12. des. 2011

Ja det er altså denne ryggen igjen...

Det er nok slik at jeg til tider "uffer og auer" litt, samtidig som jeg for det meste gjør mitt ytterste for å ikke gjøre det. Jeg tror jeg som oftest er flink til å holde humøret oppe, og smertene for meg selv, men noen ganger renner det aldri så lite over. Da skjer det, sært nok, at jeg tar meg i å misunne de som "bare" har en ødelagt fot eller hand. De har liksom resten av kroppen å ty til. Når det er ryggen som er ødelagt, virker liksom ikke armer og bein heller, og jeg som ellers klarer lite, klarer plutselig betraktelig mye mindre.

Og når det er på det aller verste, som nå, låser det seg i tankene også, og jeg føler meg like elendig som en ubrukelig feilvare uten byttelapp. Jeg føler at min kjære sannelig har fått noe å stri med, og at jeg er direkte udugelig, selv om jeg er velsignet med en mann som alltid lar meg få vite og føle at jeg slettes ikke er det.

Om det er en eneste ting som virkelig plager meg, så må det være det at jeg har så utrolig lyst til å gjøre de tingene jeg vet ikke kan. Og da mener jeg ikke bare at jeg skulle ønske jeg kunne jobbe. Eller ha alltid ha evne og ork til å blogge, bake, sy og holde på med andre hobbygreier.

Jeg tenker på de tingene som står mitt hjerte nærmest. Mammatingene. Som å leke med Kenguruen på slike herjete guttemåter, slik som jeg ser at andre mødre gjør med småtassene sine. Som å ha han på skuldrene. Eller å rulle i sneen sammen. Ake sammen. Jeg tenker på alt jeg ikke kan, og ikke vil kunne. Kjøre karuseller. Sykle. Noe så enkelt som å sykle med han bakpå. Lære han å sykle den dagen han er gammel nok til det. Ikke engang det kan jeg. Og det jeg ikke kan, vil jeg så indelig sterkt, disse dagene der ryggen plager meg som mest.

Nei dager som dette liker jeg ikke. Smerten gnager på meg, og disse tankene får fort fotfeste om jeg tillater det. Da er det bedre å ta den nødvendige bloggpausen, (som denne gangen varte i hele 12 dager) for å komme sterkere tilbake. Jeg tvinger tankene over på alt jeg kan, og lager mentale lister over hvor snill, flink og klok jeg kan være når jeg bare husker at jeg er meg og ikke bare en verkende rygg. Jeg minner meg selv på om at jeg er en god mor, og at jeg tross alt kan en hel del ting, selv om det er noen få ting som pappaen må ta på sin kappe. Kenguruen vil da slettes ikke lide selv om det er pappa som står for herjing, sykkel og aking. Slett ikke.  Mammaen kan jo alle de andre tingene.

Det blir til at jeg henter meg inn igjen. Ja for jeg er jo slettes ikke så dum jeg, selv om jeg har mine plager. Jeg kan jo faktisk alle de tingene jeg kan, bortsett fra de tingene jeg ikke kan. Ja for sånn er det nemlig. Det er slettes ikke dårlig bare det. Jeg har jo dessuten mine små mestringsmetoder, og egentlig er jeg knallgod til å tenke positivt. Her en dag jeg hadde overskudd til det, laget jeg årets lussekatter. De ligger i fryseren, klar til å hentes opp og nytes på rette dagen. Sist men ikke minst, har jeg denne uendelige kjærligheten for Kenguruen og min kjære. Faktisk er det det fineste og viktigste jeg har. Og jeg har mye av det, og får mye igjen. Og vet du, har man kjærlighet, da har man alt. Jeg har egentlig uendelig mye mer å glede meg over enn å klage over, kjenner jeg. Smerte til side... livet er godt å leve.

Og snart er det jul. :)


4 kommentarer:

  1. Kjære deg..Vet hvordan det føles..Iallfall nesten.
    Stelle pent med deg.
    Imorgen finnes det en helt ny dag til deg.Håper du er bedre da!
    Klem fra meg i sør!

    SvarSlett
  2. Det er ikke alltid lett, jeg vet, men som du sier så er det viktig at en holder fast ved at en er mer enn sykdom og smerter. Det er bare en del av deg, selv om det noen ganger kjennes som du drukner i det. Jeg kjenner igjen sorgen over å ikke klare å delta, særlig iforhold til barna. Har du lest denne:

    http://melivetpaaslep.wordpress.com/2011/12/05/gledesslukkeren/

    SvarSlett
  3. Takk for oppmuntring dere. Ja dere to vet jo også hvordan det er å ikke bare ha gode dager. Det varmer at dere har tatt turen innom for oppmuntring og medfølelse. Stor klem til dere begge. :) Jeg er fremdeles ikke så god i ryggen at jeg klarer sitte så mye med pcen som jeg gjerne vil. Internettet er dødt på laptopen, og det blir da til at jeg kun får sittet med stasjonæren når jeg virkelig moter meg opp til det. Derfor er jeg litt treg med svar. Jeg får lest via mobiltelefonen min, men ikke skrevet. Dum telefon. Men sånn er det bare. :)

    SvarSlett
  4. Bloggpauser vet vi mye om. Vonde rygger ikke fullt så mye, siden jeg er velsigna med en god smertefri rygg selv etter lange harde tak uten omtanke for egen helse, den gang vi dreiv gården på Vinkenes.
    Var ung og sprek og tok lett på tingene. I mer voksen alder har jeg lært litt mer, og vil så gjerne gi noen gode råd og veiledning, men får nøye meg med Marit Elisebeths historie, den finner du her http://marittotland.blogspot.com/2011/12/kan-eg-makta-halda-ein-pensel.html
    Håper den kan være til hjelp, om ikke annet så en fortelling om at det er flere som sliter med rygger som ikke helt vil bære det den skal bære.
    Ta vare på deg :-)

    SvarSlett

Hyggelige kommentarer og hilsener gjør meg glad! Personangrep rettet mot meg selv eller andre vil bli slettet. Benytt gjerne alternativ: "Navn/nettadresse" når du kommenterer, om du ikke linker til egen blogg, så er det lettere for meg å svare deg. :)

Related Posts with Thumbnails
free counters