Mobbing er et evig tema, som bør tas opp gang på gang. Men om vi noen gang blir helt kvitt problemet? Jeg tror virkelig ikke det. Her er min erfaring...

I min daglige nyhetsrunde oppdaget jeg en VG-artikkel om mobbing som fikk meg til å tenke litt. Det er lenge siden jeg har nyhetsblogget, men denne må jeg bare kommentere på. Dette blir en lang en... Denne artikkelen vekket minner.


Barneombudet vil altså nå sparke rektorer som ikke klarer å nå målsetningene, og få bukt med mobbingen på sin skole. Men er det egentlig rektorene som er problemet? Hvis man skal sparke rektorene må man jo også kunne sparke lærerene, som er hakket nærmere elevene og som har et enda større ansvar i deres hverdag. Hva med lederene på ungdomsklubben, der mobbingen fortsetter etter skoletid. Sangkoret? Fotballtreneren? Andre? Er dette løsningen på problemet? Vil en ny rektor gjøre det bedre, eller kanskje verre? En dreven mobber vil vel heller se glede seg i seiersrus over å bli kvitt en plagsom rektor, for så å mobbe videre uavhengig av den nyansatte rektors målsetninger og taktikker? Det er ikke rektors skyld at mobbingen vedvarer. Rektor kan ikke alene ta tak i dette og få slutt på det, uansett hvor mye han måtte ønske det.


Artikkelen jeg leste i dag forteller at aldri før har så mange foreldre bedt foreldreutvalget om hjelp som nå. Selv om det i årevis har blitt fokusert på mobbing, og det til stadighet sies at nå skal vi få bukt med problemet, så kommer man ingen vei med det. Jeg har mange ganger ristet på hodet over det jeg mener er latterlige tiltak, som man på forhand ser at ikke vil føre til noen stor endring. Les om rådene til skolene om håndtering av mobbing.


Noen råd er gode. Andre ser flotte ut på papiret, men betyr lite eller ingenting i praksis, og i noen tilfeller fører de faktisk til mer mobbing om de blir tolket feil av lærere. For eksempel det å diskutere mobbing i klasserommet. Ja, for det er faktisk lærere som er dumme nok til å tolke det dithen at man skal "henge ut" klassens mobbeoffer i denne diskusjonen, og spørre mobberene direkte om hvorfor de mobber lille "Theoball" og hva de ikke liker med han. Hva "feiler" han, som gjør at flere slår seg sammen om å sparke og spytte på han, og er det noe man kan gjøre? Kanskje be han om å endre noe med seg selv og sin oppførsel? Dermed blir dette til en form for lærerstyrt mobbetime, selv om læreren ikke mente det sånn i utgangspunktet. Mobbeofferet må for all del ikke delta i diskusjonen, da dette vil fyre opp under bålet. Dette kan også forverre situasjonen for "Theoball" i de påfølgende friminutt. Mobberene kan faktisk føle at de har en form for rett til å plukke på offeret sitt, fordi han jo er annerledes på noe vis, det har jo til og med læreren sakt seg enig i. Og selv om læreren sa at man ikke må mobbe de rare, de som det tydelig vis må være noe "feil" med siden så mange plukker på dem, så er det jo så vanskelig å la være når man ser at mobbeofferet krymper seg i forventning og frykt. Ja for straks friminuttet begynner så er mobbeofferet i offermodus, som en vettskremt bøffel som vet at løveflokken strammer mer og mer inn på sirkelen og allerede lukter blod. Og frykt nærer jaktinstinktet. Øker lysten på blod.


Jeg snakker av egen erfaring, ja. Du forsto det? Jeg tenker på "løvene" i mn skolegård. Guttegjengen fra klassetrinnet over meg, som fant glede i min frykt og smerte. Guttene som slettes ikke så det som feigt eller galt å banke opp en liten, spinkel jente. Det var faktisk en av grunnene til at de hatet meg. Jeg var så mager, sa de. Ikke som jentene de var vant til i bygda. Jeg var ikke defra. Jeg var på fremmede jaktmarker. Andres territorium. Jeg burde vite bedre enn å komme dit og tro at jeg skulle kunne fortsette der jeg slapp på min gamle skole, som en populær, livsglad og sosial jente. Slikt straffer seg, må man jo vite. I år etter år, straffer det seg.


I følge lærerene mine fra den tiden, var dette nok min egen skyld. Dette sa de seg i mellom, til meg, til foreldrene mine og til mobberene. Det var nok helt sikkert meg det var noe galt med. Det måtte det jo være. Jeg var sikkert usedvanlig provoserende, og hadde sansynligvis startet konflikten selv. Det er nemlig ikke vanlig at så mange har noe i mot en enkel person, uten at denne ene personen har gjort noe for å irritere dem, sa lærerene, og nektet å sette seg noe mer inn i situasjonen. De hadde konkludert, sakt til mobberene at dette måtte de altså bare ignorere, og de ønsket ikke bry seg noe mer med det. Dette fikk man ordne opp i selv. Vi har nemlig for vane her til lands å bry oss mer om de stakars mobberene enn om offerene. Utrolig nok. Dette gjør seg også gjeldene i fengselene våre, men det skal jeg ikke skrive om i dag, da dette blir langt nok som det er.


Det hjalp heller ikke på at hovedmobberen, flokklederen med mord i blikket og hånlatter om han så frykt, var stesønn av en av lærerene. Han var jo ikke noen mobber han, mente lærerene. Nei jeg måtte nok ha misoppfattet situasjonen jeg. Ja sånn måtte det være. Jeg hadde fyrt opp guttene med vilje, og nå anklaget jeg dem for mobbing selv om det sikkert var min egen feil, og jeg helt sikkert overdrev. Jada....Jeg hadde nok ikke trengt å komme til røntgen. Jeg var sikkert ikke sparket på. spyttet på, slengt i veggen, slengt på bakken, og jeg ble nok sikkert ikke skadd. Jeg knakk sikkert mine egne briller, og jeg ploget sikkert meg selv til blods i grusen. Sikkert.... alle gangene. Men noe form for tiltak må man vel komme med, når en elevs foreldre forteller at nå har de vært hos politiet, og prøvd å anmelde saken. Politiet sa at dette mente de skolen burde ta hand om, ikke politiet. Så da måtte vel skolen gjære noe. De satte like så gjerne mobberene til å være "skolemeglere" noe som rett og slett var universets dårligste ide, og gikk veldig hardt ut over flere av de svake og redde på skolen. Konfliktstarterene skulle altså være meglerene, men det er en annen sak. Denne bloggposten blir lang nok som det er.


Guttene banket meg, og jentene holdt seg langt unna. Det var kult å hate meg, "farlig" å snakke med meg i en vennlig tone. Så hvem kunne jeg gå til, på min nye skole? Hvem støttet meg og var den eneste som snakket til meg som ett likeverdig menneske? Den eneste som forsto, men som likevel hadde begrensede muligheter til å hjelpe? Rektor. Den smilende, gode, snille og medmenneskelige rektoren som prøvde så godt han kunne. Som tok tak i situasjonene han fikk vite om, selv om det meste aldri nådde frem til han. Rektor kunne ikke gjøre så mye for meg når det kom til å stanse mobbingen, men var det ikke for måten han snakket til meg på ville jeg nok blitt gal. Da rektor beklageligvis sluttet og flyttet vekk, noe jeg tror den dag i dag handlet om at han ikke hadde den makten en rektor bør ha til å endre ting på en skole, så ble det nok for meg. Jeg sluttet så og si å gå på skolen, og var mye "syk" de siste par årene.


Det siste året opphørte mobbingen så og si. Kanskje på grunn av en kobinasjon av at jeg var så mye vekk, fordi mobberene ble eldre og så var vekk fra skolegården det siste skoleåret mitt (de var jo ett år eldre) og kanskje fordi min far truet med å ta igjen. Han truet rett og slett flokklederen på 16 tilbake, fengsel eller ikke, da han en dag måtte plukke meg opp etter at jeg ble dratt etter ansiktet (ploget) gjennom grus og asfalt. Da han fant meg gråtende på et toalett på bensinstasjonen, der jeg hadde klart å ringe etter hjelp etter å ha løpt for livet, med en jaktende løveflokk bak meg. Vild latter. En flokkleder som ropte at denne gangen skulle jeg dø. Jeg trodde han. Jeg skulle dø. Jeg løp for livet, bokstavelig talt, og jeg ringte hjem med dødsangst og blodig ansikt. Da tok det slutt. Da, når all kontakt med skolen ikke hadde nyttet, da min far gjorde noe så drastisk og galt som å true et barn tilbake med så alvorlig tonefall og blikk at mobberen virkelig følte at mannen mente alvor, da tok det endelig slutt. Endelig.


Men kunne en rektor ha stoppet mobbingen? Kan man legge ansvaret på en person, og sette jobben hans på spill, uavhengig av hvordan lærerene opptrer? Uavhengig av hva mobberene lærer hjemme? Bare sette inn en ny rektor, ofte hentet fra lærerstaben på samme skole? Tror du at barneombudets forslag om å sparke rektorer som ikke får bukt med mobbingen vil føre frem til at mobbingen opphører? Tror du?