Skolebussminner fra min barndom.

Mitt første møte med skolebuss kom da mine foreldre kjøpte hus på landet. Jeg var da 9 år gammel. Før dette hadde jeg gått på en skole som lå ti minutter fra der vi bodde. Det fallt meg aldri inn å klage på den gåturen, uansett vær, og jeg kan ikke huske at vi som bodde i området noen gang ble kjørt til skolen. Men nå skulle jeg altså sitte 15 minutter i buss for å komme til den nye skolen på landet. Det var nytt og uvant. Heldigvis var det ledig plass for meg, siden jeg kom på ganske tidlig, men de siste som skulle på måtte noen ganger stå. Det tenkte jeg ikke så mye på, siden det var en relativt kort tur og vi var nesten fremme uansett. Jeg brukte som oftest turen på å lese litt i biblioteksbøker, eller skolebøker jeg syntes var spennende. Skjelden om tema vi faktisk holdt på med på skolen der og da. Og sånn gikk dagene....

Da videregående skole ble aktuellt fikk jeg for alvor føle på kroppen hva en busstur var for noe. Siden jeg ville gå kokkelinja, måtte jeg søke meg inn på den eneste skolen som hadde dette faget. En skole på andre siden av byen. Den lå så langt vekk at bussturen nå startet kl.06.15 og varte til 08.15 da skolen startet. Den stoppet halvveis, i byen, og slapp på en stor mengde elever, for å fortsette til skolen med overfyllt buss og elever som sto og hanglet i lang tid. Bussen var gammel og utdatert, med dårlig luft, mugglukt og masse vann i vinduene- og for å toppe det hele- en sur og trøtt sjåffør. Turen til skolen føltes alltid dobbelt så lang som turen hjem. Og når man endelig kom hjem var det skjelden overskudd til å gjøre lekser, for da var man jo utmattet etter den lange dagen. Skolen i seg selv varte jo alltid i 8 timer. Så kom reisen i tillegg. Det var ganske tungt det.

Så jeg flyttet på hybel i byen jeg, for å forkorte bussturen, for å kunne stå opp litt senere og for å kunne komme hjem litt tidligere. Men det jeg ikke hadde tenkt på var at bussen jo alltid var full før den kom til byen. Nå ble altså jeg en av dem som alltid måtte stå tettpakket i midtgangen, i den varme og muggdampende bussen. Luftmangel førte til at både jeg og andre til stadighet måtte sette seg på gulvet, fordi vi rett og slett var i ferd med å besvime. Heldigvis hadde jeg en god venn som av og til klarte å reservere en plass til meg, og som ofte lot meg sitte på kanten av setet, og holdt rundt meg så jeg ikke skulle besvime og gå i gulvet. Om å flytte til byen var et smart trekk eller ikke kan diskuteres. Det som er et faktum er at bussene var alt for dårlige, bussturen alt for lang, og at det ble stappet alt for mange mennesker inn for hver buss. Ekstrabuss fikk vi ikke med mindre det var så mange mennesker i midtgangen at det ikke var mulig å lukke dørene. Jeg husker flere som fikk klemt ryggsekkene sine, og av og til dem selv, i døra, fordi sjåfføren bare måtte prøve, før han ringte etter ekstrabuss. Og kom ekstrabussen kom den en halvtime senere, så alle som først hadde stått i midtgangen enten kom forsent på skolen eller senere enn vanlig hjem. I det minste var bussturene gratis i den tiden. Det er de ikke nå. Nå må man faktisk i tillegg betale for månedskort.

Jeg trodde virkelig det var blitt bedre siden den tid, men i følge VG kan det virke som det fremdeles er vanlig praksis å stappe bussene til bristepunktet. Jeg gremmes over at det legges ned flere og flere skoler i distriktene, slik at selv de minste barna nå må oppleve disse lange og uutholdelige reisene. Er det ingen som tenker på hva dette gjør med barnas læring? Jeg vet, for jeg fikk føle det på kroppen. Slike reiser utmatter elevene, og gjør at man blir skolelei. At dette nå skal starte helt på småtrinnene er noe å tenke over. Er det noe rart at stadig flere dropper ut av skolen når videregående kommer? Man velger rett og slett å få slippe maset. Man velger å pleie egen psykisk helse, for å ungå depresjoner og ren utmattelse. Jo tidligere man utsetter småbarna for dette, jo mer sansynlig er det at antall elever som formelig rømmer fra videregående vil fortsette å øke.

Din jæ>/@ jøde!!!

I dag skriver VG om at jøder i norske skoler opplever regelrett jødehat, og de vektlegger spesielt det som kommer fra muslimer, som de betegner som trakasering og trusler. Jeg skal ikke legge meg opp i en religiøs debatt, heller ikke en debatt om integrering, innvandring, rasehat, fremmedfrykt eller religionsfrihet. Jeg ønsker å påpeke hvor grusom og lite forståelsesfull barn og ungdom kan være. Det har rett og slett vært en gjennomgående aksept for at jøder er mindreverdig i norsk skole i mange år. Kommenter gjerne, din mening er så klart like viktig som min, men les helst innlegget mitt først så vi ungår misforståelser.

Da jeg på nittitallet gikk på skole i en liten bygd i nordnorge, fikk jeg oppleve noe jeg ikke trodde fantes. At man kunne hate noen for hva som helst. Det fantes rett og slett ikke den ting man ikke kunne sette fingeren på, hvis man hadde lyst til å mobbe noen, eller trengte en grunn til å slå. I mitt tilfelle var det nok at jeg "kom fra byen" og at de mente at jeg derfor ikke passet inn, til at jeg ble fritt vildt når det kom til mobbing, drittslenging og regelrett juling. Selv eldre gutter spyttet, slo og sparket løs på meg, på tross av at jeg var en spinkel liten jentunge som ikke hadde gjort noe galt. Jeg var ny, jeg var mager, jeg var fra byen... ergo mente de at det var lov. Jeg hadde opplevd vanlig erting og småplaging på den skolen jeg gikk på før, som da lå i en liten nordnorsk by, men aldri hadde jeg opplevd noe så grusomt som det miljøet jeg fant i en tilsynelatende hyggelig, liten bygd. Her var det vanlig å mobbe enhver som av en eller annen grunn kunne skille seg ut i mengden. Var du ikke mobber, eller hadde vokst opp som nær venn av mobberene, så ble du mobbeoffer.

Her, på denne tilsynelatende idylliske skolen ,med bare 100 elever, ble jeg gjort kjent med ordet jøde. Jøde betydde at du var mindreverdig, og det ordet kunne slenges etter alle og enhver, da helst med forbetegnelsen "jævla". Man kunne bruke det blandt venner, hvis de hadde dummet seg ut, da med en lattermild tone, eller for å si klart og tydelig hva man mente om en man ikke likte. Jøde ble oftest brukt på gutter, da det mest populære var å kalle jenter for skitne, stygge, billige eller horer, i noen tilfeller full pakke- skitne, stygge, billige jødehorer. Lærerene hørte ofte at elevene brukte betegnelsen jøde på hverandre, men ingen sa noe på det, derfor ble det hyppig brukt og godtatt som et lovlig skjellsord. Vi hadde nemlig ingen jøder på skolen. Så da var det vel ok? Lærerene må ha ment det, siden de som sa det aldri ble irettesatt. Nå skal det sies at lærerene aldri inrømte at det fantes mobbing på skolen, og banka 5 gutter en 3 år yngre jente, så "hadde sikkert jenta gjort noe for å provosere dem, og da er det lite man kan gjøre." Sånn fortsatte det i mange år, og jøde ble hyppig brukt på nye og gamle elever, som ikke selv var for mobbing.

Som mobbeoffer og utstøtt, ble det til at jeg leste mye bøker, og spesielt klassikere. Jeg hentet ut alt av interresse fra skolebibilioteket, og leste ved en hver anledning. Musikk og bøker ble min redning i en ellers så horribel hverdag. Jeg tror jeg var 11 da jeg en dag lånte boken som het Anne Franks dagbok, og fikk meg et lite sjokk. Allerede da jeg leste bakpå boken, inne på bibilioteket, forsto jeg alvoret. Anne Frank var JØDE! Anne Frank og alle hun var glad i, ble drept fordi de var JØDER! Jeg hadde jo hørt at jødedom var en religion, og visste jo at det sto om jøder i bibelen, men hadde ikke helt koblet dette opp mot nyere tid, og visste ikke at det fremdeles eksisterte en slik religion. Reigionsundervisningen på skolen var stortsett ikkeeksisterende, og hadde kun fokus på kristendommen.

Jeg fikk en klump i halsen da jeg forsto alvoret. Jeg forsto der og da at de sansynligvis hadde fått dette ordet fra eldre bekjente, eller til og med familiemedlemmer, og at det hele måtte ha startet hos en eller flere som nok helt sikkert var fulstendig klar over hva de snakket om. En eller flere som visste om jødeforfølgelsen, konsentrasjonsleirene, og alle de stakars døde, uskyldige menneskene. Og noen av mobberene måtte da kjenne til dette? Jeg hadde vanskelig for å svelge at noen skulle kunne bruke jøde som skjeldsord, hvis de visste hva det betydde. Kjente de til jødehat, uten å bry seg det minste? Hatet de jøder?

For meg betydde ordet jøde ikke mindreverdig. For meg betydde fra da av mye mer enn bare betegnelsen på en religion. Det betydde nå noe hellig, det og å ha en enorm evne til å overleve, holde ut, og å ikke gi opp selv om du møter en ufattelig motgang. Hver gang mobberene brukte ordet jøde, tenkte jeg over hvor sterk jødene har vært, og alt de har måtte holde ut gjennom så mange år.

Jeg hører det fremdeles fra tid til annen, små gutter i tidlig tenårene, og i enkelte tilfeller helt opp til midten av tyveårsalderen, som roper til hverandre. "Kom hit, din jævla jøde," eller lignende utsagn. Jeg gremmes over at det eksisterer en slik dumhet og uvitenhet i et såkalt sivilisert land. Jeg forstår ikke hvordan mennesker kan hate hverandre på et så feilaktig grunnlag. Jeg mener det bør være plass til alle religioner, og at alle mennesker er likeverdig.

Det er på tide at man tar tak i språkbruken på skolene, og at man slår hardt ned på selv "uskyldig" bruk av ordet jøde. Man kan ikke avfeie det og la ungdommene si hva de vil, selv om det fremdeles ikke går noen jøder på den skolen. Jeg finner meg ikke i det! Selv om man ikke skal oppdra andres barn, kan jeg love deg at jeg vil kjefte opp barna dine neste gang de slenger ut det ordet på kjøpesenteret!

Et gammeldags, helnorsk SKAUT! - En spesiell og ganske så vanskelig problemstilling.

Nå skrives det igjen i VG om hijab vs caps..

Jeg skulle jo egentlig holde meg unna den debatten, tenkte jeg, men her kommer det alikevel. Det må bare ut!

Jeg undrer meg over hva reaksjonen vil bli hvis jeg plutselig en dag begynner å gå med skaut. Ikke hijab, men et vanlig, gammeldags, godt norsk skaut. Er det akseptabelt? Vil jeg bli beskylt for å være undertrykt, at jeg bruker det på politisk eller religiøst grunnlag, eller er det ok hvis jeg sier at jeg har det på for at håret skal holde seg på plass og ikke bli tatt av vinden?

Kan man egentlig ha på skaut inne på skolen? Man kan jo inntil vidre ha hijab på, så da må vel skaut være akseptabelt? Det ser jo nesten likt ut. Eller vil det bli behandlet på lik linje med caps, hatt og lue? Og hvis hijab og skaut også skal bli forbudt, hvor skal grensen gå? Fordi...jeg kan jo bare ta på meg et bredt hårband. Det finnes mange store hårband som dekker største delen av hodet. Eller skal det også forbys?

Hvis det nå blir slik at hijab forbys, hvordan skal det gå med juleavslutninga da. Hvis jomfru Maria i juleskuespillet ikke får ha hijab på... eller vent litt... den tradisjonen er jo lagt død, nettopp pågrunn av at disse som bruker hijab ikke liker kristene tradisjoner.....ooops..... my bad!

Hvordan skal man forholde seg til denne trendy tingen ungdommene kaller "buff." En ting man kan ha på hals eller hode. Er den ok å ha på seg på skolen? Kanskje blir det lov å ha den på hals, men ikke hode?

Forvirrende dette her.... jeg sier ikke at jeg er hverken for eller imot hijab, jeg sier bare at det kanskje ikke er så utrolig enkelt å bestemme hvor grensa skal gå. Hvor skal egentllig grensa gå? Jeg bare spør... Hva mener du?