Det hikker inni magen min... :)

Det er en helt ubeskrivelig følelse, og kanskje det desidert merkeligste jeg har opplevd i mitt liv. Kenguruen, aktiv som han er, har begynt å få hikke der inne. Kanskje har han hatt det før, men da uten at jeg har kunnet kjenne det. Jeg innbilder meg at jeg kjenner det nå fordi han har snudd seg. Ja for nå ligger han altså med hodet ned. Det skjedde natt til onsdag. For en uke siden i dag. Altså mellom fødselsdagen min som var tirsdag, og morgentimen vi hadde på sykehuset onsdag. Jeg hadde kjent at han var ekstra aktiv den natta, men forsto ikke helt hva det var han "knødde" sånn med der inne. Ikke før legen sa at han nå lå med hodet ned. Vi fikk nemlig en hyggelig og helt uplanlagt ultralyd.

Vi var på sykehuset for å forhøre oss om muligheten for å få forsøke normal fødsel, eller om jeg var helt tvunget til å gå for keisersnitt. Heldigvis kom de frem til at jeg skal få forsøke vaginal fødsel, med epidural, for så å ha et team klart med tanke på at det godt kan ende i keisersnitt. Jeg vil så gjerne klare det på normalt vis. Det er kjempeviktig for meg! Heldigvis forsto legene det, og jeg får lov til å prøve. :)

Det var da vi egentlig var ferdig at vi ble spurt om vi orket å få en ultralyd. Rett og slett for at han som utførte den ville øve seg. Jeg var sliten og ville egentlig bare hjem, men hallo....hvem takker vel nei til en sjanse til å titte inn til babyen sin en gang til før fødselen? Ikke jeg! Jeg ble kjempeglad for muligheten, og det var veldig fint å få se en gang til at han har det godt der inne og at det fremdeles ser ut til at han er helt sunn og frisk på alle måter. Det var som å få en gave fra legen det. For medisinsk sett var det ikke noe som sa at vi skulle ha en ultralyd til, og vi hadde jo innfunnet oss med at det bare var en ultralyd, nemlig den ordinære vi hadde i uke 21. Kenguruen lå med ansiktet inn mot ryggen min, så vi fikk ikke sett fjeset hans, men det gjør ikke så mye. Vi fikk på nytt sett at hjerne og alle organer fungerte som de skal, og at målene ser riktige ut. Riktig mengde fostervann, og ingen tegn til noen form for avvik. Samme opplegg som på ordinær ultralyd, selv om dette jo var en måned etter. Vi var jo aldeles ikke bekymret for noe, men det er flott med bekreftelser alikevel.

Neste gang vi ser kenguruen er i når han blir født januar. Satser på at han ikke kommer før termin. Statistisk sett går førstegangsfødende over termin, og det skal i tillegg være arvelig, så da tør jeg tro på at jeg går bittelitt over tiden heller enn å føde før termin. :)

Jeg gleder meg! Til at han er født, til å få han hjem, og til at vi flytter over til huset vi har kjøpt. Det blir så fint! Jeg tenker mye på sommeren, og på fremtiden og hvordan vi kommer til å ha det i huset vårt. Det er en fantastisk plass å vokse opp. Stor hage er det der. Mye tumleplass for en liten krabat, og mange aktiviteter i nærheten, etter som han blir eldre. Egen strand har vi også. Det er bare det beste av alt!

Her sitter jeg og drømmer og gleder meg, mens kenguruen hikker i vei i magen min. Det er ikke måte på hvor mye fint jeg kunne skrevet om alle tanker og følelser jeg har akkurat nå, men nå begynner jeg å bli for sliten for mer pc i kveld. Jeg skal legge meg ned og slappe helt av. Stryke litt på magen og håpe at hikkingen hans gir seg. Ja for det må jo være litt irriterende for kenguruen å hikke sånn. Jeg synes i alle fall det er litt irriterende når jeg selv hikker. Nå blir det avslapning og kos på oss resten av kvelden. Snart kommer pappaen hjem fra jobb også. :)

Og i morgen er det kontroll hos jordmor. Kanskje skriver jeg noen linjer om det. Vi får se. :)