Langt om lenge, og lenger enn langt, så blogget hun sannelig litt igjen.

Jeg må nesten bare tvinge meg i gang med blogginga igjen jeg. Det har vært en heller laber innsats i sommer, men nå er høsten her, og som vanlig får jeg litt ekstra energi på denne tiden. Sparker meg selv i gang nå.

Men hva her jeg bedrevet tiden med i sommer da? Jo vi tok oss en hurtigrutetur til Lofoten, med besøk på Lofotakvariet, Lofotr Vikingemuseum, og en helt super hytteovernatting, som var mer enn nok spenning i seg selv for den minste av oss. Han er i skrivende stund hele 20 måneder. En veldig aktiv alder, så det går i et forrykende tempo. Det har tatt mye av mammaen sin energi og ryggoverskudd, men har sannelig også gitt mye glede igjen. Han er helt herlig, og det er utrolig så mange nye ord og evner han har fått den siste tiden. Store Kenguruen vår. :)

Tirsdag skal vi på treff med 2011-barna, og det gleder vi oss veldig til. Da får vi se de andre småtassene, som nok også har blitt en god del større i sommer. Dette treffet er ikke et barseltreff, men noe selveste ordføreren inviterte til. Har du hørt på maken? Vi er lovet saft og kaker, og sannelig lokkes det med gave også. Det blir spennende å se hva det er for noe rart. :)

Avslutter med litt action fra uteserveringa hos Fiskekrogen i Henningsvær.

Et år har gått, og vi har plutselig ettåring i huset. (I morgen)

I morgen har jeg ettåring i huset. Babytiden er over.
I morgen er det familieselskap, kake, og en liten baby som ikke er baby mer men stor gutt.

Det første året har sust forbi i rekordfart. Det stemmer, det de sier. At det er når man får barn at man ser hvor fort tiden flyr.

Kenguruen skal få sin første bløtkake. Og han skal få lys på kaka, det er klart. Det hører med. Han skal få pakker, (som om han ikke fikk nok til jul) og ikke minst skal han få masse kos fra hele familien. Besteforeldre, oldeforeldre og tante med partner. Og mamma og pappa, så klart. At det er hans fødselsdag, vet han selvfølgelig ikke, men tro om han forstår at det handler om han?

Jeg er veldig spent på hva han synes om brannbilen han skal få fra oss. Den har vi gjemt bort siden han var  en liten sparkekenguru i mammas mage. Jeg tror jeg var fem-seks måneder på vei da min kjære bare måtte kjøpe denne bilen, som skulle gjemmes bort til ettårsdagen. I morgen kommer den frem. Tro hvem som blir mest ivrig. Gutten eller pappaen? ;)

Jeg tror det blir en fin dag. Eplekaka står på kjøkkenbenken og dufter. Jeg gleder meg. I morgen skal den store gutten vår feires. :)

Ja det er altså denne ryggen igjen...

Det er nok slik at jeg til tider "uffer og auer" litt, samtidig som jeg for det meste gjør mitt ytterste for å ikke gjøre det. Jeg tror jeg som oftest er flink til å holde humøret oppe, og smertene for meg selv, men noen ganger renner det aldri så lite over. Da skjer det, sært nok, at jeg tar meg i å misunne de som "bare" har en ødelagt fot eller hand. De har liksom resten av kroppen å ty til. Når det er ryggen som er ødelagt, virker liksom ikke armer og bein heller, og jeg som ellers klarer lite, klarer plutselig betraktelig mye mindre.

Og når det er på det aller verste, som nå, låser det seg i tankene også, og jeg føler meg like elendig som en ubrukelig feilvare uten byttelapp. Jeg føler at min kjære sannelig har fått noe å stri med, og at jeg er direkte udugelig, selv om jeg er velsignet med en mann som alltid lar meg få vite og føle at jeg slettes ikke er det.

Om det er en eneste ting som virkelig plager meg, så må det være det at jeg har så utrolig lyst til å gjøre de tingene jeg vet ikke kan. Og da mener jeg ikke bare at jeg skulle ønske jeg kunne jobbe. Eller ha alltid ha evne og ork til å blogge, bake, sy og holde på med andre hobbygreier.

Jeg tenker på de tingene som står mitt hjerte nærmest. Mammatingene. Som å leke med Kenguruen på slike herjete guttemåter, slik som jeg ser at andre mødre gjør med småtassene sine. Som å ha han på skuldrene. Eller å rulle i sneen sammen. Ake sammen. Jeg tenker på alt jeg ikke kan, og ikke vil kunne. Kjøre karuseller. Sykle. Noe så enkelt som å sykle med han bakpå. Lære han å sykle den dagen han er gammel nok til det. Ikke engang det kan jeg. Og det jeg ikke kan, vil jeg så indelig sterkt, disse dagene der ryggen plager meg som mest.

Nei dager som dette liker jeg ikke. Smerten gnager på meg, og disse tankene får fort fotfeste om jeg tillater det. Da er det bedre å ta den nødvendige bloggpausen, (som denne gangen varte i hele 12 dager) for å komme sterkere tilbake. Jeg tvinger tankene over på alt jeg kan, og lager mentale lister over hvor snill, flink og klok jeg kan være når jeg bare husker at jeg er meg og ikke bare en verkende rygg. Jeg minner meg selv på om at jeg er en god mor, og at jeg tross alt kan en hel del ting, selv om det er noen få ting som pappaen må ta på sin kappe. Kenguruen vil da slettes ikke lide selv om det er pappa som står for herjing, sykkel og aking. Slett ikke.  Mammaen kan jo alle de andre tingene.

Det blir til at jeg henter meg inn igjen. Ja for jeg er jo slettes ikke så dum jeg, selv om jeg har mine plager. Jeg kan jo faktisk alle de tingene jeg kan, bortsett fra de tingene jeg ikke kan. Ja for sånn er det nemlig. Det er slettes ikke dårlig bare det. Jeg har jo dessuten mine små mestringsmetoder, og egentlig er jeg knallgod til å tenke positivt. Her en dag jeg hadde overskudd til det, laget jeg årets lussekatter. De ligger i fryseren, klar til å hentes opp og nytes på rette dagen. Sist men ikke minst, har jeg denne uendelige kjærligheten for Kenguruen og min kjære. Faktisk er det det fineste og viktigste jeg har. Og jeg har mye av det, og får mye igjen. Og vet du, har man kjærlighet, da har man alt. Jeg har egentlig uendelig mye mer å glede meg over enn å klage over, kjenner jeg. Smerte til side... livet er godt å leve.

Og snart er det jul. :)

I tilfelle noen skulle lure på det...

Jeg har ikke prøvd meg på den Ariel fashion shoot konkurransen igjen. Jeg har holdt meg langt vekk i dag, og gjort bedre og mer fornuftige ting. I kveld kommer svigerfar på besøk, og blir i en uke. Det er første gang på snart tre år at vi ser han, og det er aller første gang Kenguruen treffer sin farfar, så det gleder vi oss veldig til. Svigermor kan av helsemessige årsaker ikke reise akkurat nå, stakkars, så han kommer alene denne gangen.

Ettersom det sikkert blir en hyggelig og innholdsrik uke, vet jeg ikke om jeg kommer til å blogge så mye. Det får tiden vise. Tenker det blir mye å gjøre om dagen, og at jeg blir ganske så sliten i ryggen om kveldene. Uansett kommer det helt klart noen linjer om en uke igjen. Håper forresten på at foreldrene mine, og kanskje også besteforeldrene mine får møte svigerfar. Det blir i såfall for første gang. Bare mamma nå blir frisk fra influensaen, eller hva det nå er hun sliter med. (God bedring mamma!) Nå skal jeg hvile meg noen minutter, mens den lille Kenguruen ser på Drømmehagen, og så skal han i seng, noe jeg håper blir enkelt i dag siden han har sovet lite på dagen og er veldig trøtt. Man kan aldri vite på forhånd, bare håpe. Jeg er en trøtt mamma i dag. :)

Jeg tror det blir en fin, men slitsom uke. Er det ikke det man sier om familiebesøk, at det er så hyggelig når de kommer, og like hyggelig når de drar? ;)

Good morning starshine! xD

Enda en deilig morgen, som krever en sprudlende og hærlig sang. I dag ska familien min komme hit, og vi skal feire lillesøstra mi sin bursdag, sånn litt på forskudd. Jeg gleder meg til det. Og jeg gleder meg til å spise eplekake. Jeg skal selv lage verdens beste eplekake, som min søster er veldig glad i. Gleder meg veldig til hun ser gaven. Hun leser ikke bloggen min, så egentlig kunne jeg ha skrevet hva hun får her, men jeg tror alikevel det er best å vente, bare i tilfelle hun av en eller annen grunn sskulle klikke seg inn hit akkurat i dag. :)

Men nå er det hæppymorgen, og her er dagens sang, som jeg synes hele verden skal høre på:

En ny Askeonsdag? Hurra! Mine personlige meninger rundt asken og flystansen

Askeonsdag er jo en helligdag før påske, men i overmorgen blir det en annen form for askeonsdag der flyene igjen står på bakken over hele landet. Det er for min del nesten for helligdag og regne. I dag har det vært litt flytrafikk, så jeg har vært alene hjemme. Er litt egoistisk av meg i dag, så jeg skulle gjerne sett at flyene sto litt i dag også. hehe Selv om jeg jo synes litt synn på alle som sitter askefast rundt omkring. Det blir visst stans igjen allerede i kveld. Kjedelig for de involverte og spesielt de som hadde håpet på å få fly hjem snart. Har selv familie som har vært, og noen som fremdeles er askefast rundt om i verden. Kjipt for dem. Men for meg personlig gjør det ingenting at asken legger seg akkurat over vår flyplass akkurat nå. Faktisk liker jeg det litt, så lenge det er kortvarig!

Min kjære jobber nemlig stortsett hver eneste dag, hele året, ofte fra morgen til kveld, og også i helgene. Han drar før jeg våkner, og er noen dager bare hjemme en snartur til lunch og middag, og så er han ikke hjemme igjen før sent på kvelden. Fint å ha han hjemme til alle måltider, men litt kjedelig de dagene han nesten ikke er her. Men noen dager har han heldigvis mye fri igjen, og må bare en tur eller to ut av huset. Det varierer en del, men selv når han kan være hjemme har han kontorarbeid og telefoner, og vi kan ikke dra noe sted. Det sliter litt på han i perioder, hvertfall når det er lenge siden han har fått en skikkelig frikveld. Han fikk det denne helgen. Heldigvis, for det var lenge siden sist nå, og han var sliten. Nå fikk han fri både lørdag og søndag. Snille vulkanskyer! For min del skal de bare komme tilbake på onsdag, slik som VG skriver. Så får jeg mer fritid sammen med min kjære. Jeg har sakt det før, og jeg sier det igjen: Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Men det bør ikke vare så alt for lenge, for da blir det permittering, og det er krise! Da må vi kanskje til og med flytte. Bank i bordet!

Men, akkurat nå er jeg nok litt glad for at asken blåste i vår retning i helga, for så fikk vi muligheten til å bare kose oss i helgen, og til å besøke mine besteforeldre som bor i en naboby. Vi feiret Far sin bursdag. Jeg ser dem bare ikke ofte nok, og kjente at jeg har savnet dem veldig mye. Vi var der til jeg var så sliten i ryggen at vi bare måtte dra hjem, for at jeg i det hele tatt skulle holde ut bilturen tilbake. Mor kom med en del gamle klær som jeg fikk prøve. Siden jeg har lagt på meg litt er det begrenset hva jeg passer, men noe fikk jeg da på meg denne gangen også. Mor har vært flink til å ta vare på tøy fra sin ungdom, og har gjennom de siste årene delt ut klær til meg og min lillesøster. Nå er det vår tur å ta vare på det til våre barn og barnebarn kan bruke det. Mor har vært veldig pent kledd, og mye av det vi har fått har vært på mote igjen. Jeg har både kjoler, jakker og bukser som knappt ser ut som det er brukt, men som faktisk er fra 60tallet. Denne gangen fikk jeg blandt annet en stilig jakke som er på mote igjen denne våren. Jeg leste det faktisk tilfeldig da en moteartikkel lå på VG sin forside her om dagen. Jeg registrerte det bare såvidt, siden jeg egentlig ikke er så opptatt av moter, men det er jo litt kult når man tilfeldigvis blir moteriktig da. hihi :) Skal legge ut et bilde av jakken senere, for de moteinteresserte. Her er artikkelen om hvordan jakker skal se ut i vår: Grønne jakker

I morgen er det visst flystans igjen. Jeg lurer på hvordan vi skal bruke den dagen. Den skal hvertfall nytes! Kanskje kan vi gå noen lange turer, og da får jeg jo også brukt den nye jakka mi. Alt er bare fryd og gammen her i gården! Med mindre det ender opp i permittering da... Da er det en helt annen sak!

Påååskeeeee!

I dag skjer endelig det jeg har maset om gjentatte ganger her på bloggen min. I dag skal vi pynte til påske! Hurra! :) Det blir så fint! Jeg har allerede startet litt. Det vi fikk fra Danmark har jo stått fremme, dog litt diskre. I går kjøpte jeg to tovede eggvarmere fra Kid interiør, fordi de var så søte. Og så måtte jeg jo innom Plantasjen, så nå har vi to buketter med gule tulipaner i stua. Deilig vårlig!

I går fikk jeg også vite at hele gjengen skal samles på hytta en dag i påsken. Det blir hyggelig! Onkel og tante, med datter, møtte vi sist i slutten av februar, for mamma sin 50årsdag. Det ene søskenbarnet mitt har jeg ikke sett på et par år, fordi de bor i en annen by, og fordi han har vært et år i Kina. Det andre var et år i Egypt, men han møtte jeg sist sommer, på hytta faktisk. De var utenlands samtidig som jeg selv var et halvt år i Danmark. Familien deres reiser utrolig mye. Denne gangen kan heldigvis alle sammen komme, og det er ikke så ofte det klaffer. Min kjære lillesøster kommer også, og tar med sin kjæreste. Jeg ser henne bare ikke ofte nok nå for tiden, så det gleder jeg meg veldig til. Det er mye arbeid nå for tiden, både for dem og for min kjære. Så da blir det vanskelig å finne tid til besøk, men enda mer koselig når vi først treffes. Mor og far har jeg nettøpp møtt, da de kom hjem fra syden. Vi overrasket dem med å møte opp på flyplassen, enda de bare hadde 10 minutter før de måtte på bussen. Godt å få klem, uansett! :)

Jeg dro jo til byen i går først og fremst fordi jeg hadde en viktig tannlegetime. En time jeg trodde skulle gå kjempefort, men som faktisk endte opp med å ta 2 timer og 15 minutter. Det er den lengste timen jeg har hatt, og jeg trodde ikke jeg skulle klare å holde ut. Jeg var så sliten i ryggen etterpå, at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Så gikk mamma og jeg og tok en kopp kaffe, og det hjalp litt. Da fikk jeg stå og sitte litt, og veie opp for all liggingen i tannlegestolen. For ikke å snakke om at man blir litt glad av kaffe mokka. :) Jeg skulle jo hjelpe mamma med å kjøpe noen klær, men hun hadde sannelig fått det fint til mens hun ventet på meg, så jeg trengte ikke gjøre noe som helst. Flinke mammaen min! Jeg synes litt synn på henne som måtte vente så utrolig lenge på meg.

Jeg har nok noe litt mer alvorlig å skrive om i dag også. Jeg fikk en venneforespørsel på facebook. Den kom fra min stemor i Oslo, mammaen til min lillebror. Jeg ble kjempeglad! Hun bor ikke sammen med pappa mer. Jeg har jo ikke hatt noen som helst kontakt med pappa på mange år. Vi ble uvenner, og han er ikke akkurat det enkleste menneske å forholde seg til, så jeg har ikke klart å ta kontakt igjen. Dette har desværre måttet gå ut over min lillebror, som jeg ikke har snakket med siden han var veldig liten. Nå er han tenåring! Jeg har alltid ment at det var den eneste måten å gjøre det på, fordi det virket for meg umulig å holde kontakten med min lillebror, samtidig som jeg ikke ville ha kontakt med pappa. Jeg ville jo ikke sette stemoren min i en klemme heller, slik at hun skulle hjelpe meg å ha kontakt med broren min, uten at pappa skulle involveres. Det mente jeg ville blitt alt for feil. Men nå når de ikke lenger bor sammen, og de ikke har så nær kontakt mer heller, så føler jeg et håp for at vi kan få en god søskenkontakt igjen. Jeg håper hvertfall at det kan bli slik. Han er jo tenåring, og det kan jo godt hende at en storesøster er det siste han trenger. Og da må jeg jo bare akseptere det, og la han vite at jeg er her hvis han trenger meg. Men det kan jo også hende han blir glad, og at vi kan snakke sammen jevnlig. Det hadde vært fint å få bli kjent med den han er nå, for jeg kjenner jo ikke personligheten hans, men tenker på han slik som han var da han var liten. Jeg må mote meg opp til å skrive til han. Mammaen hannes gav meg lov til det, og jeg har bestemt meg for å gjøre det i dag. I går var jeg alt for utmattet, og hadde fryktelig vondt, så jeg klarte ikke å skrive noe da jeg kom hjem. Jeg skal gjøre det i dag, men det er slettes ikke lett å vite hvor man skal starte. Jeg har savnet han, så jeg er redd for å virke for ivrig, han er jo tross alt en tenåringsgutt. Men samtidig er det så mye jeg vil si. Jeg kan jo ikke si alt på en gang heller. Jeg må bare starte, og redigere meg selv etter hvert, så han ikke blir overveldet av en alt for lang og omfattende melding. Uff jeg er nesten litt nervøs. Jeg har alltid ventet på denne dagen. Dagen der jeg igjen skal ta kontakt med lillebroren min. Nå er den her, og jeg vet nesten ikke hva jeg skal si. Hvor jeg skal begynne. Nå skal jeg spise noe, og drikke en kopp kaffe til, for man skal vel ikke skrive noe så viktig på tom mage vel? :)

Etter det så skal jeg finne frem påskepynten, og når min kjære kommer hjem fra jobb så er det pyntetid! Det er sol, og det er en fantastisk fin dag, som jeg har bestemt meg for å nyte fullt ut!

GOD PÅSKE!

Dagens betraktninger

I dag kom motorsykkelen vår med båten, og vi var i byen og hentet den. Hurra! Gleder meg til motorsykkelens dag, og til sommeren. Håper at jeg klarer å sitte på noen ganger. Jeg fikk prøve å sitte bakpå i dag, før vi tok sykkelen inn i huset, og det føltes ganske så greit. Hvertfall greit nok til miniturer, tror jeg. Jeg sitter godt og kan lene kroppsvekten på min kjære, og det er flotte handtak å holde fast i så jeg kan variere litt hvis jeg får veldig vondt. Vi får se hvordan det går, jeg må jo prøve det en tur i sommer før jeg kan være sikker på noe som helst. Det er uansett veldig godt å vite at min kjære går en god sommer i møte, og kan kjøre sitt favorittkjøretøy til og fra arbeid. :)

I morgen har jeg tannlegetime, og etterpå skal jeg hjelpe mamma med å finne noen nye klær. Hun fikk mange flotte gavekort til bursdagen sin. Nå stoler hun ikke helt på butikkfolk, (og det bør man heller ikke) så hun vil gjerne at jeg, eller lillesøstera mi skal hjelpe henne med shoppingen, og denne gangen er det jeg som har tid og lyst. Det blir nok hyggelig.

Jeg fikk forresten vite at søstra mi har tattovert seg. Jeg ble nok litt overrasket. Hun har alltid gitt uttrykk for at hun har ment at jenter ikke bør ha store, synlige tatoveringer. Men nå har hun altså selv valgt å få en stor tatovering, plassert slik at hun begrenser sine muligheter med valg av antrekk i "respektable" sammenhenger. Hun må jo selvfølgelig få ta det valget selv, og hun må jo gjerne gjøre akkurat hva hun vil, men jeg synes det er litt sårt og trist at hun ikke forteller meg om det. Hverken før eller etter det er gjort. Spesielt siden hun var her for bare noen dager siden og hadde god tid og mulighet til å snakke om det. Jeg føler meg nok litt skuffa. Først så fikk jeg vite gjennom våre foreldre at hun hadde fått seg kjæreste, og nå får jeg vite det fra dem at hun har tatt tattovering. Såret, jeg? Ja litt, faktisk. Jeg har alltid ment at akkurat disse tingene er sånn som søstre som er nære vil snakke om med hverandre. Faktisk trodde jeg at det er noe man gleder seg over å si til hverandre, og gjerne tidligst mulig, og før man snakker med foreldrene sine om det. Vi var hvertfall veldig nære før, men hun er kanskje inne i en fase der hun ikke vil dele detaljer om livet sitt med meg. Jeg vet ikke hva det er. Jeg håper det en dag ordner seg, sånn at vi kan snakke godt sammen og dele slike ting igjen.

Hva mer kan jeg skrive om i dag? Jeg har kjøpt en hårfarge, og i morgen kveld blir det nok litt selvpleie med farging og ansiktsmaske. Hvis jeg har overskudd til det etter tannlegen og shoppehjelpingen. Vi får se. Og så har jeg mer og mer lyst til å pynte til påske for hver dag som går. Men det er kanskje en anelse for tidlig enda. Jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å vente. Jeg blir så utolmodig! Vi har kjøpt påskeliljer, og de pynter opp kjøkkenbordet. Det øker påskestemningen min. Greinene vi tok inn sist uke har også sånn smått begynt å vise tegn til at det kommer grønne blader. Det blir godt å få litt vårduft i huset. :)

;)