Det meste er skrevet, sakt, blogget eller tweetet om. Alle snakker om det og de fleste av oss sitter klistret til tv skjermen. Dette virkelighetsmarerittet er i alles tanker i dag og vil være det i lang tid fremover. Også hos meg. Vi tenker alle på de døde, familiene deres, og de som har overlevd. Hva de overlevende har opplevd, hvor redde de har vært. Hvor mye de etterlatte sørger nå. Vi tenker på hendelsene fra i går, og det vi får se i media her og nå.
Vi gråter med de overlevende og de etterlatte. Gråter for de døde. Våre hjerter blør for dem, og vi føler med dem som venner, søsken, barn. foreldre og medmennesker. Dette har rammet oss hardt, og det vil ta lang tid før vi føler at ting er tilbake til normalt igjen. Vi vet det, og det ligger i bakhodet og lurer, men det vi fokuserer på er det som skjer her og nå. Å tenke lengre enn her og nå er for tungt for de fleste. Vi er handligslammet. Numme. Målløse. Skrekkslagende.
Men så tok jeg meg plutselig i å tenke på "etterpå". Senere? Fremtiden?
Nå får vi en hel generasjon med AP politikere som lider av posttraumatisk stressyndrom, og diverse andre senskader. På lik linje med overlevende etter krigshandlinger. Det er et faktum at dette skader mennesker for livet. Mennesker som opplever denne slags traumatiske hendelser, tar ofte sitt eget liv. Andre eksisterer, uten å føle at de lever, frem til de en dag svinner hen.
Så kommer den skremmende tanken.
Mange av de overlevende fra Oslo er viktige politikere. Og ikke minst, en god del av de overlevende ungdommene fra Utøya tilhører Norges elite. Om de fortsetter i politikken etter dette, blir de våre fremtidige ledere og rådgivere. Vi snakker om mennesker som en dag skal ta viktige avgjørelser og...ja...fungere, for oss, på vegne av oss. De er mennesker som skal være med på å bygge landet vårt videre, og å skape det fremtidige Norge.
Men... og dette er en grusom tanke...
Vi har ikke resurser til å hjelpe alle disse stakkars overlevende og etterlatte. Vi har rett og slett en stor mangel på psykologer og psykiatere i Norge fra før av, det har vi jo gang på gang hørt om i media. Vi sliter, sier de. Vi klarer ikke hjelpe alle. Og var det ikke så ille før så er det hvertfall det nå. Det skremmer meg. Veldig.
Ja, det er viktig å bygge opp igjen bygninger. Ja, det er flott at AP fokuserer på å bygge opp igjen partiet og partiets rutiner. At de vil fortsette som før, og har et mål om å vinne Utøya tilbake. Bra! Uavhengig av partitilhørighet tror jeg alle er enige i det. Han skal ikke vinne. Han ville forandre Norge, og knuse partiet han ikke likte. Det skal han ikke klare. Ikke på lang sikt. Det er flott at de fokuserer på den store helheten, sånn sett.
Men vi må ikke glemme at det er viktigst av alt å bygge opp igjen enkeltmenneskene. De stakkars ungdommene, mange bare barna, som har vært gjennom helvete og tilbake. Det vil ta tid, og det avhenger av at vi setter inn midler til å klare det, men de kan få et liv igjen. Men det må handles fort. Vi må ikke være for lammet av dette til å tenke fremover. De må få hjelp nå!
Jeg håper for alt i verden at de som nå behøver det får all den hjelpen de trenger. Jeg håper det ikke blir glemt hvor viktig det er å følge dem opp, alle som en. Mer enn bare her og nå. Det vil være nødvendig med oppfølging i lang tid fremover. Vi er nødt til å få gjort noe med en gang. Penger må bevilliges, stillinger opprettes og mennesker ansettes. Nå med en gang.
Tenk på følgene om vi ikke gjør det. Da vinner han. Da har han endret Norge, akkurat som han ville. Ikke nå, og kanskje ikke så synlig med det aller første, men senere, når neste generasjon skal ta over på stortinget. Når de skal ha ansvare for oss. For meg, deg og våre. For fremtiden.
Hvordan blir vel fremtiden om vi glemmer å tenke på den nå?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Hyggelige kommentarer og hilsener gjør meg glad! Personangrep rettet mot meg selv eller andre vil bli slettet. Benytt gjerne alternativ: "Navn/nettadresse" når du kommenterer, om du ikke linker til egen blogg, så er det lettere for meg å svare deg. :)