Det heter visst at ingen vet hvor haren hopper? Men Helene harefrøken hoppet inn i våre ripsbusker. :)

Vi har altså en liten hareunge i hagen. En brun liten pelsdott som ligger og hviler seg midt på plenen vår, som heldigvis for den er full av løvetann som vi ikke har klart å bli kvitt enda. Den er akkurat så søt som hareunger alltid er, og den bor under ripsbærbuskene våre, tror vi. Det er i alle fall inn dit den løper når vi kommer ut av huset. I dag gikk jeg ut og kastet en gullrot inn i ripsbærbuskene til den, så den skal ha noe å kose seg med. Men å ta bilde av den har jeg så langt ikke klart. Håper på å få det til senere, hvis den nå tør å komme ut igjen etter dagens gullrotangrep fra oven. ;)

Nå synger jeg til stadighet sangen om Helene harefrøken til Kenguruen. Han aner jo selvfølgelig ikke hva jeg snakker om, men jeg gjør det likevel, og han skal få se på haren gjennom vinduet om den noen gang setter seg så nært at han klarer å se den. Da skal jeg også forsøke å få tatt et bilde. Det er virkelig en fin liten gjest vi har der ute.

Nå håper jeg bare at den og katta ikke braker sammen, men det tror jeg egentlig ikke kommer til å skje. Pusi er nemlig en feiging av dimensjoner, selv om hun også har vært kjent for å sette seg i respekt med selv store hunder. Hun er litt nervøs av seg, og har ikke blitt helt komfortabel med området ette flyttingen. Måser er hun for eksempel også livredd, spesielt nå når de har barn, og hun gjemmer seg bare hun aner at det er en i området. Egentlig greit, for da holder hun seg vel unna ørna også, og den kan jo faktisk være farlig for henne. Sansynligvis holder hun seg unna haren også. Ikke godt å si hvem som ville ha vunnet den kampen. Harer sparker jo utrolig hardt. Men det trenger vi nok ikke å finne ut av, får vi håpe. :)