Din jæ>/@ jøde!!!

I dag skriver VG om at jøder i norske skoler opplever regelrett jødehat, og de vektlegger spesielt det som kommer fra muslimer, som de betegner som trakasering og trusler. Jeg skal ikke legge meg opp i en religiøs debatt, heller ikke en debatt om integrering, innvandring, rasehat, fremmedfrykt eller religionsfrihet. Jeg ønsker å påpeke hvor grusom og lite forståelsesfull barn og ungdom kan være. Det har rett og slett vært en gjennomgående aksept for at jøder er mindreverdig i norsk skole i mange år. Kommenter gjerne, din mening er så klart like viktig som min, men les helst innlegget mitt først så vi ungår misforståelser.

Da jeg på nittitallet gikk på skole i en liten bygd i nordnorge, fikk jeg oppleve noe jeg ikke trodde fantes. At man kunne hate noen for hva som helst. Det fantes rett og slett ikke den ting man ikke kunne sette fingeren på, hvis man hadde lyst til å mobbe noen, eller trengte en grunn til å slå. I mitt tilfelle var det nok at jeg "kom fra byen" og at de mente at jeg derfor ikke passet inn, til at jeg ble fritt vildt når det kom til mobbing, drittslenging og regelrett juling. Selv eldre gutter spyttet, slo og sparket løs på meg, på tross av at jeg var en spinkel liten jentunge som ikke hadde gjort noe galt. Jeg var ny, jeg var mager, jeg var fra byen... ergo mente de at det var lov. Jeg hadde opplevd vanlig erting og småplaging på den skolen jeg gikk på før, som da lå i en liten nordnorsk by, men aldri hadde jeg opplevd noe så grusomt som det miljøet jeg fant i en tilsynelatende hyggelig, liten bygd. Her var det vanlig å mobbe enhver som av en eller annen grunn kunne skille seg ut i mengden. Var du ikke mobber, eller hadde vokst opp som nær venn av mobberene, så ble du mobbeoffer.

Her, på denne tilsynelatende idylliske skolen ,med bare 100 elever, ble jeg gjort kjent med ordet jøde. Jøde betydde at du var mindreverdig, og det ordet kunne slenges etter alle og enhver, da helst med forbetegnelsen "jævla". Man kunne bruke det blandt venner, hvis de hadde dummet seg ut, da med en lattermild tone, eller for å si klart og tydelig hva man mente om en man ikke likte. Jøde ble oftest brukt på gutter, da det mest populære var å kalle jenter for skitne, stygge, billige eller horer, i noen tilfeller full pakke- skitne, stygge, billige jødehorer. Lærerene hørte ofte at elevene brukte betegnelsen jøde på hverandre, men ingen sa noe på det, derfor ble det hyppig brukt og godtatt som et lovlig skjellsord. Vi hadde nemlig ingen jøder på skolen. Så da var det vel ok? Lærerene må ha ment det, siden de som sa det aldri ble irettesatt. Nå skal det sies at lærerene aldri inrømte at det fantes mobbing på skolen, og banka 5 gutter en 3 år yngre jente, så "hadde sikkert jenta gjort noe for å provosere dem, og da er det lite man kan gjøre." Sånn fortsatte det i mange år, og jøde ble hyppig brukt på nye og gamle elever, som ikke selv var for mobbing.

Som mobbeoffer og utstøtt, ble det til at jeg leste mye bøker, og spesielt klassikere. Jeg hentet ut alt av interresse fra skolebibilioteket, og leste ved en hver anledning. Musikk og bøker ble min redning i en ellers så horribel hverdag. Jeg tror jeg var 11 da jeg en dag lånte boken som het Anne Franks dagbok, og fikk meg et lite sjokk. Allerede da jeg leste bakpå boken, inne på bibilioteket, forsto jeg alvoret. Anne Frank var JØDE! Anne Frank og alle hun var glad i, ble drept fordi de var JØDER! Jeg hadde jo hørt at jødedom var en religion, og visste jo at det sto om jøder i bibelen, men hadde ikke helt koblet dette opp mot nyere tid, og visste ikke at det fremdeles eksisterte en slik religion. Reigionsundervisningen på skolen var stortsett ikkeeksisterende, og hadde kun fokus på kristendommen.

Jeg fikk en klump i halsen da jeg forsto alvoret. Jeg forsto der og da at de sansynligvis hadde fått dette ordet fra eldre bekjente, eller til og med familiemedlemmer, og at det hele måtte ha startet hos en eller flere som nok helt sikkert var fulstendig klar over hva de snakket om. En eller flere som visste om jødeforfølgelsen, konsentrasjonsleirene, og alle de stakars døde, uskyldige menneskene. Og noen av mobberene måtte da kjenne til dette? Jeg hadde vanskelig for å svelge at noen skulle kunne bruke jøde som skjeldsord, hvis de visste hva det betydde. Kjente de til jødehat, uten å bry seg det minste? Hatet de jøder?

For meg betydde ordet jøde ikke mindreverdig. For meg betydde fra da av mye mer enn bare betegnelsen på en religion. Det betydde nå noe hellig, det og å ha en enorm evne til å overleve, holde ut, og å ikke gi opp selv om du møter en ufattelig motgang. Hver gang mobberene brukte ordet jøde, tenkte jeg over hvor sterk jødene har vært, og alt de har måtte holde ut gjennom så mange år.

Jeg hører det fremdeles fra tid til annen, små gutter i tidlig tenårene, og i enkelte tilfeller helt opp til midten av tyveårsalderen, som roper til hverandre. "Kom hit, din jævla jøde," eller lignende utsagn. Jeg gremmes over at det eksisterer en slik dumhet og uvitenhet i et såkalt sivilisert land. Jeg forstår ikke hvordan mennesker kan hate hverandre på et så feilaktig grunnlag. Jeg mener det bør være plass til alle religioner, og at alle mennesker er likeverdig.

Det er på tide at man tar tak i språkbruken på skolene, og at man slår hardt ned på selv "uskyldig" bruk av ordet jøde. Man kan ikke avfeie det og la ungdommene si hva de vil, selv om det fremdeles ikke går noen jøder på den skolen. Jeg finner meg ikke i det! Selv om man ikke skal oppdra andres barn, kan jeg love deg at jeg vil kjefte opp barna dine neste gang de slenger ut det ordet på kjøpesenteret!