Kjære NRK: Ikke frarøv barna språkene

Vi nordmenn kjent for å være ganske så språkkyndige, her i lille Skandinavia. Vi har øre for våre søskenlands språk, og selv om at svensker, og til dels også en del dansker ikke alltid forstår norsk, forstår vi (de fleste av oss) dem uten problemer, og klarer fint å bruke vår kunskap om deres språk til å gjøre oss forstått tilbake.


Hvorfor er dette tro?
Rett og slett fordi vi har vokst opp med barnetv, filmer, serier og dokumentarer på både svensk og dansk. Spesielt fordi at det under barnetv aldri har funnes noen språkbarriærer. Ingen norsken, dansken og svensken vitser. Ingen landerivalisering. Det finnes bare likheter. Fellesskap. Vennskap.


Vi har alltid forstått dem, følt oss som en av dem, og det uten at de har trengt å dubbes. Vi har Astrid Lindgren i blodet, og vi kjenner alle barna hennes like godt som vi kjenner for eksempel Anne Cath Vestly sine. Sverige, Norge, eller eventyrland kan være det samme. Om vi er i Bakkebygrenda, eller Hakkebakkeskogen, føler vi oss like mye hjemme. Vi er skandinaviske barn, på eventyr. Sammen. Og mens vi storkoser oss, lærer vi samtidig både svensk kultur og språk, uten å legge merke til det. Slik har det alltid vært. Slik trodde jeg det alltid skulle få være.


Men så bestemte altså NRK seg for å begynne med dubbing, til min store forskrekkelse. Det hadde jeg aldri forventet. Og jeg kan ikke være mer tydelig på at jeg skulle ønske Bakkebygrenda (og Madikken, Tjorven, Pippi, Emil og alle andre gode barndomsvennene mine) fikk være i fred. Kerstin skal ikke trenge å bli til Kirsti. Olle bør få fortsette å hete Olle, ikke Ole, og han bør få fortsette å snakke svensk, ikke en eller annen overdrevet dialekt som selv er vanskelig å forstå for de som snakker "Alf Prøysensk" dialekt fra før. Det med navneendringene irriterer meg kanskje mest av alt. Av og til lurer jeg på om oversettere har store "uff, jeg skulle så indelig ønske jeg var forfatter"- komplekser, så mye som de vrir og vender på den minste ting.


Når alt blir dubbet ødelegger de kosen for foreldre og besteforeldre som vil dra frem de gamle filmene for å glede familiens yngste. Småbarna vil jo ikke forstå hva det handler om. De er jo vant til at de snakker norsk. Kommer de til å finne seg i å se noe på et fremmed språk da, når de vet det finnes norsk versjon? Kommer de til å lære språkene, så lekende lett som jeg og mange andre med meg gjorde da vi var små?


Jeg er redd får ay de ved å dubbe fratar våre barn muligheten til å lære det vi fikk lære. Oppleve det vi fikk oppleve. Leke seg til læring. Det må jeg si at plager meg. Veldig.


Jeg tror derfor at vi i fremtiden kjører barnetv-anarki. Vi går rett og slett i mot statskanalen sitt dubbe-krumspring. Vi betaler lisensen, men fratar nrk det ekstra seertallet, og går for dvd forran dubbet barnetv her i huset. For hvordan skal vel Kenguruen ellers kunne synge falukorvsvisan, sammen med sin mamma og sin tante, som lærte den på svensk som barn. Min lillesøster og jeg har nemlig hatt et veldig spesielt forhold til den sangen. Denslags må bare føres videre. Enten NRK er med på leken, eller ikke. Så det så. :)




Nu vill jag hava falukorv på denna sköna dag
och det ska vara falukorv av allra bästa slag.
Ja den ska vara himla god och flera meter lång
och föras hem till Bullerbyn med munter lek och sång.


Falukorvsvisan – Astrid Lindgrens Värld – Platekompaniet – MP3 (Der er en liten spiller med en del av sangen på siden det lnkes til, for de som er interesserte i melodien.)

Stakars folk!

Stakars alle som skulle vært ute og flydd nå. Stakars skoleelever som har jobbet for klasseturen i et år, men nå ikke får den. Stakars alle som skulle vært på sydenferie, som har gledet seg i lange tider, og stakars de som gledet seg til å komme hjem fra ferie igjen, for noen ganger har man bare fått nok. Stakars bilutleiere som har et ufattelig stort planleggingsarbeid nå som flyene står og tog og busser er fulle. Stakars alle de som ikke kommer seg på jobb, eller hjem fra jobb igjen. Stakars alle i nordnorge, som ikke engang har tog som alternativ. Stakars alle som arbeider på platform som ikke kommer hverken til eller fra, mange fraktes til fastlandet hver kveld for overnatting, og tilbake hver morgen. Stakars alle som skulle vært i bryllup, konfirmasjon, dåp eller begravelse, de som kanskje ikke rekker frem før det er for sent, og stakars alle de som ikke har sett sine kjære på veldig lenge. Stakars alle som trenger akutthjelp med fly og helikoptertransport, spesielt de som kanskje ikke får den hjelpen de trenger. Stakars alle sammen. Dette rammer mange! Dumme vulkanutbrudd, så fryktelig frustrerende for hele Norge, og snart gjelder det flere land også.



Linker om temaet: 1,2,3,4,5,6,7,

En aldri så liten erindring om den gangen jeg ble satt på opptak hos politiet, merkelig nok...

For en ti års tid siden leide jeg i en kort periode en leilighet i tredje etasje, i et hus som inneholdt tre leiligheter. Der bodde det i midtleiligheten en ung familie på fire, som jeg var på fornavn med, og en far med en godt voksen sønn, og en stor hund, rett under dem igjen. Jeg hadde ingen kontakt med første etasje, da de virket noe grove, for å beskrive dem på en pen måte. Det er få mennesker som bor i by, som til daglig går i støvler og felleskjøpetcaps og ikke hilser på naboene.

De i den midterste leiligheten hadde ofte problemer med å få barna (begge på under 3 år) til å sove, fordi det ofte var fest i etasjen under. En dag var det så ille, at uansett hvilket rom de la ungene i, ble ikke lydnivået dempet i det hele tatt. Ved hendvendelser til underetasjen, ble de møtt av en mann med hund, og bryskt informert om å "se til h... å bry seg om sine egne saker, og komme seg vekk fra trappa." Men småbarn må jo få sove, og da klokka var over midnatt, på en hverdag, ble løsningen å ringe politiet for å høre om ikke de kunne kontakte naboene.

Nå hadde det seg slik at de midterste naboene var av latinsk opprinnelse, og enda jeg mente de snakket utmerket norsk, mente ikke politiet det samme. De fikk derfor ikke hjelp, enda så pent og vakkert de ba. Dermed kom de opp til meg, og spurte pent om jeg ikke kunne komme ned for å være tolk for dem, slik at de igjen kunne ringe politiet, for å få hjelp med problemet. Og det var et problem, det var et sinnsykt lydnivå fra etasjen under, med musikk, bassdunk, og rop og latter fra flere mennesker. Jeg hadde hørt litt lyd helt opp til meg, men trodde faktisk da at det var midtetasjen som for første gang hadde barnefri, og det unnet jeg dem. Det var ikke så nøye for meg om det var hverdag da jeg ikke hadde lagt meg og uansett kunne sovet gjennom en atomkrig.

Så ringte de altså politiet, og presenterte seg igjen, og sa de nå hadde vært så heldig å få tak i en tolk til å hjelpe dem. Da jeg fikk telefonrøret ble jeg spurt om hvem jeg var. Da sa jeg at jeg var en jente som bodde i etasjen over, og som hadde blitt bedt om å hjelpe dem å bli forstått. Politiet svarte meg da, med en storm av ord om at dersom jeg ikke oppga mitt navn øyeblikkelig, så kunne jeg heller ikke forvente å få noen som helst hjelp, og om det var jeg eller naboene som klaget på bråk, og at vi måtte være klar over at man ikke kan anmelde noen anonymt. Desuten måtte vi være klar over at samtalen ble tatt opp, for det er nemlig ikke lov å plage politiet unødvendig. Det var en truende tone, som tydelig viste at her ble man allerede mistrodd. Det skremte meg, og jeg ble nesten redd for å oppgi mitt navn. Jeg ville jo ikke anmelde noen, så jeg forklarte nettopp dette til politiet. Det var mine latinske naboer som ville ha politiet til å komme å roe ned festen i underetasjen, og jeg var kun der for å hjelpe dem, siden de ikke jo ble forstått da de ringte første gang.

Politimannen i den andre enden, kom da rett ut med at de ikke hadde tid eller kapasitet til å ta seg av en liten nabokrangel, og at vi fikk gå ned å snakke med naboene selv. Da tok naboen min telefonen fra meg, og prøvde å forklare igjen at de hadde vært der nede, og hva de fikk til svar, og at de hadde to små barn som lå og gråt på grunn av lydnivået. De la på. Naboene i første etasje fikk ikke noe besøk av politiet, men de i midtetasjen var redd for at de selv skulle få det neste dag, siden politimannen hadde presisert at samtalen ble tatt opp, og at han mente de plaget politiet. Det skjedde ingenting. Ikke annet enn at tre mennesker ble mistrodd og følte seg overkjørt, og lærte seg at politiet kanskje ikke alltid er din venn. Festen roet seg selv etter et par timer, og barna fikk sove. De fra midtetasjen flyttet ut kort tid etter, og det valgte jeg også å gjøre.

Jeg hadde frem til den natta, alltid trodd at man kunne ringe anonymt til politiet, i allefall hvis man bare var tolk for to som hadde oppgitt fullt navn, og at det var en del av politiets jobb å stanse fester som var ute av kontroll. Jeg hadde virkelig ikke i min villeste fantasi trodd at politiet noen gang tok opp samtaler uten å informere om det først, men det var altså tilfellet den aktuelle natta.