Etter jeg ødela ryggen var ønsket i mange år å få endre akkurat det at jeg hadde fått ødelagt ryggen. Enkelt og greit. Rett og slett at jeg fikk gå tilbake i tid og endre det den gangen ulykken skjedde. Da kunne jeg fullført utdannelsen, og blitt til noe. Noe mer enn en ynkelig stakkar som enkelte dager ikke kommer seg opp i badekaret for å ta seg en dusj, uten at noen hjelper meg. Men samtidig har jo også dette formet min personlighet veldig, og jeg har lært mer om livet, samfunnet (NAV og politikk) og ikke minst min egen sterke psyke enn jeg noen gang ville ha lært om det ikke var for den ene, smertefulle og forferdelig kjedelige skaden som nå har påvirket hvert minste aspekt av min hverdag i hele ni år. Jeg har lært hvor sterk jeg egentlig er, og jeg har vokst veldig på dette.
Så selv om jeg trodde det i mange år, ville jeg i siste ende egentlig endret det, om den magiske sjansen bød seg? Ville det vært mitt ønske, om jeg fikk ønske meg hva som helst i hele verden? Kanskje en gang, men så mindre og mindre etter hvert som jeg har vokst på det, blitt klokere og eldre, og begynt å tenke på den måten som jeg gjør nå. Og ikke minst:
Nå har jeg blitt mor. Jeg har mannen i mitt liv. På tross av allverdens ryggsmerter ville jeg ikke lengre endret den minste ting i min fortid. Aldri i verden om jeg ville rørt en tidsmaskin, ønsket fra ånden i flasken, eller gjort noe som helst som kunne føre til at fortiden ble endret, i frykt for å miste (eller aldri få) den familien jeg har i dag. Aldri i verden om jeg kunne vært foruten den kjærligheten jeg får fra guttene mine. Min kjære, som virkelig elsker meg, og som er mer enn jeg visste at en mann kunne være. Som er alt jeg noen gang kunne ønske meg. Og vår lille baby. Vår perfekte, nydelige og kjempegode Kenguru, som smiler så vakkert til oss hver morgen. Som lyser opp som en sol hver gang man sier hei. Trenger jeg forklare hvor sterk en mors kjærlighet er? Nei aldti om jeg kunne risikert å være foruten dem. Aldri!
Så hva ville mitt ønske være? Gull og grønne skoger? Vinne i lotto? Fred på jord? Bli bra?
Mitt ønske er, og vil fra nå av forbli dette:
Måtte idyllen vare evig. Måtte vi forbli den kjærlige familien vi er, til vi alle tre en gang i veldig fjern fremtid får lov til å dø som meget gamle, og helt tilfredse mennesker. Mennesker som kan se tilbake på en tilværelse vi virkelig er fornøyd med. Og aller mest av alt; måtte Kenguruen få lov til å bli en gammel, vis og lykkelig mann, som har levd et liv med mye kjærlighet og stor glede. Oppfylles det ønsket, skal jeg aldri være i tvil om at mitt livsforløp var det riktige på godt og vondt, hele veien. Da er jeg fornøyd.
Trykk for leselig størrelse. :) |
kjempebra skrevet Hilde! Og kjempesant det du skriv. :) Ble nesten heilt rørt her eg sitt. Stor klem til deg
SvarSlettDet var flott!
SvarSlettTakk for at du delte :)
Om jeg kunne fått ett ønske oppfylt ville det vært normal energi, eller normal pluss. Jeg trenger virkelig ikke leve et så begrenset liv som jeg gjør flere år. Jeg har lært nok av det, for å si det slik.
Jill: Av og til må man bare skrive noen seriøse ord her inne, og ikke bare overfadiske innlegg. Når jeg først er i det filosofiske hjørnet, og spesielt når jeg kjenner på følelsene for familien min, så bare renner ordene ut. Klem tilbake! :)
SvarSlettBente: Håper på bedring for deg. Forstår deg godt for det var jo som sakt sånn jeg også hadde det før. Nå aksepterer jeg smertene og begrensningene mine for det de er, og har rett og slett bestemt meg for å ta det sure med det søte. Fokusere på kun de gode tingene og ignorere de negative.
Et fint ønske, det der. Ofte tenker man ikke over at man faktisk har det veldig bra sånn som man har det. Ha en fortsatt fin sommer!
SvarSlettSynes det var et flott ønske!
SvarSlettJeg tror også jeg ville ønske meg å alltid være lykkelig :)
Klem Tonje
PS. Kjekt du ville være med på gi-bort hos meg :)
SvarSlett:)
SvarSlett