Albin. Gutten som aldri lekte ute.

Vi var syv år gamle, og lekte ofte utenfor bygget der den snille pappaen til Liv jobbet. Bygget lå ikke langt unna husene våre, så det var greit for foreldrene våre at vi ble med. Det var lov å leke inne også, noe vi ofte også gjorde.

En dag flyttet en familie inn i underetasjen i bygget. Den yngste sønnen i familien,  var like gammel som oss. Han sa ikke så mye, men vi fikk vite at han het Albin.

Albin var søt og rar. Litt liten av vekst, kanskje. Spinkel. Litt sjenert og stille. Han smilte og lo hvis vi dro han med i leken, og det gjorde vi i en periode.

Så gikk vi litt lei av å leke inne. Albin ville ikke være med ut. Han fikk ikke lov av foreldrene sine, fikk vi vite. Vi syntes at foreldrene hans var veldig strenge.

Det var sommer og varmt, og vi orket ikke være inne like mye som før. Derfor ble det til at vi ikke dro til det bygget så mye. Vi lekte heller ute i sola. Etter hvert glemte vi Albin litt. Helt til vi hørte at familien hadde flyttet.

Hvor Albin og familien hans dro, vet jeg ikke. De voksne kunne ikke fortelle meg det. Eller ville ikke?

De hadde sittet i kirkeasyl, sa de.

Kirkeasyl. Et ord det skulle ta meg mange år å forstå.

Av og til går tankene mine til lille Albin. Jeg håper han har det godt i dag, hvor enn han er.