24. nov. 2011

Albin. Gutten som aldri lekte ute.

Vi var syv år gamle, og lekte ofte utenfor bygget der den snille pappaen til Liv jobbet. Bygget lå ikke langt unna husene våre, så det var greit for foreldrene våre at vi ble med. Det var lov å leke inne også, noe vi ofte også gjorde.

En dag flyttet en familie inn i underetasjen i bygget. Den yngste sønnen i familien,  var like gammel som oss. Han sa ikke så mye, men vi fikk vite at han het Albin.

Albin var søt og rar. Litt liten av vekst, kanskje. Spinkel. Litt sjenert og stille. Han smilte og lo hvis vi dro han med i leken, og det gjorde vi i en periode.

Så gikk vi litt lei av å leke inne. Albin ville ikke være med ut. Han fikk ikke lov av foreldrene sine, fikk vi vite. Vi syntes at foreldrene hans var veldig strenge.

Det var sommer og varmt, og vi orket ikke være inne like mye som før. Derfor ble det til at vi ikke dro til det bygget så mye. Vi lekte heller ute i sola. Etter hvert glemte vi Albin litt. Helt til vi hørte at familien hadde flyttet.

Hvor Albin og familien hans dro, vet jeg ikke. De voksne kunne ikke fortelle meg det. Eller ville ikke?

De hadde sittet i kirkeasyl, sa de.

Kirkeasyl. Et ord det skulle ta meg mange år å forstå.

Av og til går tankene mine til lille Albin. Jeg håper han har det godt i dag, hvor enn han er.



8 kommentarer:

  1. Du skriver så fint!

    Eg håper også Albin har det bra!

    Det er mange skjebner!

    Klem,

    SvarSlett
  2. Takk. Ja det er mange skjebner der ute. Jeg har en tendens til å bære med meg videre de jeg såvidt har møtt. Klem.

    SvarSlett
  3. Teksten går innpå meg, jeg får vondt av gutten, og trangen til å hjelpe vokser fram.

    Hvor ble han av?

    SvarSlett
  4. Fint og tankevekkende skrevet! Lurer på hvor han er .. om ha er ..
    Jeg tror ikke vi greier å se rekkevidden av hvor godt vi har det.
    Takk for veldig fin historie.
    :-) Ha fin dag!

    SvarSlett
  5. Ja dette er en historie fra virkeligheten. Du skriver så levende og godt at jeg får tårer i øynene og blir sterkt berørt, du kjære flotte reflekterte og hjertevarme datter mi.

    SvarSlett
  6. Det er ikke godt å si hvor det ble av han. Jeg tror aldri jeg helt kommer til å slutte å lure på det. Vi får bare krysse fingrene for at han har klart seg greit i livet.

    Som Bente sier vet vi nok ikke hvor godt vi har det. Men av og til dukker det opp påminnere, slik som denne historien.

    Så har mamma, som lider av "det er miiin datter det der" syndromet, tuslet innom. hihi Mamma da... :p

    SvarSlett
  7. En historie som fikk meg til å reflektere Hildegirl. :)

    SvarSlett
  8. Så fint. Det er sunt med litt refleksjon av og til. :)

    SvarSlett

Hyggelige kommentarer og hilsener gjør meg glad! Personangrep rettet mot meg selv eller andre vil bli slettet. Benytt gjerne alternativ: "Navn/nettadresse" når du kommenterer, om du ikke linker til egen blogg, så er det lettere for meg å svare deg. :)

Related Posts with Thumbnails
free counters