Langt om lenge, og lenger enn langt, så blogget hun sannelig litt igjen.

Jeg må nesten bare tvinge meg i gang med blogginga igjen jeg. Det har vært en heller laber innsats i sommer, men nå er høsten her, og som vanlig får jeg litt ekstra energi på denne tiden. Sparker meg selv i gang nå.

Men hva her jeg bedrevet tiden med i sommer da? Jo vi tok oss en hurtigrutetur til Lofoten, med besøk på Lofotakvariet, Lofotr Vikingemuseum, og en helt super hytteovernatting, som var mer enn nok spenning i seg selv for den minste av oss. Han er i skrivende stund hele 20 måneder. En veldig aktiv alder, så det går i et forrykende tempo. Det har tatt mye av mammaen sin energi og ryggoverskudd, men har sannelig også gitt mye glede igjen. Han er helt herlig, og det er utrolig så mange nye ord og evner han har fått den siste tiden. Store Kenguruen vår. :)

Tirsdag skal vi på treff med 2011-barna, og det gleder vi oss veldig til. Da får vi se de andre småtassene, som nok også har blitt en god del større i sommer. Dette treffet er ikke et barseltreff, men noe selveste ordføreren inviterte til. Har du hørt på maken? Vi er lovet saft og kaker, og sannelig lokkes det med gave også. Det blir spennende å se hva det er for noe rart. :)

Avslutter med litt action fra uteserveringa hos Fiskekrogen i Henningsvær.

Kjære NRK: Ikke frarøv barna språkene

Vi nordmenn kjent for å være ganske så språkkyndige, her i lille Skandinavia. Vi har øre for våre søskenlands språk, og selv om at svensker, og til dels også en del dansker ikke alltid forstår norsk, forstår vi (de fleste av oss) dem uten problemer, og klarer fint å bruke vår kunskap om deres språk til å gjøre oss forstått tilbake.


Hvorfor er dette tro?
Rett og slett fordi vi har vokst opp med barnetv, filmer, serier og dokumentarer på både svensk og dansk. Spesielt fordi at det under barnetv aldri har funnes noen språkbarriærer. Ingen norsken, dansken og svensken vitser. Ingen landerivalisering. Det finnes bare likheter. Fellesskap. Vennskap.


Vi har alltid forstått dem, følt oss som en av dem, og det uten at de har trengt å dubbes. Vi har Astrid Lindgren i blodet, og vi kjenner alle barna hennes like godt som vi kjenner for eksempel Anne Cath Vestly sine. Sverige, Norge, eller eventyrland kan være det samme. Om vi er i Bakkebygrenda, eller Hakkebakkeskogen, føler vi oss like mye hjemme. Vi er skandinaviske barn, på eventyr. Sammen. Og mens vi storkoser oss, lærer vi samtidig både svensk kultur og språk, uten å legge merke til det. Slik har det alltid vært. Slik trodde jeg det alltid skulle få være.


Men så bestemte altså NRK seg for å begynne med dubbing, til min store forskrekkelse. Det hadde jeg aldri forventet. Og jeg kan ikke være mer tydelig på at jeg skulle ønske Bakkebygrenda (og Madikken, Tjorven, Pippi, Emil og alle andre gode barndomsvennene mine) fikk være i fred. Kerstin skal ikke trenge å bli til Kirsti. Olle bør få fortsette å hete Olle, ikke Ole, og han bør få fortsette å snakke svensk, ikke en eller annen overdrevet dialekt som selv er vanskelig å forstå for de som snakker "Alf Prøysensk" dialekt fra før. Det med navneendringene irriterer meg kanskje mest av alt. Av og til lurer jeg på om oversettere har store "uff, jeg skulle så indelig ønske jeg var forfatter"- komplekser, så mye som de vrir og vender på den minste ting.


Når alt blir dubbet ødelegger de kosen for foreldre og besteforeldre som vil dra frem de gamle filmene for å glede familiens yngste. Småbarna vil jo ikke forstå hva det handler om. De er jo vant til at de snakker norsk. Kommer de til å finne seg i å se noe på et fremmed språk da, når de vet det finnes norsk versjon? Kommer de til å lære språkene, så lekende lett som jeg og mange andre med meg gjorde da vi var små?


Jeg er redd får ay de ved å dubbe fratar våre barn muligheten til å lære det vi fikk lære. Oppleve det vi fikk oppleve. Leke seg til læring. Det må jeg si at plager meg. Veldig.


Jeg tror derfor at vi i fremtiden kjører barnetv-anarki. Vi går rett og slett i mot statskanalen sitt dubbe-krumspring. Vi betaler lisensen, men fratar nrk det ekstra seertallet, og går for dvd forran dubbet barnetv her i huset. For hvordan skal vel Kenguruen ellers kunne synge falukorvsvisan, sammen med sin mamma og sin tante, som lærte den på svensk som barn. Min lillesøster og jeg har nemlig hatt et veldig spesielt forhold til den sangen. Denslags må bare føres videre. Enten NRK er med på leken, eller ikke. Så det så. :)




Nu vill jag hava falukorv på denna sköna dag
och det ska vara falukorv av allra bästa slag.
Ja den ska vara himla god och flera meter lång
och föras hem till Bullerbyn med munter lek och sång.


Falukorvsvisan – Astrid Lindgrens Värld – Platekompaniet – MP3 (Der er en liten spiller med en del av sangen på siden det lnkes til, for de som er interesserte i melodien.)

Albin. Gutten som aldri lekte ute.

Vi var syv år gamle, og lekte ofte utenfor bygget der den snille pappaen til Liv jobbet. Bygget lå ikke langt unna husene våre, så det var greit for foreldrene våre at vi ble med. Det var lov å leke inne også, noe vi ofte også gjorde.

En dag flyttet en familie inn i underetasjen i bygget. Den yngste sønnen i familien,  var like gammel som oss. Han sa ikke så mye, men vi fikk vite at han het Albin.

Albin var søt og rar. Litt liten av vekst, kanskje. Spinkel. Litt sjenert og stille. Han smilte og lo hvis vi dro han med i leken, og det gjorde vi i en periode.

Så gikk vi litt lei av å leke inne. Albin ville ikke være med ut. Han fikk ikke lov av foreldrene sine, fikk vi vite. Vi syntes at foreldrene hans var veldig strenge.

Det var sommer og varmt, og vi orket ikke være inne like mye som før. Derfor ble det til at vi ikke dro til det bygget så mye. Vi lekte heller ute i sola. Etter hvert glemte vi Albin litt. Helt til vi hørte at familien hadde flyttet.

Hvor Albin og familien hans dro, vet jeg ikke. De voksne kunne ikke fortelle meg det. Eller ville ikke?

De hadde sittet i kirkeasyl, sa de.

Kirkeasyl. Et ord det skulle ta meg mange år å forstå.

Av og til går tankene mine til lille Albin. Jeg håper han har det godt i dag, hvor enn han er.

Så tenner vi et lys for de døde, og utleverer godterier de levende og utkledte skumlingene. :)

I dag er det Halloween, sier de. De sier det i nyhetene, på facebook, ungene roper det i gatene, på skolen, og alle foreldre er vel sånn smått klar over hva kostymer, pynt og godterier koster i år. I kveld kommer de løpende, de små tiggerene, fulle av forventning og skremmesminke. Og vi skal ta dem vel imot, selvfølgelig. Med hårbøyle som har horn på, sort kjole og noen sjokoladebiter å by på. Håper vi har nok knask til å slippe knep. ;)

Når det er sakt vil jeg påpeke at jeg ikke er verdens største fan av utkledningen og den organiserte tiggingen. Jeg føler at vi beveger og mer og mer mot det amerikanske, og langt vekk fra det norske.

Fra gammelt av har man hatt denne dagen som en minnedag for alle de helgener som ikke har sin egen fastsatte dag. Inntil 1770 var dette en offisiell helligdag i Norge og Danmark. Nå om dagen har de fleste gått helt bort fra denne feiringen, bortsett fra katolikkene og noen få andre som liker den gamle tradisjonen. I den katolske kirke markeres 1.november som allehelgensdag, med messe og lystenning på gravene til de man var så indelig glad i. Det synes jeg er veldig fint. Hadde jeg bodd nærmere gravene, skulle jeg også ha gjort det i kveld. Allehelgensaften er altså aftenen før allehelgensdag. En dag for ettertanke og stille markering.

Jeg nøyer meg med å tenne et lys her hjemme i kveld, på denne aftenen før allehelgensdag, og så tar jeg en stille stund der jeg minnes mine kjære som ikke er her mer. Det fortjener de, de som har vært med på å forme den jeg er i dag. Så tar vi en hyggelig familiekveld, kenguruen, min kjære og meg, og gleder oss over livet og hverandre.

Visste du at ordet Halloween bare er en "slurveuttale" som med tiden har "mutert" fra All hallows eve/ alle helgeners aften? Uansett hva du måtte markere, om noe i det hele tatt, håper jeg du har en fredfull dag. Husk å slå av utelyset om du ikke vil ha de små skumlingene på døra. Det er regelen. :)

Og forresten... dere som skal ut og gå med/ sende ut små vampyrer, hekser og troll... Husk at de ikke er udødelige, og at mørke kostymer også krever refleks.

Barn leker, tester grenser og utforsker. Sånn er det bare. Barn er barn, og det må de få lov til å være.

I alle tider har barn testet hvor grensene går, ikke bare foreldrenes oppdragelsesgrenser, men også egne grenser. Det er vanlig at barn utforsker verden, og seg selv, og da skjer det også fra tid til annen at noen barn velger å kle av seg for å utforske forskjellene på egen og annet kjønns utforming. Dette er helt naturlig, og det er ikke galt. Jeg har lest mange psykologuttalelser om hvordan man skal reagere hvis barn viser tegn til å utforske sin seksualitet, og felles med dem alle er at de mener det er naturlig og noe man må akseptere. Det viktigste er at man ikke traumatiserer barnet/barna med å gripe inn på en brå måte, og man må for all del ikke kjefte og skremme. Dersom det foregår offentlig er det greit å si at dette er privat, og å forsøke å forklare at å ta på tissen sin er noe man gjør når man er alene, og noe man ikke skal dele med andre før man er voksen. Det er mulig å la barna forstå at man ikke synes de skal være naken sammen med andre, uten at man ødelegger barnas selvbilde og fremtidige seksualitet. Barn forstår og aksepterer det når de får saklige og konkrete beskjeder, dog på en forsiktig måte. De forstår ikke panikk, utspørring og kjefting. Da blir de redde, og forsøker å finne en utvei, og det kan fort få dumme resultater.

I saken som VG har skrevet om har det gått fryktelig galt. Det har utspørringen av jenta skremt henne så mye at hun har trodd hun har gjort noe forferdelig galt, som hun kunne bli straffet for. Hun trodde straffen kunne bli at hun ikke lenger fikk lørdagsgodtet sitt, (sansynligvis en straff hun kjenner fra før) og valgte derfor å legge skylden på de to guttene. Dermed ble det rettsak, fordi nå trodde man jo det var snakk om voldtekt. De to guttene har jo blitt like redd for om det de har gjort var galt, og selv om det ikke var snakk om tvang, så har de lagt skylden på hverandre i håp om å ikke få straff selv. Dette er helt naturlig for barn som er redde for foreldre, dommere og politi, og bekymret for hva straffen vil bli. Her har tre venner lekt sammen, og testet grenser, for så å bli "avslørt," kjeftet på, traumatisert med politiavhør, og en voksen og skremmende rettsak.

De aller fleste barn har fra ganske tidlig av dannet seg et klart bilde i hodet av at det er bare tyver og slemme mennesker som blir hentet av politiet. Dette kan derfor ha satt spor for livet, og man kan lure på om disse menneskene vil vokse opp med et forskrudd bilde på egen kropp og på hva sex er. Nå har de jo, lært i meget ung alder, at sex er fyfy, og de vil kanskje forbinde det med skam for resten av livet. De vet nå at man må ikke være naken, eller ta på visse kroppsdeler, for gjør man det blir det panikktilstander hos de voksne, og så kommer politiet og henter deg. Det er veldig tragisk at dette har skjedd, for det kunne jo vært løst på en mye enklere måte, uten at noen hadde tatt skade av det, og det er jeg redd for at noen har nå.