En morgenbekymring rundt det å måtte stole blindt på NAVsystemet.

Jeg har tidligere skrevet litt om hvordan ståa er med NAV akkurat nå. Det kan du lese om HER om du vil.

Det er ikke "koselesning" akkurat, men det er slik mitt, og sikkert en god del andres liv har blitt, etter at man har blitt avhengig av at NAVsystemet skal fungere knirkefritt. Det er jo en kjent sak at det ikke alltid gjør det, men man har jo ikke noe valg når man først har blitt ufør. Jeg er like ufør uten penger fra NAV også jeg.

At noen klarer å svindle NAV er for meg helt uforståelig, for det er jo komplett umulig å i det hele tatt få igjennom det man faktisk har rett til. Det er alikevel tydelig at det finnes hull i NAVsystemet på enkelte områder, men dette gjelder, såvidt jeg har sett, for friske mennesker. Vi som faktisk er syke og skadde, vi har ikke krefter til å hverken lete etter smutthull eller lyst til å gjøre det. Vi vil jo bare ha det vi har rett til. Dagens VG oppslag om arbeidssøkende som drar til Spania sjokkerer meg. Der har NAV en gigantisk glipp de må rette opp i. Det er fint de tar tak i slike ting, og stopper de slue menneskene, men det må heller ikke overta for å faktisk hjelpe folk som har behov for hjelp. Det er alt for mye rot i NAVsystemet, og jeg er så redd for at det skal ramme meg nok en gang.

Jeg har jo som sakt mistet retten til foreldrepenger, som en direkte årsak av det rotet jeg har skrevet om her før, og jeg får derfor kun engangsstønad når barnet mitt er født. Grunnet min uføregrad på 100% har barnefar rett til å overta min permisjon, og han får utbetalt foreldrepenger på selvstendig grunnlag. Det er NAVs egen lov, men kan man denne gangen stole på at det blir behandlet riktig, når de så mange ganger før har rotet ting til? Vi er rett og slett nødt til at tingene skal fungere denne gangen, for hvis ikke vet jeg ikke hva vi skal gjøre. Jeg har jo ingen inntekt nå, som de som har lest mitt tidligere NAV innlegg vet. Derfor er vi helt avhengig av min samboers inntekt. Det sies så pent fra NAVs ansatte at "dette er ikke noe problem" og at så legne vi har et skriv fra legen på at jeg er avhengig av at barnefar får sin permisjon med svangerskapspenger, så går det så bra så. Men det er utrolig skremmende alikevel. Hvordan skal det gå om han alikevel ikke får det, fordi de roter til tingene? 

Samboer leverte sæknadspapirene til NAV for et par uker siden, og fredag fikk vi to brev fra dem i posten. Begge til meg. Begge sa at min søknad om foreldrepenger er mottatt og at den vil behandles innen tre måneder. Selvfølgelig fikk jeg det etter NAVs stengetid, da det er samboer som henter posten. Jeg kommer meg ikke til postkassen alene, så det må alltid vente til han kommer hjem fra jobb. Derfor har jeg i helgen sittet med hjertet i halsen og vært livredd for at de driver og behandler min søknad om engangsstønad som en søknad om foreldrepenger, og at min samboers søknad var helt ute av systemet. I helgen får man jo ikke gjort noe med det, så det måtte vente til i dag. 

Jeg ringte selvfølgelig til NAV like etter jeg sto opp. Spent, og ganske så nervøs. Man får jo bare en tilfeldig telefonstemme, og å få snakke med noen som faktisk jobber med søknaden er umulig. Etter ti minutter venting, og en telefondame som sa at datasystemet deres var nede i dag, ble jeg igjen satt på vent mens hun skulle "ringe opp den avdelinga som jobber med disse søknadene." Så, etter nye ti minutter, kommer hun tilbake og forteller meg at dette jo bare er en standardformulering, og at de sender ut brev med teksten som sier foreldrepenger til alle som søker engangsstønad. Hun sa også at hun personlig ikke helt forsto hvorfor man ikke kunne ha to svarbrev, men at det var riktig utført. Så sa hun at de hun hadde snakket med hadde slått meg opp i systemet og at jeg får innvilget engangsstønad. Det var allerede avgjort på fredag, så i løpet av et par uker vil jeg få tilsendt et brev om det, og så vil pengene komme på kontoen min automatisk.

Jubel og glede! Noe har fungert, og går tilsynelatende fort også. Jeg er faktisk overrasket, for jeg hadde jo fryktet det verste da jeg ringte.

Så tok jeg opp dette med min samboer og hans permisjon, og at han ikke engang har mottatt noe skriv på at saken behandles. Da sa hun at det gjerne tar litt tid å få registrert det i systemet, spesielt i tilfeller som vårt, der det er mange vedlegg og spesielle omstendigheter. Hun var alikevel sikker på at alt var som det skulle, men kunne ikke slå noe opp i systemet da det for øyeblikket var nede. Hun kunne heller ikke ringe noen for å høre, da han måtte ringe selv. De har ikke lov til å gi ut informasjon til meg om hans sak, sa hun, selv om hun nettopp hadde indikert at hun ville gjort det om hennes data fungerte. Prøv igjen om noen dager, eller kanskje helst en uke, så er det sikkert lagt inn i systemet med noen form for indikasjoner på hvordan de ser på det. Hun mente at dersom dokumentasjonen på min uføregrad og at uførheten er varig var tilstede, så skulle det ikke være noe problem. De behandler slike saker hver måned, og det er ikke noe problem å få gjennom. 

Tør du stole fullt og helt på NAV?

Jeg føler meg alikevel ikke trygg. Jeg er så redd for at NAV og NAV er uenige i egne regler, tolkninger eller hvordan saker skal behandles. Igjen. Som så mange ganger før. Det går jo kun ut over oss, og de som gjør feilene får jo aldri noen problemer. De vet jo heller ikke hvor mye det påvirker folk om de har gjort en feil. Vi er hundre prosent avhengig av at samboeren min får sine 37 uker med full utbetaling, for hvis ikke har vi et kjempeproblem. Jobben hans driver og leter etter vikar til permisjonsperioden, men de har fått beskjed om at det fortsatt må hete "med forbehold" siden vi ikke vet hvordan NAV behandler saken. En familie kan ikke klare seg uten inntekt, så dersom det ikke går som det skal med NAV, kan han rett og slett ikke ta en dag permisjon. Da er han tvunget til å jobbe, slik at han kan forørge oss og betale regningene som normalt. Uansett om jeg er avhengig av hjelp. Det kan mildt sakt bli spennede å se hvordan i alle dager vi skal klare oss om det blir slik. Det tør jeg nesten ikke tenke på. Så inntil videre må jeg rett og slett, enda så vanskelig som det er, stole på NAV. Jeg må få meg selv til å tro at dette skal gå bra. Så får vi rett og slett ringe igjen om noen dager, for så å fortsette med å ringe dem jevnlig helt til saken er behandlet. Følge saksbehandlingen tett opp, slik at vi er sikre på å øyeblikkelig få beskjed om det om de mangler noe info, eller hva enn som kan oppstå. Og det høres jo godt ut. Intil videre, i alle fall. Vi må bare tvinge oss til å stole på NAV, enda så vanskelig som det er.

Jeg skulle nesten ønske jeg, omså bare for en dag, kunne få være en frisk og rask arbeidssøker. Ja jeg skulle ikke forlangt av NAV å få reise til Spania engang. Jeg skulle bare nytt følelsen fult ut av å være frisk, normal og i stand til å gjøre det jeg vil. Jeg skulle til og med funnet meg jobb helt uten NAV til hjelp. Tenk for en følelse av frihet! Åh... det hadde vært noe det! :)