få siden vi har bil. Samboer er avhengig av denne grunnet sin jobb. Slik er loven for alle, sier hun og slik er loven for meg også. Hun anbefaler igjen at jeg trekker min anke og lar meg morfinbehandle. En slik overkjøring er jeg selvfølgelig ikke villig til å akseptere, (tenk at de i det hele tatt foreslår det) og jeg og min samboer må legge en slagplan for å få ned våre utgifter, og leve slik at han kan forsørge oss helt og totalt.

Vi mailer frem og tilbake i noen uker, og jeg fastholder gang på gang at jeg ikke vil la meg presse til å droppe anken og at jeg har rett til å få behandlet den på lik linje med alle andre. Hun fastholder sitt syn. Jeg gjentar at jeg er nødt til å fokusere på min helse, og derfor ikke kan gå mot legene, spesialist og ARK, for å gjøre som hun vil. Det er rett og slett ikke fysisk mulig. Hun beklager at jeg ikke vil samarbeide.

Min samboer skriver til stortinget, og får beskjed om at saken blir sett på, at de mener jeg har rett og NAV tar feil, og at saken min vil bli overlevert rette vedkommende som skal sette seg nærmere inn i den.
Vi hører ingenting fra stortinget etter dette. Vi skriver til flere journalister. Intet svar. Vi snakker med jushjelpen, som ikke har kapasitet til å sette seg inn i saken, da den er for omfattende og stor. Vi leter etter trygderettsadvokat, men finner at det ikke er noen i min by, eller i flere timers omkrets.

Jeg mailer saksbehandleren min hos NAV, med kopi til avdelingssjefen der, og informerer om det jeg har fått beskjed om fra stortinget. Heller ikke dette fører til noe, og jeg får beskjed om at også hennes sjef har sett på saken, og tolker loven dithen at jeg ikke skal ha noen penger i ankeperioden.

Så kommer en mail noen uker etter. Saksbehandler har snakket med NAV forvaltning, rådgivende lege, advokat og sin sjef. De har nå endret sin tolkning av loven. Jeg hadde rett. Jeg behøver ikke trekke min anke. MEN- det er da kun om jeg lar meg behandle i ankeperioden. (dvs. i svangerskapet.) Så da er vi egentlig like langt.

Vi gir opp. Vi blir enig om å fokusere på graviditeten, fordi mer stress nå er mer enn vi kan klare. Jeg trenger ro og hvile. Jeg trenger å slippe bekymringer. Jeg har mareritt om NAV om natten.

Vi har funnet ut at jeg har mistet retten til svangerskapspenger fordi NAV forkortet vedtaket mitt. Jeg var en mnd fra grensen. Derfor må jeg ta til takke med engangsstønad. Det føles urettferdig, siden det jo har skjedd på grunn av NAVs rot og feiltolkning av egne lover. På tidsbegrenset uførestønad fikk man trygden sin i tillegg til engangsstønad. Men det ble skiftet ut med AAP. Jeg skulle jo hatt aap fremdeles, og da får man svangerskapspenger i stedet for AAP. Det skjer ikke nå fordi jeg har fallt ut av systemet, på tross av mange forsøk på å få dem til å forstå at jeg hadde rett. Det er uansett ingenting å gjøre med det nå. Igjen føler jeg meg maktesløs og motløs.

Samboer får pappapermisjon opptjent på eget grunnlag, såfremst vi har et skriv fra legen om at jeg vil være avhengig av samboers hjelp for å stelle barnet, sier nav.no. Det er nye regler fra første juli i år. Det må spesifiseres at samboer grunnet mors tilstand MÅ være hjemme på permisjon for å ta seg av barnet. Dette skrivet får vi så klart, da fastlegen veldig godt vet at det er høyst nødvendig. I skrivende stund venter jeg på å motta brevet i posten. I følge NAV på telefon vil det hele være enkelt og greit. Samboer får permisjon og pengene han skal ha. Jeg får engangsstønad. Jeg er alikevel aldri sikker på hva man kan forvente fra NAV. Hvordan vil de som skal behandle saken tolke dette? Selv det mest konkrete og tydelige har de gang på gang vist at de kan vri til egen fordel og pengebesparelse.

Jeg lever rett og slett i usikkerhet, atter en gang, og tør ikke stole på noe. Tre måneders saksbehandlingstid blir det denne gangen. Svaret kommer ca rundt fødsel, skulle det da tilsi. Jeg forsøker å ikke stresse så mye over det, men det er ikke lett. Hvordan i alle dager skal vi klare oss om jeg og babyen ikke får hjelpen vi behøver? Om samboer ikke får permisjonen alikevel? Uff nei, det er en tanke jeg ikke vil ha i hodet.

En måneds tid etter fødsel vil jeg få svar på uføreanken min. Jeg er ikke så spent der. Saksbehandleren min sa nemlig en uke etter den ble levert inn "Jeg ser allerede at det står her at den skal behandles som at den skal avvises." Hvordan hun kunne se det, og hvordan det kunne være lov å forhandsdømme på den måten, men alikevel fastholde seks måneders behandlingstid, det kunne hun ikke si meg. "Det er bare reglene det. Det gjelder for alle, og det må også jeg forholde meg til."

Lengre enn dette klarer jeg ikke tenke akkurat nå. Jeg må fokusere på den lille gutten jeg har i magen min. Fokusere på egen helse, og på den store bragden resten av svangerskapet vil være for meg. For ikke å snakke om fødselen og den fysisk tunge tiden som kommer etterpå, når vi skal hjem fra sykehuset og forsøke å få til en tilnærmet normal hverdag for familien vår. At vi skal klare det er jeg ikke i tvil om. Økonomisk er det et kunststykke å få til, men det klarer vi. Vi har hverandre, nemlig, og vi har familie som vil stille opp så mye som de bare klarer. NAV har kanskje tatt fra meg "alt", men jeg sitter igjen med det aller viktigste et menneske kan ha- en fantastisk familie, og ubetinget kjærlighet i uendelige mengder. Det kan ingen ta fra meg. Og da, da klarer man all motgang livet har å by på!


Interessert i oppdatering på hvordan det så gikk? Da kan du lese: Ups and downs.... En liten oppdatering om mammatilværelsen, og litt om den siste nedturen fra NAV. Ingen pappapermisjon her nei.

Noen stjeler posten min...?

Jeg ble lei av å vente, så jeg ringte og etterlyste et brev jeg skulle hatt fra NAV for snart en mnd siden. Der fikk jeg vite at det ble sendt ut den 01.03.10 og skulle vært her to dager etterpå. Jeg dobbelsjekket at de hadde brukt rett adresse, og det hadde de. Nå sender de en ny kopi av arket. Merkelig! Jeg lurer på hvem som har det første og hva de vil med det! :o

Et hverdagslig "meg og mitt" innlegg...

I dag er det tirsdag, og jeg innser at jeg har skrevet veldig mye upersonlig, og mye om nyheter i det siste. Det er jo vel og bra, men som den blandingsbloggen dette er, så må jeg vel få inn noen linjer om meg og mitt også. Vi kan starte med lørdag. Det var sol og fint vær, og ryggen min tillot at jeg ble med til butikken for å handle det mest nødvendige. Midt i det hele fikk jeg et spontant innfall, og spurte min kjære om vi ikke kunne ta en hamburger og milkshake før vi fro hjem. Snill som han er, så sa han at det var en god ide, hvis jeg ikke fikk for vondt av all sittingen i bil. Jeg mente det var verdt å holde ut, så lyst som jeg hadde på hamburger. Jeg fikk en hamburger og hele to sjokomilkshakes! To, faktisk! hehe Jeg måtte gi opp på den siste, fordi det endre opp med å bli mer kvalmende enn godt, i tillegg til at jeg var helt knust i ryggen og bare ville hjem og ligge. Men en hyggelig tur var det hvertfall, og det var god mat/junkfood! Til vanlig spiser vi jo veldig sundt, men av og til får jeg lyst på burger. Det er ikke ofte at vi kan gjøre noe sånn, så jeg gleder meg veldig over det når vi først gjør det. Vel hjemme ble det avslapping, og vi så Selvskapsreisen på dvd. Fantastisk film! Jeg kjøper aldri Se og Hør, men da jeg så at den dvden kom med bladet så måtte jeg bare ha det. Dvden er jo verdt mer enn selve bladet jo. Morsomt!

Søndag var en kjempefin dag, bare avslapping hjemme, og jeg var med utenfor mens min kjære fjærnet sne fra verandaen. Det har snedd myyye, så det var høyst nødvendig! Jeg tok noen vinterbilder, og storkoset meg i den friske luften. Jeg sendte også inn mitt første aap meldekort til NAV. Ikke så vanskelig som jeg hadde fryktet. Så så vi film, og lå på sofaen hele kvelden. Hærlig!

Mandag var bare en mandag. Min kjære var på jobb, og jeg fikk ikke gjort så mye. Dagen ble brukt på litt nyhetsblogging på dagtid, en anelse husarbeid på ettermiddagen. Så hvile. Masse hvile! Og mer er det ikke å si om den saken. Og så ble det en del tvtitting på kvelden. Jeg måtte ha med meg dokumentaren om Jaaycee Dugard, som var kidnappet i 18 år.

Så til i dag... en tirsdag... en ganske så vanlig dag. Min kjære er på jobb, og jeg gleder meg til han kommer hjem. Hva ellers... Å jo- jeg var ute med mat til småpippene, og gikk som vanlig i min egen verden. I det jeg fester meisebollen på fuglehuset, ser jeg en elg på andre siden av gjerdet, knappe 3 meter unna. Den sto der så sløvt og fornøyd, og tyggde på en gren, så jeg godsnakket litt til den, og vandret stille og rolig inn i huset igjen. Den kunne ikke ha brydd seg mindre. Hyggelig! :)

Å ringe til NAV fra mobil...og andre ting som irriterer meg med NAV

Å ringe NAV fra mobiltelefon blir fort en kostbar affære, melder VG-dine penger i dag. Og det er vel noe mange har fått oppleve, og sikkert kjenner seg igjen i når de leser artikkelen. En av de tingene jeg henger meg opp i når jeg leser den, er det direktøren for NAV sier. Han mener de har svært korte svartider, og ringer opp igjen hvis man ber om det.

Av erfaring kan jeg si at det kan være svært LANGE svartider, og at når man først kommer gjennom kan man oppleve å bli spurt hva det gjelder, og hvem man skal ha tak i ETTER at man har spurt om de kan ringe opp igjen. De kan faktisk virke motvillig til å gjøre det.

Jeg har opplevd å vente i nesten en time, før telefonen ringer, og jeg får vite at den jeg skulle ha tak i ikke svarer på telefon, for å så spørre meg om jeg ønsker at de skal sende mennesket en tekstmelding eller en e-post. Etter min mening burde de helt klart ha ringt opp tidligere, eller i det minste latt meg vite at det kunne bli ventetid. Har man opplevd noe som dette, er det ofte enklere å bare ta de ekstra minuttene på egen regning, fordi da får man i det minste ting til å skje med en gang. Jeg har også i et tilfelle blitt så lei av å vente på å bli ringt opp igjen, at jeg har dratt til NAV lokalt, og fått tak i personen jeg ville snakke med- FØR at telefonen så ringer og en stemme forteller meg at personen ikke tar telefonen og sansynligvis sitter i et møte. Personen mente da at det ikke var sendt noen melding om at jeg ønsket kontakt. Men det var kanskje et engangstilfelle?

Skal man ha noe med NAV og gjøre, må man belage seg på en ekstrem egeninnsats hvis noe skal bli gjort. Man må sette seg inn i paragrafer, lover og rettigheter. Jeg kan vel samtidig si at man ikke bør velge å sende en mail via telefonsentralen, men velge å ta kontakt med nav lokalt ved personlig oppmøte hvis det haster å få svar på et enkelt spørsmål fra saksbehandler.

Jeg kan også anbefale å be telefondamen/mannen direkte om å gå inn i saksbehandlers timeplan, finne første ledige time, og sette deg opp på et møterom med saksbehandleren. Dette har de fullmakt til å gjøre, og vil gjøre det om du stiller krav om det, men det kommer ingen til å opplyse deg om. Sender du en melding/e-post om at du ønsker kontakt, kan det ta uendelig lang tid, alt fra mange uker til flere måneder, avhengig av hvor mange meldinger/e-post de har og om de prioriterer å lese dem. Vær smart og ta kontroll selv, ikke sats på at NAV skal gjøre noe for deg.

VG opplyser at det er mye billigere å ringe til NAV hvis man ringer fra fasttelefon, men hvor mange av de som lever på trygd har råd til å ha fasttelefon? Det har slettes ikke jeg! Det er vel uansett ikke så mange i dag som har både fasttelefon og mobil, hvertfall ikke unge mennesker, og da bør man vel kunne legge opp til å ha en tjeneste som fungerer like godt for mobiltelefon som for fasttelefon?

Har du opplevd noe lignende? Hva er din erfaring med å ringe NAV/ få kontakt med saksbehandler? Skriv gjerne en kommentar, kort eller lang, din mening er også relevant! :)

Verdens beste land å bo i, men kun dersom man er frisk...

Avisene renner over av artikler om feilbehandlinger, mangel på behandlinger, for lang ventetid, sykehusfeil, og nå også om dataproblemer. Man skulle tro at man i dagens samfunn kune i det minste ha orden på datasystemet, og at helsevesenet hadde et felles datasystem som samtlige legekontor og sykehus kunne gå inn på. Men nei, så profesjonelt er det ikke. Faktisk er det så dårlig at man ikke en gang kan forvente å få den nødvendige hjelpen man trenger, dersom man er akutt syk og havner på sykehus, og legekontoret er stengt. Man kan faktisk måtte vente fra fredag kveld, til mandag morgen for å få nødvendig informasjon.

Eksempel fra VG: En middelaldrende mann kommer inn på sykehus med et benbrudd som må opereres. Han har ikke med seg medisinene sine og husker ikke hva de er. Det var noe med hjertet. Han har aldri vært på dette sykehuset før. Han bor alene og ingen har nøkkelen til leiligheten. Er det blodfortynnende han står på? Hjertemedisiner? -Mannen ble ikke operert før legesenteret åpnet på mandag og kunne gi de nødvendige opplysningene.

Det er mange skrekkeksempler å lese i VG i dag: Her er skrekkeksemplene - VG Nett om Sykehus-Norge

I en annen artikkel melder VG at IKT Norge er oppgitt over alle dataproblemene i Helse-Norge, som for eksempel røntgenbilder som skysses fra ett sykehus til ett annet i svindyre taxier, og forslag om å sende pasienter til spesialist i charterfly i stedet for å ta dataproblemene på alvor slik ayt mer kan gjøres lokalt.

IKT-Norge slakter datakaoset på sykehusene - VG Nett om Sykehus-Norge

Det er helt klart at noe må gjøres, og jeg mener løsningen er logisk og enkel. Det må snarest åpnes for bedre samarbeid mellom leger og sykehus, innføres et felles system som løser nåværende problem med at man ikke kan laste ned/åpne hverandres filer og røntgenbilder, og sørge for at dette systemet er enkelt og selvforklarende slik at selv eldre leger som ikke er så god på pc kan forstå systemet.

Så slipper man kanskje enda et tilfelle av at en pasient med hjerneblødning må vente i 6 timer på at legen skal klare å overføre røntgenbilder, for at bildene så til slutt sendes med taxi. Det er jo faktisk farlig å være syk i dette som er verdens beste land å bo i.

Mange mener at det er vanskelig å bevare personværnet med et felles system som alle i helsenorge kan gå inn på, men jeg ser ikke at det er noe problem. Hver enkel må ha sin innloggingskode, og det vil kunne lagres informasjon om hvem som har lest hva i dine filer, og når det skjedde. Slik slipper man å være redd for at for eksempel en nyskjerrig sykehusansatt skal lese nabokonas fil til morgenkaffen sin. Så enkelt mener jeg det er- Det eneste som må til, er at det blir bevilget penger til å sette opp et slik system, og det vet man jo kan bli en kjempeutfordring.

En annen urovekkende ting som kommer frem i VG i dag er at det finnes fler enn 50.000 behandlingsrutiner i bruk, og at man slettes ikke kan være trygg på at den neste lege du møter er enige i metodene til den første. Noe som kan føre til at man ikke helt vet hva man kan forvente. Noen leger bruker utdaterte rutiner, og andre har bare skumlest noe i en bok eller et legetidsskrift. Helserådgiver og spesialist i psykiatri, Øystein Eiring, leder undersøkelsen rundt dette og mener at kvalitetssikringen er meget mangelfull. Han sier:- Dette innebærer at det er svært uforutsigbart hvilken behandling og diagnostikk pasienten får. Det vil avhenge av sykehuset og noen ganger av den enkelte behandler. - Ingen har god oversikt over hva andre har gjort. Arbeidet har vært uten styring. Vi har jobbet i mange år på papir. Systemene har ikke vært brukervennlige. I noen foretak har de vært så vanskelig at folk har gitt opp, og laget nye prosedyrer, sier psykiateren.

50.000 behandlingsrutiner skaper kaos i Sykehus-Norge - VG Nett om Sykehus-Norge

Det kan da ikke være akseptabelt å fortsette med et system som er så feil som det vi har i dag? Noe må gjøres og det må gjøres NÅ!

Kan det kanskje være en ide å sette noen på saken, og finne ut hvilke prosedyrer som er best, og rett og slett utarbeide et system for hvilke av dem vi skal bruke i norsk medisin, slik at vi på den måten kan luke ut utdatert og dårlig info?

Hva om man faktisk får dette også inn i et felles datasystem, slik at alle landets leger og sykepleiere kan sette seg inn i det samme, og alltid få korekt informasjon hvis de er i tvil? Er det ikke på tide!?

Verdens beste land å bo i ja... Hvis du er frisk!

Samtidig med alt dette, så kommer regjeringen igjen med at vi må få ned sykefraværet. Snakk om å ha fokus på feil ting! Jeg gremmes hver gang jeg leser Stoltenbergs uttalelser om vanlige folk. Han som har vokst opp som statsminister/politikersønn og blitt oppdratt til å bli politiker vet vel lite om hvordan vanlige har det. Og hva blir det til denne gangen? Som vanlig bare mer stress og problemer for den som er syk. Reformer, reformer, reformer.... Stoltenberg gjør virkelig sitt beste for å få fokuset over på sykemeldte, som om det er Norges største problem for tiden. Men for all del.... Han må vel bare prøve å redde stumpene. Nå har jo folk flest fått han i vranghalsen, så noe måtte han vel endre fokus til, og en NAV reform har han jo akkurat trødd gjennom, så da kunne han ikke fokusere på det akkurat nå. Jeg lurer på hvor lenge det er til at folk slutter å snakke om dette også. Det blir vel ikke noen bedring på noe område, akkurat som NAV reformen bare førte til lengre køer og flere problemer for de syke.

Slik skal regjeringen få ned sykefraværet - VG Nett

Verdens beste land å bo i ja.........

Tror du sykefraværet går ned?

Ja, Jens har funnet svaret.

Nei, regjeringen er på bærtur.

Se resultatet

Enige om ny IA-avtale - nyheter - Dagbladet.no

- Pasienter kan ikke være trygge på sykehussystemer - VG Nett om Sykehus-Norge