Fjortiser, festkultur, feilvurderinger og følger. Litt mimring, synsing, og litt om å velge å ikke dra på DEN festen.

I dag står det en sak i VG om en jente som har blitt voldtatt på fest. Denne gangen var hun fjorten. Jeg håper de tar den skyldige, men slike ting blir jo ofte henlagt. Det er ikke første gang, og det blir neppe siste gang man hører om lignende tilfeller. Denne gangen var det i Kongsberg det skjedde. Nå kjenner jeg ikke til flere detaljer enn andre gjør, men jeg regner sterkt med ungdomsfestene i Kongsberg er akkurat som ungdomsfester ellers i landet er. Uorganiserte, fult av alkohol og mindreårige, ingen voksne som passer på, og utrolig morsomme- helt til noe går galt, som det jo ofte gjør. Noen tenker kanskje at jenter på 14 ikke har noe på fest og gjøre, men det er nok vanligere enn man tror.

Kortspill og flasketuten? Ikke akkurat...
Kanskje tror foreldrene det, men....nei.

Da jeg var 14, og noen fra klassen hadde fødselsdag, ville jeg jo så klart delta i bursdagsfeiringene. Festene skulle selvfølgelig være stille og rolige, foreldre skulle befinne seg i nærheten, og det skulle ikke være alkohol. Men slik ble det jo ikke. Det var alltid alkohol, det var alltid uten foreldre, eldre ungdommer fra området dukket opp med mer alkohol, og det var så uorganisert som en fest kan få blitt. Noen kastet opp i en krok, noen låste seg inne i et skap eller på toalettet for å "snakke", noen ravet rundt fulle utendørs, og en og annen gang måtte man ut for å se om noen hadde lagt seg ned i sneen. Slik var det bare. Såvidt jeg vet var det ingen som ble voldtatt på noen av de festene jeg var på, men det kunne like så godt vært det. Jeg vet andre jevngamle som i senere tid har fortalt om voldtekter på andre fester. Men jeg har fått vite at det var inneforstått at man holdt kjeft, enten man var offer eller vitne. Det ville nemlig bare bli verre for offeret om det kom ut. Slik var det på bygda der jeg bodde i den tiden i alle fall. Det er kanskje slik andre steder også?!

Jeg ble mobbeoffer da vi flyttet til den bygda, byjente som jeg var. Så i slike sammenhenger var jeg en anelse utrygg og småredd, og jeg visste godt at jeg egentlig var på fest med bekjente. Ikke venner. Jeg kunne ikke stole på andre enn meg selv når det kom til stykket. Derfor handlet det for meg om å ikke drikke meg full, være på vakt, ikke gå alene i frykt for å få juling, ta med glass på toalettet i tilfele noen ville være "morsomme" å putte noe i det, og å alltid ha avtalt henting av foreldre, enda så flaut det var siden ingen andre ble hentet tidlig og de fleste hadde ordnet seg med overnatting. Men jeg er ikke som folk flest og det har jeg aldri vært, og ansvarlige og snille foreldre hadde jeg også. Derfor ble det henting, selv om det var å gå mot strømmen. Jeg har alltid tenkt selvstendig jeg, også i den tiden da det betydde mobbing og juling å være annerledes. I dag er jeg veldig glad for at jeg var den jeg var og ikke lot meg forandre.

Allerede da jeg var 15 hadde festingen og drikkingen eskalert kraftig i bygda. Mange hadde jo drukket hver helg siden de var 13 og så på det som en selvfølge at det skulle være fest hver helg. Det føltes ikke lenger riktig for meg å være til stede. Jeg valgte derfor å slutte å gå i fødselsdagene, til mine foreldres fortvilelse. Ja for de fikk jo ikke vite hvordan jeg resonerte, eller hva som egentlig foregikk på festene. Jeg var kanskje fornuftig, men jeg var fremdeles tenåring, og man sier da ikke alt til sine foreldre, det er noe alle vet! Så de lurte veldig på hvorfor jeg sluttet å dra i fødselsdager og hvorfor jeg ikke ville snakke om det. Spesielt da "alle" snakket om århundres fest, som skulle holdes av prestedattera. Hva høres vel tryggere ut for foreldre enn en fest hos presten? Jeg nektet. Dit skulle jeg hvertfall ikke! Jeg ville være hjemme på rommet og høre på musikk, sa jeg, og slik ble det. De undret seg veldig over hvorfor, men undringen gikk over til stolthet da de et par dager etter fikk se forsidene på Dagbladet og VG. For det hadde nådd frem til storavisene.

Prestefest ute av kontroll. Masse detaljer i avisene. Foreldrene var bortreist, datter hadde informert bygd og by om "åpent hus", det var russetid og busslaster med "festglade ungdommer", bygdeungdom og ufattelige mengder med hjemmebrygget sprit ble følgene. Huset var rasert, vinduer og dører knust, tagging her og der, det meste som kunne stjeles var stjålet, politiet var sjokkert over ting de fikk se da de kom, blandt annet var et badekar halvfullt av hjemmebrendt, og den ansvarlige prestedatter lå midt i stua og sov fylla av seg. Da politiet kom hadde visstnok store mengder ungdommer rømt til skogs i panikk. Jeg hadde forutsett det hele, og satt hjemme på rommet mitt og hørte på musikk. Langt vekk fra dramatiken. Det har jeg aldri angret på. :)

Dette er bare et ekstremtilfelle, og det er en del år siden nå, men jeg er ganske sikker på at tenåringene fester akkurat like mye i dag, og at det er like vanlig at fjortiser drikker. Selvfølgelig varierer det i hvilken grad det drikkes, og lite kan vel sammenlignes med den famøse prestefesten. Alikevel tror jeg at vi i fremtiden vil høre mer om voldtekter og fester som har gått over styr. Jeg håper bare fjortisjentene tar til seg det de hører om, og er forsiktige. Det er aldri ens egen skyld om man blir voldtatt, men det er faktisk mye man kan gjøre for å ikke havne i situasjoner hvor voldtekt kan bli et mulig utfall. Man kan holde seg sammen med flere andre jenter, velge å ikke bli (for) beruset, og, selv om mange sikkert synes det er kjedelig og utenkelig så kan man også velge å holde seg vekk når magefølelsen sier at man er på vei inn i en risikosone. Rett og slett velge å ikke dra på akkurat DEN festen, den der man vet man ikke vil bli passet på av venner, eller at andre ting tilsier at det fort kan gå over styr.

I mit tilfelle fikk jeg mye igjen for å ha valgt å ikke dra. Foreldrene mine ble imponert over mitt voksne og ansvarlige valg, og jeg kunne være litt stolt av meg selv også. For ikke å snakke om at jeg slapp unna politiavhør, straff og kjeft, og alt det andre som flere fra klassen min måtte gå gjennom. Jeg har også en god historie å fortelle nå, mange år senere, der de andre kanskje holder kjeft og skjemmes over at de i det hele tatt var der. :)