Litt motløs, litt tjukk og ganske så sliten.... et personlig blogginnlegg om meg og min hverdag.

Arbeid, husarbeid og handarbeid er tre ting jeg skulle ønske jeg var i stand til. Det er ikke noe gøy å bare sitte/ligge stille. En jobb vil jeg nok aldri kunne mestre, på grunn av ryggen min. Husarbeid er det også dårlig med, og handarbeid... vel.... etter jeg ble gravid har jeg ikke engang stoppet en eneste sokk. Jeg som er så veldig glad i å sy, og som fikk en sånn flott symaskin i gave for en stund siden. Jeg hadde jo allverdens planer, og ønsker om å lage lappeteppe og mye annet fint. Jeg overvurderte nok meg selv litt der ja. Jeg har fremdeles lyst, men kan rett og slett ikke. Det blir for tungt for meg nå. Jeg er ganske så ubrukelig nå om dagen. Kanskje en gang til neste år?

Selv blogging er et tungt ork, som tar tid og tærer på kreftene mine. Men jeg gjør det. Det er terapi for sjelen å kunne gå tilbake til gamle blogginnlegg måneder senere, spesielt på veldig tunge dager. Da liker jeg å lese hva jeg har skrevet ganger jeg har hatt det ekstra godt. Men ABC bloggen har jeg helt fallt ut av. Det ble for mye for meg. Kanskje fortsetter jeg ved neste ABC runde. Nå må jeg fokusere på de viktige tingene i hverdagen. Og så skal jeg være flink til å glede meg over det jeg klarer, selv om det stadig vekk blir mindre. Som å komme meg opp av stolen selv, enda jeg jo begynner å slite voldsomt med tyngden, og ryggen sier klart ifra at jeg er slem med den. Det klarer jeg fremdeles, og godt er det, for ellers hadde jeg hatt et problem når min kjære er på jobb. Lurer på hvordan det går helt mot termin. Vil jeg fremdeles kunne det? Alle de viktige og store tingene her hos oss er det min kjære som står for. All matlaging, og alt husarbeid. Heldigvis er han god til alt sånn, og samtidig har han ikke noe i mot å gjøre alt heller. Han er fantastisk, og jeg er fullstendig klar over at jeg er verdens heldigste som har funnet han. Jeg kunne ikke ønsket meg noe mer enn det jeg har, nå som jeg har han!

Jeg har vært ufør i åtte år, og jeg har vel vent meg til å ikke kunne gjøre så mye som jeg skulle ønske, men av og til kjenner jeg at jeg skulle ønske jeg kunne bidra så mye mer. Alikevel gjør jeg jo noe utrolig viktig akkurat nå. Noe som tærer på mine siste krefter og gjør smertene stadig værre... jeg produserer et lite menneske inni magen min! Det er sannelig noe stort, og det er jo faktisk det viktigste jeg kommer til å gjøre hele livet mitt. Ja selve produksjonen, men også det å være mor. Jeg gleder meg til han blir født, og fnyser av mine egne tanker om at det kommer til å bli tungt. Livet er tungt, men det takler jeg. Det er sannelig de som har gått gjennom mye mer enn meg også. Det er også de som har latt seg knekke av livet. Der er ikke jeg, og der vil jeg aldri bli. Jeg takler all verdens motgang og smerte om jeg må, for jeg har mannen i mitt liv, og en liten kengurugutt i magen. Og så har jeg en flott familie, som stiller opp for meg når jeg trenger dem. Det er sannelig ikke vanskelig å være lykkelig om jeg bare tenker meg om. Jeg har utrolig mye å glede meg over. Ryggsmerter og gravidplager til tross, det er sannelig fint å være meg! Og alt jeg har lyst til å gjøre... vel det får vente, eller ikke bli gjort. Lappeteppe skjer kanskje aldri, men da er det bare sånn det er. Jeg får ikke gjort noe med ryggen min, så jeg må finne meg i å være ubrukelig. Men jeg kan sannelig sy et hull som min kjære har fått i den ene buksa si. Det kan jeg gjøre for hand, mens jeg ligger på sofaen. Ikke at han forventer det- nei langt i fra- men han blir så uendelig takknemlig. Og da blir jeg også veldig, veldig glad! Jeg føler meg kanskje litt ubrukelig av og til, men har har ikke ord for å beskrive hvor lykkelig og takknemlig jeg er for å få være akkurat den jeg er, og for å ha akkurat de menneskene jeg har i livet mitt. :)