Ups and downs.... En liten oppdatering om mammatilværelsen, og litt om den siste nedturen fra NAV. Ingen pappapermisjon her nei.

Hadde jeg hatt helse til det skulle jeg hatt fem babyer. Minst! Jeg mener det.

Kenguruen sover hele natten, uten å gråte. Om morran får han en skvett melk, og så sover vi noen timer til. Stille og rolig, og ingen klaging. Han er rellativt lett å legge også. Noen ganger klynker han litt i innsovningsfasen, og jeg må inn til han og gi han sutten. Av og til vil han ha litt mer kveldsmat, eller bare litt kos. Det er jo greit, siden han er i underkant av tre måneder gammel. Man kan ikke forlange at han bare faller rett i søvn hver gang heller. Men jeg er sannelig heldig. Han er jo helt fantastisk. Snill og god, smilende og bli, og aldeles ikke noen skrikerunge. Vi starter hver dag med et digert smil, og sånn fortsetter dagen helt til set er leggetid igjen.

Livet er deilig! Jeg har drømmemannen, drømmehuset, og verdens herligste lille babygutt. Jeg har alt jeg ønsker meg. Bortsett fra en ny rygg kanskje, om det bare hadde vært mulig. Skal ikke si at det er bare superenkelt å være mamma, for det er det ikke. Babyen skal jo løftes opp, ammes og bysses i søvn, og det kan være litt av en prøvelse de gangene vi er alene og jeg ikke har noen til løftehjelp. Men det går på et vis det også. Vi får det til på vår egen måte, og jobber oss frem til fungerende metoder i takt med at vekten hans øker.

Og når man snakker om vekt... jeg veier mindre enn før jeg ble gravid. Det er den der ammingen det. Utrolig slankende, ja nesten mer enn jeg vil den skal være. Jeg forsvinner vel helt til slutt om det ikke stabiliserer seg snart. Jeg skal jo tross alt fullamme i tre måneder til. Minst.

Han sover bare en time om gangen, et par ganger på dagtid, men til gjengjeld sover han jo lengelenge hver natt da. Det er ikke mye fritid man får, men det gjør ingenting. Bare litt lite tid til blogging og sånne ting. Og her om dagen fant jeg ut at jeg ikke hadde ringt til min beste venninne siden slutten av januar. Oops... Tiden flyr visst... Men hun er mamma selv, så hun forstår. Stresser egentlig ikke så mye  med tingene, og har kun fokus på babykos og rygghviling. Også min kjære da selvfølgelig! Han er helt eksemplarisk han også, og tar seg jo av alt som skal gjøres. Ellers er det bare tid til nødvendigheter her i huset. Men det er jo sånn det skal være når man har en nyfødt i huset. Alt annet tar seg opp på naturlig vis med tiden. :)


Forresten kan jeg jo nevne at NAV selvfølgelig klarte å tulle til tingene atter en gang. Denne gangen med pappapermisjonen. Han skulle jo ha full permisjon siden jeg er helt avhengig av hjelp med babyen. Legen hadde skrevet det og spesifisert at det var viktig og at det gjaldt alt stell av barnet. Så kommer NAV med at det måtte spesifiseres nøyere. De ville vite hva alt stell av barnet var. Dette brevet kom kort tid før fødselen, med beskjed om at de skulle ha nytt brev fra legen senest ti dager fra termin, men etter fødselen. De har tydeligvis aldri hørt om mennesker som går ti dager eller mer over termin......

På tross av den syke tidsfristen klarte vi, med super innsats fra legen, å få levert brevet i tide. Sannelig kommer det et brev tilbake, rett før permisjonens start om at vi har fått avslag. Pappan får altså ingen permisjon.  Hvorfor? Jo fordi de mente at legen ikke hadde brukt ordene "hundre prosent hjelp." Dette hadde de ikke forlangt før. Jeg, og legen, mener at "alt stell av barnet" samt spesifisering av hva det innebærer burde holde, men NAV mener altså ikke det. I stedet for å innhente nytt skriv fra legen fikk vi beskjed om at vi nå måtte søke på nytt, med ytterligere tre måneders behandlingsstid. Det måtte også søkes på nytt om pappan skulle ønske seg de ti ukene alle fedre får.

På grunn av at vi ikke hadde råd til å gå ytteligere tre måneder uten inntekt, (NAV tok jo pengene mine i august, da jeg ikke ville morfinbehandles i graviditeten) måtte min kjære rett og slett starte på jobb igjen, og fikk altså ingen permisjon. Jobben måtte sparke vikaren de allerede hadde ansatt, så min kjære var utrolig heldig at han i det hele tatt hadde en jobb å komme tilbake til. Litt krise, da familien må trå til med mer hjelp enn det som skulle være nødvendig. Også tragisk for meg og babyen. Vi får det til på et vis, men det føles veldig urettferdig. Jeg skulle jo selvfølgelig ønske det var anderledes, men nå godtar jeg at det er som det er.

Faktisk er det mentalt deilig å være fri fra NAV. Folk som ikke har vært midt oppe i det selv har ingen aning om hvor utrolig tungt det er å forholde seg til dem. Og jeg har tross alt vært ufør i over 8 år nå. Det er deilig å slippe den mentale tilleggsbelastningen som NAV er. Jeg kan godt være ufør uten å være uføretrygda. Vi overlever uten de pengene. Det er skuffelsen over at systemet Norge er så stolt av ikek fungerer som er tungt og svelge. At man ikke får det man har rett på. Men det har leg tenkt å leve med, for å få lov til å slippe NAV-mageknipen og stresset ved å kjempe mot dem. Vil nesten si at man må være frisk for å makte å kjempe seg frem til uføretrygd i NAV systemet. Vi som er uføre blir nødt til å gi opp. Det er sikkert flere som meg der ute, som egentlig har alle rettigheter, men som har gitt opp å kjempe fordi de er nødt å tenke på helsa.

Men nå er det en liten en som snart våkner og som sikkert er sulten. På tide å tvinge seg opp i sittende stilling og omstille seg til melkemaskin-funksjon. hehe Det er faktisk helt supert å vite at selv om jeg er så plaget med ryggen, føler kenguruen (enn så lenge, i hvertfall...) at mamma strekker til. Han får kanskje ikke "opp i taket-flyveturer" og sånne ting, men han får uendelig med kjærlighet og vil alltid ha en mamma som er hjemme og som er der for han. Det er ikke så dumt det. Så på tross av alt det dumme, velger jeg å se det positive i det. Hva annet kan man vel gjøre, når man har verdens beste kjæreste, og desuten verdens herligste, smilende koseklump å tenke på? Livet er jo tross alt herlig! Og snart er det vår! :)