Jeg har valgt å blogge om det grusomme, tenke på det, jeg har drømt om det, og på den måten fordøyd det på min egen måte. Jeg har konkludert. Jeg hater ikke, jeg forstår ikke, og jeg godtar ikke. Jeg føler avsky, men jeg holder meg for god til å være en av de som roper om halshugging og offentlig henging. Det er et eget system som skal ta seg av han nå, og jeg håper de gjør det på riktigst mulig måte. Måtte han få alt han fortjener, nå og i etterlivet. Måtte de overlevende og de etterlatte klare å få et liv igjen, en dag, og måtte de få den hjelpen de behøver for å bearbeide den forferdelige sorgen.
Nå har jeg bestemt meg for å gå videre. Jeg skal blogge om andre ting, snakke om andre ting, tenke på andre ting og ha en fin dag sammen med familien min. Jeg må rett og slett gå videre og velger å prøve å ha en så normal hverdag som mulig. Vi skal tross alt prøve å ha en god rutine, for babyens skyld. Han merker det om sinnstilstanden til foreldrene er endret, og blir påvirket av det, uansett hvor mye vi ønsker å skjerme han. Derfor skal jeg nå fokusere på å være gode, gamle mamma. Gladmamma, smilemamma og lekemamma, som ikke har en liten klump i halsen. Som ikke hele tiden har det kvernende i bakhodet at enkelte av barna (flaskeplukkerene) bare fikk leve i syv små år. Tenker jeg mer på det blir jeg gal. Så da gjør jeg ikke det.
Jeg tenker på hvor godt vi har det, min kjære, Kenguruen og jeg. Hvor heldig vi er som har hverandre, og at vi skal nyte den tiden vi har sammen. Uansett hvor lenge man har hverandre må man huske å nyte den tiden man har. Leve livet, og ta vare på de små øyeblikkene. Dyrke gleden og dvele over de herlige stundene, og ikke de mindre gode. Nyte og elske. Ta vare på hverandre.
I går satte vi oss i bilen og kjørte til byen en tur. Vi hentet 6måneders-babypakkene fra Rimi og Libero. Vi kjøpte en leketelefon til Kenguruen, og vi smilte, koset oss og hadde det fint. Vi var familien lykkelig på handletur, og Kenguruen storkoset seg fullt og helt. Vi lekte lenge med leketelefonen da vi kom hjem, og gledet oss over de flotte tingene vi fikk i pakkene. Vi hadde det godt en stund. Vi var familien lykkelig. Så, da kenguruen sov igjen, benket vi oss forran nyhetene igjen, for å sørge sammen med resten av Norge til vi gikk utmattet til sengs, med klump i halsen.
heisann, utrulig fint og godt skrevet. Var innom her den dagen du postet innlegget og prøvde på å legge inn en kommentar, var i norge da, men det gikk ikke, men enig med deg i det du skriver, livet må gå videre selv om det alltid vil føles anderledes fra nå av. Klem til deg
SvarSlettTakk. Ja selvfølgelig e jo ting annerledes. Det e faktisk enkelte som mene man e respektløs om man late som ingen ting og e glad, men æ mene det motsatte. Man skal tross alt leve videre og tenke på ungan. Klem! :)
SvarSlett