Det er en stund siden at jeg har kjent på den følelsen. Følelsen av å bli utelatt. Den gangen var det seriøse greier, som også innebar fysisk mobbing i skolen, noe jeg ikke skal gå inn på nå. Som gammelt mobbeoffer, har jeg hatt lett for å hente frem den følelsen, men det er mange år siden sist. Den er kjent, som et gjensyn med noen man ikke liker. Denne gangen er det ikke det helt store, tror jeg, men mer en "tenk om" situasjon som har gjort at følelsen igjen har klart å snike seg innpå meg. Den kom gradvis.
Vi flyttet i år til et lite sted, ca en halv times kjøring fra mitt hjemsted. Her trives vi veldig godt, og alle vi har møtt på vår vei er kjempekoselige mennesker. Ei som har flere barn, den yngste på Kenguruens alder, har vært utrolig imøtekommende og vi har ofte gått turer sammen, i tillegg til noen besøk hos hverandre. Via henne har jeg også møtt en av de andre mødrene i området, som fikk en liten en for et par måneder siden.
Det har vært en del snakk frem og tilbake om babytreff, siden det er flere her med babyer. Nå er jo min Kenguru et år gammel i januar, og regnes da ikke som baby mer, så det hadde vært greit å få hilse på alle de andre mødrene i området før den tid. Det er et lite samfunn der alle kjenner alle, og tanken er jo at vi skal bli boende her for alltid. Dette er jo Kenguruens hjemsted, og de andre babyene vil bli hans skolevenner. Derfor kunne det være fint å tidlig bli på hils med de andre mødrene.
Babytreffene lar vente på seg, selv om jeg flere ganger har spurt etter dem, og jeg har etter hvert tenkt at det sikkert ikke blir noe av. Så kommer en melding fra helsestasjonen om at det skal være en samling for småbarnsfamiliene der. Den første og eneste i år. Vi kan ikke, fordi det er kort varsel og min kjære ikke klarer å bytte vakt på jobb. Sånn er det bare. Trist, for det er jo dette jeg har ventet på, men likevel...
I samtale med min nye venninne på stedet her, beklager jeg meg litt over at jeg ikke får dratt dit. Jeg spør henne atter en gang om det er helt slutt på snakket om å arrangere noe privat for oss her i området.
Hun svarer at det er det, fordi samtlige av de andre mødrene uansett treffes via en venninneklubb de dannet en stund før vi flyttet hit, og de tar jo babyene med dit, så de har egentlig nok med det. Venninneklubben er lukket, sier hun. De tar ikke inn flere medlemmer, så jeg kan ikke få være med. Det er ikke noe å gjøre med det. Men det var jo dumt at jeg ikke kunne komme på det treffet på helsestasjonen da.
I dag kom følelsen snikende gradvis. Følelsen av å ikke få være med. Og de ekle frykten for at det kan vedvare. Ikke så mye for meg selv, men for min lille Kenguru, som jeg plutselig innser at kan komme til å bli regnet som andre generasjons tilflytter, på dette som jo er hans eget hjemsted.
Jeg liker det ikke...
http://hildegirlswords.blogspot.com/2011/11/giveaway-husk-melde-deg-pa-for-vinne.html
SvarSlettMinner forresten igjen om giveawayen, for de som måtte ha lyst til å være med. :)
eh, nå ble jeg helt målløs! Finner nesten ikke ord! Lukket venninneklubb??? Hva er det for noe vås?? Eh, vet ikke hva jeg skal si annet enn at det må være noen inngrodde damer som aldri har vært vekke fra sitt hjemsted og aldri kjent på følelsen av å føle seg alene og ha bruk for noen nye rundt seg. Hadde jeg vært bodd nærmere deg, så hadde nok jeg og Kai rent ned døren hos deg og kenguruen :)
SvarSlettStor varm klem til deg!
ja for vi er jo også nyinnflyttede og har ingen :/
SvarSlett(enda)
Jeg reagerer også på dette med Lukket venninne klubb..hvorfor lukket?
SvarSlettJeg synes du skal invitere dem. Alle sammen. Bak en kake. Gjør god miner til slett spill. Og vær bedre!
Lykke til!
Det er en vondt følelse som skaper usikkerhet, for denne avvisningen er både tydelig og samtidig diffus og vanskelig å gripe fatt i. Hva dreier det seg egentlig om?
SvarSlettEr du på vei tilbake til jobb eller skal du være hjemme lenger?
Er denne vennegjengen du nevner den eneste?
Dette er helt klart vanskelig, særlig fordi historien din blander seg inn i denne erfaringen/oppdagelsen. Kan du heller knytte bånd mot dem som har barn i samme barnehage og som jobber på samme sted?
Jeg tror det kan være lurt å forlate disse avvisende (og sære) jentene i stedet for å forsøke å passe inn. Heller vende deg mot noen andre og ta initiativ selv, istedet for å vente på å bli invitert.
Løse tanker.
Klem til deg!
Huff det hørtes ikkje noe koseligt ut!
SvarSlettDe venninnene har vel gjort seg enige da om at de er mange nokk, og vil ha disse venninnetreffa for seg selv. " Slik at de kan sladre, og betro seg i fred"! Ikkje vet eg.
Men syns det er litt korttenkt og dårlig gjort.
Det kan godt tenkes at ho som så det til deg, og flere for den saks skyld, kunne tenke seg å ha deg med, men så har dei avtalt dette i klubben da. Gjerne før du flytta dit.
Er innflytter selv, og det er ikkje alltid så lett.
Her er det ofte sånn, "det er sånn me alltid har hatt det og da skal det være sånn holdning"!
Ikkje så lett for noen å blande seg i eler delta i. Tror du skjønner hva eg meiner.
Ikkje så lett å finne alternative venner på små steder heller.
(Kommer fra ei lita øy, og var aleine i klassen på barneskolen, så er vant med å klare meg selv, pendla til ein stor ungdomskole og hadde det ok. der, siden reiste eg " ut i verden for videre skolegang og jobb, havnet til slutt her sør).
Ønsker deg alt godt. håper dette ordner seg, eller at du og dine finner andre å være venner med.
Klem fra "Mira".
Så snille dere er, alle sammen. Stor klem til dere!
SvarSlettJeg er ved bedre mot i dag. Vi trenger ikke den dumme venninneklubben deres. Vi skal snike oss innpå dem gradvis. Alle vi ikke har møtt enda, er vi nødt til å treffe tilfeldig en eller annen gang, på trilleturer eller i lokalbutikken. Da skal de nok snart få se hvor hyggelige og snille vi er. Dette ordner seg nok. Og inntil da, har vi jo denne ene med jevngammel gutt. Bedre enn ingenting. :)
Å treffe folk gjennom barnehage eller jobb, lar seg ikke gjøre siden jeg er hjemmegående og ufør, og håper på å klare å holde Kenguruen hjemme en god stund. Men det går seg nok til etter hvert. Tipper barna fort finner hverandre uansett, når de først får møtes en dag.
Kjenner meg litt igjen i det Mira skriver. Det er noe med den "slik er det bare" greia... Det er vel bygdementaliteten det. Men det går seg nok til, med tiden.
Klem igjen til hele hurven. :)
(Forresten, Jill: Har dere fått svar?)
.. men jeg tenker at å være ufør ikke trenger å være noe hinder, heller ikke at han ikke går i barnehagen. Noen er sære og ekskluderende, men hva med å spille på dem som er innflyttere selv? Min erfaring er at selv om folk har bodd på samme flekk hele livet, er det alltid noen som har behov for å bli kjent med nye folk. De er et sted de også.
SvarSlettEr nok lurt å ta tiden til hjelp, men ikke tenke at ting ordner seg helt uten din innvirkning.
Det er klart ingenting skjer uten min innvirkning. Det er nettopp derfor jeg sier jeg skal snike meg innpå dem på trilleturer i nærområdet og i lokalbutikken. Og på juletrefesten som straks kommer. Jeg gir da vel ikke opp. Da kan vi like så godt selge huset og flytte. :) Men jeg kommer ikke til å mase mer på hun ene som allerede har prøvd å få oss med på treff med disse andre mødrene og babyene. Hun skal få fred, siden det neppe er spesielt behagelig å føle seg midt melllom barken og veden. Vi finner nok tak i folk, skal du se. :)
SvarSlett