NAV: Ren fortvilelse. Hverken mer eller mindre. Litt om min opplevelse av systemet:

Jeg har mange ganger tenkt på å blogge om NAV og min situasjon. Jeg har så langt ikke maktet. Det er en lang prosess å skulle skrive om noe som er så alvorlig, og det er litt av en fysisk bragd for meg å få til lange blogginnlegg. Det tar flere vonde timer, med lange pauser. Nå i dag har jeg alikevel bestemt meg for å la det stå til.

Jeg ble altså ufør i en alder av 19 år. Inntil jeg var 18 var jeg forsikret gjennom mine foreldre. Jeg hadde ikke tenkt på å skaffe meg en uføreforsikring, for å bli ufør var jo ikke noe jeg trodde var mulig at kunne skje med meg. Men så skjedde det alikevel. Nå kan jeg angre på at jeg ikke tenkte tanken på forsikringer før ulykken var ute.

Jeg kunne skrevet så fryktelig mye om mine 8 tunge år som "tidsbegrenset uføretrygdet" i det tungrodde NAV-systemet, men det skal jeg ikke gjøre akkurat nå. Det makter jeg ikke gå inn på, for det blir for mye for meg, og det blir en for lang tekst av det også. Jeg skal derfor denne gangen nevne kun det som er nødvendig for å at folk kan forstå sammenhengen. Jeg skal kun nevne det som er fra 2010. Langt nok blir det faktisk uansett. Bær over med meg, er du snill, jeg kommer til poenget, men noe må sies og jeg mener det er viktig å beskrive det hele korrekt. :)

Jeg er altså 100% ufør, og har ingen restarbeidsevne. Dette er utprøvd og bekreftet av leger, spesialist, og ARK. Derfor, da tidsbegrenset uføretrygd ble ertstattet med den nye ordningen som heter Arbeidsavklaringspenger (AAP), ble det sakt at det riktige for meg var å søke uføretrygd. Dette fordi jeg jo ikke kan arbeidsavklares, og kommer til å være 100% ufør resten av livet. Jeg får jo tross alt hjelpestønad, så jeg kan betale for å få hjelp til hverdagslige ting som andre tar for gitt. Listen på alt jeg ikke kan er bort i mot uendelig.

Jeg fikk, utrolig nok, avslag på søknaden om uføretrygd. Da hadde jeg ventet i månedsvis, og fått vite av tre forskjellige saksbehandlere at dette ikke var noe jeg skulle tenke på. Det var ren plankekjøring. Jeg hadde jo helt tydelig rett på uføretrygd, i følge dem. Det var det jo ingen tvil om. Jeg skulle bare slappe av, nå skulle det løse seg!

Mot slutten av søknadsperioden fikk jeg brev om at min sak ville være behandlet innen 01.08.10, og de derfor forkortet mitt AAP vedtak til denne dato. Dette bekymret meg, men NAV beroliget meg med at dette var vanlig prosedyre når noen skulle over på uføretrygd. Fint nok. Så fikk jeg stole på det da, selv om magefølelsen min sa at å stole på NAV ikke har hjulpet meg tidligere. Jeg er alikevel stor fan av å gi nye sjangser, og forsøker alltid å stole på alle saksbehandlere NAV gir meg, på tross av tidligere feilbehandling. De fleste man får utdelt ser man en gang og aldri mer, men denne siste her ser ut til å vare lengre. Vi krysser fingrene for at dette skal gjøre det enklere for dem å behandle min sak, samt lettere for oss å kommunisere med etaten.

Jeg har blitt gravid. Vi skal beholde barnet, som nok kommer til å bli vårt eneste barn. Noe annet er ikke aktuelt for oss. Vi forsøker å glede oss over det som skal skje, selv om det jo er skummelt og min helse tilsier at dette kommer til å bli utrolig tungt. Utsiktene fra lege er at jeg kan bli sengeliggende i siste fase. Rullestol nevnes. Keisersnitt kan bli helt nødvendig, selv om jeg skulle ønske jeg kunne få forsøke vanlig fødsel. Det er bare å innse at dette blir en stor utfordring, men vi er fast bestemt på å klare det. I det minste ser økonomien ut til å være stabil, med samboer i fast jobb, og meg på aap/trygd. Ikke ideelt, men vi skal klare det. Det vil jo aldri bli fysisk enklere, så det må bare stå til. Nå er det bare å vente på svar på søknaden.

01.08.10 nærmer seg, og nøyaktig fem dager før får jeg avslaget i posten. Jeg får ikke uføretrygd, fortelles det i et kort standardbrev. Det skrives at jeg kan ta kontakt med NAV for å "få hjelp til å finne høvelig arbeid." Her har noen tydeligvis glatt oversett samtlige papirer i min sak. De har funnet et gammelt skriv der min (den gang helt nye) fastlege mener jeg kanskje kunne forsøkt morfinbehandling for å muligens få det noe lettere i egen hverdag.

NAV tolker dette til at videre behandling er mulig, selv om samme fastlege og andre leger, spesialister og ARK, etter den tid har sakt det motsatte.

Jeg anket øyeblikkelig, med samme papirer og et nytt skriv fra min fastlege vedlagt, hvor han spesifiserer at han den gang ikke hadde ment at denne behandlingen skulle kunne hjelpe meg i arbeid, men hjelpe meg med å få til personlig stell og lignende på bedre vis, med mindre hjelp. Han sier igjen at han ikke mener jeg vil få noen restarvbeidsevne av den grunn. Dette er jo nå også komplett umulig siden jeg er gravid. Hvem vil vel morfinbehandle en gravid kvinne? Eller en ammende mor, for den saks skyld?


Anken sendes inn. Nå er det bare å krysse fingrene for at saken blir sett på og ikke bare stemplet uten å engang åpnes. Så må jeg også inn til NAV igjen for å få hjelp til å forlenge mitt vedtak på AAP. Det vedtaket de forkortet siden jeg jo skulle over på uføretrygd. Det skulle jo opprinnelig vart mange måneder til før det trengte fornying, så det skulle vel gå glatt. Det burde i alle fall det.

Så kommer sjokket! Min saksbehandler på NAV forteller meg at jeg ikke kan få AAP i ankeperioden. Behandlingen av ankesaken vil ta minst 6 måneder, og den er da, i følge min saksbehandler, allerede stemplet som hastesak. Dette er visstnok vanlig prosedyre, og slik deres regler er. Det er ingenting å gjøre med det, sier hun, med mindre jeg er villig til å trekke min anke og å komme i atføring/morfinbehandling/arbeid. (Noe jeg jo har masse dokumentasjon på at jeg ikke kan.) Da skal jeg jo selvfølgelig få AAP igjen. Da jeg før hadde AAP var det jo fordi det var en videreføring av tidsbegrenset uføretrygd. Nå vil det jo være på annet grunnlag, siden mitt vedtak var gått ut og jeg måtte søke helt på nytt. Dermed ville det gjelde nye regler. Ellers var vi hjertelig velkommen til å søke sosialstønad, sa hun, noe vi neppe vil få siden vi har bil. Samboer er avhengig av denne grunnet sin jobb. Slik er loven for alle, sier hun og slik er loven for meg også. Hun anbefaler igjen at jeg trekker min anke og lar meg morfinbehandle. En slik overkjøring er jeg selvfølgelig ikke villig til å akseptere, (tenk at de i det hele tatt foreslår det) og jeg og min samboer må legge en slagplan for å få ned våre utgifter, og leve slik at han kan forsørge oss helt og totalt.

Vi mailer frem og tilbake i noen uker, og jeg fastholder gang på gang at jeg ikke vil la meg presse til å droppe anken og at jeg har rett til å få behandlet den på lik linje med alle andre. Hun fastholder sitt syn. Jeg gjentar at jeg er nødt til å fokusere på min helse, og derfor ikke kan gå mot legene, spesialist og ARK, for å gjøre som hun vil. Det er rett og slett ikke fysisk mulig. Hun beklager at jeg ikke vil samarbeide.

Min samboer skriver til stortinget, og får beskjed om at saken blir sett på, at de mener jeg har rett og NAV tar feil, og at saken min vil bli overlevert rette vedkommende som skal sette seg nærmere inn i den.
Vi hører ingenting fra stortinget etter dette. Vi skriver til flere journalister. Intet svar. Vi snakker med jushjelpen, som ikke har kapasitet til å sette seg inn i saken, da den er for omfattende og stor. Vi leter etter trygderettsadvokat, men finner at det ikke er noen i min by, eller i flere timers omkrets.

Jeg mailer saksbehandleren min hos NAV, med kopi til avdelingssjefen der, og informerer om det jeg har fått beskjed om fra stortinget. Heller ikke dette fører til noe, og jeg får beskjed om at også hennes sjef har sett på saken, og tolker loven dithen at jeg ikke skal ha noen penger i ankeperioden.

Så kommer en mail noen uker etter. Saksbehandler har snakket med NAV forvaltning, rådgivende lege, advokat og sin sjef. De har nå endret sin tolkning av loven. Jeg hadde rett. Jeg behøver ikke trekke min anke. MEN- det er da kun om jeg lar meg behandle i ankeperioden. (dvs. i svangerskapet.) Så da er vi egentlig like langt.

Vi gir opp. Vi blir enig om å fokusere på graviditeten, fordi mer stress nå er mer enn vi kan klare. Jeg trenger ro og hvile. Jeg trenger å slippe bekymringer. Jeg har mareritt om NAV om natten.

Vi har funnet ut at jeg har mistet retten til svangerskapspenger fordi NAV forkortet vedtaket mitt. Jeg var en mnd fra grensen. Derfor må jeg ta til takke med engangsstønad. Det føles urettferdig, siden det jo har skjedd på grunn av NAVs rot og feiltolkning av egne lover. På tidsbegrenset uførestønad fikk man trygden sin i tillegg til engangsstønad. Men det ble skiftet ut med AAP. Jeg skulle jo hatt aap fremdeles, og da får man svangerskapspenger i stedet for AAP. Det skjer ikke nå fordi jeg har fallt ut av systemet, på tross av mange forsøk på å få dem til å forstå at jeg hadde rett. Det er uansett ingenting å gjøre med det nå. Igjen føler jeg meg maktesløs og motløs.

Samboer får pappapermisjon opptjent på eget grunnlag, såfremst vi har et skriv fra legen om at jeg vil være avhengig av samboers hjelp for å stelle barnet, sier nav.no. Det er nye regler fra første juli i år. Det må spesifiseres at samboer grunnet mors tilstand MÅ være hjemme på permisjon for å ta seg av barnet. Dette skrivet får vi så klart, da fastlegen veldig godt vet at det er høyst nødvendig. I skrivende stund venter jeg på å motta brevet i posten. I følge NAV på telefon vil det hele være enkelt og greit. Samboer får permisjon og pengene han skal ha. Jeg får engangsstønad. Jeg er alikevel aldri sikker på hva man kan forvente fra NAV. Hvordan vil de som skal behandle saken tolke dette? Selv det mest konkrete og tydelige har de gang på gang vist at de kan vri til egen fordel og pengebesparelse.

Jeg lever rett og slett i usikkerhet, atter en gang, og tør ikke stole på noe. Tre måneders saksbehandlingstid blir det denne gangen. Svaret kommer ca rundt fødsel, skulle det da tilsi. Jeg forsøker å ikke stresse så mye over det, men det er ikke lett. Hvordan i alle dager skal vi klare oss om jeg og babyen ikke får hjelpen vi behøver? Om samboer ikke får permisjonen alikevel? Uff nei, det er en tanke jeg ikke vil ha i hodet.

En måneds tid etter fødsel vil jeg få svar på uføreanken min. Jeg er ikke så spent der. Saksbehandleren min sa nemlig en uke etter den ble levert inn "Jeg ser allerede at det står her at den skal behandles som at den skal avvises." Hvordan hun kunne se det, og hvordan det kunne være lov å forhandsdømme på den måten, men alikevel fastholde seks måneders behandlingstid, det kunne hun ikke si meg. "Det er bare reglene det. Det gjelder for alle, og det må også jeg forholde meg til."

Lengre enn dette klarer jeg ikke tenke akkurat nå. Jeg må fokusere på den lille gutten jeg har i magen min. Fokusere på egen helse, og på den store bragden resten av svangerskapet vil være for meg. For ikke å snakke om fødselen og den fysisk tunge tiden som kommer etterpå, når vi skal hjem fra sykehuset og forsøke å få til en tilnærmet normal hverdag for familien vår. At vi skal klare det er jeg ikke i tvil om. Økonomisk er det et kunststykke å få til, men det klarer vi. Vi har hverandre, nemlig, og vi har familie som vil stille opp så mye som de bare klarer. NAV har kanskje tatt fra meg "alt", men jeg sitter igjen med det aller viktigste et menneske kan ha- en fantastisk familie, og ubetinget kjærlighet i uendelige mengder. Det kan ingen ta fra meg. Og da, da klarer man all motgang livet har å by på!


Interessert i oppdatering på hvordan det så gikk? Da kan du lese: Ups and downs.... En liten oppdatering om mammatilværelsen, og litt om den siste nedturen fra NAV. Ingen pappapermisjon her nei.