Kjære blodtørstige lynsjemobb...

De fleste av oss takler den forferdelige tragedien på den helnorske måten, med samhold, medmenneskelighet og felleskap. Likevel skjer ting som DETTE. Likevel har venner av meg som stemmer FRP blitt TRUET på facebook. Slettet av venner, og uthengt som mordersympatisører. Gode, snille mennesker, som ikke på noen måte kan settes i forbinnelse med dette monsteret og hans handlinger og meninger. Ikke på noen måte. De er akkurat like gode og snille som mine AP stemmende venner. Man kan rett og slett ikke blande politikk inn i sjokket og sorgprosessen, selv om det forskrudde monsteret gikk målrettet etter ett politisk parti. Vi må klare å gjøre det som politikerene våre klarer å gjøre akkurat nå, nemlig legge politiske uoverenstemmelser på hylla. Stå samlet som ett folk.


Jeg håper lynsjemobben roer seg litt snart. Stol på at retten klarer å ta hand om monsteret på best mulig måte, og ikke rett sinnet mot feil mennesker. Det er ikke FRP, Frimurerlosjen, Norsk bondelag, eller Oslo Handelshøyskoles skyld, selv om monsteret en gang i tiden har vært tilknyttet dem alle. La oss stå samlet, og være det folket vi allerede har vist verden at vi er. De beundringsverdige og gode menneskene. De som virkelig står for budskapet som nå går verden rundt; OM EN MANN KAN VISE SÅ MYE HAT, TENK HVOR MYE KJÆRLIGHET VI ALLE KAN VISE!  

Flower Power <3

“Little peaceful Norway shows how to handle situations like this. Right now I would rank Norway as the largest country in the world, I have never seen anything like it.” - Barack Obama


"Selv i sin dypeste sorg blir nordmenn ikke hysteriske. De motstår hatet. Det er utrolig å se hvordan politikere og hele landet reagerer. De er triste til det dypeste tråd av deres sjeler. De gråter i verdighet. Men ingen sverger å ta hevn. Isteden ønsker de enda mer menneskelighet og demokrati. Det er en av de mest bemerkelsesverdige sterke sidene ved det lille landet. " - Tysk avis






DETTE er det norske folk på sitt beste! ♥

Jeg går videre nå, og jeg nekter å se mer på nyhetene i dag..

Nå har de aller fleste av oss sittet klistret til nyhetskanalen siden det grusomme hendte. Det har vært det siste vi har gjort før leggetid, og det første vi gjør om morgenen. Politikerene har gjentatt at han ikke skal vinne. Han skal ikke forandre Norge på lang sikt, og vi skal gå videre på samme måte som før. Vel, det har jeg tenkt til å gjøre nå. Gå videre.

Jeg har valgt å blogge om det grusomme, tenke på det, jeg har drømt om det, og på den måten fordøyd det på min egen måte. Jeg har konkludert. Jeg hater ikke, jeg forstår ikke, og jeg godtar ikke. Jeg føler avsky, men jeg holder meg for god til å være en av de som roper om halshugging og offentlig henging. Det er et eget system som skal ta seg av han nå, og jeg håper de gjør det på riktigst mulig måte. Måtte han få alt han fortjener, nå og i etterlivet. Måtte de overlevende og de etterlatte klare å få et liv igjen, en dag, og måtte de få den hjelpen de behøver for å bearbeide den forferdelige sorgen.

Nå har jeg bestemt meg for å gå videre. Jeg skal blogge om andre ting, snakke om andre ting, tenke på andre ting og ha en fin dag sammen med familien min. Jeg må rett og slett gå videre og velger å prøve å ha en så normal hverdag som mulig. Vi skal tross alt prøve å ha en god rutine, for babyens skyld. Han merker det om sinnstilstanden til foreldrene er endret, og blir påvirket av det, uansett hvor mye vi ønsker å skjerme han. Derfor skal jeg nå fokusere på å være gode, gamle mamma. Gladmamma, smilemamma og lekemamma, som ikke har en liten klump i halsen. Som ikke hele tiden har det kvernende i bakhodet at enkelte av barna (flaskeplukkerene) bare fikk leve i syv små år. Tenker jeg mer på det blir jeg gal. Så da gjør jeg ikke det.

Jeg tenker på hvor godt vi har det, min kjære, Kenguruen og jeg. Hvor heldig vi er som har hverandre, og at vi skal nyte den tiden vi har sammen. Uansett hvor lenge man har hverandre må man huske å nyte den tiden man har. Leve livet, og ta vare på de små øyeblikkene. Dyrke gleden og dvele over de herlige stundene, og ikke de mindre gode. Nyte og elske. Ta vare på hverandre.

I går satte vi oss i bilen og kjørte til byen en tur. Vi hentet 6måneders-babypakkene fra Rimi og Libero. Vi kjøpte en leketelefon til Kenguruen, og vi smilte, koset oss og hadde det fint. Vi var familien lykkelig på handletur, og Kenguruen storkoset seg fullt og helt. Vi lekte lenge med leketelefonen da vi kom hjem, og gledet oss over de flotte tingene vi fikk i pakkene. Vi hadde det godt en stund. Vi var familien lykkelig. Så, da kenguruen sov igjen, benket vi oss forran nyhetene igjen, for å sørge sammen med resten av Norge til vi gikk utmattet til sengs, med klump i halsen.

En dag når Kenguruen blir gammel nok til å forstå, gammel nok til å spørre meg om hvorfor det finnes elendighet og ondskap i verden, så skal jeg fortelle han om alle tanken jeg  har gjort meg. Forklare etter beste evne. Trøste, lære, hjelpe han til å forstå så godt som det kan la seg gjøre. Men frem til da skal vi være familien lykkelig. Uten klump i halsen, og dårlig skjulte signaler om sorg og fortvilelse. Uten forvirring hos den lille, fordi det er noe rart, noe annet og uforklarlig langt bak mammas glade smil. Nå går vi videre her hos oss. Vi fortsetter det lykkelige livet medhverandre, med det kjære lille barnet vårt, og priser oss lykkelig over at vi er i den posisjonen at vi kan gjøre nettopp det. Gud være med de som ikke kan det.

Midt i all elendigheten klarer jeg bare ikke å unngå å tenke på en ting...

Fremtiden!

Det meste er skrevet, sakt, blogget eller tweetet om. Alle snakker om det og de fleste av oss sitter klistret til tv skjermen. Dette virkelighetsmarerittet er i alles tanker i dag og vil være det i lang tid fremover. Også hos meg. Vi tenker alle på de døde, familiene deres, og de som har overlevd. Hva de overlevende har opplevd, hvor redde de har vært. Hvor mye de etterlatte sørger nå. Vi tenker på hendelsene fra i går, og det vi får se i media her og nå.

Vi gråter med de overlevende og de etterlatte. Gråter for de døde. Våre hjerter blør for dem, og vi føler med dem som venner, søsken, barn. foreldre og medmennesker. Dette har rammet oss hardt, og det vil ta lang tid før vi føler at ting er tilbake til normalt igjen. Vi vet det, og det ligger i bakhodet og lurer, men det vi fokuserer på er det som skjer her og nå. Å tenke lengre enn her og nå er for tungt for de fleste. Vi er handligslammet. Numme. Målløse. Skrekkslagende.

Men så tok jeg meg plutselig i å tenke på "etterpå". Senere? Fremtiden?

Nå får vi en hel generasjon med AP politikere som lider av posttraumatisk stressyndrom, og diverse andre senskader. På lik linje med overlevende etter krigshandlinger. Det er et faktum at dette skader mennesker for livet. Mennesker som opplever denne slags traumatiske hendelser, tar ofte sitt eget liv. Andre eksisterer, uten å føle at de lever, frem til de en dag svinner hen.

Så kommer den skremmende tanken.

Mange av de overlevende fra Oslo er viktige politikere. Og ikke minst, en god del av de overlevende ungdommene fra Utøya tilhører Norges elite. Om de fortsetter i politikken etter dette, blir de våre fremtidige ledere og rådgivere. Vi snakker om mennesker som en dag skal ta viktige avgjørelser og...ja...fungere, for oss, på vegne av oss. De er mennesker som skal være med på å bygge landet vårt videre, og å skape det fremtidige Norge.

Men... og dette er en grusom tanke...

Vi har ikke resurser til å hjelpe alle disse stakkars overlevende og etterlatte. Vi har rett og slett en stor mangel på psykologer og psykiatere i Norge fra før av, det har vi jo gang på gang hørt om i media. Vi sliter, sier de. Vi klarer ikke hjelpe alle. Og var det ikke så ille før så er det hvertfall det nå. Det skremmer meg. Veldig.

Ja, det er viktig å bygge opp igjen bygninger. Ja, det er flott at AP fokuserer på å bygge opp igjen partiet og partiets rutiner. At de vil fortsette som før, og har et mål om å vinne Utøya tilbake. Bra! Uavhengig av partitilhørighet tror jeg alle er enige i det. Han skal ikke vinne. Han ville forandre Norge, og knuse partiet han ikke likte. Det skal han ikke klare. Ikke på lang sikt. Det er flott at de fokuserer på den store helheten, sånn sett.

Men vi må ikke glemme at det er viktigst av alt å bygge opp igjen enkeltmenneskene. De stakkars ungdommene, mange bare barna, som har vært gjennom helvete og tilbake. Det vil ta tid, og det avhenger av at vi setter inn midler til å klare det, men de kan få et liv igjen. Men det må handles fort. Vi må ikke være for lammet av dette til å tenke fremover. De må få hjelp nå!

Jeg håper for alt i verden at de som nå behøver det får all den hjelpen de trenger. Jeg håper det ikke blir glemt hvor viktig det er å følge dem opp, alle som en. Mer enn  bare her og nå. Det vil være nødvendig med oppfølging i lang tid fremover. Vi er nødt til å få gjort noe med en gang. Penger må bevilliges, stillinger opprettes og mennesker ansettes. Nå med en gang. 

Tenk på følgene om vi ikke gjør det. Da vinner han. Da har han endret Norge, akkurat som han ville. Ikke nå, og kanskje ikke så synlig med det aller første, men senere, når neste generasjon skal ta over på stortinget. Når de skal ha ansvare for oss. For meg, deg og våre. For fremtiden.

Hvordan blir vel fremtiden om vi glemmer å tenke på den nå?

Rest in peace, Patrick Swayze

patrick swayze - she's like the wind
Free songs | free Mp3s