Til minne, og til ettertanke... Havørna, fredet, vakker, vild og et potensielt farlig rovdyr.

I dag forteller VG oss at ørnejenta Svanhild har gått bort. Mange kjenner til denne historien, noen som fakta, noen som fiksjon. Jeg tror fullt og helt på at det er fakta. Det var faktisk andre gang på relativt kort tid noe slikt skjedde, men det har vel såvidt jeg vet ikke skjedd i ettertid. Det har dog vært tatt lam i senere (og nyere) tid, så det er faktisk noe å ta i betraktning. Man skal ikke være hysterisk, men det er faktisk mulig at ørna går etter både småbarn og husdyr om nøden er stor. Den er et ganske så altetende rovfugl, og vil i mangel på andre matkilder kunne velge å gå etter nye alternativer, om det så er en liten hund, eller et lite barn den ser tilgjengelig og ubevoktet.

Gangen før det med Svanhild var i 1906, og da var det et barn på 18 mndr som ble tatt. Den gangen var det mora som selv klatret opp i fjellet for å redde barnet. Det beskrives forøvrig i en wikisource artikkel.  I den tid var det et allmen kjent faktum at ørna kunne gå etter småbarn, selv om det i dag skal hete seg at ørna neppe kan løfte så veldig mye. Tør vi tro blindt på fugleelskere som er redd for at ørna ikke skal få fortsette å være fredet om den blir mistenkt for å kunne se på småbarn som en potensiell næringskilde?

Jeg har et trykk av kunstneren Frank Feller, som beskriver den nevnte hendelse fra 1906. Bildet heter: I sidste øieblik. Det viser en desperat mor som, med redningsmannskap i hølene, klatrer opp på en fjelltopp for å redde sitt barn. Jeg ønsker ikke publisere trykket mitt, men setter inn et bilde av en havørn i stedet. Den har fått smaken på rådyr... bildet kommer herfra. Det viser at ørna ikke er så kresen i matveien at den kun går etter mus og fisk. Den er heller ikke spesielt opptatt av størrelsen på byttet sitt.


Men tilbake til Frank Feller trykket, basert på hendelsen fra 1906...
Det står skrevet et lite dikt under:

Hvor er Bjerget der bærer saa mægtig en Top,
At en Moder ei vilde sig vove derop.
Hvilken Afgrund saa dyb, hvilket Næb på en Ørn,
Vil hindre en Mor i at naa sine Børn.
Hun vil springe som Gemsen og flyve som Fugl,
Hendes Øine vil finde det mørkeste Skjul.
Thi ei Himmel og Jord vil forhindre en Mor,
At søge sitt Barn selv hvor Rædselen bor.

Dette sier alt om hvor sterk en mors kjærlighet og morsinstinkt er, og det er noe av det vakreste jeg kan lese. Jeg har trykket og diktet på stueveggen min, og ser på det daglig. Det har hengt her en stund, og jeg har alltid vært glad i det, fordi det er så gripende vakkert. Nå ser jeg på det med et nytt blikk og en ny følelse, siden jeg selv snart skal bli mor. Det har derfor fått sterkere betydning for meg.

Jeg velger å dele diktet med alle som vil lese det i dag, for å minnes Svanhild Hartvigsen som nå har gått bort, nesten 80 år etter at hun opplevde å bli tatt av ørna. Fred over hennes minne.