Langt om lenge, og lenger enn langt, så blogget hun sannelig litt igjen.

Jeg må nesten bare tvinge meg i gang med blogginga igjen jeg. Det har vært en heller laber innsats i sommer, men nå er høsten her, og som vanlig får jeg litt ekstra energi på denne tiden. Sparker meg selv i gang nå.

Men hva her jeg bedrevet tiden med i sommer da? Jo vi tok oss en hurtigrutetur til Lofoten, med besøk på Lofotakvariet, Lofotr Vikingemuseum, og en helt super hytteovernatting, som var mer enn nok spenning i seg selv for den minste av oss. Han er i skrivende stund hele 20 måneder. En veldig aktiv alder, så det går i et forrykende tempo. Det har tatt mye av mammaen sin energi og ryggoverskudd, men har sannelig også gitt mye glede igjen. Han er helt herlig, og det er utrolig så mange nye ord og evner han har fått den siste tiden. Store Kenguruen vår. :)

Tirsdag skal vi på treff med 2011-barna, og det gleder vi oss veldig til. Da får vi se de andre småtassene, som nok også har blitt en god del større i sommer. Dette treffet er ikke et barseltreff, men noe selveste ordføreren inviterte til. Har du hørt på maken? Vi er lovet saft og kaker, og sannelig lokkes det med gave også. Det blir spennende å se hva det er for noe rart. :)

Avslutter med litt action fra uteserveringa hos Fiskekrogen i Henningsvær.

Vi fikk nesten et helikopter i hodet på dagens trilletur.

Det føltes hvertfall som om vi skulle få det i hodet. :)

Her vi bor er det en militærbase ganske så nært. Ofte flyr det helikoptere veldig lavt over havet rett ved huset vårt. Nå i sted da vi var ute og trillet tur i solskinnet, kom det en skikkelig bråkete og stor lavtflyver. Jeg så kursen lenge før den var ved oss, og forberedte meg på en bråkete opplevelse for Kenguruen. Derfor plasserte jeg vogna så han skulle få se, passet på at solbrillene hans var rett, og at hetta satt skikkelig, og så satt jeg meg på huk ved siden av han. Jeg holdt han i handa og pekte mot helikopteret.

Så sa jeg "Seeee! Helikopteret! Brrrrrrr! Bråkete helikopter. Oi så artig! Brrrrr! Seeeee! Ooooi!" Jeg var nok litt nervøs for reaksjonen hans, men det ville jeg ikke at han skulle forstå. Dette var nemlig baaare kjempegøy det, håpet jeg....

Og riktig nok der kom helikopteret rett forbi oss. Kanskje 30-50 meter fra oss, noe som føles mer som 3-5 meter der og da. Jeg mistenker faktisk at de fløy en anelse nærmere, fordi de så at vi satt der og pekte på dem, men jeg er ikke helt sikker. Det kan bare ha vært tilfeldig også. Lyden var akkurat så høy, og det kom akkurat så nært at det føltes en anelse skummelt for meg også. Og lufttrykket fikk håret mitt til å stå rett til værs. Jeg er glad for at jeg hadde tatt tynnjakka med hette på han i dag, og solbrillene selvfølgelig. Så var han litt mer skjermet, på en måte.

Kenguruen tok det veldig fint. Han ble litt paff, men ikke nok til at han ble ordentlig redd eller i det hele tatt var i nærheten av å gråte. Og jeg opprettholdt fasaden med å late som at dette var tidenes atraksjon og noe han bare måtte glede seg over. Den gikk han på. Heldigvis. :)

Vi sto og så etter helikopteret helt til det var helt vekk, og jeg fortsatte å snakke til han med "oi så spennende"-stemmen min og etterligning av helikopterlydene. Og tror du sannelig ikke at gutten sovna, bare minuttet etter at lyden var vekk. Det er godt å vite at han ikke er redd av seg.

Men tok jeg bilde av helikopteret? Nei. Skulle ønske jeg hadde gjort det også, men det tenkte jeg ikke på før etterpå. Men det var av denne sorten. Den heter Lynx. :)

På vei hjem igjen ble jeg nesten hakket i hodet av en måse med unger. Det var nesten enda litt skumlere igjen, men det fikk ikke Kenguruen med seg siden han sov så søtt helt til vi kom hjem. Han våknet såvidt da jeg løftet han ut av vogna og tok han opp på rommet. Siden vogna sto i sitteposisjon og innstillinga fremdeles er litt fremmed for meg, ble det lettere å gjøre det på den måten. Nå sover han søtt i senga si etter den lange gåturen. Frisk luft og varme soldager er noe av det beste som fins. :)