Hva vi gjør om dagen?

Leker i snøen, så klart. :)

Langt om lenge, og lenger enn langt, så blogget hun sannelig litt igjen.

Jeg må nesten bare tvinge meg i gang med blogginga igjen jeg. Det har vært en heller laber innsats i sommer, men nå er høsten her, og som vanlig får jeg litt ekstra energi på denne tiden. Sparker meg selv i gang nå.

Men hva her jeg bedrevet tiden med i sommer da? Jo vi tok oss en hurtigrutetur til Lofoten, med besøk på Lofotakvariet, Lofotr Vikingemuseum, og en helt super hytteovernatting, som var mer enn nok spenning i seg selv for den minste av oss. Han er i skrivende stund hele 20 måneder. En veldig aktiv alder, så det går i et forrykende tempo. Det har tatt mye av mammaen sin energi og ryggoverskudd, men har sannelig også gitt mye glede igjen. Han er helt herlig, og det er utrolig så mange nye ord og evner han har fått den siste tiden. Store Kenguruen vår. :)

Tirsdag skal vi på treff med 2011-barna, og det gleder vi oss veldig til. Da får vi se de andre småtassene, som nok også har blitt en god del større i sommer. Dette treffet er ikke et barseltreff, men noe selveste ordføreren inviterte til. Har du hørt på maken? Vi er lovet saft og kaker, og sannelig lokkes det med gave også. Det blir spennende å se hva det er for noe rart. :)

Avslutter med litt action fra uteserveringa hos Fiskekrogen i Henningsvær.

Folk er folk?

Hun het Irina. 

Hun satt så fortauet, i en stille gate, en tidlig lørdags morgen, da jeg tilfeldigvis valgte å gå den veien. Jeg skulle i konfirmasjon i Oslo, og vandret bare en liten tur i gatene rundt hotellet da jeg så henne.

Hun satt stille, og litt sammenkrøket, med ryggen støttet mot et gjerde. Ingen tiggerkopp, ingen ting med seg. Hun hadde de tristeste øyne jeg har sett. 

Hei, sa jeg. Og presenterte meg. Forstår du norsk? English? Hun nikket, og kunne litt engelsk. Jeg spurte hvor hun kom fra, og satte meg ned hos henne. Hun kom fra Romania, og hadde ikke vært i Norge lenge. Vi snakket om at det var dårlig stellt med henne og klær. At det kunne komme til å bli kaldt om natten og om hun hadde noe sted å sove. Snakket om hvor hun kunne gå og hvilke hjelpetiltak som finnes. Hun spurte meg ikke om noe. 
Jeg gikk selv i gammel jakke og nedslitte sko, fattig som jeg var på denne tiden, og hadde fått turen betalt av mine besteforeldre. Jeg hadde ikke mange kronene å bruke i Oslo, bare to hundre kroner, men jeg trengte ikke penger heller. Det var ikke derfor jeg var der. 
Jeg skulle kjøpe en flaske vann til å ha på hotellrommet, og hadde ikke så mye tid, så jeg måtte ta farvel med Irina. 

Da jeg var på butikken tenkte jeg på henne. Hun var mager. Hun manglet tenner. Magen hennes hadde rumlet høyt. Var hun narkoman? Var hun prostituert? Var noen slemme med henne? Bakmenn? Har hun barn?

Da jeg igjen gikk forbi satt hun der fremdeles. Jeg hadde tidligere forklart henne at jeg hadde dårlig tid, men jeg gikk bort og tok henne i hånda. Jeg gav henne hundre kroner, og hun ble tydelig overrasket. Hun fikk tårer i øynene. Hun klemte og ristet på hendene mine, og klarte ikke finne ord. Men øynene og det tannløse smilet sa alt. 

En halv time senere gikk jeg i området sammen med min mor. Da hører vi noen rope navnet mitt flere ganger. Jeg snur meg og ser Irina vinke fra trappa til matbutikken. Hun har en pose med et brød, en juice, og står og vinker med brødet i hånda. Hun smiler tannløst, og er tydelig lykkeligere enn på lenge. Jeg vinker igjen, og roper hei Irina. Hun varr kanskje glad for å ha fått penger, men jeg vet at hun også fikk noe hun skjeldent får. Hun ble sett. 



Jeg bor langt nord i landet hvor vi ikke har tiggere. På 17.mai var det plutselig en flokk romfolk her likevel, til alles store overraskelse. De løp rundt i folkemengden med kopper, og var veldig ufine og brautende i oppførsel. Presset seg på ved salgsboder og gassballonger, og tagg med alle midler, til og med mot barna. De hadde småbarn med selv, og barna fikk penger fra mange. Det falt meg ikke inn å gi dem en krone. Om de også stjal, vet jeg ikke, men jeg og mange andre passet nok mye bedre på lommer og vesker enn noen gang før. Dagen etter ble de sett da de tok flyet tilbake til Oslo, etter å ha spist middag på flyplassens restaurant. 

Folk er folk?

Feriebilder, en start....

Jeg skulle skrevet så mye om vår flotte ferie, men kommer liksom aldri i gang. Tid og krefter har ikke strukket til på en stund, så nå må jeg bare tvinge meg til å starte ett sted. Det blir da noen bilder, og så får jeg se om ikke det inspirerer meg til å fortsette med det senere. Her er i alle fall starten. :)

Enda flere folk som ligner en god del på hverandre :)

Da jeg så dette Bieber-hysteriet i Oslo, så jeg plutselig at han ligner veldig på noen, nemlig.....


Hillary Swank i filmen Boys don't cry. Likheten er slående, faktisk mer nå som gutten har blitt eldre.

Litt kjapp googling så slipper jeg sette sammen bilder selv... dette har andre oppdaget før meg. :)

Og Loreen la jeg merke til under Eurovision at faktisk ligner en del på Maria Mena.

Ser du det du også? Bildet stjålet fra jhani.se

Oooog enda mer Eurovision....

Toji ligner pååååå.....

 
Aylar Lie! :)

Ferietur.... Spenning på høyt nivå.

Vi suser snart avgårde til det store utland. I en hel uke. Med en 15 måneder gammel kar som nettopp har fått nok en jeksel, og holder på å jobbe med en til. Som ikke sover sammenhengende om natten. Som inni mellom får spisenekt og raserianfall. Som har lært seg å hyle og brøle denne uka. Som aldeles ikke vil sove på dagen, hvis det skjer noe som helst spennende, for slike ting synes han nemlig at han godt kan bestemme selv.

Dette blir interessant, for å si det mildt. Ikke minst blir mellomlandinga med fem timer på en flyplass noe av et eventyr. Det vet jeg bare allerede. Uten vogn. Og med all den spenninga som gjør at det garantert uansett ikke blir noen soving. Men ryktene sier det finnes lekerom der. Vi flytter inn i fem timer og håper på det beste.

Det blir nok bra. Nå skal jo Kenguruen endelig få se farmor for aller første gang, og hun han. Og et par gamle oldeforeldre. Og en gammeltante med familie. Jepp. Mye som skal rekkes på en uke. Shopping også, for dit vi skal er det faktisk skikkelig vår, på nippen til sommer. Varmt og grønt. Og vi har faktisk ingen sommersko, eller i det hele tatt vårklær til Kenguruen. Vi har jo ikke trengt det enda, vi som fremdeles har hvit og kald vinter her hos oss, sånn som man bare kan ha det i nordnorge på denne tiden.

Men bra blir det vel. Mye styr, mye spenning, og sikkert mye hygge og mange gode minner å ta med seg videre. Og kanskje noe søvn inni mellom, om vi er riktig så heldig. Jepp. Jeg gleder meg. Til reisen. Og kanskje nesten mest til å komme hjem igjen å kunne puste ut. ;)

Se bare så godt vi må kle oss her fremdeles. Selv innendørs. ;)

Kjapp oppdatering

Laptopen døde. Buhu! Det er kaldt og fælt der stasjonærpcen står, og jeg har ikke orket sitte her om kvelden når Kenguruen sover, fordi jeg har vært redd han skulle våkne. Men nå har det kommet jeksler, og vi sover igjen. Halleluja!

Siden sist har vi blandt annet:

Lekt ekstremt mye ute og bygget "Snow henge."

Spennende for en liten kenguru, som vil være med på bygginga med pappaen sin, men som nok heller må se på fra sidelinja av sikkerhetsårsaker. Gøy var det uansett.

Testet mobilvarmeren jeg kjøpte hos Jill. Testet med uhell, riktig nok, ved å miste den i særdeles våt snø, som nok ville tatt knekken på hele telefonen om den ikke hadde lagt i sokken sin. Det var visst meninga jeg skulle ha den ja. Så tusen takk for at du laget den til meg, Jill. Den har virkelig kommet til nytte! :)

Se så fine fargene er sammen. Liker! :D

Og hva har vi ellers gjort...? Sovet dårlig, men hatt herlige dager likevel. Nå blir det vel bedre igjen. Hvor mange tenner skal de egentlig ha? :)

I dag har Kenguruen fått mmr vaksina si. Alt vel, og ingen reaksjoner, og så får vi bare håpe han ikke får noen plager senere, siden de ofte sniker seg på i form av feber og prikker opp til to uker etter vaksina.

Ellers planlegger vi ferie, og påskebesøk på hytta, og koser oss veldig med det. Gleder meg til det blir vår. :)

Morgenstund og skravletid

I dag har vi koset oss lenge i senga, og lekt litt på soverommet før vi sto opp. Når vi omsider kommer oss fra soverommet og ned i stua, finner jeg ut at vi skal ta en titt på bilsporene fra vinduet.

-"Pappa har kjørt på jobb." sier jeg til Kenguruen.

-"Pappa!" svarer han med den største bekreftelse.

-"Ja, Pappa sto opp tidlig, og har kjørt på jobb." Jeg gjentar og bekrefter, som jeg pleier å gjøre når han kommuniserer tilbake.

-"Brrrrrrrrrrrrrr" kommer det fra Kenguruen, som tydelig med billyden sin forteller Mamma at han faktisk vet at Pappa kjørte i bilen sin.

-"Jaaaa, bilen til Pappa sier brrrrrrrr. Pappa kjørte i bilen." svarer jeg.

-"Jaja" sier Kenguruen. (Ro deg ned Mamma og ikke vær så ivrig?)

Flinke, flinke gutten min. Jeg tror dette teller som vår første lange samtale. :)

Smeeelt! ♥

Dette var bakgrunnsbildet på laptopen da jeg trøtt og slapp, med morrakaffen i handa, skulle ta nyhetsrunden i morrest.

Det er så mye man kan gjøre for å vise sin kjærlighet, uten at det koster penger.

Når det er sakt så fikk jeg jordbær med vaniljesaus til dessert i dag, og jeg fikk også favorittkonfekten min, og masse sjokolade som jeg sitter og koser meg med akkurat nå. 

Hva han fikk? Faktisk bare to berlinerboller. Men jeg hadde drysset melishjerter på dem, i det minste. :)

Jeg har en superduper kjæreste!   ♥

Håper alle har en fin dag, enten de feirer, er likeglad eller bestemt nekter å feire. :)

Kjære NRK: Ikke frarøv barna språkene

Vi nordmenn kjent for å være ganske så språkkyndige, her i lille Skandinavia. Vi har øre for våre søskenlands språk, og selv om at svensker, og til dels også en del dansker ikke alltid forstår norsk, forstår vi (de fleste av oss) dem uten problemer, og klarer fint å bruke vår kunskap om deres språk til å gjøre oss forstått tilbake.


Hvorfor er dette tro?
Rett og slett fordi vi har vokst opp med barnetv, filmer, serier og dokumentarer på både svensk og dansk. Spesielt fordi at det under barnetv aldri har funnes noen språkbarriærer. Ingen norsken, dansken og svensken vitser. Ingen landerivalisering. Det finnes bare likheter. Fellesskap. Vennskap.


Vi har alltid forstått dem, følt oss som en av dem, og det uten at de har trengt å dubbes. Vi har Astrid Lindgren i blodet, og vi kjenner alle barna hennes like godt som vi kjenner for eksempel Anne Cath Vestly sine. Sverige, Norge, eller eventyrland kan være det samme. Om vi er i Bakkebygrenda, eller Hakkebakkeskogen, føler vi oss like mye hjemme. Vi er skandinaviske barn, på eventyr. Sammen. Og mens vi storkoser oss, lærer vi samtidig både svensk kultur og språk, uten å legge merke til det. Slik har det alltid vært. Slik trodde jeg det alltid skulle få være.


Men så bestemte altså NRK seg for å begynne med dubbing, til min store forskrekkelse. Det hadde jeg aldri forventet. Og jeg kan ikke være mer tydelig på at jeg skulle ønske Bakkebygrenda (og Madikken, Tjorven, Pippi, Emil og alle andre gode barndomsvennene mine) fikk være i fred. Kerstin skal ikke trenge å bli til Kirsti. Olle bør få fortsette å hete Olle, ikke Ole, og han bør få fortsette å snakke svensk, ikke en eller annen overdrevet dialekt som selv er vanskelig å forstå for de som snakker "Alf Prøysensk" dialekt fra før. Det med navneendringene irriterer meg kanskje mest av alt. Av og til lurer jeg på om oversettere har store "uff, jeg skulle så indelig ønske jeg var forfatter"- komplekser, så mye som de vrir og vender på den minste ting.


Når alt blir dubbet ødelegger de kosen for foreldre og besteforeldre som vil dra frem de gamle filmene for å glede familiens yngste. Småbarna vil jo ikke forstå hva det handler om. De er jo vant til at de snakker norsk. Kommer de til å finne seg i å se noe på et fremmed språk da, når de vet det finnes norsk versjon? Kommer de til å lære språkene, så lekende lett som jeg og mange andre med meg gjorde da vi var små?


Jeg er redd får ay de ved å dubbe fratar våre barn muligheten til å lære det vi fikk lære. Oppleve det vi fikk oppleve. Leke seg til læring. Det må jeg si at plager meg. Veldig.


Jeg tror derfor at vi i fremtiden kjører barnetv-anarki. Vi går rett og slett i mot statskanalen sitt dubbe-krumspring. Vi betaler lisensen, men fratar nrk det ekstra seertallet, og går for dvd forran dubbet barnetv her i huset. For hvordan skal vel Kenguruen ellers kunne synge falukorvsvisan, sammen med sin mamma og sin tante, som lærte den på svensk som barn. Min lillesøster og jeg har nemlig hatt et veldig spesielt forhold til den sangen. Denslags må bare føres videre. Enten NRK er med på leken, eller ikke. Så det så. :)




Nu vill jag hava falukorv på denna sköna dag
och det ska vara falukorv av allra bästa slag.
Ja den ska vara himla god och flera meter lång
och föras hem till Bullerbyn med munter lek och sång.


Falukorvsvisan – Astrid Lindgrens Värld – Platekompaniet – MP3 (Der er en liten spiller med en del av sangen på siden det lnkes til, for de som er interesserte i melodien.)

Så perfekt at det nesten er skummelt. Se hva jeg har fått:

Hos den meget dyktige og sjarmerende kunstnerinnen Gunn, som har bloggen Sjarmerende Chic, vant jeg en premie for en stund siden. Den landet i min postkasse i dag, og jeg ble som et lite barn på julaften. Jeg ble så glad at jeg nesten hylte at min kjære måtte komme og se hva jeg hadde fått.  Det var nemlig over all forventning og jeg kunne ha hoppet av glede, om ryggen min bare tillot hopping. :)

Dette var det som lå i pakken:

Nydelig

Nydelig

Nydelig

Titt inn hos SjarmerendeChics salgsblogg og se om ikke du har lyst å bestille deg noe. Hun selger nemlig noen herlige kunstverk. Men tilbake til de jeg fikk... her skal de henge, midt mellom mine gardiner i gull og brun, på den stueveggen der vi ikke eier en eneste ting det passer seg å dekorere med, og trodde vi aldri kom til å finne noe så perfekt som det disse kunstverkene er:

Prøv å ignorer den dumme tvn. Tver er stygge...

 Og hva har vi  på de to andre stueveggene? Jo, noe som matcher, faktisk. Hvis man ser bort fra de dumme ikearammene jeg drømmer om å få oppgradert en dag. Måtte bruke noe midlertidig for å ta vare på bildene, og da ble det disse. Men se inni ramma, ikke på den. Matcher bra, ikke sant? De er noe av det fineste jeg har, og det ligger mye sentimentalverdi i dem, selv om jeg ikke aner om de er verdt noe i kroner.

Trykk fra tidlig 1900tallet

Illustrert familieblad fra 1917

Så hjertelig takk, kjære Gunn. Det var som om det var skjebnebestemt at akkurat denne, nydelige kunsten skulle henge i akkurat min stue. Man skulle tro du hadde vært her. Både motivene og ordene er helt herlige. Tusen, hjertelig takk. :)

Lillebror.

De fleste av oss kjenner vel til sangene om Lillebror? De sangene var veldig spesielle for meg da jeg var barn, og jeg ønsket veldig at jeg hadde en helt egen lillebror. Og det fikk jeg, men ikke helt med en gang....

Da jeg var syv og et halvt år ble min lillesøster født. Det var helt ok det, men jeg hadde egentlig ønsket meg en lillebror. Faktisk hadde jeg virkelig, virkelig ønsket meg det, i flere år. Jeg hadde til og med "skaffet meg en helt selv." Hvordan? Min oldefar kom med en fantastisk gave. En stor 80talls-dukke, med lyst hår og blå øyne. En jentedukke, riktig nok, i følge produsenten. Men det syntes ikke jeg. Jeg så nok hvem det var. Lillebror! Jenteklærne forsvant fort, og Lillebror fikk arve noen klær jeg kunne være fornøyd med.

Da foreldrene mine hadde spurt meg hva jeg ønsket, sa jeg lillesøster. Hvorfor? Fordi jeg av en eller annen grunn i den tiden hadde fått det for meg at absolutt alt ble motsatt av det jeg sa. Så da tenkte jeg at hvis jeg ba om en søster, fikk jeg nok broren jeg ville ha. Men neida, for en gangs skyld fikk jeg det jeg ba om. Heldigvis, sier jeg i dag, for min kjære lillesøss ville jeg ikke vært foruten. :)

Til sist fikk jeg faktisk en lillebror. En halvbror som bodde med min biologiske far og hans kjæreste, på andre klanten av landet. Nærmere bestemt i det store Oslo. Tror du jeg ble glad? Jeg hadde i flere år innfunnet meg med at det var en lillesøster jeg hadde, og ferdig med det. Det ble ikke å komme flere søsken, og jeg var veldig glad i den jeg hadde. Og så kom broren som en bonus. :)

Lillebrordukken har alltid hatt en spesiell plass i mitt hjerte, og vil alltid ha det. Han har i mange år fått bo på gjesterommet hos mine besteforeldre, hvor han skammelig nok har hatt rosa genser på. Jeg, min søster og tre søskenbarn har lekt mye med han. Nå er han overbrakt min lille sønn, som skal få lov til å leke med den hvis han vil. Interressen er enda ikke så stor. For tiden sitter han i vippestolen på Kenguruens rom, og har endelig fått arve et antrekk som tydelig viser for en flott guttedukke han er.

Endelig er det tydelig at Lillebror er en gutt. :)

Ettåringsskryt fra en stolt mamma. :)

Jeg var innom et mammaforum jeg har tittet innom før, og fikk muligheten til å skryte litt av Kenguruen. Stolt som jeg er, så legger jeg inn skrytet her også.


Kenguruen 12 måneder:

-Sier mamma, pappa, oi, hei, gakk gakk (takk takk), nam nam, der, den, natta, ha ha ha, og hadet (favorittord som gjentas ofte). Sa lenge bø, men sluttet med det. En eneste gang sa han helt tydelig hoppsideisi, men det er det nesten ingen som tror meg på, siden det var før han hadde lært å si pappa og mamma, og bare kunne bø og nam nam.


-Han har nettopp klart å bruke gåbil med egen kraft, (sakte) og lager billyd hele tiden.


-Går hvis han har, eller tror han har støtte (gått tre skritt uten noe noen få ganger). Løper fort med trehjulsykkel til støtte.


-Leker borte bø, klapper i hendene, vinker hei og hadet, spiller på slurva og ler av det, viser hvor stor han er, danser til musikk, synger (aaaaa aaaa),


-Han er knallgod på å pusse tenner, selv om jeg børster for han også (han tar også mine tenner, med min børste da så klart) og pleier å vinke til gutten i speilet. Kjempegøy!


-Vet forskjell på den store og den lille, om jeg ber han hente ball, bil eller bamse.


-Kan peke på nese, øye, munn, hake og hode, og forstår forskjellen på min og din. Peker også på bil, sykkel, kopp, skje og bordet. Peker på ting uoppfordret og blir glad om jeg sier hva tingen heter.


-Tegner, selv om det ikke er rare greiene enda. Bare rette streker. Og så går han fort lei og kaster heller blyantene på gulvet.


Putte den runde på riktig plass i putteboksen. Firkant og trekant forstår han så langt dårlig, og kaster de helst vekk. Bankebrettet forstår han delvis, men har ikke kraft nok.


-Legger ting på bordet om han blir bedt om det.


-Kan gå ned fra møbler, men ikke opp enda.


-Legger seg ned i senga, når jeg sier det. (Og står ofte rett opp igjen, med hopping og latter, men det er en annen sak.)


Det var vel omtrent det jeg kan komme på akkurat nå.


Han kan ikke: Sovne selv, men må ammes enda. Forstå at jeg mener det når jeg sier nei, og ikke der. Sta som bare det og har ikke mye respekt for mammas strenge ansikt, for det ler han av. Men det er vel meg, for pappaen ler også av det.

Jeg gleder meg til det nye badet er ferdig.

Endelig er stikkordet, for vi har pusset opp det meste av huset, men latt badet vente til sist av praktiske årsaker. Vi har bare et bad, og det er temmelig lite, langt og smalt. Men jeg tror det skal bli fint. Det har ikke vært spesielt gøy å bruke badet som det var til nå, men vi ønsket å vente med det prosjektet. Først er man jo rimelig avhengig av fungerende bad eter fødselen, og så er det denne babytiden der man helst ikke vil ha styret. Men nå er vi i gang. Det vil si... Min kjære, den flinke, herlige mannen er i gang med å pusse opp badet. Og jeg tror det kommer til å bli helt fantastisk. Vi er normale mennesker, som ikke bruker hundre tusen på baderomsmøbler, og jeg er ikke en interiørblogger, men når det er ferdig kommer jeg helt sikkert til å legge ut et bilde. I mellomtiden kan jo dere her inne også le godt av før-bildet. Det ble tatt da vi var på visning, så gardinene og det er altså ikke vårt:

Hvis noen har lyst på mintgrønne plastfliser fra 60tallet til et eller annet prosjekt er det bare å rope ut. Det ligger fremdeles en bunke ubrukte i uthuset her. :)

Snart har vi nytt bad. Og dusjkabinett. Lykke!

Et år har gått, og vi har plutselig ettåring i huset. (I morgen)

I morgen har jeg ettåring i huset. Babytiden er over.
I morgen er det familieselskap, kake, og en liten baby som ikke er baby mer men stor gutt.

Det første året har sust forbi i rekordfart. Det stemmer, det de sier. At det er når man får barn at man ser hvor fort tiden flyr.

Kenguruen skal få sin første bløtkake. Og han skal få lys på kaka, det er klart. Det hører med. Han skal få pakker, (som om han ikke fikk nok til jul) og ikke minst skal han få masse kos fra hele familien. Besteforeldre, oldeforeldre og tante med partner. Og mamma og pappa, så klart. At det er hans fødselsdag, vet han selvfølgelig ikke, men tro om han forstår at det handler om han?

Jeg er veldig spent på hva han synes om brannbilen han skal få fra oss. Den har vi gjemt bort siden han var  en liten sparkekenguru i mammas mage. Jeg tror jeg var fem-seks måneder på vei da min kjære bare måtte kjøpe denne bilen, som skulle gjemmes bort til ettårsdagen. I morgen kommer den frem. Tro hvem som blir mest ivrig. Gutten eller pappaen? ;)

Jeg tror det blir en fin dag. Eplekaka står på kjøkkenbenken og dufter. Jeg gleder meg. I morgen skal den store gutten vår feires. :)

Godt nyttår!!!

Riktig fantastisk godt nytt år ønskes dere alle. Og jeg håper dere har hatt en god jul.

Jeg har rett og slett vært utkjørt i jula og må bare beklage at jeg ikke har tittet innom noen blogger, eller svart på kommentarer. Leggetiden har blitt til leggetimer før Kenguruen endelig sovner, og det er som oftest flere våkestunder om natta nå fordi han plages med vonde gommer atter en gang. Den tanna vil bare ikke igjennom, og dentinox hjelper ikke så godt i lengden. Men vi holder ut. Selvfølgelig. Det har gått på bekostning av blogging, julehilsner og alt annet som har med nett og sosialisering og gjøre, men nå tror jeg det blir litt lettere.

Vi har i alle fall fått fikset laptopen her for to kvelder siden. Min kjære søster kom innom med nyttig informasjon om hvem, hvor og hvordan, og så fikk vi plutselig ordnet det. Så da krever det betraktelig mye mindre av meg å komme på nett. Det betyr mye, når man har det som meg. Jeg visste ikke hvor avhengig jeg var av laptopen, før den streiket og jeg så hvordan jag ikke maktet å slepe meg opp til stasjonærpcen om kvelden. Det ble rett og slett for mye for meg. Men nå er jeg her igjen. Takket være min snille og hjelpsomme lillesøss. <3

I skrivende stund ligger jeg på sofaen. Jeg hviler ryggen etter tre timer med "kjære lille venn, kan du ikke for guds skyld sove snart, før mamma kollapser helt her." Jeg skal straks legge bort laptopen igjen og bare ligge heeelt i ro. Kan først nevne i farta at Kenguruen sov så søtt som bare det på nyttårsaften, uten å få med seg at det smalt raketter i hytt og pine rundt huset. Og det var mange raketter. Men så var han også riktig så utslitt da han sovnet. Det var vi også. Vi sovnet klokka23 selv, og tittet bare litt ut vinduet da vi våknet av bråket ved midnatt. Kjedelig, tenker du kanskje? Det var faktisk litt hyggelig å bare sove mens "hele verden" ventet på å gå ut i kulda for å svi av penger. Og det var nødvendig, siden jeg var helt ødelagt og visste at jeg jo måtte opp tidlig, og kanskje også flere ganger i løpet av natten. Så da la vi oss så tidlig da, selv om det var nyttårsaften. Sånn er det vel bare å være småbarnsforeldre. Helt greit for meg. :)

Håper alle hadde en god feiring, og/eller god natts søvn, og at det nye året blir godt for oss alle. :)

Vi venter spent på Jesus, og gleder oss til Kenguruens første jul.

Tro om Jesus rekker frem før jul? Det er slettes ikke sikkert. Han ble sendt akkurat på grensen til postens garantifrist, så jeg håper det. Gleder meg til han kommer. :)

Å finne den heeelt riktige julekrybba er ikke bare bare, det er sikkert, men nå har  jeg endelig funnet den.

Dette blir Kenguruens første jul. Hvis man ikke regner med jula da han lå i magen, og jeg bare tviholdt på tanken om at han skulle bli der inne til vi kom oss til riktig side av nyttår. Det gikk som det skulle det, så den 5.januar har vi en ettåring å feire her i huset. Enda en begivenhet som snart er her. Tro om jeg ikke må begynne planlegging og invitere allerede, så ikke fødselsdagen kommer som julekvelden på kjærringa, selv om julen ikke gjør det i år. ;)

Jeg gleder meg veldig til å feire jul med Kenguruen og min kjære. Min supergode lillesøster har vært her og bakt pepperkaker med/til meg, og de er nesten oppspist allerede, så gode som de var. Ellers er faktisk alt på stell. Julestrømpe til Kenguruen har jeg selv sydd, min kjære har tatt julevasken, og alt vi trenger (og mer til) er kjøpt inn. Julestemningen sniker seg innpå oss. Nå kan jula bare komme. Forhåpentligvis gjør julekrybba også det. :)

Ja det er altså denne ryggen igjen...

Det er nok slik at jeg til tider "uffer og auer" litt, samtidig som jeg for det meste gjør mitt ytterste for å ikke gjøre det. Jeg tror jeg som oftest er flink til å holde humøret oppe, og smertene for meg selv, men noen ganger renner det aldri så lite over. Da skjer det, sært nok, at jeg tar meg i å misunne de som "bare" har en ødelagt fot eller hand. De har liksom resten av kroppen å ty til. Når det er ryggen som er ødelagt, virker liksom ikke armer og bein heller, og jeg som ellers klarer lite, klarer plutselig betraktelig mye mindre.

Og når det er på det aller verste, som nå, låser det seg i tankene også, og jeg føler meg like elendig som en ubrukelig feilvare uten byttelapp. Jeg føler at min kjære sannelig har fått noe å stri med, og at jeg er direkte udugelig, selv om jeg er velsignet med en mann som alltid lar meg få vite og føle at jeg slettes ikke er det.

Om det er en eneste ting som virkelig plager meg, så må det være det at jeg har så utrolig lyst til å gjøre de tingene jeg vet ikke kan. Og da mener jeg ikke bare at jeg skulle ønske jeg kunne jobbe. Eller ha alltid ha evne og ork til å blogge, bake, sy og holde på med andre hobbygreier.

Jeg tenker på de tingene som står mitt hjerte nærmest. Mammatingene. Som å leke med Kenguruen på slike herjete guttemåter, slik som jeg ser at andre mødre gjør med småtassene sine. Som å ha han på skuldrene. Eller å rulle i sneen sammen. Ake sammen. Jeg tenker på alt jeg ikke kan, og ikke vil kunne. Kjøre karuseller. Sykle. Noe så enkelt som å sykle med han bakpå. Lære han å sykle den dagen han er gammel nok til det. Ikke engang det kan jeg. Og det jeg ikke kan, vil jeg så indelig sterkt, disse dagene der ryggen plager meg som mest.

Nei dager som dette liker jeg ikke. Smerten gnager på meg, og disse tankene får fort fotfeste om jeg tillater det. Da er det bedre å ta den nødvendige bloggpausen, (som denne gangen varte i hele 12 dager) for å komme sterkere tilbake. Jeg tvinger tankene over på alt jeg kan, og lager mentale lister over hvor snill, flink og klok jeg kan være når jeg bare husker at jeg er meg og ikke bare en verkende rygg. Jeg minner meg selv på om at jeg er en god mor, og at jeg tross alt kan en hel del ting, selv om det er noen få ting som pappaen må ta på sin kappe. Kenguruen vil da slettes ikke lide selv om det er pappa som står for herjing, sykkel og aking. Slett ikke.  Mammaen kan jo alle de andre tingene.

Det blir til at jeg henter meg inn igjen. Ja for jeg er jo slettes ikke så dum jeg, selv om jeg har mine plager. Jeg kan jo faktisk alle de tingene jeg kan, bortsett fra de tingene jeg ikke kan. Ja for sånn er det nemlig. Det er slettes ikke dårlig bare det. Jeg har jo dessuten mine små mestringsmetoder, og egentlig er jeg knallgod til å tenke positivt. Her en dag jeg hadde overskudd til det, laget jeg årets lussekatter. De ligger i fryseren, klar til å hentes opp og nytes på rette dagen. Sist men ikke minst, har jeg denne uendelige kjærligheten for Kenguruen og min kjære. Faktisk er det det fineste og viktigste jeg har. Og jeg har mye av det, og får mye igjen. Og vet du, har man kjærlighet, da har man alt. Jeg har egentlig uendelig mye mer å glede meg over enn å klage over, kjenner jeg. Smerte til side... livet er godt å leve.

Og snart er det jul. :)

Ta den ring og la den vandre... vinneren av ringen eeeer:

Gratulerer så mye til deg. Velfortjent hell, siden hun hadde hele fem lodd og gjorde en innsats. En flott blogganbefaling, og en virkelig god gledes-gjerning, var det. Ikke at det kunne ha noe å si på utfallet, siden det var ren trekkning på gammelmåten, uten noe fanterier, men dette var en av de bedre deltagelsene likevel. Jeg er glad hun vant. :)

Jeg lånte Kenguruens hatt til trekkningen. Det er det minste han kunne bidra med, etter at jeg måtte legge han hele fire ganger i kveld før jeg kunne komme i gang med å trekke vinneren. Det blåser og hagler ute nå, så jeg regner med han våkner igjen straks. Derfor avslutter jeg her for i kveld.

Det har vært utrolig gøy å holde giveaway, og det kan sannelig hende at jeg blir nødt til å gjenta det en gang.

Takk til alle som var med, og gratulerer så mye igjen til Beate, som jeg sender en mail til nå. :)


Tusen takk for sponsorering av premien
 Ellamote.no, En unik og spennende nettbutikk