Folk er folk?

Hun het Irina. 

Hun satt så fortauet, i en stille gate, en tidlig lørdags morgen, da jeg tilfeldigvis valgte å gå den veien. Jeg skulle i konfirmasjon i Oslo, og vandret bare en liten tur i gatene rundt hotellet da jeg så henne.

Hun satt stille, og litt sammenkrøket, med ryggen støttet mot et gjerde. Ingen tiggerkopp, ingen ting med seg. Hun hadde de tristeste øyne jeg har sett. 

Hei, sa jeg. Og presenterte meg. Forstår du norsk? English? Hun nikket, og kunne litt engelsk. Jeg spurte hvor hun kom fra, og satte meg ned hos henne. Hun kom fra Romania, og hadde ikke vært i Norge lenge. Vi snakket om at det var dårlig stellt med henne og klær. At det kunne komme til å bli kaldt om natten og om hun hadde noe sted å sove. Snakket om hvor hun kunne gå og hvilke hjelpetiltak som finnes. Hun spurte meg ikke om noe. 
Jeg gikk selv i gammel jakke og nedslitte sko, fattig som jeg var på denne tiden, og hadde fått turen betalt av mine besteforeldre. Jeg hadde ikke mange kronene å bruke i Oslo, bare to hundre kroner, men jeg trengte ikke penger heller. Det var ikke derfor jeg var der. 
Jeg skulle kjøpe en flaske vann til å ha på hotellrommet, og hadde ikke så mye tid, så jeg måtte ta farvel med Irina. 

Da jeg var på butikken tenkte jeg på henne. Hun var mager. Hun manglet tenner. Magen hennes hadde rumlet høyt. Var hun narkoman? Var hun prostituert? Var noen slemme med henne? Bakmenn? Har hun barn?

Da jeg igjen gikk forbi satt hun der fremdeles. Jeg hadde tidligere forklart henne at jeg hadde dårlig tid, men jeg gikk bort og tok henne i hånda. Jeg gav henne hundre kroner, og hun ble tydelig overrasket. Hun fikk tårer i øynene. Hun klemte og ristet på hendene mine, og klarte ikke finne ord. Men øynene og det tannløse smilet sa alt. 

En halv time senere gikk jeg i området sammen med min mor. Da hører vi noen rope navnet mitt flere ganger. Jeg snur meg og ser Irina vinke fra trappa til matbutikken. Hun har en pose med et brød, en juice, og står og vinker med brødet i hånda. Hun smiler tannløst, og er tydelig lykkeligere enn på lenge. Jeg vinker igjen, og roper hei Irina. Hun varr kanskje glad for å ha fått penger, men jeg vet at hun også fikk noe hun skjeldent får. Hun ble sett. 



Jeg bor langt nord i landet hvor vi ikke har tiggere. På 17.mai var det plutselig en flokk romfolk her likevel, til alles store overraskelse. De løp rundt i folkemengden med kopper, og var veldig ufine og brautende i oppførsel. Presset seg på ved salgsboder og gassballonger, og tagg med alle midler, til og med mot barna. De hadde småbarn med selv, og barna fikk penger fra mange. Det falt meg ikke inn å gi dem en krone. Om de også stjal, vet jeg ikke, men jeg og mange andre passet nok mye bedre på lommer og vesker enn noen gang før. Dagen etter ble de sett da de tok flyet tilbake til Oslo, etter å ha spist middag på flyplassens restaurant. 

Folk er folk?