Folk er folk?

Hun het Irina. 

Hun satt så fortauet, i en stille gate, en tidlig lørdags morgen, da jeg tilfeldigvis valgte å gå den veien. Jeg skulle i konfirmasjon i Oslo, og vandret bare en liten tur i gatene rundt hotellet da jeg så henne.

Hun satt stille, og litt sammenkrøket, med ryggen støttet mot et gjerde. Ingen tiggerkopp, ingen ting med seg. Hun hadde de tristeste øyne jeg har sett. 

Hei, sa jeg. Og presenterte meg. Forstår du norsk? English? Hun nikket, og kunne litt engelsk. Jeg spurte hvor hun kom fra, og satte meg ned hos henne. Hun kom fra Romania, og hadde ikke vært i Norge lenge. Vi snakket om at det var dårlig stellt med henne og klær. At det kunne komme til å bli kaldt om natten og om hun hadde noe sted å sove. Snakket om hvor hun kunne gå og hvilke hjelpetiltak som finnes. Hun spurte meg ikke om noe. 
Jeg gikk selv i gammel jakke og nedslitte sko, fattig som jeg var på denne tiden, og hadde fått turen betalt av mine besteforeldre. Jeg hadde ikke mange kronene å bruke i Oslo, bare to hundre kroner, men jeg trengte ikke penger heller. Det var ikke derfor jeg var der. 
Jeg skulle kjøpe en flaske vann til å ha på hotellrommet, og hadde ikke så mye tid, så jeg måtte ta farvel med Irina. 

Da jeg var på butikken tenkte jeg på henne. Hun var mager. Hun manglet tenner. Magen hennes hadde rumlet høyt. Var hun narkoman? Var hun prostituert? Var noen slemme med henne? Bakmenn? Har hun barn?

Da jeg igjen gikk forbi satt hun der fremdeles. Jeg hadde tidligere forklart henne at jeg hadde dårlig tid, men jeg gikk bort og tok henne i hånda. Jeg gav henne hundre kroner, og hun ble tydelig overrasket. Hun fikk tårer i øynene. Hun klemte og ristet på hendene mine, og klarte ikke finne ord. Men øynene og det tannløse smilet sa alt. 

En halv time senere gikk jeg i området sammen med min mor. Da hører vi noen rope navnet mitt flere ganger. Jeg snur meg og ser Irina vinke fra trappa til matbutikken. Hun har en pose med et brød, en juice, og står og vinker med brødet i hånda. Hun smiler tannløst, og er tydelig lykkeligere enn på lenge. Jeg vinker igjen, og roper hei Irina. Hun varr kanskje glad for å ha fått penger, men jeg vet at hun også fikk noe hun skjeldent får. Hun ble sett. 



Jeg bor langt nord i landet hvor vi ikke har tiggere. På 17.mai var det plutselig en flokk romfolk her likevel, til alles store overraskelse. De løp rundt i folkemengden med kopper, og var veldig ufine og brautende i oppførsel. Presset seg på ved salgsboder og gassballonger, og tagg med alle midler, til og med mot barna. De hadde småbarn med selv, og barna fikk penger fra mange. Det falt meg ikke inn å gi dem en krone. Om de også stjal, vet jeg ikke, men jeg og mange andre passet nok mye bedre på lommer og vesker enn noen gang før. Dagen etter ble de sett da de tok flyet tilbake til Oslo, etter å ha spist middag på flyplassens restaurant. 

Folk er folk?

Kjære blodtørstige lynsjemobb...

De fleste av oss takler den forferdelige tragedien på den helnorske måten, med samhold, medmenneskelighet og felleskap. Likevel skjer ting som DETTE. Likevel har venner av meg som stemmer FRP blitt TRUET på facebook. Slettet av venner, og uthengt som mordersympatisører. Gode, snille mennesker, som ikke på noen måte kan settes i forbinnelse med dette monsteret og hans handlinger og meninger. Ikke på noen måte. De er akkurat like gode og snille som mine AP stemmende venner. Man kan rett og slett ikke blande politikk inn i sjokket og sorgprosessen, selv om det forskrudde monsteret gikk målrettet etter ett politisk parti. Vi må klare å gjøre det som politikerene våre klarer å gjøre akkurat nå, nemlig legge politiske uoverenstemmelser på hylla. Stå samlet som ett folk.


Jeg håper lynsjemobben roer seg litt snart. Stol på at retten klarer å ta hand om monsteret på best mulig måte, og ikke rett sinnet mot feil mennesker. Det er ikke FRP, Frimurerlosjen, Norsk bondelag, eller Oslo Handelshøyskoles skyld, selv om monsteret en gang i tiden har vært tilknyttet dem alle. La oss stå samlet, og være det folket vi allerede har vist verden at vi er. De beundringsverdige og gode menneskene. De som virkelig står for budskapet som nå går verden rundt; OM EN MANN KAN VISE SÅ MYE HAT, TENK HVOR MYE KJÆRLIGHET VI ALLE KAN VISE!  

Flower Power <3

“Little peaceful Norway shows how to handle situations like this. Right now I would rank Norway as the largest country in the world, I have never seen anything like it.” - Barack Obama


"Selv i sin dypeste sorg blir nordmenn ikke hysteriske. De motstår hatet. Det er utrolig å se hvordan politikere og hele landet reagerer. De er triste til det dypeste tråd av deres sjeler. De gråter i verdighet. Men ingen sverger å ta hevn. Isteden ønsker de enda mer menneskelighet og demokrati. Det er en av de mest bemerkelsesverdige sterke sidene ved det lille landet. " - Tysk avis






DETTE er det norske folk på sitt beste! ♥

Mobbing er et evig tema, som bør tas opp gang på gang. Men om vi noen gang blir helt kvitt problemet? Jeg tror virkelig ikke det. Her er min erfaring...

I min daglige nyhetsrunde oppdaget jeg en VG-artikkel om mobbing som fikk meg til å tenke litt. Det er lenge siden jeg har nyhetsblogget, men denne må jeg bare kommentere på. Dette blir en lang en... Denne artikkelen vekket minner.


Barneombudet vil altså nå sparke rektorer som ikke klarer å nå målsetningene, og få bukt med mobbingen på sin skole. Men er det egentlig rektorene som er problemet? Hvis man skal sparke rektorene må man jo også kunne sparke lærerene, som er hakket nærmere elevene og som har et enda større ansvar i deres hverdag. Hva med lederene på ungdomsklubben, der mobbingen fortsetter etter skoletid. Sangkoret? Fotballtreneren? Andre? Er dette løsningen på problemet? Vil en ny rektor gjøre det bedre, eller kanskje verre? En dreven mobber vil vel heller se glede seg i seiersrus over å bli kvitt en plagsom rektor, for så å mobbe videre uavhengig av den nyansatte rektors målsetninger og taktikker? Det er ikke rektors skyld at mobbingen vedvarer. Rektor kan ikke alene ta tak i dette og få slutt på det, uansett hvor mye han måtte ønske det.


Artikkelen jeg leste i dag forteller at aldri før har så mange foreldre bedt foreldreutvalget om hjelp som nå. Selv om det i årevis har blitt fokusert på mobbing, og det til stadighet sies at nå skal vi få bukt med problemet, så kommer man ingen vei med det. Jeg har mange ganger ristet på hodet over det jeg mener er latterlige tiltak, som man på forhand ser at ikke vil føre til noen stor endring. Les om rådene til skolene om håndtering av mobbing.


Noen råd er gode. Andre ser flotte ut på papiret, men betyr lite eller ingenting i praksis, og i noen tilfeller fører de faktisk til mer mobbing om de blir tolket feil av lærere. For eksempel det å diskutere mobbing i klasserommet. Ja, for det er faktisk lærere som er dumme nok til å tolke det dithen at man skal "henge ut" klassens mobbeoffer i denne diskusjonen, og spørre mobberene direkte om hvorfor de mobber lille "Theoball" og hva de ikke liker med han. Hva "feiler" han, som gjør at flere slår seg sammen om å sparke og spytte på han, og er det noe man kan gjøre? Kanskje be han om å endre noe med seg selv og sin oppførsel? Dermed blir dette til en form for lærerstyrt mobbetime, selv om læreren ikke mente det sånn i utgangspunktet. Mobbeofferet må for all del ikke delta i diskusjonen, da dette vil fyre opp under bålet. Dette kan også forverre situasjonen for "Theoball" i de påfølgende friminutt. Mobberene kan faktisk føle at de har en form for rett til å plukke på offeret sitt, fordi han jo er annerledes på noe vis, det har jo til og med læreren sakt seg enig i. Og selv om læreren sa at man ikke må mobbe de rare, de som det tydelig vis må være noe "feil" med siden så mange plukker på dem, så er det jo så vanskelig å la være når man ser at mobbeofferet krymper seg i forventning og frykt. Ja for straks friminuttet begynner så er mobbeofferet i offermodus, som en vettskremt bøffel som vet at løveflokken strammer mer og mer inn på sirkelen og allerede lukter blod. Og frykt nærer jaktinstinktet. Øker lysten på blod.


Jeg snakker av egen erfaring, ja. Du forsto det? Jeg tenker på "løvene" i mn skolegård. Guttegjengen fra klassetrinnet over meg, som fant glede i min frykt og smerte. Guttene som slettes ikke så det som feigt eller galt å banke opp en liten, spinkel jente. Det var faktisk en av grunnene til at de hatet meg. Jeg var så mager, sa de. Ikke som jentene de var vant til i bygda. Jeg var ikke defra. Jeg var på fremmede jaktmarker. Andres territorium. Jeg burde vite bedre enn å komme dit og tro at jeg skulle kunne fortsette der jeg slapp på min gamle skole, som en populær, livsglad og sosial jente. Slikt straffer seg, må man jo vite. I år etter år, straffer det seg.


I følge lærerene mine fra den tiden, var dette nok min egen skyld. Dette sa de seg i mellom, til meg, til foreldrene mine og til mobberene. Det var nok helt sikkert meg det var noe galt med. Det måtte det jo være. Jeg var sikkert usedvanlig provoserende, og hadde sansynligvis startet konflikten selv. Det er nemlig ikke vanlig at så mange har noe i mot en enkel person, uten at denne ene personen har gjort noe for å irritere dem, sa lærerene, og nektet å sette seg noe mer inn i situasjonen. De hadde konkludert, sakt til mobberene at dette måtte de altså bare ignorere, og de ønsket ikke bry seg noe mer med det. Dette fikk man ordne opp i selv. Vi har nemlig for vane her til lands å bry oss mer om de stakars mobberene enn om offerene. Utrolig nok. Dette gjør seg også gjeldene i fengselene våre, men det skal jeg ikke skrive om i dag, da dette blir langt nok som det er.


Det hjalp heller ikke på at hovedmobberen, flokklederen med mord i blikket og hånlatter om han så frykt, var stesønn av en av lærerene. Han var jo ikke noen mobber han, mente lærerene. Nei jeg måtte nok ha misoppfattet situasjonen jeg. Ja sånn måtte det være. Jeg hadde fyrt opp guttene med vilje, og nå anklaget jeg dem for mobbing selv om det sikkert var min egen feil, og jeg helt sikkert overdrev. Jada....Jeg hadde nok ikke trengt å komme til røntgen. Jeg var sikkert ikke sparket på. spyttet på, slengt i veggen, slengt på bakken, og jeg ble nok sikkert ikke skadd. Jeg knakk sikkert mine egne briller, og jeg ploget sikkert meg selv til blods i grusen. Sikkert.... alle gangene. Men noe form for tiltak må man vel komme med, når en elevs foreldre forteller at nå har de vært hos politiet, og prøvd å anmelde saken. Politiet sa at dette mente de skolen burde ta hand om, ikke politiet. Så da måtte vel skolen gjære noe. De satte like så gjerne mobberene til å være "skolemeglere" noe som rett og slett var universets dårligste ide, og gikk veldig hardt ut over flere av de svake og redde på skolen. Konfliktstarterene skulle altså være meglerene, men det er en annen sak. Denne bloggposten blir lang nok som det er.


Guttene banket meg, og jentene holdt seg langt unna. Det var kult å hate meg, "farlig" å snakke med meg i en vennlig tone. Så hvem kunne jeg gå til, på min nye skole? Hvem støttet meg og var den eneste som snakket til meg som ett likeverdig menneske? Den eneste som forsto, men som likevel hadde begrensede muligheter til å hjelpe? Rektor. Den smilende, gode, snille og medmenneskelige rektoren som prøvde så godt han kunne. Som tok tak i situasjonene han fikk vite om, selv om det meste aldri nådde frem til han. Rektor kunne ikke gjøre så mye for meg når det kom til å stanse mobbingen, men var det ikke for måten han snakket til meg på ville jeg nok blitt gal. Da rektor beklageligvis sluttet og flyttet vekk, noe jeg tror den dag i dag handlet om at han ikke hadde den makten en rektor bør ha til å endre ting på en skole, så ble det nok for meg. Jeg sluttet så og si å gå på skolen, og var mye "syk" de siste par årene.


Det siste året opphørte mobbingen så og si. Kanskje på grunn av en kobinasjon av at jeg var så mye vekk, fordi mobberene ble eldre og så var vekk fra skolegården det siste skoleåret mitt (de var jo ett år eldre) og kanskje fordi min far truet med å ta igjen. Han truet rett og slett flokklederen på 16 tilbake, fengsel eller ikke, da han en dag måtte plukke meg opp etter at jeg ble dratt etter ansiktet (ploget) gjennom grus og asfalt. Da han fant meg gråtende på et toalett på bensinstasjonen, der jeg hadde klart å ringe etter hjelp etter å ha løpt for livet, med en jaktende løveflokk bak meg. Vild latter. En flokkleder som ropte at denne gangen skulle jeg dø. Jeg trodde han. Jeg skulle dø. Jeg løp for livet, bokstavelig talt, og jeg ringte hjem med dødsangst og blodig ansikt. Da tok det slutt. Da, når all kontakt med skolen ikke hadde nyttet, da min far gjorde noe så drastisk og galt som å true et barn tilbake med så alvorlig tonefall og blikk at mobberen virkelig følte at mannen mente alvor, da tok det endelig slutt. Endelig.


Men kunne en rektor ha stoppet mobbingen? Kan man legge ansvaret på en person, og sette jobben hans på spill, uavhengig av hvordan lærerene opptrer? Uavhengig av hva mobberene lærer hjemme? Bare sette inn en ny rektor, ofte hentet fra lærerstaben på samme skole? Tror du at barneombudets forslag om å sparke rektorer som ikke får bukt med mobbingen vil føre frem til at mobbingen opphører? Tror du?

Google trends, og astroiden som nesten traff oss "midt i planeten."

Jeg oppdaget nettopp google trends. Ja, jeg burde vel oppdaget det før,  men det har jeg altså ikke gjort. Det overrasker meg veldig å se hva de mest ti populære søkeordene er for øyeblikket:

1.	asteroid
2.	casey anthony trial ...
3.	summerfest
4.	rachel weisz
5.	patti labelle
6.	vicki gunvalson
7.	transformers dark of...
8.	ucla
9.	nate dogg
10.	amanda knox

(Aner ikke hvem disse menneskene det søkes etter er, bortsett fra Patti.)

En ting legger jeg merke til. Det er alle "snille" ord. Så om du som meg trodde at ordene kom til å være sex, naked, porn og det som verre er, så tok du gruelig feil. Kanskje er ikke folk så perverse som man har lett for å tro, eller så har google rett og slett sensurert bort upassende ord. Ikke vet jeg. Egentlig hadde jeg forventet å se han der Justin Bieber, Miley Cyrus og diverse andre barnestjerner og superstjerner. Lurer forresten på hvordan en sånn norsk liste ville sett ut, men det orker jeg ikke lete frem nå, selv om jeg er sikker på at det må finnes et sted. Tips meg gjerne om du vet hvor.

Uansett.... og det jeg egentlig hadde planer om å skrive om: Søkeordet som ligger på topp, Astroide, er vel forståelig nok noe som engasjerer folk. Det er jo ikke hver dag en astroide nesten treffer jorden. Har du ikke fått det med deg skal du få slippe å google det. Du kan lese om det på storm.no


Enda godt den ikke traff oss. Tenk så sårbare vi er, her vi snurrer rundt på en bitteliten, blå klinkekule, i det kjempestore og skumle universet. Skumle fenomener som dette, og andre nestenulykker, får meg til å huske på å glede meg over de små tingene. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Vi overlevde denne gangen også. :)

En "gavepakke" fra Stoltenberg til utkantstrøkene...

De fleste norske småbyer har vel noen mennesker som ruser seg på narkotiske stoffer, av den sorten man ikke har resept på. Noen utskudd som normalt sett ender opp med å havne i større byer for å lettere kunne ha den livsstilen de har valgt seg. Problemene deres i småbyene er vel det at de ikke har så mange som selger narkotika til dem.

Men nå skal livene deres bli lettere, har Stoltenberg funnet ut. Ja tenk, nå har han bestemt at invandrere som blir tatt for å selge narkotika i Oslo, skal tvangsflyttes til de små byene og på bygda. Så kan de skape nye nettverk og spre foretningene sine ut over landet i stedet for bare i storbyen. Hurra for enda et flott rødgrønnt initiativ, som bidrar til å minske fremmedfrykten og fordommene... nei vent nå litt her... hvordan var det igjen?

Er ikke dette hyggelig gjort av Jens, for ungdommene som har lyst til å eksprimentere, og ikke minst for de som nå får lettere for å få tak i det de allerede har fått sansen for? Og så utrolig fint for innvandrerene som blir flyttet på skattebetalerenes regning da. Nå får de jo et helt nytt og åpent marked, med liten eller ingen konkurranse. For ikke å snakke om politi som ikke har erfaring med å etterforske denne sorten kriminalitet, og som kanskje heller ikke har kapasitet til det. Kjempeflotte muligheter for å tjene seg rik. Ja kanskje klarer de å rekrutere en hel del ungdommer som ellers ville drevet med noe så normalt og kjedelig som sport eller musikk. Nå kan jo de mest lettpåvirkelige, ensomme og skoleleie av våre unge håpefulle endelig få seg nye, eksotiske venner, som kan selge dem den spenningen de kanskje føler de mangler i en liten norsk by...

Smart Jens, smart... her legger du deg på en linje som tilsynelatende er på linje med FRP sin innvandringspolitikk, bare likevel ikke i praksis. Det hjelper ikke mye at du også sier at du vil gjøre det lettere å fengsle kriminelle innvandrere hvis hovedstrategien, og resultatet av fulle fengsle, er at du skal omplassere dem i mindre byer i første omgang. Men du tenker vel at folk hører det de vil høre? At AP ordner opp og får kriminaliteten ut av storbyen. Men kanskje er det noen av oss som ser hullene i planen din. For det er vel "ute av syne, ute av sinn"-taktikken igjen, Jens? Akkurat som med så mye annet når det gjelder norske utkantstrøk. (Hva med å ta en folkeavstemning på dette, slik som det var mulig å få gjennomført da den viktige "Hva skal ANDA på verandaen til Jens hete"- saken kom opp tidligere i sommer?) Tenker nok det er flere enn meg som mener at det heller ville lønne seg å shippe alle innvanrerene ut av landet det øyeblikket de ble tatt i å gjøre noe ulovlig, eller om nødvendig fengsle dem, enn å omplassere dem og dulle-dalle-kose med dem, slik som vi gjør i dag.

Æsj, så lei jeg kjenner jeg er av dagens regjering og deres tullete valgflesk. Hver gang det er noe man virkelig reagerer på, så kommer de med noe de "lapper over skaden" med, og folk flest glemmer det tidligere inntruffede like fort igjen. Denne gangen er det den tilsynelatende hyggelige vrien på innvandringspolitikken, for å få bukt med narkotikakriminaliteten i Oslo. Det er lenge siden sist jeg lot meg irritere så mye av politikk at jeg følte behov for å blogge om det, men denne ble rett og slett for drøy til å ignorere...

Kate, Mary og Marie. Den kongelige smaken er visst ikke som baken. ;)

Det heter jo at smaken er som baken, nemlig delt. Men kanskje ikke i de kongelige kretser? Det ser for meg ut til at dagens prinser vet nøyaktig hva de vil ha. Alle tre ser jo ut som om de er søstre. Eller hva mener du? :)

Marie og Mary

Kate

Like ja? Jeg synes virkelig det. Lurer på hvem neste blir. Kanskje Harry også finner seg en som er støpt i den samme prinsesseforma? Det får tiden vise. Tenker det sikkert enda blir en stund til den karen gifter seg.

Så til det vanskelige spørsmålet... hvem er penest?

Se gjerne også mine tidligere bloggposter om folk som ligner veldig på hverandre. HER og HER. :)

.............

En senterparti-fadese på grunnskolenivå.

Bilde fra VG

At Senterpartiets nye logo er resultatet av et hurtig googlesøk og kopy/paste på grunnskolenivå er vel mildt sakt merkelig. Lurer på hvem som egentlig er ansvarlig for denne fadesen. Hvem sto bak internettsøket, og ikke minst- hvor mye fikk han/hun betalt for dette "arbeidet" med å utvikle en ny logo. Det er jeg mest interessert i. Så viktig arbeid må vel ha blitt lønnet med noen titalls tusen?

Klarte han/hun det helt selv, eller var det satt inn et helt team? Gikk de til zen-coaching først, eller var motivasjonen allerede på topp? Ja for dette var da grundig arbeid, som det må ligge en lang historie bak... eller?

I følge en botaniker som VG har snakket med er dette heller ikke en firkløver, (som jo folk flest allerede har klart å se selv) men en gaukesyre. Jeg er litt usikker på det også jeg, siden jeg plukker gaukesyre hver sommer. Nå er jeg ingen botaniker, og vil heller ikke undergrave en ekspert, (for han har sikkert rett, men da er det et elendig bilde de har brukt) men jeg kjenner jo godt til gaukesyre. De er nemlig veldig gode. :) De jeg plukker ser i allefall slik ut:


Jeg følger denne historien videre, i spenning. Ja, jeg regner jo sterkt med at dette ikke er det siste vi hører om saken. For nå må vel logoen endres igjen? Kanskje får vi også vite hvem den ansvarlige er, og hva lønna kom på. Og hva vil det koste å utvikle en ny logo denne gangen? Kanskje har de allerede brukt opp budsjettet på å få utviklet den første? ;)




OPPDATERING:

DB melder at den nye logoen er "designet" av SPs egen produksjonsleder, Ragne Borge Lysaker. Hun er utdannet grafisk designer, noe som jo forklarer hvorfor hun har blitt valgt til denne viktige jobben. Ved å lese hennes Twitter oppdatering fra 02.november, mener jeg helt klart det må ha vært dagen hun googlet seg frem til den nye logoen. Da twittrer hun nemlig: Ragne is pretending to be creative. 24.november har hun twittret om at hun har deadline & coffe. Brukte noen dagers arbeid på denne logoen da?!

Kilde til Ragnes twittring: http://www.google.com/profiles/ragnebl1

Får vi se henne uttale seg om saken snart, kanskje? Det hadde vært veldig interessant om hun kunne begrunne valget sitt, og da også om hun fremdeles er fornøyd med det. SP nekter i alle fall å innrømme feil, i følge VG. De mener det er likt nok, og godt nok selv om det nå er avslørt at det ikke er en firkløver. Jeg reagerer i tillegg på at planten på bildet heller ikke ser spesielt frisk og ren ut, men faktisk har litt skitt på bladene.

Oppdatering 2:

Kanskje likte ikke SP helt alle kommentarene om at det var skitt på gaukesyra. Og at mangel på stilk symboliserer at partiet ikke er så jordnært som det liker å antyde. At Gauk(gjøk) og syre kanskje var sammenligninger som passet partiet fint. At gaukesyre jo blir giftig i for store mengder akkurat som SPs politikk... osv...osv.... VG melder i allefall at de nå skal lete seg frem til en annen logo. Som visstnok denne gangen skal være en firkløver som virkelig er en firkløver og ikke bare noe lignende. Godt vurdert, SP!

Mitt inntrykk av Wikileaks-Assange/Sverige-saken, basert på nyhetspublikasjoner fra fjern og nær

Det finnes flere versjoner der ute, men jeg har lest minst et tyvetalls utenlandske nyhetsartikler om dette for å forsøke å gjøre meg opp en mening basert på mer enn det man får lese i VG og TV2. Og en mening har jeg. Den klarer jeg ikke holde kjeft om heller. Gidder du å lese? Kanskje legger du igjen din mening i kommentarfeltet også? Du kan godt være anonym. :)

Hvis jeg har forstått det riktig, har altså Julian Assange først og fremst hatt frivillig sex med en kvinne, for å muuuligens visst om at kondomen de brukte sprakk, og så ikke si noe til henne. Dette regnes da som voldtekt i Sverige. Ja, dersom Assange visste kondomen sprakk, og visste at kvinnen ikke ville samtykket til sex uten kondom. Noe man jo tydeligvis må anta at han visste, siden han jo er en "terrorist" og en skurk.

Kvinnen har i ettertid betalt billetter for han, kjøpt frokost og lunch, spist middag med han og et annet par, twittret om at han er verdens cooleste mann, arrangert en fest til ære for han, og gitt han en pc kabel. Å ja... også ligget med han igjen, for ikke å glemme det. Vitner har uttalt seg om at hun virket veldig flørtende og begeistret over han. Hun skal også tidlig i prosessen ha uttalt seg om at de hadde ledd av hendelsen med kondomen, mens de spiste frokost dagen etter, og at de spøkte med at hun kanskje kunne være gravid.

Så har han visstnok hatt sex med en annen kvinne under samme 4dagers opphold i sverige. Denne gang ubeskyttet fra starten av, selv om kvinnen hadde sakt hun helst ville han skulle bruke kondom. Hun har ikke sakt nei eller kjempet i mot da han ikke hadde kondom tilgjengelig og valgte å fortsette, men lot det bare skje selv om hun egentlig hadde ønsket beskyttet sex. Er dette voldtekt? Og er i såfall denne anklagen mer troverdig enn den andre?

Disse kvinnene har altså møttes tilfeldig, uten å kjenne hverandre fra før, utvekslet historier om deres seksuelle eskapader, for så å sammen gå til politiet for å finne ut om Assange kan tvinges til å testes for kjønnssykdommer. Politiet hadde så, i første omgang, bestemt at minst den ene hendelsen kvalifiserer til en anmeldelse for voldtekt, etter svensk lov.

Kvinnene går med på å anmelde, men trekker så anklagene igjen senere. Eller legger en demper på dem, i det minste. (Kanskje fordi det kommer ut at den ene kvinnen en gang i tiden har publisert en fortelling om hvordan man kan utnytte rettssystemet for å få hevn på en ekskjæreste? Den ene (samme?) av dem skal visstnok ha anmeldt og trukket en voldtektsanklage før i tiden også. Dette er dog litt difust, og noe jeg kun har lest fra en noe usikker kilde, så akkurat den tar vi med en klype salt.)

Assange blir altså nå mistenkt for trakasering i stedet. Saken blir henlagt, og Assange forlater Sverige på lovlig vis og drar til England. Men så bestemmer svensk politi seg nok en gang for å omgjøre det til voldtekt igjen. Uvisst hvorfor. Kvinnene er nå tilbake på banen, fast bestemt på å vitne mot Assange, som de jo nok en gang mener har voldtatt dem. At saken var henlagt er nå blitt til "noe man ikke nevner". Tiltalen er nå større enn før, og heter nå så mye som voldtekt, seksuell trakasering og bruk av tvang.

Siden saken opprinnelig ble henlagt, og anklagene trukket, rømte jo ikke Assange som mange i ettertid skal ha det til. Han dro til England etter hele 40 dager, og med rettens tillatelse. En lang stund var han ikke siktet for noe, men det het seg at politiet ville han skulle komme inn for at de ville "snakke med han" om voldtektssaken. Dette hendte kort tid etter den store Wikileaks lekasjen som USA er så forbanna på han for. Da saken plutselig gjenoppsto for fullt, valgte han å fortsatt bli i England, men har i følge sin advokat, hele tiden holdt kontakten med politiet, og han står fast på at han er uskyldig. Han har vært villig til å la seg intervjue, og da han ble etterlyst via Interpol, har han i følge advokaten vært villig til å melde seg. Han har visst nok ikke fått noen beskjed via avokaten om at det var noen arrestordre på han, og ventet derfor til i dag med å melde seg for politiet.

Sverige har ikke klart å få riktige og fullstendige papirer på banen enda de har hatt rikelig med tid på seg. Det er usikkert om og i såfall når Assange blir utlevert til Sverige. Dette er forventet at kan ta flere uker.

I mellomtiden forventes det at USA vil gripe inn og hente Assange til seg, for å ha publisert lekket informasjon som er hemmeligstemplet. I USA brukes ordet terrorist jevnlig om Assange, og det blir spennede å se hva siktelsen fra den kanten vil inneholde.

Så hva skal man velge å tro på? Er Assange en voldtektsmann? Har Sverige noe som helst hold i beskyldningene sine, eller har de vært en brikke i et spill for å hanke inn Julian Assange på vegne av USA? Kan vi forvente at han blir utlevert til USA, og ikke Sverige, og at voldtektssaken nok en gang blir henlagt? Er Assange en terrorist? Hva vil skje med han om han blir utlevert til USA? Vil dette ramme Wikileaks? Jeg tror ikke det.

Jeg håper vi en dag får vite sannheten bak dette. Forhåpentligvis ved at noen i systemet lekker dokumenter til nettopp Wikileaks. Jeg tror nemlig ikke de klarer knekke Wikileaks på dette, uansett hvor mye de måtte velge å terrortiltale Assange. Jeg tror publikasjonene vil fortsette, og jeg tror Assange har noen som akkurat nå sitter klar til å publisere noe VIRKELIG saftig, dersom USA kommer og henter han for "terorisme". Jeg tror han har noen meget gode "get out of jail free- cards" (monopol) som han vil hente frem om det blir nødvendig. Jeg tror nemlig ikke det vi har sett lekket så langt er noe i nærheten av hva man kunne fått se. Det er nettopp derfor USA vil stoppe han. Ikke for det han har publisert, men det de vet han sitter med og har muligheten til å publisere. Men jeg tror det er nettopp dette som kan redde han også.

Hva tror du?

Til minne, og til ettertanke... Havørna, fredet, vakker, vild og et potensielt farlig rovdyr.

I dag forteller VG oss at ørnejenta Svanhild har gått bort. Mange kjenner til denne historien, noen som fakta, noen som fiksjon. Jeg tror fullt og helt på at det er fakta. Det var faktisk andre gang på relativt kort tid noe slikt skjedde, men det har vel såvidt jeg vet ikke skjedd i ettertid. Det har dog vært tatt lam i senere (og nyere) tid, så det er faktisk noe å ta i betraktning. Man skal ikke være hysterisk, men det er faktisk mulig at ørna går etter både småbarn og husdyr om nøden er stor. Den er et ganske så altetende rovfugl, og vil i mangel på andre matkilder kunne velge å gå etter nye alternativer, om det så er en liten hund, eller et lite barn den ser tilgjengelig og ubevoktet.

Gangen før det med Svanhild var i 1906, og da var det et barn på 18 mndr som ble tatt. Den gangen var det mora som selv klatret opp i fjellet for å redde barnet. Det beskrives forøvrig i en wikisource artikkel.  I den tid var det et allmen kjent faktum at ørna kunne gå etter småbarn, selv om det i dag skal hete seg at ørna neppe kan løfte så veldig mye. Tør vi tro blindt på fugleelskere som er redd for at ørna ikke skal få fortsette å være fredet om den blir mistenkt for å kunne se på småbarn som en potensiell næringskilde?

Jeg har et trykk av kunstneren Frank Feller, som beskriver den nevnte hendelse fra 1906. Bildet heter: I sidste øieblik. Det viser en desperat mor som, med redningsmannskap i hølene, klatrer opp på en fjelltopp for å redde sitt barn. Jeg ønsker ikke publisere trykket mitt, men setter inn et bilde av en havørn i stedet. Den har fått smaken på rådyr... bildet kommer herfra. Det viser at ørna ikke er så kresen i matveien at den kun går etter mus og fisk. Den er heller ikke spesielt opptatt av størrelsen på byttet sitt.


Men tilbake til Frank Feller trykket, basert på hendelsen fra 1906...
Det står skrevet et lite dikt under:

Hvor er Bjerget der bærer saa mægtig en Top,
At en Moder ei vilde sig vove derop.
Hvilken Afgrund saa dyb, hvilket Næb på en Ørn,
Vil hindre en Mor i at naa sine Børn.
Hun vil springe som Gemsen og flyve som Fugl,
Hendes Øine vil finde det mørkeste Skjul.
Thi ei Himmel og Jord vil forhindre en Mor,
At søge sitt Barn selv hvor Rædselen bor.

Dette sier alt om hvor sterk en mors kjærlighet og morsinstinkt er, og det er noe av det vakreste jeg kan lese. Jeg har trykket og diktet på stueveggen min, og ser på det daglig. Det har hengt her en stund, og jeg har alltid vært glad i det, fordi det er så gripende vakkert. Nå ser jeg på det med et nytt blikk og en ny følelse, siden jeg selv snart skal bli mor. Det har derfor fått sterkere betydning for meg.

Jeg velger å dele diktet med alle som vil lese det i dag, for å minnes Svanhild Hartvigsen som nå har gått bort, nesten 80 år etter at hun opplevde å bli tatt av ørna. Fred over hennes minne.

Fjortiser, festkultur, feilvurderinger og følger. Litt mimring, synsing, og litt om å velge å ikke dra på DEN festen.

I dag står det en sak i VG om en jente som har blitt voldtatt på fest. Denne gangen var hun fjorten. Jeg håper de tar den skyldige, men slike ting blir jo ofte henlagt. Det er ikke første gang, og det blir neppe siste gang man hører om lignende tilfeller. Denne gangen var det i Kongsberg det skjedde. Nå kjenner jeg ikke til flere detaljer enn andre gjør, men jeg regner sterkt med ungdomsfestene i Kongsberg er akkurat som ungdomsfester ellers i landet er. Uorganiserte, fult av alkohol og mindreårige, ingen voksne som passer på, og utrolig morsomme- helt til noe går galt, som det jo ofte gjør. Noen tenker kanskje at jenter på 14 ikke har noe på fest og gjøre, men det er nok vanligere enn man tror.

Kortspill og flasketuten? Ikke akkurat...
Kanskje tror foreldrene det, men....nei.

Da jeg var 14, og noen fra klassen hadde fødselsdag, ville jeg jo så klart delta i bursdagsfeiringene. Festene skulle selvfølgelig være stille og rolige, foreldre skulle befinne seg i nærheten, og det skulle ikke være alkohol. Men slik ble det jo ikke. Det var alltid alkohol, det var alltid uten foreldre, eldre ungdommer fra området dukket opp med mer alkohol, og det var så uorganisert som en fest kan få blitt. Noen kastet opp i en krok, noen låste seg inne i et skap eller på toalettet for å "snakke", noen ravet rundt fulle utendørs, og en og annen gang måtte man ut for å se om noen hadde lagt seg ned i sneen. Slik var det bare. Såvidt jeg vet var det ingen som ble voldtatt på noen av de festene jeg var på, men det kunne like så godt vært det. Jeg vet andre jevngamle som i senere tid har fortalt om voldtekter på andre fester. Men jeg har fått vite at det var inneforstått at man holdt kjeft, enten man var offer eller vitne. Det ville nemlig bare bli verre for offeret om det kom ut. Slik var det på bygda der jeg bodde i den tiden i alle fall. Det er kanskje slik andre steder også?!

Jeg ble mobbeoffer da vi flyttet til den bygda, byjente som jeg var. Så i slike sammenhenger var jeg en anelse utrygg og småredd, og jeg visste godt at jeg egentlig var på fest med bekjente. Ikke venner. Jeg kunne ikke stole på andre enn meg selv når det kom til stykket. Derfor handlet det for meg om å ikke drikke meg full, være på vakt, ikke gå alene i frykt for å få juling, ta med glass på toalettet i tilfele noen ville være "morsomme" å putte noe i det, og å alltid ha avtalt henting av foreldre, enda så flaut det var siden ingen andre ble hentet tidlig og de fleste hadde ordnet seg med overnatting. Men jeg er ikke som folk flest og det har jeg aldri vært, og ansvarlige og snille foreldre hadde jeg også. Derfor ble det henting, selv om det var å gå mot strømmen. Jeg har alltid tenkt selvstendig jeg, også i den tiden da det betydde mobbing og juling å være annerledes. I dag er jeg veldig glad for at jeg var den jeg var og ikke lot meg forandre.

Allerede da jeg var 15 hadde festingen og drikkingen eskalert kraftig i bygda. Mange hadde jo drukket hver helg siden de var 13 og så på det som en selvfølge at det skulle være fest hver helg. Det føltes ikke lenger riktig for meg å være til stede. Jeg valgte derfor å slutte å gå i fødselsdagene, til mine foreldres fortvilelse. Ja for de fikk jo ikke vite hvordan jeg resonerte, eller hva som egentlig foregikk på festene. Jeg var kanskje fornuftig, men jeg var fremdeles tenåring, og man sier da ikke alt til sine foreldre, det er noe alle vet! Så de lurte veldig på hvorfor jeg sluttet å dra i fødselsdager og hvorfor jeg ikke ville snakke om det. Spesielt da "alle" snakket om århundres fest, som skulle holdes av prestedattera. Hva høres vel tryggere ut for foreldre enn en fest hos presten? Jeg nektet. Dit skulle jeg hvertfall ikke! Jeg ville være hjemme på rommet og høre på musikk, sa jeg, og slik ble det. De undret seg veldig over hvorfor, men undringen gikk over til stolthet da de et par dager etter fikk se forsidene på Dagbladet og VG. For det hadde nådd frem til storavisene.

Prestefest ute av kontroll. Masse detaljer i avisene. Foreldrene var bortreist, datter hadde informert bygd og by om "åpent hus", det var russetid og busslaster med "festglade ungdommer", bygdeungdom og ufattelige mengder med hjemmebrygget sprit ble følgene. Huset var rasert, vinduer og dører knust, tagging her og der, det meste som kunne stjeles var stjålet, politiet var sjokkert over ting de fikk se da de kom, blandt annet var et badekar halvfullt av hjemmebrendt, og den ansvarlige prestedatter lå midt i stua og sov fylla av seg. Da politiet kom hadde visstnok store mengder ungdommer rømt til skogs i panikk. Jeg hadde forutsett det hele, og satt hjemme på rommet mitt og hørte på musikk. Langt vekk fra dramatiken. Det har jeg aldri angret på. :)

Dette er bare et ekstremtilfelle, og det er en del år siden nå, men jeg er ganske sikker på at tenåringene fester akkurat like mye i dag, og at det er like vanlig at fjortiser drikker. Selvfølgelig varierer det i hvilken grad det drikkes, og lite kan vel sammenlignes med den famøse prestefesten. Alikevel tror jeg at vi i fremtiden vil høre mer om voldtekter og fester som har gått over styr. Jeg håper bare fjortisjentene tar til seg det de hører om, og er forsiktige. Det er aldri ens egen skyld om man blir voldtatt, men det er faktisk mye man kan gjøre for å ikke havne i situasjoner hvor voldtekt kan bli et mulig utfall. Man kan holde seg sammen med flere andre jenter, velge å ikke bli (for) beruset, og, selv om mange sikkert synes det er kjedelig og utenkelig så kan man også velge å holde seg vekk når magefølelsen sier at man er på vei inn i en risikosone. Rett og slett velge å ikke dra på akkurat DEN festen, den der man vet man ikke vil bli passet på av venner, eller at andre ting tilsier at det fort kan gå over styr.

I mit tilfelle fikk jeg mye igjen for å ha valgt å ikke dra. Foreldrene mine ble imponert over mitt voksne og ansvarlige valg, og jeg kunne være litt stolt av meg selv også. For ikke å snakke om at jeg slapp unna politiavhør, straff og kjeft, og alt det andre som flere fra klassen min måtte gå gjennom. Jeg har også en god historie å fortelle nå, mange år senere, der de andre kanskje holder kjeft og skjemmes over at de i det hele tatt var der. :)

Båndtvang? Det er jo bare et ord. Ikke noe man behøver følge.

Som så mange andre har jeg reagert på at politiet ofte ikke gjør noe med hundeklager. De tar det aldeles ikke alvorlig. Som i denne artikkelen i VG. Jeg føler med paret som ble innesperret av en sint hund, og forstår godt at de valgte å ringe politiet for hjelp. Hva ellers kan man gjøre? I følge norsk lov skal jo politiet ta seg av slike saker. At de ikke klarte det, og at de heller ikke fikk en kennel til å gjøre det, er meget kritikkverdig. Spesielt siden det satt en gravid kvinne i huset. Hva skulle skjedd om fødselen startet der og da? De sier til VG at da skulle de funnet andre løsninger, og at det skulle de tatt stilling til der og da. Det synes jeg er et alt for difust svar. De klarte det ikke, men de tror de sikker kunne klart det bare det var kritisk nok? Det er for dårlig! 

Jeg er selv gravid nå. Vi har to naboer som har hunder. En på ene siden av oss, og to på den andre. De to har riktig nok et gjerde som skiller så de ikke kommer hit, men de løper til stadighet fritt. Jeg er ikke trygg på dem, og ville vært redd om en av dem plutselig satt på trappa vår og knurret. Den som bor like ved oss står ofte og tisser på trappa eller bilen vår. Den har aldri vært i bånd, og eierene sier de ikke kan binde den fordi den da vil bjeffe. Det er ikke noe å gjøre med det. Politiet tar seg ikke av slike saker uansett. Båndtvang er bare et ord. Ikke noe man behøver bry seg om. Hunden er snill, men ekstremt uoppdragen og kan fort skade med uhell fordi den hopper opp på folk (og forøvrig også biler). Vi har klaget mye til naboen på den, spesielt siden den blir sluppet ut hele natta og står og syter og bjeffer for å bli sluppet inn igjen. Flere ganger har vi måttet stå opp for å gå og ringe på så de kunne åpne. De ignorerer den, fordi de ikke hører lydene like godt fra sitt soverom som vi gjør fra vårt. Jeg kjenner til andre tilfeller i området der hunder har oppført seg truende, uten at noe har blitt gjort. I et tilfelle ble en gammel mann bitt i handa. Hunden løp fremdeles fritt etter det. 

Men tilbake til saken i VG....

Hva om vannet hadde gått? Hva om mannen hadde følt seg presset, og at det nå handlet om kvinnen og barnets helse? Hva ville politiet sakt om han hadde gått på hunden for å forsøke å binde den, (den hadde jo halsband på seg) selv om han kunne bli alvorlig skadd? Hva om han slo ihjel hunden i forsøket, eller selv ble alvorlig skadd? Hvem ville da bli straffet, mannen eller hundeeieren? Og ville politiet da fått refs for å ikke ha grepet inn før? Jeg vet i alle fall at min kjære aldri hadde tillatt at vi satt innesperret på den måten, om det handlet om meg og barnets helse, og ting tilsa at det hastet med å komme seg til sykehuset. Men skal det måtte komme til det? Skal man ikke forvente at politiet kan loven, følger loven. At de holder oss trygge? Er ikke det jobben deres? Eller forventer vi for mye av dem? Har vi en falsk trygghetsfølelse av at de skal dukke opp om vi en dag virkelig er i fare, være seg farlig hund eller innbruddstyv? 

Jeg skjemmes litt over landet mitt jeg. Hvordan kan vi akseptere et transportnett som er så elendig?

Verdens rikeste land forfaller, og det betraktelig mye mer enn de fleste gjeldstyngede land i europa. Når skal det egentlig bli tatt tak i? Vi har hatt uakseptabelt mange togavsporinger i det siste. Dødsfall. Skadde. Vi venner oss til å høre ordene, og mange blåser det bort med en kjapp "åh nå igjen," før de hopper videre til neste kanal, eller blar om i avisen.

Nå senest i dag sporet et tog av i Hedmark, som alle ganger tidligere er det en sak i nyhetene. Kanskje i en dag. Kanskje i to, eller til og med tre, men så glemmes det igjen. Vi går over til neste sak, være seg katastrofe, kuriositet, eller en eller annen luguber halvkjendis som har sakt eller gjort noe man kan fokusere på en stund. Vel... de fleste av oss i alle fall. Og det er det politikerene satser på. At det skal blåse over, så de ikke behøver ta tak i problemet.

Hvor mange skal bli skadd eller kanskje til og med dø før at tognettet blir fikset opp? Hvorfor bryr ikke regjeringen vår seg om dette i det hele tatt? Og hvorfor i alle dager vil de bygge ny lyntogbane i sør, når det eksisterende er i så elendig forfatning som det er? For meg virker det ulogisk å ikke ønske å fokusere på å fikse opp det som allerede er her.

Ja ikke Her... men Der... der nede... sørpå. Jeg bor i nord jeg. Vi har jo faktisk ikke engang tog vi. Vi har bare tungt traffikerte fylkesveier, som ser ut som Cuba på sitt dårligste. Det kan vi klage over, og det gjør vi, men vi klager til døve ører. Heller ikke det blir det gjort noe med. Regjeringen ser ikke viktigheten i det heller.

Jeg blir litt oppgitt jeg... vil det noen gang endre seg? Vil politikerene noen gang ta tak i de problemene vi, folket, må leve med hver dag? De tingene som opptar OSS? Selv om det ikke nødvendigvis ligger så mye prestisje i det. Delv om de ikke nødvendigvis vil få så mye skryt eller fremtidige toppjobber i utlandet i fremtiden på grunn av det? Selv om de må ta litt av oljefondet for å få bukt med problemet, eller kanskje gi en anelse mindre til koranskoler og annen unødvendig uhjelp? (Neida ikke all uhjelp er unødvendig.)

Vil vi noen gang få se hele vegnettet, og hele jernbanenettet i en slik stand at vi kan føle oss trygge når vi benytter oss av det? Jeg tviler. Ikke med den regjeringen vi har nå. Kanskje ikke med neste regjering heller. Kanskje aldri. Men det er lov å håpe på at noen en gang vil ta tak i det.

Alt for mange ganger har man hørt politisk pjatt om at man må spare på kronene. Kutte i budsjettene. Tenke på at oljefondet er til fremtiden. Til barna og barnebarna våre. Vi kan ikke ta av oljefondet. Og de pengene vi har kan ikke gå til veier, tog, barn eller eldreomsorg for den saks skyld. Kutte, kutte, spare, spare!

Samtidig gambles det og tapes hele tiden. Oljefondet krymper, og ikke en krone har kommet oss til gode, eller vil komme barna og barnebarna våre til gode. De pengene er borte. Det nevnes det ikke om, fra pjatterene. Neida, de sitter fast i samme regla. Hakk i plata. Spare, spare, spare. Fremtiden! Barna og barnebarna!

Jeg tenker på en litt annen måte. Jeg tenke: Herregud for et problem barna og barnebarna våre skal få arve. For en arv det er med et vegnett og et jernbanenett som knappest har blitt lappet på i lange tider. Som vil være i så dårlig forfatning når de overtar det, at de rett og slett må slå ihjel hele sparegrisen for å fikse det. Tømme hele oljefondet for å få den standard man kan finne hos våre naboland, og langt dårligere stillte land rundt omkring i verden.


Jeg lurer på hvor mange togavsporinger vi skal få høre om før politikerene begynner å tenke på at de faktisk har makt og mulighet til å gjøre noe med dette. Hvor mange ulykkesstatistikker man skal se, hvor man fortviler over veistandard på ulykkesstedene, før man innser at det kunne vært ungått?

Jeg lurer på hva disse barna og barnebarna våre, som politikerene snakker om, vil mene om dette i fremtiden.
Men det tenker nok ikke politikerene på. Da er jo de forlengst pensjonert og ute av politikken. Da er det ikke deres ansvar å stå til rette for noe som helst.


Oppdatering: Årsaken er sansynligvis funnet. Et tretthetsbrudd på et hjul. Havarikommisjonen har dog ikke helt friskmeldt skinnegangene, selv om det kan tyde på at det sansynligvis er hos toget feilen ligger. Tiden vil vise hva som egentlig skjedde. Jeg påpeker alikevel at jeg har skrevet om det norske transportnettet fremdeles er like aktuelt, og den stand det er i er uholdbar. Dette bør settes mer fokus på. Det var forøvrig godt å våkne til nyheten om at ingen har gått bort, og at det nå meldes om at ingen lenger er regnet som alvorlig skadet. :)

NAV: Ren fortvilelse. Hverken mer eller mindre. Litt om min opplevelse av systemet:

Jeg har mange ganger tenkt på å blogge om NAV og min situasjon. Jeg har så langt ikke maktet. Det er en lang prosess å skulle skrive om noe som er så alvorlig, og det er litt av en fysisk bragd for meg å få til lange blogginnlegg. Det tar flere vonde timer, med lange pauser. Nå i dag har jeg alikevel bestemt meg for å la det stå til.

Jeg ble altså ufør i en alder av 19 år. Inntil jeg var 18 var jeg forsikret gjennom mine foreldre. Jeg hadde ikke tenkt på å skaffe meg en uføreforsikring, for å bli ufør var jo ikke noe jeg trodde var mulig at kunne skje med meg. Men så skjedde det alikevel. Nå kan jeg angre på at jeg ikke tenkte tanken på forsikringer før ulykken var ute.

Jeg kunne skrevet så fryktelig mye om mine 8 tunge år som "tidsbegrenset uføretrygdet" i det tungrodde NAV-systemet, men det skal jeg ikke gjøre akkurat nå. Det makter jeg ikke gå inn på, for det blir for mye for meg, og det blir en for lang tekst av det også. Jeg skal derfor denne gangen nevne kun det som er nødvendig for å at folk kan forstå sammenhengen. Jeg skal kun nevne det som er fra 2010. Langt nok blir det faktisk uansett. Bær over med meg, er du snill, jeg kommer til poenget, men noe må sies og jeg mener det er viktig å beskrive det hele korrekt. :)

Jeg er altså 100% ufør, og har ingen restarbeidsevne. Dette er utprøvd og bekreftet av leger, spesialist, og ARK. Derfor, da tidsbegrenset uføretrygd ble ertstattet med den nye ordningen som heter Arbeidsavklaringspenger (AAP), ble det sakt at det riktige for meg var å søke uføretrygd. Dette fordi jeg jo ikke kan arbeidsavklares, og kommer til å være 100% ufør resten av livet. Jeg får jo tross alt hjelpestønad, så jeg kan betale for å få hjelp til hverdagslige ting som andre tar for gitt. Listen på alt jeg ikke kan er bort i mot uendelig.

Jeg fikk, utrolig nok, avslag på søknaden om uføretrygd. Da hadde jeg ventet i månedsvis, og fått vite av tre forskjellige saksbehandlere at dette ikke var noe jeg skulle tenke på. Det var ren plankekjøring. Jeg hadde jo helt tydelig rett på uføretrygd, i følge dem. Det var det jo ingen tvil om. Jeg skulle bare slappe av, nå skulle det løse seg!

Mot slutten av søknadsperioden fikk jeg brev om at min sak ville være behandlet innen 01.08.10, og de derfor forkortet mitt AAP vedtak til denne dato. Dette bekymret meg, men NAV beroliget meg med at dette var vanlig prosedyre når noen skulle over på uføretrygd. Fint nok. Så fikk jeg stole på det da, selv om magefølelsen min sa at å stole på NAV ikke har hjulpet meg tidligere. Jeg er alikevel stor fan av å gi nye sjangser, og forsøker alltid å stole på alle saksbehandlere NAV gir meg, på tross av tidligere feilbehandling. De fleste man får utdelt ser man en gang og aldri mer, men denne siste her ser ut til å vare lengre. Vi krysser fingrene for at dette skal gjøre det enklere for dem å behandle min sak, samt lettere for oss å kommunisere med etaten.

Jeg har blitt gravid. Vi skal beholde barnet, som nok kommer til å bli vårt eneste barn. Noe annet er ikke aktuelt for oss. Vi forsøker å glede oss over det som skal skje, selv om det jo er skummelt og min helse tilsier at dette kommer til å bli utrolig tungt. Utsiktene fra lege er at jeg kan bli sengeliggende i siste fase. Rullestol nevnes. Keisersnitt kan bli helt nødvendig, selv om jeg skulle ønske jeg kunne få forsøke vanlig fødsel. Det er bare å innse at dette blir en stor utfordring, men vi er fast bestemt på å klare det. I det minste ser økonomien ut til å være stabil, med samboer i fast jobb, og meg på aap/trygd. Ikke ideelt, men vi skal klare det. Det vil jo aldri bli fysisk enklere, så det må bare stå til. Nå er det bare å vente på svar på søknaden.

01.08.10 nærmer seg, og nøyaktig fem dager før får jeg avslaget i posten. Jeg får ikke uføretrygd, fortelles det i et kort standardbrev. Det skrives at jeg kan ta kontakt med NAV for å "få hjelp til å finne høvelig arbeid." Her har noen tydeligvis glatt oversett samtlige papirer i min sak. De har funnet et gammelt skriv der min (den gang helt nye) fastlege mener jeg kanskje kunne forsøkt morfinbehandling for å muligens få det noe lettere i egen hverdag.

NAV tolker dette til at videre behandling er mulig, selv om samme fastlege og andre leger, spesialister og ARK, etter den tid har sakt det motsatte.

Jeg anket øyeblikkelig, med samme papirer og et nytt skriv fra min fastlege vedlagt, hvor han spesifiserer at han den gang ikke hadde ment at denne behandlingen skulle kunne hjelpe meg i arbeid, men hjelpe meg med å få til personlig stell og lignende på bedre vis, med mindre hjelp. Han sier igjen at han ikke mener jeg vil få noen restarvbeidsevne av den grunn. Dette er jo nå også komplett umulig siden jeg er gravid. Hvem vil vel morfinbehandle en gravid kvinne? Eller en ammende mor, for den saks skyld?


Anken sendes inn. Nå er det bare å krysse fingrene for at saken blir sett på og ikke bare stemplet uten å engang åpnes. Så må jeg også inn til NAV igjen for å få hjelp til å forlenge mitt vedtak på AAP. Det vedtaket de forkortet siden jeg jo skulle over på uføretrygd. Det skulle jo opprinnelig vart mange måneder til før det trengte fornying, så det skulle vel gå glatt. Det burde i alle fall det.

Så kommer sjokket! Min saksbehandler på NAV forteller meg at jeg ikke kan få AAP i ankeperioden. Behandlingen av ankesaken vil ta minst 6 måneder, og den er da, i følge min saksbehandler, allerede stemplet som hastesak. Dette er visstnok vanlig prosedyre, og slik deres regler er. Det er ingenting å gjøre med det, sier hun, med mindre jeg er villig til å trekke min anke og å komme i atføring/morfinbehandling/arbeid. (Noe jeg jo har masse dokumentasjon på at jeg ikke kan.) Da skal jeg jo selvfølgelig få AAP igjen. Da jeg før hadde AAP var det jo fordi det var en videreføring av tidsbegrenset uføretrygd. Nå vil det jo være på annet grunnlag, siden mitt vedtak var gått ut og jeg måtte søke helt på nytt. Dermed ville det gjelde nye regler. Ellers var vi hjertelig velkommen til å søke sosialstønad, sa hun, noe vi neppe vil få siden vi har bil. Samboer er avhengig av denne grunnet sin jobb. Slik er loven for alle, sier hun og slik er loven for meg også. Hun anbefaler igjen at jeg trekker min anke og lar meg morfinbehandle. En slik overkjøring er jeg selvfølgelig ikke villig til å akseptere, (tenk at de i det hele tatt foreslår det) og jeg og min samboer må legge en slagplan for å få ned våre utgifter, og leve slik at han kan forsørge oss helt og totalt.

Vi mailer frem og tilbake i noen uker, og jeg fastholder gang på gang at jeg ikke vil la meg presse til å droppe anken og at jeg har rett til å få behandlet den på lik linje med alle andre. Hun fastholder sitt syn. Jeg gjentar at jeg er nødt til å fokusere på min helse, og derfor ikke kan gå mot legene, spesialist og ARK, for å gjøre som hun vil. Det er rett og slett ikke fysisk mulig. Hun beklager at jeg ikke vil samarbeide.

Min samboer skriver til stortinget, og får beskjed om at saken blir sett på, at de mener jeg har rett og NAV tar feil, og at saken min vil bli overlevert rette vedkommende som skal sette seg nærmere inn i den.
Vi hører ingenting fra stortinget etter dette. Vi skriver til flere journalister. Intet svar. Vi snakker med jushjelpen, som ikke har kapasitet til å sette seg inn i saken, da den er for omfattende og stor. Vi leter etter trygderettsadvokat, men finner at det ikke er noen i min by, eller i flere timers omkrets.

Jeg mailer saksbehandleren min hos NAV, med kopi til avdelingssjefen der, og informerer om det jeg har fått beskjed om fra stortinget. Heller ikke dette fører til noe, og jeg får beskjed om at også hennes sjef har sett på saken, og tolker loven dithen at jeg ikke skal ha noen penger i ankeperioden.

Så kommer en mail noen uker etter. Saksbehandler har snakket med NAV forvaltning, rådgivende lege, advokat og sin sjef. De har nå endret sin tolkning av loven. Jeg hadde rett. Jeg behøver ikke trekke min anke. MEN- det er da kun om jeg lar meg behandle i ankeperioden. (dvs. i svangerskapet.) Så da er vi egentlig like langt.

Vi gir opp. Vi blir enig om å fokusere på graviditeten, fordi mer stress nå er mer enn vi kan klare. Jeg trenger ro og hvile. Jeg trenger å slippe bekymringer. Jeg har mareritt om NAV om natten.

Vi har funnet ut at jeg har mistet retten til svangerskapspenger fordi NAV forkortet vedtaket mitt. Jeg var en mnd fra grensen. Derfor må jeg ta til takke med engangsstønad. Det føles urettferdig, siden det jo har skjedd på grunn av NAVs rot og feiltolkning av egne lover. På tidsbegrenset uførestønad fikk man trygden sin i tillegg til engangsstønad. Men det ble skiftet ut med AAP. Jeg skulle jo hatt aap fremdeles, og da får man svangerskapspenger i stedet for AAP. Det skjer ikke nå fordi jeg har fallt ut av systemet, på tross av mange forsøk på å få dem til å forstå at jeg hadde rett. Det er uansett ingenting å gjøre med det nå. Igjen føler jeg meg maktesløs og motløs.

Samboer får pappapermisjon opptjent på eget grunnlag, såfremst vi har et skriv fra legen om at jeg vil være avhengig av samboers hjelp for å stelle barnet, sier nav.no. Det er nye regler fra første juli i år. Det må spesifiseres at samboer grunnet mors tilstand MÅ være hjemme på permisjon for å ta seg av barnet. Dette skrivet får vi så klart, da fastlegen veldig godt vet at det er høyst nødvendig. I skrivende stund venter jeg på å motta brevet i posten. I følge NAV på telefon vil det hele være enkelt og greit. Samboer får permisjon og pengene han skal ha. Jeg får engangsstønad. Jeg er alikevel aldri sikker på hva man kan forvente fra NAV. Hvordan vil de som skal behandle saken tolke dette? Selv det mest konkrete og tydelige har de gang på gang vist at de kan vri til egen fordel og pengebesparelse.

Jeg lever rett og slett i usikkerhet, atter en gang, og tør ikke stole på noe. Tre måneders saksbehandlingstid blir det denne gangen. Svaret kommer ca rundt fødsel, skulle det da tilsi. Jeg forsøker å ikke stresse så mye over det, men det er ikke lett. Hvordan i alle dager skal vi klare oss om jeg og babyen ikke får hjelpen vi behøver? Om samboer ikke får permisjonen alikevel? Uff nei, det er en tanke jeg ikke vil ha i hodet.

En måneds tid etter fødsel vil jeg få svar på uføreanken min. Jeg er ikke så spent der. Saksbehandleren min sa nemlig en uke etter den ble levert inn "Jeg ser allerede at det står her at den skal behandles som at den skal avvises." Hvordan hun kunne se det, og hvordan det kunne være lov å forhandsdømme på den måten, men alikevel fastholde seks måneders behandlingstid, det kunne hun ikke si meg. "Det er bare reglene det. Det gjelder for alle, og det må også jeg forholde meg til."

Lengre enn dette klarer jeg ikke tenke akkurat nå. Jeg må fokusere på den lille gutten jeg har i magen min. Fokusere på egen helse, og på den store bragden resten av svangerskapet vil være for meg. For ikke å snakke om fødselen og den fysisk tunge tiden som kommer etterpå, når vi skal hjem fra sykehuset og forsøke å få til en tilnærmet normal hverdag for familien vår. At vi skal klare det er jeg ikke i tvil om. Økonomisk er det et kunststykke å få til, men det klarer vi. Vi har hverandre, nemlig, og vi har familie som vil stille opp så mye som de bare klarer. NAV har kanskje tatt fra meg "alt", men jeg sitter igjen med det aller viktigste et menneske kan ha- en fantastisk familie, og ubetinget kjærlighet i uendelige mengder. Det kan ingen ta fra meg. Og da, da klarer man all motgang livet har å by på!


Interessert i oppdatering på hvordan det så gikk? Da kan du lese: Ups and downs.... En liten oppdatering om mammatilværelsen, og litt om den siste nedturen fra NAV. Ingen pappapermisjon her nei.

Skolebussminner fra min barndom.

Mitt første møte med skolebuss kom da mine foreldre kjøpte hus på landet. Jeg var da 9 år gammel. Før dette hadde jeg gått på en skole som lå ti minutter fra der vi bodde. Det fallt meg aldri inn å klage på den gåturen, uansett vær, og jeg kan ikke huske at vi som bodde i området noen gang ble kjørt til skolen. Men nå skulle jeg altså sitte 15 minutter i buss for å komme til den nye skolen på landet. Det var nytt og uvant. Heldigvis var det ledig plass for meg, siden jeg kom på ganske tidlig, men de siste som skulle på måtte noen ganger stå. Det tenkte jeg ikke så mye på, siden det var en relativt kort tur og vi var nesten fremme uansett. Jeg brukte som oftest turen på å lese litt i biblioteksbøker, eller skolebøker jeg syntes var spennende. Skjelden om tema vi faktisk holdt på med på skolen der og da. Og sånn gikk dagene....

Da videregående skole ble aktuellt fikk jeg for alvor føle på kroppen hva en busstur var for noe. Siden jeg ville gå kokkelinja, måtte jeg søke meg inn på den eneste skolen som hadde dette faget. En skole på andre siden av byen. Den lå så langt vekk at bussturen nå startet kl.06.15 og varte til 08.15 da skolen startet. Den stoppet halvveis, i byen, og slapp på en stor mengde elever, for å fortsette til skolen med overfyllt buss og elever som sto og hanglet i lang tid. Bussen var gammel og utdatert, med dårlig luft, mugglukt og masse vann i vinduene- og for å toppe det hele- en sur og trøtt sjåffør. Turen til skolen føltes alltid dobbelt så lang som turen hjem. Og når man endelig kom hjem var det skjelden overskudd til å gjøre lekser, for da var man jo utmattet etter den lange dagen. Skolen i seg selv varte jo alltid i 8 timer. Så kom reisen i tillegg. Det var ganske tungt det.

Så jeg flyttet på hybel i byen jeg, for å forkorte bussturen, for å kunne stå opp litt senere og for å kunne komme hjem litt tidligere. Men det jeg ikke hadde tenkt på var at bussen jo alltid var full før den kom til byen. Nå ble altså jeg en av dem som alltid måtte stå tettpakket i midtgangen, i den varme og muggdampende bussen. Luftmangel førte til at både jeg og andre til stadighet måtte sette seg på gulvet, fordi vi rett og slett var i ferd med å besvime. Heldigvis hadde jeg en god venn som av og til klarte å reservere en plass til meg, og som ofte lot meg sitte på kanten av setet, og holdt rundt meg så jeg ikke skulle besvime og gå i gulvet. Om å flytte til byen var et smart trekk eller ikke kan diskuteres. Det som er et faktum er at bussene var alt for dårlige, bussturen alt for lang, og at det ble stappet alt for mange mennesker inn for hver buss. Ekstrabuss fikk vi ikke med mindre det var så mange mennesker i midtgangen at det ikke var mulig å lukke dørene. Jeg husker flere som fikk klemt ryggsekkene sine, og av og til dem selv, i døra, fordi sjåfføren bare måtte prøve, før han ringte etter ekstrabuss. Og kom ekstrabussen kom den en halvtime senere, så alle som først hadde stått i midtgangen enten kom forsent på skolen eller senere enn vanlig hjem. I det minste var bussturene gratis i den tiden. Det er de ikke nå. Nå må man faktisk i tillegg betale for månedskort.

Jeg trodde virkelig det var blitt bedre siden den tid, men i følge VG kan det virke som det fremdeles er vanlig praksis å stappe bussene til bristepunktet. Jeg gremmes over at det legges ned flere og flere skoler i distriktene, slik at selv de minste barna nå må oppleve disse lange og uutholdelige reisene. Er det ingen som tenker på hva dette gjør med barnas læring? Jeg vet, for jeg fikk føle det på kroppen. Slike reiser utmatter elevene, og gjør at man blir skolelei. At dette nå skal starte helt på småtrinnene er noe å tenke over. Er det noe rart at stadig flere dropper ut av skolen når videregående kommer? Man velger rett og slett å få slippe maset. Man velger å pleie egen psykisk helse, for å ungå depresjoner og ren utmattelse. Jo tidligere man utsetter småbarna for dette, jo mer sansynlig er det at antall elever som formelig rømmer fra videregående vil fortsette å øke.

Er det så galt å dra på ferie i skoletiden? Er det til og med skadelig, kanskje? :O

VG melder om at foreldre ofte tar barna ut av skolen for å dra på ferie, og dette under overskriften "Si nei til ferier i skoletiden." Vel... ok... kanskje enkelte kunne hatt litt bedre utbytte av å være på skolen, i stedet for å bare få med seg oppgaver som skal gjøres i ferien, men jeg mener alikevel at dette umulig kan være så utrolig nøye. Det er jo et fåtall som reiser på ferie hvert år, og om man går glipp at to uker på ni år, er vel dette mer sunt enn skadelig. Elevene er jo også i mange tilfeller fraværende nok, selv om de fysisk sett er på skolen, og mange kan ha godt av nettopp en liten ferie for å komme sterkere tilbake. Slik hadde i allefall jeg det den gang jeg var så heldig å få to uker på Gran Canaria i januar. Jeg var 13 år gammel, og mektig skolelei, og enda mer lei av mobbing og hetsing. Hadde jeg ikke kunnet dra på denne ferien, hadde det kanskje blitt 9 skoleår uten sydenferie for meg. Og etter skolen kan jeg jo nevne at det har vært helt umulig for meg å komme meg på ferie. Så det er den eneste jeg har å skryte av. Det hadde vært veldig kjedelig om skolen skulle ha nektet meg å dra den gangen. Jeg håper virkelig ikke de fratar folk muligheten til å ta barna sine med på ferie. Det er jo ikke alle som har anledning til dette om sommeren heller, og noen har utrolig få sjangser for å få en sydenferie til å klaffe. Håper disse får muligheten til å gripe de sjangsene i fremtiden.


Men så kan man begynne å lure.. VG velger altså å linke artikkelen opp til en helt annen artikkel. De gjør jo ofte det. De viser til relevante artikler om lignende saker, og ofte ting som kan forsterke poenget i den første artikkelen. Men hvordan skal vi tolke journalistens linking i dette tilfellet...?
Gutt 12 dro på ferie - kom hjem som jente! Hjelpe meg! Nei kanskje man ikke burde dra på ferie alikevel? Hva i alle dager... var det noe i vannet? ;) Neida, etter å ha trykket på linken innser jeg at den saken handlet om noe helt annet, og var aldeles ikke relevant i dette tilfellet. Hva journalisten har tenkt på her, er for meg helt uforståelig. Det gir i alle fall ikke meg mindre lyst til å reise noe sted. :)