Skolebussminner fra min barndom.

Mitt første møte med skolebuss kom da mine foreldre kjøpte hus på landet. Jeg var da 9 år gammel. Før dette hadde jeg gått på en skole som lå ti minutter fra der vi bodde. Det fallt meg aldri inn å klage på den gåturen, uansett vær, og jeg kan ikke huske at vi som bodde i området noen gang ble kjørt til skolen. Men nå skulle jeg altså sitte 15 minutter i buss for å komme til den nye skolen på landet. Det var nytt og uvant. Heldigvis var det ledig plass for meg, siden jeg kom på ganske tidlig, men de siste som skulle på måtte noen ganger stå. Det tenkte jeg ikke så mye på, siden det var en relativt kort tur og vi var nesten fremme uansett. Jeg brukte som oftest turen på å lese litt i biblioteksbøker, eller skolebøker jeg syntes var spennende. Skjelden om tema vi faktisk holdt på med på skolen der og da. Og sånn gikk dagene....

Da videregående skole ble aktuellt fikk jeg for alvor føle på kroppen hva en busstur var for noe. Siden jeg ville gå kokkelinja, måtte jeg søke meg inn på den eneste skolen som hadde dette faget. En skole på andre siden av byen. Den lå så langt vekk at bussturen nå startet kl.06.15 og varte til 08.15 da skolen startet. Den stoppet halvveis, i byen, og slapp på en stor mengde elever, for å fortsette til skolen med overfyllt buss og elever som sto og hanglet i lang tid. Bussen var gammel og utdatert, med dårlig luft, mugglukt og masse vann i vinduene- og for å toppe det hele- en sur og trøtt sjåffør. Turen til skolen føltes alltid dobbelt så lang som turen hjem. Og når man endelig kom hjem var det skjelden overskudd til å gjøre lekser, for da var man jo utmattet etter den lange dagen. Skolen i seg selv varte jo alltid i 8 timer. Så kom reisen i tillegg. Det var ganske tungt det.

Så jeg flyttet på hybel i byen jeg, for å forkorte bussturen, for å kunne stå opp litt senere og for å kunne komme hjem litt tidligere. Men det jeg ikke hadde tenkt på var at bussen jo alltid var full før den kom til byen. Nå ble altså jeg en av dem som alltid måtte stå tettpakket i midtgangen, i den varme og muggdampende bussen. Luftmangel førte til at både jeg og andre til stadighet måtte sette seg på gulvet, fordi vi rett og slett var i ferd med å besvime. Heldigvis hadde jeg en god venn som av og til klarte å reservere en plass til meg, og som ofte lot meg sitte på kanten av setet, og holdt rundt meg så jeg ikke skulle besvime og gå i gulvet. Om å flytte til byen var et smart trekk eller ikke kan diskuteres. Det som er et faktum er at bussene var alt for dårlige, bussturen alt for lang, og at det ble stappet alt for mange mennesker inn for hver buss. Ekstrabuss fikk vi ikke med mindre det var så mange mennesker i midtgangen at det ikke var mulig å lukke dørene. Jeg husker flere som fikk klemt ryggsekkene sine, og av og til dem selv, i døra, fordi sjåfføren bare måtte prøve, før han ringte etter ekstrabuss. Og kom ekstrabussen kom den en halvtime senere, så alle som først hadde stått i midtgangen enten kom forsent på skolen eller senere enn vanlig hjem. I det minste var bussturene gratis i den tiden. Det er de ikke nå. Nå må man faktisk i tillegg betale for månedskort.

Jeg trodde virkelig det var blitt bedre siden den tid, men i følge VG kan det virke som det fremdeles er vanlig praksis å stappe bussene til bristepunktet. Jeg gremmes over at det legges ned flere og flere skoler i distriktene, slik at selv de minste barna nå må oppleve disse lange og uutholdelige reisene. Er det ingen som tenker på hva dette gjør med barnas læring? Jeg vet, for jeg fikk føle det på kroppen. Slike reiser utmatter elevene, og gjør at man blir skolelei. At dette nå skal starte helt på småtrinnene er noe å tenke over. Er det noe rart at stadig flere dropper ut av skolen når videregående kommer? Man velger rett og slett å få slippe maset. Man velger å pleie egen psykisk helse, for å ungå depresjoner og ren utmattelse. Jo tidligere man utsetter småbarna for dette, jo mer sansynlig er det at antall elever som formelig rømmer fra videregående vil fortsette å øke.