Det stikker litt i shoppemuskelen, som ligger ved siden av samvittigheten.

Som tidligere lutfattig, så har jeg litt vondt for å bruke penger uten at det er "livsnødvendig". Da jeg ble ufør fikk jeg også oppleve definisjonen på dårlig økonomi. Det har gjort at penger har en helt annen verdi for meg enn for mange andre på min alder. Nå har jeg mer å leve av, og jeg bor sammen med en fantastisk mann som har en stabil inntekt. Han har også den skjeldene kombinasjonen av egenskaper det er å ha sundt pengevett, uten å være gjerrig og snu på krona. Jeg kan bare ikke si ofte nok hvor heldig jeg er, og hvor fantastisk jeg synes han er! :)

I mange år har jeg hatt et klesbudsjett lik null, og det klarte jeg ved å ta imot avlagte klær, og ved at jeg kjøpte det nødvendigste på slutten av januarsalget der ting koster ned mot 20kr pr plagg, og noen ganger på fretex. Ikke en drømmelivsstil med andre ord. Men slik var nå engang økonomien min, og jeg gjorde det beste ut av det med de midler jeg hadde.

I dag har jeg det bedre, og kan glede meg over å kunne kjøpe det jeg har behov for, når jeg har behov for det. Jeg slipper å høre med venninner om de har noe som de ikke vil ha selv mer, eller vente til jul/bursdag for å kunne få en ny vinterjakke/støvletter fordi det er så dyrt.

Man skulle jo tro at det å shoppe var noe jeg gledet meg over, nå som jeg kan kjøpe det jeg trenger, men det sitter liksom litt igjen at jeg var så fattig før. I dag så jeg litt i en katalog som kom i posten, og fant utrolig nok flere fine ting som jeg også hadde behov for. Jeg har lagt litt på meg, (Og er meget fornøyd med det!) og trengte derfor noe nytt tøy. På grunn av smertene har jeg tungt for å prøve ting i butikken, og derfor vurderte jeg katalogshopping for første gang.

...Så jeg sier til min kjære at jeg har funnet noe fint, hvor han straks sier at jeg skal kjøpe det, og ser på meg undrene. Det er jo den mest selvfølgelige ting for han at man skal gå til anskaffelse av det man mangler, og han forsto ikke helt hvorfor jeg nølte. Men jeg gjentok meg selv et par ganger og mumlet litt om hvor mye jeg egentlig trenger disse tingene. (Det er jo nødvendig... jeg mangler jo dette... det er jo ganske rimelige priser... osv.) Jeg måtte nemlig overtale meg selv.

Til slutt klarte jeg å få meg selv til å godta å bruke hele tusen kroner på tøy. Noe som er ganske så imponerende! Etterpå følte jeg meg merkelig, som om jeg hadde en anelse dårlig samvittighet. Tusen kroner var uendelig mye for meg før, og hadde jeg brukt så mye på tøy i den tiden, ville jeg merket det betraktelig på et allerede magert matbudsjett. Selvfølgelig var jeg glad for at jeg nå får masse flott tøy, men det føltes bare så fremmed.

Etter å ha vist min kjære de fine tingene jeg har kjøpt, spør han om jeg er fornøyd, eller om vi skal kjøpe mer andre steder, på nettet eller i byen. Jeg svarer... Jo, ja, jo... Jeg er fornøyd og sånn men jeg fikk liksom litt sånn vondt i shoppemuskelen liksom... Det stikker litt i shoppemuskelen... du vet... den som ligger ved siden av samvittigheten. ;)

Men helt seriøst... Jeg er så HELDIG! Jeg har det så utrolig godt! På tross av smertene har jeg en livskvalitet mange bare kan drømme om! Jeg er lykkelig, forelsket, og jeg har en helt fantastisk kjæreste, som ser meg for den jeg er, og behandler meg som en dronning!

Og nå som det har gått noen timer, kjenner jeg at jeg gleder meg noe så helt sinnsykt mye til pakken kommer! :) Nye klær! Hurra!

Her er en av tingene jeg går og venter på og gleder meg til å få:

Bilderettigheter:sparkjøp