Folk er folk?

Hun het Irina. 

Hun satt så fortauet, i en stille gate, en tidlig lørdags morgen, da jeg tilfeldigvis valgte å gå den veien. Jeg skulle i konfirmasjon i Oslo, og vandret bare en liten tur i gatene rundt hotellet da jeg så henne.

Hun satt stille, og litt sammenkrøket, med ryggen støttet mot et gjerde. Ingen tiggerkopp, ingen ting med seg. Hun hadde de tristeste øyne jeg har sett. 

Hei, sa jeg. Og presenterte meg. Forstår du norsk? English? Hun nikket, og kunne litt engelsk. Jeg spurte hvor hun kom fra, og satte meg ned hos henne. Hun kom fra Romania, og hadde ikke vært i Norge lenge. Vi snakket om at det var dårlig stellt med henne og klær. At det kunne komme til å bli kaldt om natten og om hun hadde noe sted å sove. Snakket om hvor hun kunne gå og hvilke hjelpetiltak som finnes. Hun spurte meg ikke om noe. 
Jeg gikk selv i gammel jakke og nedslitte sko, fattig som jeg var på denne tiden, og hadde fått turen betalt av mine besteforeldre. Jeg hadde ikke mange kronene å bruke i Oslo, bare to hundre kroner, men jeg trengte ikke penger heller. Det var ikke derfor jeg var der. 
Jeg skulle kjøpe en flaske vann til å ha på hotellrommet, og hadde ikke så mye tid, så jeg måtte ta farvel med Irina. 

Da jeg var på butikken tenkte jeg på henne. Hun var mager. Hun manglet tenner. Magen hennes hadde rumlet høyt. Var hun narkoman? Var hun prostituert? Var noen slemme med henne? Bakmenn? Har hun barn?

Da jeg igjen gikk forbi satt hun der fremdeles. Jeg hadde tidligere forklart henne at jeg hadde dårlig tid, men jeg gikk bort og tok henne i hånda. Jeg gav henne hundre kroner, og hun ble tydelig overrasket. Hun fikk tårer i øynene. Hun klemte og ristet på hendene mine, og klarte ikke finne ord. Men øynene og det tannløse smilet sa alt. 

En halv time senere gikk jeg i området sammen med min mor. Da hører vi noen rope navnet mitt flere ganger. Jeg snur meg og ser Irina vinke fra trappa til matbutikken. Hun har en pose med et brød, en juice, og står og vinker med brødet i hånda. Hun smiler tannløst, og er tydelig lykkeligere enn på lenge. Jeg vinker igjen, og roper hei Irina. Hun varr kanskje glad for å ha fått penger, men jeg vet at hun også fikk noe hun skjeldent får. Hun ble sett. 



Jeg bor langt nord i landet hvor vi ikke har tiggere. På 17.mai var det plutselig en flokk romfolk her likevel, til alles store overraskelse. De løp rundt i folkemengden med kopper, og var veldig ufine og brautende i oppførsel. Presset seg på ved salgsboder og gassballonger, og tagg med alle midler, til og med mot barna. De hadde småbarn med selv, og barna fikk penger fra mange. Det falt meg ikke inn å gi dem en krone. Om de også stjal, vet jeg ikke, men jeg og mange andre passet nok mye bedre på lommer og vesker enn noen gang før. Dagen etter ble de sett da de tok flyet tilbake til Oslo, etter å ha spist middag på flyplassens restaurant. 

Folk er folk?

Helter og antihelter, medias bruk av kallenavn

Media liker å gi folk kallenavn. Som våre helter får sine navn, ofte ut fra sine stillinger, egenskaper eller prestasjoner, ta for eksempel Idol-Kurt, "Governator", osv, får også våre kriminelle sine antiheltnavn. Mange like treffende som foreksempel "spøkelseskladden". Spesielt gjelder dette for tilfeller der man kan knytte navnet direkte opp mot den kriminelle aktiviteten. Og disse navnene blir sittende, spesielt der man kan få navnet til å høres morsomt ut. Når noen først kommer opp med et navn, vil det fortsette å brukes i alle media, hver gang saken nevnes. Og et slikt navn blir man skjelden kvitt, enten man er helt eller antihelt, supermann eller lommemannen.

Jeg tror media bruker disse navnene fordi det trekker flere lesere. Ville du trykket inn på "Mann stjal brukte lommetørkler" eller ville du trykket inn på "lommetørklemannen slo til mot enda et offer"? Jeg ville valgt det siste. Så langt eksisterer ikke denne karen, tror jeg, men kanskje han dukker opp en dag han også. For folk tenner jo på de merkeligste ting nå for tiden. Mange av disse navnene, har blitt gitt til kriminelle, overgripere, eller andre avvikere.

Enten har det skjedd en voldsom utvikling, eller så får vi bare vite om flere og flere seksuelle avvikende i media. Det er hvertfall et faktum at mange seksuelt avvikende dukker opp i media under merkelige navn nå for tiden, slik som denne "hoppemannen" som VG skriver om i dag. Politiet etterforsker han for mulig brudd på sedelighetsloven, så da kan man vel anta at det er seksuelle motiver som ligger bak. Han elsker visstnok at ungdommer hopper på han, og at de slår eller sparker. Og det er han til og med villig til å betale dem for...

Tidligere har vi hørt om "rumpemannen" i VG. Enda en som media har gitt et navn. Han likte å ovverraske fremmede jenter med kraftige rumpegrep, og kom smilende med utsagn som -"Jeg bare tar deg litt på rompa." I minst to separate tilfeller har media gitt ut navnet "trusemannen". Morsomt som det er, tror jeg nok vi vil høre det brukt igjen, om det dukker opp flere treffende tilfeller. For media elsker å gi selv de mest alvorlige tilfeller morsomme navn. Ja selv den nå ganske så velkjente "lommemannen", også tidligere kjent som "bandasjemannen" sine overskrifter hørtes nesten litt morsomt ut da man første gang leste navnet. Tragiske greier det der... stakars barn!

Jeg blir bare nødt til å nevne enda en avviker, men dette er en god en! Ja altså en latterlig morsom sak, selv om den jo også på sett og vis er tragisk. Jeg snakker selvfølgelig om "rumpesnifferen." Mange husker sikkert saken om "rumpesnifferen" som ble filmet da han minst tyve ganger gikk bak en butikkansatt, og stakk nesa helt opp i rompa på han. Stakars butikkmannen, vant som han var med mennesker rundt seg, oppdaget det ikke selv. Snifferen hadde visst slått til mange flere ganger enn dette, men her ble han heldigvis avslørt av butikkens overvåkningskamera.

Man kan selvfølgelig også få et mediaskapt kallenavn uten å være kriminell, helt eller antihelt, slik som den nylig omtalte "kattemannen" som jeg har skrevet et innlegg om tidligere, vel og merke før han fikk tildelt navnet, og før man visste så alt for mye om saken. Det er nok også et navn som han ikke blir kvitt, enten han fortsetter å ha katter eller ikke. Om han og sånne som han er helt eller antihelt er opp til enhver å selv bedømme (eller fordømme.)

Og driver du med sport, kan du få en helt annen type heltenavn, slik som "Hjallis", "Finken", "Drillo", eller "kyllingen." Der finnes det uendelig med variasjoner, ofte med utspring i utøverens eget navn, prestasjoner, eller fysikk. Men det er en annen sak, for et annet innlegg. :)

Dagens gode nyhet må vel være at politiet (fristet nesten litt å si "politimannen" hihi)oppklarer flere saker enn før, og det med kortere oppklaringstid. Det er jo supert! Gad vite om de lar seg motivere av de morsomme kallenavnene de kriminelle har fått? :)



Hva synes du om at media deler ut heltenavn og antiheltnavn i hytt og pine? Kjenner du til noen kallenavn som er treffende, eller kanskje det er noen du synes er virkelig morsomme? Er det ok at media gir slike saker humoristiske kallenavn og overskrifter som høres morsomme ut?

Si gjerne din mening, og bruk gjerne et kallenavn! :)

Nett eller papir?

VG melder at salget av papiraviser fremdeles går nedover, men at flere og flere lester aviser på nettet. Jeg ser på dette som en god nyhet. Det er vel en naturlig utvikling, og noe de aller fleste forsto ganske så tidlig at kom til å skje. Avisene har hatt god tid på seg også, til å omdirigere lesere til nettet, og til å finne nye måter å ta betalt for produktet sitt. Enkelte har klart dette enkelt og elegant, mens andre nå strever for å holde seg i gang. Noen tilbyr papirabonenter gratis nettavis i full utgave, mens andre selger produktene separat. De fleste har en gratis nettside med nyheter, og muligheten til å betale for å lese flere nyheter. Samfunnet har nå blitt godt vant med at det aller meste finnes på nett. Lurer man på noe, så er svaret bare noen tastetrykk unna. Vil man ha siste nytt, finnes det i uendelig antall, på de aller fleste språk. Det blir vanskeligere å holde på sine lesere, og det dukker stadig opp nye konkurrenter, og folk får gradvis høyere krav. Flott for folk, og ikke så flott for de mediakanalene som sliter litt. Men dette er bare noe man må forholde seg til, og en utvikling som ikke kan hverken bremses eller stanses opp. Så her konkluderer jeg personlig med at det ikke gjør meg noe om papiravisen forsvinner i takt med at internett blir allemannseie.

Den mest gledelige nyheten, i denne artikkelen, er nok at folk leser flere bøker enn før. Det er fantastisk, mener lesehesten i meg, og håper den utviklingen fortsetter i samme retning. For selv om jeg mener at aviser er bedre på nett, så klarer jeg ikke å få meg til å mene det samme om bøker. Dobbeltmoral, sier du? Vel...  Det er nå engang slik at jeg liker aller best av alt å lese bøker på verandaen, i sommersola, og dit får ikke laptopen være med. I tillegg er det utrolig mye enklere å skifte sitte/liggestilling med en bok i handa, enn med en laptop, og med mine ryggproblemer er det nødvendig å gjøre nettopp det. Bøker kan faktisk også leses stående, til min store glede. Og de kan til og med være med på turer der det ikke finnes strøm, og de veier nesten ingenting å bære med seg. Jepp, konklusjonen her må bli at enda så fantastisk internett er, så er bøker i papirformat for min del hellig! Så ja takk til e-bøker, på lik linje med lydbøker, men aldri på bekostning av den gode gamle papirboka. :)

Hva mener du? Foretrekker du det ene alternativet over det andre, og har du en begrunnelse? Ville det gjort noe for deg om papiraviser forsvant, og hvordan er det med ditt forhold til bøker? Jeg vil gjerne høre din mening.

Facebook- En forbannelse, eller velsignelse?

I dag kan man lese i VG at Facebook nå er større enn nettgiganten Google. Tidligere skrev VG om en ung jente som har møtt en morder via facebook, blitt lurt trill rundt og endt opp voldtatt, drept og dumpet på et jorde. Utrolig tragisk! Det er ikke det første, og garantert heller ikke det siste tilfellet av at unge mister livet/eller får ødelagt livet på grunn av at de blir lurt på nettet. Mange tenker nok at hun sikkert var ganske desperat og ensom, siden hun la til noen hun ikke kjente. Eller var hun det?

Mitt inntrykk er t flere og flere legger til helt ukjente mennesker, kommuniserer med dem helt ukritisk, og gir ut (mer eller mindre bevisst) informasjon man ikke ville gitt til en vildt fremmed man møtte på gata. Så hvorfor gjør de det på facebook?

Facebook var kun for ungdommer i starten, men nå er det mer utbredt blandt alle aldersgrupper. Jeg var tidlig ute med å prøve facebook, mye fordi jeg allerede var godt etablert på myspace, og var blitt litt lei av det. Desuten hadde jeg prøvd og gått bort fra nettby og et par lignende og mindre populære alternativer. Jeg var rett og slett litt spent på om facebook hadde noe nytt å tilby som de andre manglet. I starten syns jeg ikke det. Myspace var min store favoritt inntil at facebook plutselig ble oversvømt av kjentfolk og begynte å oppta tiden min mer og mer. I dag bruker jeg heller ikke myspace mer, fordi alle jeg hadde på vennelista der uansett er på facebook nå, og jeg ser ikke noen grunn til å si det samme til de samme folkene på to nettsamfunn.

Men hva gjør at facebook er så stort i forhold til alle andre nettsamfunn? Jeg tror det er fordi "snokefaktoren" er ekstremt mye høyere der enn på andre steder. Du trenger ikke forlate din egen side for å kunne se hva alle andre sier og gjør. Det tror jeg mange liker. Man slenger ut det ene utsagnet etter det andre, vel vitende om at folk leser det, selv om de samme folkene ikke ville gått inn på siden din for å se om du har sakt noe nytt i det siste. Man påtvinger/påtvinges informasjon, og man liker det. Man legger til folk man knapt kjenner, som man kanskje bare har kjennskap til via venner. Folk man gikk på skole med en gang for x antall år siden, og kanskje ikke ville gjenkjent på gata i dag. Man legger dem til fordi man får en invitasjon med fullt navn og bilde, samt liste over felles venner, noe som gjør at man på den måten husker hvem personen var. Kanskje likte man personen en geng, men hvem er hun/han egentlig i dag, så mange år senere?

Jeg har i enkelte tilfeller følt meg "tvunget" til å legge til en gammel bekjent på facebook, mye fordi man har mange felles venner, eller fordi personen skriver og virker såååå glad for å se meg igjen. Personen gir uttrykk for å ønske å gjenoppta kontakten, og kanskje til og med treffes utenfor nettet for å drikke kaffe og snakke om gamle dager. Og det slår aldri feil, man legger til mennesket og hører ikke noe mer fra den kanten igjen. Kun disse evige fellesutsendte utsagnene, som man ikke må forlate sin egen side for å se. Jeg blar gjennom den siden av og til, og det er ikke måte på hvor mye informasjon jeg får om folk jeg ikke har kontakt med.

Jeg begynner å bli litt lei av facebook også, og i alle tidligere tilfeller betyr det at jeg forlater nettsamfunnet og sletter profilen.... men vent nå litt.... hvis jeg forlater facebook etterlater jeg meg en haug med bilder, som ligger på andres profiler. Jeg får ikke lenger innsyn i hva som skrives om meg på disse bildene, og jeg får ikke lenger informasjon om bilder som i fremtiden blir lagt ut. Jeg vil jo ha den informasjonen. Og hva med folk som inviterer til fest og feiring via facebook, fordi samtlige de skal invitere er der. Blir man glemt/utelatt om man forsvinner fra nettsamfunnet? Er å melde seg ut av nettsamfunnet på lik linje med å melde seg ut av samfunnet? Av vennekretsen? Skal man være der til sine dagers ende? Skal man få sin egen profil ved fødselen? Enkelte oppretter nettsider for barna allerede som spebarn, og legger ukritisk ut bilder og informasjon på vegne av dem, inntil barna selv lærer å skrive.

En dag vil kanskje begravelsesbyråene også tilby tjenester som går på å være behjelpelig med å melde avdøde ut av facebook, og eventuelt opprette minnesider på facebook. Man vil oppleve mer og mer at folk er der livet ut. Internett og facebook er fine hjelpemidler, men når og hvor går det egentlig for langt? Hvor er foreldre kontrollen, og hvor i alle dager ble det av SELVKONTROLLEN?

Facebook er ikke den virkelige verden, og en eller annen gang vil man innse at nettsamfunnet har gått på bekostning av sosial kontakt... VIRKELIG sosial kontakt. Hvor er den gode samtale over en kopp kaffe, med gode venner på kafe om 10 år? Finnes den?

Har du en mening? Legg gjerne igjen en kommentar, kort eller lang. :)

(Det er forresten også en voksende kultur for å legge til hundrevis av ukjente for å få flere venner på disse småspillene (applications) facebook tilbyr, som mafia og farm og lignende, og gjennom disse spillene og private meldinger, tror folk fort at de "kjenner" personen på den andre siden. Bare en liten tilleggsopplysning til den som leser dette og har lagt merke til at deres datter/sønn plutselig har fått 200 venner på tre dager...)