Jada, jeg har født. Endelig er vi en familie :)

Onsdag 05.01.11 ble den store dagen. Da mente kenguruen det var på tide å komme ut. Tre dager over ultralydterminen, men en dag før den tidlige mensterminen, så egentlig kom han helt til rett tid.

Jeg har fokus på helt andre ting enn blogging akkurat nå, og det regner jeg med at folk forstår, så i stedet for å skrive så mye her og nå skal jeg sette inn noe jeg allerede har skrevet. Jeg har tidligere nevnt at jeg har vært en del innom et babyforum (barnimagen.com) for å lese meg opp på graviditet/fødselsinfo og sånn. Der er det vanlig at man skriver sin fødselshistorie når man kommer hjem fra sykehuset. Det har jeg også gjort. Tenker jeg setter den inn her også, så de som har lyst får lese. :)

Hvor skal jeg starte? De første timene var helt greie. Rolige, jevne rier, som økte i styrke og effekt helt som de skulle. 4cm åpning ved ankomst, så 6 i 2tiden, da de også satte epiduralen på meg og la på noen varme risposer på ryggen min. Da var det bare å vente på mer åpning, og at hodet til babyen skulle komme helt ned. Og forøvrig at vannet skulle gå, noe som ikke ville skje før det endte opp med at de rett og slett tok det noen minutter før pressriene startet. 

Epiduralen virket ikke, sansynligvis grunnet mye arrvev etter opperasjonene jeg har hatt, men herlighet som lystgassen virket. Sparte den til de siste 45 minuttene for å ikke "kose meg med den" men bruke den kun om nøden ble stor nok. Det ble virkelig nødvendig også, og jeg pustet lystgass til gulvet snurret. Det føltes feil og ekkelt først, men jeg hørte på jordmor som ba meg fortsette, og da fikk jeg fin effekt i form av smertelindring og ikke bare "rusfølelse" og sløret blikk.

Selve pressefasen varte 45 minutter og er vel ikke det morsomste jeg har vært med på, men jeg ville ikke for noe i verden gjort det annerledes om jeg fikk velge igjen. Grunnet ryggskaden min var det nok i overkant mer smertefullt enn normalt, men jeg hadde jo forberedt meg på det, og måtte jo stå for eget valg om å føde naturlig, på tross av at legene mente jeg kanskje burde gått for keisersnitt. Jeg angrer ikke! Jeg føler at jeg viste dem hva jeg er god for, og at man kan hvis man vil, uansett hvor vondt det gjør.

Jeg fikk bruke fødekrakk, akkurat som jeg hadde ønsket, men måtte over i senga helt i sluttfasen. Da lå jeg sidelengs og fødte med en fot i lufta. Det funket helt fint. Skulle blitt på krakken, men ble så voldsomt plaget med ryggen og det at det ble for tungt å holde seg oppe på en glatt metallkrakk, så svedt som jeg var i hendene. Derfor ble det seng til slutt. Merkelig følelse å skulle flytte på seg mens man har en kropp i fødekanalen. Riene dabbet også av, så i siste ende fødte jeg mer med viljestyrke enn med pressrier. Samme med å presse ut morkaka, noe som ble en raskere og mye mindre krevende prosess enn jeg på forhand trodde. Jeg var så bestemt på at "nå skulle jeg bli ferdig" at jeg fødte litt raskere enn forventet- eller fryktet- siden riene holdt på å stoppe opp. Det fikk jeg mye skryt for av jordmødrene og er faktsk ganske stolt selv. :) 

Ellers vil jeg si at ja, det er fryktelig vondt i det hodet presses ut, men herlighet så fort det egentlig går, og så fort det går over når man får babyen sin opp til seg. Jeg hadde fryktet det var mye verre, og er egentlig kjempefornøyd, for ikke å snakke om stolt av meg selv. 

Jeg er også ufattelig stolt av min kjære, som var helt eksemplarisk gjennom det hele. Han satt bak meg ved fødekrakken, og holdt rundt meg. Han holdt lystgassmaska for meg, og fulgte alle signaler jeg ga om hva jeg ønsket. Han holdt foten min oppe for jordmor da jeg presset ut barnet, og klippet navelsttreng etterpå med den største selvsikkerhet.

Jeg vet ikke hva man regner som drømmefødsel, men jeg har sannelig hatt en flott opplevelse. Anbefales! (Men husk lystgassen...og forhåpentligvis virker epiduralen bedre for andre enn for meg.) Skal jeg anbefale noe som helst annet må det være å ha med en trygg og god partner til hjelp, for det gjør mye å ha noen som er der og støtter en. Jeg vet ikke hvordan det skulle gått uten.

Nå er det en liten en som grynter litt der borte i kurven sin... da er det nok tid for mat igjen. Det er helt fantastisk å amme! Alt med han er helt fantastisk, faktisk. Lykkefølelsen, morsinstinktet og kjærligheten er ubeskrivelig. Gled dere! 
:)

Det var altså min fødselshistorie, som jeg skrev den på barnimagen forumet. En helt normal fødsel, selv om jo ryggskaden min var akkurat så problematisk som forventet. Men vi klarte det! Jeg er så glad for at det ikke måtte bli keisersnitt. Som jeg sa på sykehuset: Skal man gjøre noe en gang, kan man like så gjerne gjøre det ordentlig! :)