En aldri så liten erindring om den gangen jeg ble satt på opptak hos politiet, merkelig nok...

For en ti års tid siden leide jeg i en kort periode en leilighet i tredje etasje, i et hus som inneholdt tre leiligheter. Der bodde det i midtleiligheten en ung familie på fire, som jeg var på fornavn med, og en far med en godt voksen sønn, og en stor hund, rett under dem igjen. Jeg hadde ingen kontakt med første etasje, da de virket noe grove, for å beskrive dem på en pen måte. Det er få mennesker som bor i by, som til daglig går i støvler og felleskjøpetcaps og ikke hilser på naboene.

De i den midterste leiligheten hadde ofte problemer med å få barna (begge på under 3 år) til å sove, fordi det ofte var fest i etasjen under. En dag var det så ille, at uansett hvilket rom de la ungene i, ble ikke lydnivået dempet i det hele tatt. Ved hendvendelser til underetasjen, ble de møtt av en mann med hund, og bryskt informert om å "se til h... å bry seg om sine egne saker, og komme seg vekk fra trappa." Men småbarn må jo få sove, og da klokka var over midnatt, på en hverdag, ble løsningen å ringe politiet for å høre om ikke de kunne kontakte naboene.

Nå hadde det seg slik at de midterste naboene var av latinsk opprinnelse, og enda jeg mente de snakket utmerket norsk, mente ikke politiet det samme. De fikk derfor ikke hjelp, enda så pent og vakkert de ba. Dermed kom de opp til meg, og spurte pent om jeg ikke kunne komme ned for å være tolk for dem, slik at de igjen kunne ringe politiet, for å få hjelp med problemet. Og det var et problem, det var et sinnsykt lydnivå fra etasjen under, med musikk, bassdunk, og rop og latter fra flere mennesker. Jeg hadde hørt litt lyd helt opp til meg, men trodde faktisk da at det var midtetasjen som for første gang hadde barnefri, og det unnet jeg dem. Det var ikke så nøye for meg om det var hverdag da jeg ikke hadde lagt meg og uansett kunne sovet gjennom en atomkrig.

Så ringte de altså politiet, og presenterte seg igjen, og sa de nå hadde vært så heldig å få tak i en tolk til å hjelpe dem. Da jeg fikk telefonrøret ble jeg spurt om hvem jeg var. Da sa jeg at jeg var en jente som bodde i etasjen over, og som hadde blitt bedt om å hjelpe dem å bli forstått. Politiet svarte meg da, med en storm av ord om at dersom jeg ikke oppga mitt navn øyeblikkelig, så kunne jeg heller ikke forvente å få noen som helst hjelp, og om det var jeg eller naboene som klaget på bråk, og at vi måtte være klar over at man ikke kan anmelde noen anonymt. Desuten måtte vi være klar over at samtalen ble tatt opp, for det er nemlig ikke lov å plage politiet unødvendig. Det var en truende tone, som tydelig viste at her ble man allerede mistrodd. Det skremte meg, og jeg ble nesten redd for å oppgi mitt navn. Jeg ville jo ikke anmelde noen, så jeg forklarte nettopp dette til politiet. Det var mine latinske naboer som ville ha politiet til å komme å roe ned festen i underetasjen, og jeg var kun der for å hjelpe dem, siden de ikke jo ble forstått da de ringte første gang.

Politimannen i den andre enden, kom da rett ut med at de ikke hadde tid eller kapasitet til å ta seg av en liten nabokrangel, og at vi fikk gå ned å snakke med naboene selv. Da tok naboen min telefonen fra meg, og prøvde å forklare igjen at de hadde vært der nede, og hva de fikk til svar, og at de hadde to små barn som lå og gråt på grunn av lydnivået. De la på. Naboene i første etasje fikk ikke noe besøk av politiet, men de i midtetasjen var redd for at de selv skulle få det neste dag, siden politimannen hadde presisert at samtalen ble tatt opp, og at han mente de plaget politiet. Det skjedde ingenting. Ikke annet enn at tre mennesker ble mistrodd og følte seg overkjørt, og lærte seg at politiet kanskje ikke alltid er din venn. Festen roet seg selv etter et par timer, og barna fikk sove. De fra midtetasjen flyttet ut kort tid etter, og det valgte jeg også å gjøre.

Jeg hadde frem til den natta, alltid trodd at man kunne ringe anonymt til politiet, i allefall hvis man bare var tolk for to som hadde oppgitt fullt navn, og at det var en del av politiets jobb å stanse fester som var ute av kontroll. Jeg hadde virkelig ikke i min villeste fantasi trodd at politiet noen gang tok opp samtaler uten å informere om det først, men det var altså tilfellet den aktuelle natta.