Da jeg var syv og et halvt år ble min lillesøster født. Det var helt ok det, men jeg hadde egentlig ønsket meg en lillebror. Faktisk hadde jeg virkelig, virkelig ønsket meg det, i flere år. Jeg hadde til og med "skaffet meg en helt selv." Hvordan? Min oldefar kom med en fantastisk gave. En stor 80talls-dukke, med lyst hår og blå øyne. En jentedukke, riktig nok, i følge produsenten. Men det syntes ikke jeg. Jeg så nok hvem det var. Lillebror! Jenteklærne forsvant fort, og Lillebror fikk arve noen klær jeg kunne være fornøyd med.
Da foreldrene mine hadde spurt meg hva jeg ønsket, sa jeg lillesøster. Hvorfor? Fordi jeg av en eller annen grunn i den tiden hadde fått det for meg at absolutt alt ble motsatt av det jeg sa. Så da tenkte jeg at hvis jeg ba om en søster, fikk jeg nok broren jeg ville ha. Men neida, for en gangs skyld fikk jeg det jeg ba om. Heldigvis, sier jeg i dag, for min kjære lillesøss ville jeg ikke vært foruten. :)
Til sist fikk jeg faktisk en lillebror. En halvbror som bodde med min biologiske far og hans kjæreste, på andre klanten av landet. Nærmere bestemt i det store Oslo. Tror du jeg ble glad? Jeg hadde i flere år innfunnet meg med at det var en lillesøster jeg hadde, og ferdig med det. Det ble ikke å komme flere søsken, og jeg var veldig glad i den jeg hadde. Og så kom broren som en bonus. :)
Lillebrordukken har alltid hatt en spesiell plass i mitt hjerte, og vil alltid ha det. Han har i mange år fått bo på gjesterommet hos mine besteforeldre, hvor han skammelig nok har hatt rosa genser på. Jeg, min søster og tre søskenbarn har lekt mye med han. Nå er han overbrakt min lille sønn, som skal få lov til å leke med den hvis han vil. Interressen er enda ikke så stor. For tiden sitter han i vippestolen på Kenguruens rom, og har endelig fått arve et antrekk som tydelig viser for en flott guttedukke han er.
 |
| Endelig er det tydelig at Lillebror er en gutt. :) |
