Kjære NRK: Ikke frarøv barna språkene

Vi nordmenn kjent for å være ganske så språkkyndige, her i lille Skandinavia. Vi har øre for våre søskenlands språk, og selv om at svensker, og til dels også en del dansker ikke alltid forstår norsk, forstår vi (de fleste av oss) dem uten problemer, og klarer fint å bruke vår kunskap om deres språk til å gjøre oss forstått tilbake.


Hvorfor er dette tro?
Rett og slett fordi vi har vokst opp med barnetv, filmer, serier og dokumentarer på både svensk og dansk. Spesielt fordi at det under barnetv aldri har funnes noen språkbarriærer. Ingen norsken, dansken og svensken vitser. Ingen landerivalisering. Det finnes bare likheter. Fellesskap. Vennskap.


Vi har alltid forstått dem, følt oss som en av dem, og det uten at de har trengt å dubbes. Vi har Astrid Lindgren i blodet, og vi kjenner alle barna hennes like godt som vi kjenner for eksempel Anne Cath Vestly sine. Sverige, Norge, eller eventyrland kan være det samme. Om vi er i Bakkebygrenda, eller Hakkebakkeskogen, føler vi oss like mye hjemme. Vi er skandinaviske barn, på eventyr. Sammen. Og mens vi storkoser oss, lærer vi samtidig både svensk kultur og språk, uten å legge merke til det. Slik har det alltid vært. Slik trodde jeg det alltid skulle få være.


Men så bestemte altså NRK seg for å begynne med dubbing, til min store forskrekkelse. Det hadde jeg aldri forventet. Og jeg kan ikke være mer tydelig på at jeg skulle ønske Bakkebygrenda (og Madikken, Tjorven, Pippi, Emil og alle andre gode barndomsvennene mine) fikk være i fred. Kerstin skal ikke trenge å bli til Kirsti. Olle bør få fortsette å hete Olle, ikke Ole, og han bør få fortsette å snakke svensk, ikke en eller annen overdrevet dialekt som selv er vanskelig å forstå for de som snakker "Alf Prøysensk" dialekt fra før. Det med navneendringene irriterer meg kanskje mest av alt. Av og til lurer jeg på om oversettere har store "uff, jeg skulle så indelig ønske jeg var forfatter"- komplekser, så mye som de vrir og vender på den minste ting.


Når alt blir dubbet ødelegger de kosen for foreldre og besteforeldre som vil dra frem de gamle filmene for å glede familiens yngste. Småbarna vil jo ikke forstå hva det handler om. De er jo vant til at de snakker norsk. Kommer de til å finne seg i å se noe på et fremmed språk da, når de vet det finnes norsk versjon? Kommer de til å lære språkene, så lekende lett som jeg og mange andre med meg gjorde da vi var små?


Jeg er redd får ay de ved å dubbe fratar våre barn muligheten til å lære det vi fikk lære. Oppleve det vi fikk oppleve. Leke seg til læring. Det må jeg si at plager meg. Veldig.


Jeg tror derfor at vi i fremtiden kjører barnetv-anarki. Vi går rett og slett i mot statskanalen sitt dubbe-krumspring. Vi betaler lisensen, men fratar nrk det ekstra seertallet, og går for dvd forran dubbet barnetv her i huset. For hvordan skal vel Kenguruen ellers kunne synge falukorvsvisan, sammen med sin mamma og sin tante, som lærte den på svensk som barn. Min lillesøster og jeg har nemlig hatt et veldig spesielt forhold til den sangen. Denslags må bare føres videre. Enten NRK er med på leken, eller ikke. Så det så. :)




Nu vill jag hava falukorv på denna sköna dag
och det ska vara falukorv av allra bästa slag.
Ja den ska vara himla god och flera meter lång
och föras hem till Bullerbyn med munter lek och sång.


Falukorvsvisan – Astrid Lindgrens Värld – Platekompaniet – MP3 (Der er en liten spiller med en del av sangen på siden det lnkes til, for de som er interesserte i melodien.)

Lillebror.

De fleste av oss kjenner vel til sangene om Lillebror? De sangene var veldig spesielle for meg da jeg var barn, og jeg ønsket veldig at jeg hadde en helt egen lillebror. Og det fikk jeg, men ikke helt med en gang....

Da jeg var syv og et halvt år ble min lillesøster født. Det var helt ok det, men jeg hadde egentlig ønsket meg en lillebror. Faktisk hadde jeg virkelig, virkelig ønsket meg det, i flere år. Jeg hadde til og med "skaffet meg en helt selv." Hvordan? Min oldefar kom med en fantastisk gave. En stor 80talls-dukke, med lyst hår og blå øyne. En jentedukke, riktig nok, i følge produsenten. Men det syntes ikke jeg. Jeg så nok hvem det var. Lillebror! Jenteklærne forsvant fort, og Lillebror fikk arve noen klær jeg kunne være fornøyd med.

Da foreldrene mine hadde spurt meg hva jeg ønsket, sa jeg lillesøster. Hvorfor? Fordi jeg av en eller annen grunn i den tiden hadde fått det for meg at absolutt alt ble motsatt av det jeg sa. Så da tenkte jeg at hvis jeg ba om en søster, fikk jeg nok broren jeg ville ha. Men neida, for en gangs skyld fikk jeg det jeg ba om. Heldigvis, sier jeg i dag, for min kjære lillesøss ville jeg ikke vært foruten. :)

Til sist fikk jeg faktisk en lillebror. En halvbror som bodde med min biologiske far og hans kjæreste, på andre klanten av landet. Nærmere bestemt i det store Oslo. Tror du jeg ble glad? Jeg hadde i flere år innfunnet meg med at det var en lillesøster jeg hadde, og ferdig med det. Det ble ikke å komme flere søsken, og jeg var veldig glad i den jeg hadde. Og så kom broren som en bonus. :)

Lillebrordukken har alltid hatt en spesiell plass i mitt hjerte, og vil alltid ha det. Han har i mange år fått bo på gjesterommet hos mine besteforeldre, hvor han skammelig nok har hatt rosa genser på. Jeg, min søster og tre søskenbarn har lekt mye med han. Nå er han overbrakt min lille sønn, som skal få lov til å leke med den hvis han vil. Interressen er enda ikke så stor. For tiden sitter han i vippestolen på Kenguruens rom, og har endelig fått arve et antrekk som tydelig viser for en flott guttedukke han er.

Endelig er det tydelig at Lillebror er en gutt. :)